barn glemmer fort, NOT

[Gjest Lei seg]

Jeg er lei meg fordi sønnen min på fem sa noe uforglemmelig idag! Han samlet tre små dokker og sa at han lekte at, jeg, bestemoren hans og papppen er de forskjellige dokkene. Han holdte to av dokkene i hendene og den tredje plasserte han litt lengre borte enn de andre og sa: "pappa er på ferie" Så spurte hva bestemor og jeg gjorde. "dere krangler". Det var veldig sårende å høre!

Det var en episode som skjedde for ca to måneder siden hvor bestemoren tok helt av og mistet kontrollen. Jeg ba i det øyeblikket hun begynte å snakke at vi burde ta hensyn til barna og ikke diskutere på den måten foran dem, men hun nektet. Jeg prøvde å overse og ikke svare, men jeg ble nødt til å svare på en del urimelige ting hun sa.

Barna er for små for å kunne forstå hva dette handler om og ser tydeligvis ikke at farmor (selv om hun innrømmer det selv og ba om unnskylding etterhvert) gjorde noe galt.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men var vondt "teater" sønnen min lagde for meg i dag! Dette gjør at jeg må bli enda mer beskyttende enn jeg klarte å være.

Til alle som har med barn å gjøre: Skjerm dem mot slike omstendigheter!

[Sissan]

Er det første gang han ser voksne krangle siden han reagerer så sterkt og husker så godt og lenge?

Jeg tror ikke barn har vondt av å se at også voksne mennesker kan være uenige, men høylytte beskyldninger er jo ikke trivelig uansett selvsagt.

Syns du skal ta en god prat med sønnen din, og sammenligne det med når dere blir litt sinte på hverandre fordi han ikke får det han vil f.eks. Ufarliggjør det litt. Og ikke legg skylden på farmor, dere var to voksne. Selv om du "bare måtte beskytte deg" var du deltaker i krangelen. Ikke gjør det til en bad guy good guy situasjon, det kan i verste fall skape utrygghet i forhold til farmor.

[Gjest Lei seg]

Nei, det er ikke ofte han hører to voksne krangle, nei.

Det er litt vanskelig å ufarliggjøre når jeg selv synes at det vardirekte smertefull opplevelse! All navnkalling, trusler og SKRIK. Hun kastet klær og andre ting som var barnas (barna var på besøk hos henne) ut på gangen rett foran dem og ba meg om å dra til helvete.

Og jeg kan ikke skylde på henne, for det hjelper ikke noe uansett.

Hadde dette vært "vanlig" krangel så ville jeg gjort som du sier, ja.

[Sissan]

Huff - det høres jo helt hinsides dramatisk ut. Da skjønner jeg at det sitter igjen hos gutten din.

Syns likevel du skal snakke med ham, men kanskje først og fremst få HAM til å fortelle hva han tenker rundt det. La ham få det ut uten å gi råd eller prøve å bortforklare. Vis ham at du skjønner at han syntes det var ekkelt og at det er helt ok, men at det ikke er farlig og at dere ikke er sinte lenger (dersom det er sant da).

Egentlig bør bestemor ta en prat med ham også syns jeg.

[Gjest salma]

Wow, dama hørtes jo helt hysterisk ut. Barna mine må også tåle diskusjoner og jeg mener at barn ikke har vondt av verken å krangle eller overhøre krangler, men ikke av denne typen, ikke om dramatiske tema og ikke med dramatiske utspill.

Jeg syns sant å si bestemor har en unnskyldning å komme med til sitt barnebarn, jeg.

[Gjest Gjest]

Og jeg kan ikke skylde på henne, for det hjelper ikke noe uansett.

Ord som kan tyde på at dere har større problemer enn bare denne ene gangen. Så da lurer jeg egentlig på hvorfor du lar barna være der.

[Gjest Gjest]

Hva var det som fikk henne til å flippe ut på den måten der? Var jo en grusom ting å gjøre i nærheten av barnebarnet sitt, er det normalt hos henne? Var det noe spesielt som trigget dette slik at det kan kalles en engangshendelse, eller er dette noe som kan skje i tide og utide? Kan du svare JA på siste spørsmålet, så syns jeg ikke du bør ferdes der med barnet ditt der igjen med det første...

[Gjest ts]

Ord som kan tyde på at dere har større problemer enn bare denne ene gangen. Så da lurer jeg egentlig på hvorfor du lar barna være der.

Jeg lot jo ikke barna være der. Jeg nektet henne å ha noe med barna å gjøre før det har gått enn stund og hun ba om unnskyldning. Hun er tross alt den eneste besteforelden de kjenner og de er glad i henne.

Hva var det som fikk henne til å flippe ut på den måten der? Var jo en grusom ting å gjøre i nærheten av barnebarnet sitt, er det normalt hos henne? Var det noe spesielt som trigget dette slik at det kan kalles en engangshendelse, eller er dette noe som kan skje i tide og utide? Kan du svare JA på siste spørsmålet, så syns jeg ikke du bør ferdes der med barnet ditt der igjen med det første...

Jeg var selv sjokkert og hadde ingen svar på dette. Men hvis jeg spekulerer, så vil jeg tro at hun ikke liker levemåten min, at jeg ikke hører på hennes råd osv. Hun misliker at jeg ikke trenger henne og klarer meg uten å be om hjelp til det ene og det andre. Familein min bor ikke her vi bor og hun trodde at jeg kom til å få nervesammenbrudd etter slissmissen og ble overrasket at jeg klarer meg meget bra!

En noe liknende episode fant sted for noen år siden, men barn var ikke involvert da. Jeg er ikke 100% sikker på om hun kan gjøre dette igjen, men jeg tror hun har fått en lekse. Hun hadde ikke noe med barna å gjøre i ca to måneder. Hun kom til meg en dag og ba om unnskylding for hva hun hadde gjort og innså at det var galt av henne å gjøre det. Hun sa at hun hadde mista kontrollen og at blodtrykket hennes var for høy. Hun sa at hun skal be barna om unnskylding også, noe hun gjorde.

[Gjest Gjest]

Jeg er 21 år gammel nå, eldste minner jeg har er fra når jeg var 4-5 år gammel og moren min stod på ene siden av sofaen og kranglet mens faren min stod på andre siden.

Men for og forklare utrykket barn glemmer:

Barn glemmer alt som har skjedd før en viss alder, denne alderen varierer veldig mye fra person til person og henger i sammen med hjernens utvikling. Når barn er mellom 5 og 7 år gamle begynner de og få minner som kommer til å vare livet ut.

[~white lady~]

Er enig med trådstarter. Skjerm barna mot kranglingen!

Jeg husker mange vonde episoder ifra barndommen min med krangling/slossing mellom mine foreldre, og jeg husker den dype, fortvilte angsten som satt i meg mens de holdt på, og lenge etterpå. Det gjør noe med et lite barn, det er det ingen tvil om.

Barn er prisgitt foreldrene sine på godt og vondt...