Hvordan være kostbar?

[lilla91]

Hei!

Jeg og kjæresten min gjorde det slutt i august, etter å ha vært sammen i nesten et og et halvt år. Det var en felles avgjørelse, så det har ikke vært veldig fiendtlig mellom oss, vi er venner og snakker endel sammen.

Rettelse: JEG snakker endel sammen.

I det siste har jeg lagt merke til at det er jeg som tar alt initiativet. Det er ikke det at vi ikke klarer å snakke sammen, eller at han er spesielt avvisende, det er bare det faktum at det alltid er jeg. Jeg innleder samtaler om det er over internett eller face to face, jeg forteller om alt i livet mitt, jeg sitter og babler. Jeg kan rett og slett beskrives som desperat.

Men jeg klarer ikke å la være, jeg trenger å finne motivasjonen til det. Tingen er at jeg lurer megselv til å tro at det kan bli noe mer mellom oss, jeg lurer megselv til å tro at jeg er forelsket i han. Egentlig vet jeg at det ikke er det, men jeg klarer ikke å la være å tenke på han som en perfekt gud, og forholdet vårt som "et paradis som aldri skulle tatt slutt". Ingen av to delene er sanne. Etter hvert har jeg innsett at forholdet slettes ikke var så godt som jeg der og da trodde, og han behandlet meg mye dårligere enn jeg fortjente (faktisk). (For å nevne et eksempel: Jeg utviklet spiseforstyrrelser fordi jeg aldri følte at jeg var bra nok for han, og da jeg var på det verste, virket det ikke som om han var noe interessert i å hjelpe meg, virket som om han så på meg som unormal, og var glad for å bli kvitt meg). Ting i forholdet vårt var ikke som de skulle være. De gangene det førte til glede, var det VIRKELIG stor glede, men de gangene det førte til betydning, var mye oftere. Den siste perioden hadde jeg ikke kjærestefølelser for han. Jeg likte å være sammen med han og prate med han, men følelsene gled etter hvert over i vennskap. Slik var det for han også. Derfor føles det veldig naturlig å ha et vennskap med han nå.

Men jeg tror jeg er på grensa over til det desperate. Virker som om at jeg forventer at alt skal være som før, bortsett fra det fysiske. Og i går gikk jeg på en smell - på bursdagen min, som han visste om, oppførte han seg skikkelig rart, sa såvidt gratulerer med dagen selv om han hadde muligheten til det mange ganger. Og jeg brukte hele dagen på å vente på en gratulasjon fra han, og tilbrakte kvelden på min egen 18årsdag på å sitte og gråte over han.

Det som er så tåpelig, at det er bare lureri! Jeg er ikke forelsket i han, jeg vil ikke bli sammen med han igjen, jeg har det mye bedre uten han! .... sier fornuften. Men nå vil jeg virkelig "skjerpe meg" og ikke la han få inntrykket av at jeg er desperat. Jeg vil være hard to get, jeg vil gi han inntrykket av at jeg er glad jeg er singel, at jeg virkelig har kommet meg etter den perioden vi var sammen (da spiseforstyrrelsen var på sitt verste, jeg var et helt ødelagt menneske). Jeg vil at han skal få inntrykket av at jeg ikke er interessert, at jeg har mye bedre ting å gjøre enn å fortelle han hva jeg foretar meg hvert sekund. Jeg vil at han skal tenke "oi" når han ser hvilken person jeg har blitt, og se hva han har mistet.

Men det er så vanskelig å finne motivasjonen til det når han sitter ved siden av meg i timen og jeg bare har såååå lyst til at han skal vite om ditt og datt. Når han er på msn, og jeg har så lyst til at han skal si hei at jeg sier hei selv. Når vi er på fest (felles vennegjeng), har jeg så lyst til at han skal se at gutter prøver seg på meg, at jeg løper fra guttene, og etter han.

På samme måte som jeg ikke er langsint, klarer jeg heller ikke å være hard to get. Jeg glemmer hvilken motivasjon jeg har til det.

Jeg er sikker på at mange opplever/har opplevd det jeg beskriver her. Hva skal vi gjøre? Noen som har råd eller tanker angående dette?

Endret 14. november 2009 av lilla91

[Gjest Emmanuelle]

Slett ham fra msn, slett ham fra facebook og slett ham fra telefonen.

Skriv sms'er du ikke sender, snakk med deg selv mens du later som om han er der så du får ut det du vil si, skriv mailer du ikke sender og før dagbok.

Jeg var som deg med exen min (nå er det 100% en X), jeg tok initiativet, skrev mailer, sms og ringte. Han svarte når han følte for det men sa han ville få forholdet til å funke. Noen ganger gikk det 3 uker før jeg hørte i fra ham, men ifølge ham overreagerte jeg når jeg ble irritert pga det og at om jeg ville redde forholdet så måtte jeg tåle det.

Nå er jeg så heldig at han har oppført seg som en dritt og jeg har fått nok så jeg klarer å ikke ta kontakt mer.

Men prøv det jeg skrev over, skjønner det er vanskelig når dere går i klasse, men trekk deg unna.

Fantaser om hvordan det blir å kjenne forelskelsen boble neste gang (med en annen) og dagdrøm om hvem som helst utenom ham. Du kan faktisk lure hjernen din til å tro at du ikke føler noe for ham.

Jeg vet det suger, men du kan faktisk ikke gjøre annet enn å leve livet ditt og se hva som skjer.

Endret 14. november 2009 av Emmanuelle

[lilla91]

Tusen takk, gode råd. Har faktisk hatt samtaler "med han" alene, hehe. Men det er sant det du sier, det blir veldig vanskelig når vi går i klasse og i tillegg er i samme vennegjeng. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Jeg vet ikke hvilken retning av "lure hjernen" det er snakk om her jeg. Lure hjernen til at jeg ikke er forelsket i han, eller lure hjernen til at jeg ER forelsket i han. Jeg tror det er det sistnevnte jeg gjør. Men i så fall er hjernen min rundlurt. Selv om det sier seg selv at det ikke er sant, for da hadde jeg vel følt sommerfugler i magen (men når jeg tenker meg om, gjør jeg det noen ganger), og ikke blitt flau over han til tider, og tenkt "jess at jeg slipper å være flau over at han gjør sånn og sånn, for han er ikke kjæresten min lenger".

Også må jeg for en gangs skyld drepe den lille forhåpningen i meg om at en dag, nr begge to har fått en god og lang pause, når vi slutter å være lei hverandre og innser at vi var ment to be, så blir vi sammen igjen.

[Gjest Emmanuelle]

Vet du, jeg tror det kan være greit å tenke "en dag så kanskje vi blir sammen igjen".

Du kan si til deg selv at du skal ta kontakt 10.10.2010 klokken 10.00

Du kan si spørre han om dere kan ta en prat da om du ikke klarer å holde det alene.

Er faktisk lettere, for du har helt sikkert kommet over ham til da. Tenker du fremdeles på ham når du har kommet dit, så kan du prøve deg på ham igjen.

Jeg og exen har en slik dag 2 år frem i tid, og det hjelper meg faktisk. Jeg vet jeg ikke kommer til å ta kontakt den dagen, men det er greit å tenke på at man faktisk skal sees igjen selv om det mest sannsynlig ikke skjer.

Endret 14. november 2009 av Emmanuelle

[lilla91]

Virket veldig fristende, sett ut ifra hvordan jeg har det nå, men da kommer jeg aaaaldri til å komme over han tror jeg! Da kommer jeg til å telle ned sekundene til den datoen, og ha så store forhåpninger, og blir knust dersom jeg ser at han er helt over meg.

Dessuten tror jeg ikke jeg tør å spørre han om det. Vi avtalte liksom å snakke om følelser og hvordan vi har det etter bruddet, snakke om personlige ting, og at det ikke skal bli unaturlig. Men slike ting skjer jo aldri etter et brudd.

:/ ååå! Det som er så vanskelig, er at jeg ikke vet om jeg savner han, altså selve gutten, eller om jeg savner det, altså situasjonen, bare det å ha en kjæreste og kunne ha forventninger (på en måte koselig det, selv om de ikke ble oppfylt).

[Gjest Emmanuelle]

Tiden leger alle sår. Er en klisje, men sånn er det.

Og at dere skal snakke sammen om alt etter bruddet?

Jeg tror ikke en x kan bli en venn før man er over ham/henne og vice versa.

Du MÅ kutte ham ut helt til du ikke bryr deg om han i det hele tatt. Snakke sammen og være venner er nok det verste du kan gjøre. Han er nok enig, siden han ikke gir deg mye respons, men han vil gjerne ha deg i livet sitt i back-up.

Det tar tid å venne seg til å ikke ha den andre parten i livet sitt, men man vokser ekstremt mye på et brudd, spesielt det første.

Jeg godtok å være back-up i håp om at han skulle innse at han ville satse, men det er først nå som jeg satte ned foten at jeg føler meg fri.

Endret 14. november 2009 av Emmanuelle

[lilla91]

Det skal jeg prøve på. Tusen takk, hjalp å snakke med deg!

Jeg tenker at det er vanskelig å ikke være så close med han når vi er i samme vennegjeng og går i klasse og sånn... Men jeg trenger jo ikke å "kle meg naken for han" for å bruke det uttrykket. Jeg kan trekke meg litt mer tilbake, være litt kostbar, og innesluttet i forhold til han. Gjøre det for megselv, fordi det er det beste, ikke fordi "kanskje hvis han ser hva han ikke kan få, så vil han ha det, og så kan vi bli sammen igjen". Nok er nok, jeg merker at jeg har det mye bedre uten han, anorektikeren i meg er mye mindre enn den var da vi vara sammen, og jeg har allerede vokst som person. Men jeg trenger bare et dytt i rumpa til å tørre å kutte alle bånd.

Men GUD så vanskelig det er!

[Gjest Emmanuelle]

Vet du hva, man vet det er det rette når man føler seg mer som en egen person etter et brudd.

Om du har mer kontroll over spiseforstyrrelsene dine nå, og er mer obs på deg selv kan du banne på at bruddet var sunt for deg. Med en gang du mister deg selv til et forhold så skjer det skumle ting psykisk.

Jeg lærte det på den harde måten. Merker jeg er mer lykkelig uten ham enn når jeg var sammen med ham, og det er ikke en følelse man burde glemme med det første, spesielt ikke når savnet melder seg.

[Gjest Gjest]

Det beste er nok å finne noe annet å fokusere på; nemlig deg selv. Dyrk dine interesser, sett pris på dine egne gode sider, vær fysisk aktiv, vær sammen med venner. Om du fokuserer på andre ting, vil du bli et mer selvstendig og harmonisk menneske, som ikke er avhengig av en annen person for å føle deg hel og lykkelig. Da vil du nok også også miste interessen for en som ikke er bra for deg i utgangspunktet.

[Breakeven]

Vet du hva, man vet det er det rette når man føler seg mer som en egen person etter et brudd.

Om du har mer kontroll over spiseforstyrrelsene dine nå, og er mer obs på deg selv kan du banne på at bruddet var sunt for deg. Med en gang du mister deg selv til et forhold så skjer det skumle ting psykisk.

Jeg lærte det på den harde måten. Merker jeg er mer lykkelig uten ham enn når jeg var sammen med ham, og det er ikke en følelse man burde glemme med det første, spesielt ikke når savnet melder seg.

Vil bare si til deg Emmanuelle at jeg blir utrolig inspirert av å lese svarene dine, for jeg kjenner meg igjen av mye som blir skrevet her. Det hjelper for en fortapt sjel som ikke klarer å holde seg heeeeelt unna eksen sin, men jeg har kommet langt:) og grunnen er mye takket være dette forumet.

[Gjest Emmanuelle]

Vil bare si til deg Emmanuelle at jeg blir utrolig inspirert av å lese svarene dine, for jeg kjenner meg igjen av mye som blir skrevet her. Det hjelper for en fortapt sjel som ikke klarer å holde seg heeeeelt unna eksen sin, men jeg har kommet langt:) og grunnen er mye takket være dette forumet.

Det var hyggelig sagt av deg Jeg merker selv at jeg blir sterkere av å dele erfaringene mine med andre i samme situasjon, og det er ekstra hyggelig å høre at det blir satt pris på.

[Gjest Mari-turi]

Det gjorde virkelig godt å lese disse rådene.

Ble for noen uker siden dumpet rått og brutalt av min samboer gjennom 2 år... Det tar ofte lang tid før følelsene henger helt med på tankegangen. Jeg VEIT at jeg overhodet ikke vil ha en slik person i livet mitt, samtidig vil jeg bare at alt skal bli bra. Jobber hardt for å overbevise meg selv om at jeg skal være glad for å være ute av forholdet!

Og det er vondt... Men jeg begynner å tro på klisjeen om at tiden leger alle sår. Hvertfall litt.

[Breakeven]

Det gjorde virkelig godt å lese disse rådene.

Ble for noen uker siden dumpet rått og brutalt av min samboer gjennom 2 år... Det tar ofte lang tid før følelsene henger helt med på tankegangen. Jeg VEIT at jeg overhodet ikke vil ha en slik person i livet mitt, samtidig vil jeg bare at alt skal bli bra. Jobber hardt for å overbevise meg selv om at jeg skal være glad for å være ute av forholdet!

Og det er vondt... Men jeg begynner å tro på klisjeen om at tiden leger alle sår. Hvertfall litt.

En av de vanskeligste tingene for meg har vært og prøve å overbevise meg selv for at bruddet var til det beste for meg. Selv nå nesten 9 måneder etter bruddet sliter jeg fortsatt med dette. Når jeg tar meg selv i å savne han må jeg rett og slett minne meg på hvordan han behandlet meg, hvor ofte jeg var lei meg, men det er ikke alltid det hjelper heller.

Nå vet jeg ikke lenger om jeg savner han eller bare en kjæreste..