Jeg skjønner ingenting.

[Gjest TS]

Jeg og min samboer har vært sammen i 3 år nå. Har bodd sammen i 2 og et halvt ca. Vi er begge i tjueårene.

I det siste er samboeren min begynt å bli skikkelig irritabel. Han er egentlig svært kjent for å ha et stort temperament. Og det går dessverre ut over meg en del. (Har forresten sagt i fra om dette opp til flere ganger, at han må skjerpe seg.) Men han hisser seg opp for ingenting.

Denne uken ble jeg sykemeldt rett og slett fordi jeg er utslitt. Det pga jobb, pga økonomi og litt fordi jeg føler jeg blir dratt i alle retninger. Jeg er utladd, helt enkelt. I dag kranglet vi om en eller annen bagatell jeg ikke husker en gang, men temaet gikk i hvert fall over til at han ikke hører på det jeg har å si. Det er "his way or the highway", og jeg føler alt jeg sier er bare dumt. Temperamentet hans kommer frem og det ender opp med at jeg gråter, og jeg sier han "overkjører" meg.

Til svar fikk jeg at jeg burde komme meg til psykolog fordi jeg "ikke er meg selv". Jeg blir frustrert! Er det rart jeg er sliten? I det siste er jeg blitt utrolig letta når han drar ut, slik at jeg får koblet ut litt... Det virker nesten som om han ikke tror på at jeg er sliten. Jeg prøvde å tulle litt med han mens vi var ute og gikk en dag, og da fikk jeg spørsmål om jeg faket at jeg var utslitt. Generelt virker det ofte som om han ikke tror på meg. Jeg kan si at en ting er sånn og sånn, han sier han tviler på det og MÅ sjekke ting - selv om jeg sier jeg VET det er slik. Hvorfor kan han bare ikke stole på meg?

Temperamentet fyker til topps også om det er litt rotete her, men han gjør omtrent ingenting for å hjelpe til. Han setter på en oppvask i ny og ne eller støvsuger... For han er dette "hele husvasken".

Nå skal det sies at dette ikke er situasjonen hele tiden, vi har det veldig bra sammen, men jeg lurer på hvordan i helv.... jeg skal takle dette. Noen tips?

[I Grosny]

Jeg og min samboer har vært sammen i 3 år nå. Har bodd sammen i 2 og et halvt ca. Vi er begge i tjueårene.

I det siste er samboeren min begynt å bli skikkelig irritabel. Han er egentlig svært kjent for å ha et stort temperament. Og det går dessverre ut over meg en del. (Har forresten sagt i fra om dette opp til flere ganger, at han må skjerpe seg.) Men han hisser seg opp for ingenting.

Denne uken ble jeg sykemeldt rett og slett fordi jeg er utslitt. Det pga jobb, pga økonomi og litt fordi jeg føler jeg blir dratt i alle retninger. Jeg er utladd, helt enkelt. I dag kranglet vi om en eller annen bagatell jeg ikke husker en gang, men temaet gikk i hvert fall over til at han ikke hører på det jeg har å si. Det er "his way or the highway", og jeg føler alt jeg sier er bare dumt. Temperamentet hans kommer frem og det ender opp med at jeg gråter, og jeg sier han "overkjører" meg.

Til svar fikk jeg at jeg burde komme meg til psykolog fordi jeg "ikke er meg selv". Jeg blir frustrert! Er det rart jeg er sliten? I det siste er jeg blitt utrolig letta når han drar ut, slik at jeg får koblet ut litt... Det virker nesten som om han ikke tror på at jeg er sliten. Jeg prøvde å tulle litt med han mens vi var ute og gikk en dag, og da fikk jeg spørsmål om jeg faket at jeg var utslitt. Generelt virker det ofte som om han ikke tror på meg. Jeg kan si at en ting er sånn og sånn, han sier han tviler på det og MÅ sjekke ting - selv om jeg sier jeg VET det er slik. Hvorfor kan han bare ikke stole på meg?

Temperamentet fyker til topps også om det er litt rotete her, men han gjør omtrent ingenting for å hjelpe til. Han setter på en oppvask i ny og ne eller støvsuger... For han er dette "hele husvasken".

Nå skal det sies at dette ikke er situasjonen hele tiden, vi har det veldig bra sammen, men jeg lurer på hvordan i helv.... jeg skal takle dette. Noen tips?

Dette er alvorlig. Du er avhengig av tillit for å ha et godt samliv. Har du lyst på barn? Klarer du det sammen med samboeren din? Psykologhjelp er vel en hjelp dere trenger å få sammen. Kan du fortelle han at du er avhengig av den tilliten han ikke vil gi deg. Kommer du til å forlate han hvis du ikke får tillit?

Kan du spørre om han er villig til å gi deg nok tillit til at du kan leve sammen med han , og leve godt?

Endret 13. november 2009 av I Grosny

[Gjest TS]

Dette er alvorlig. Du er avhengig av tillit for å ha et godt samliv. Har du lyst på barn? Klarer du det sammen med samboeren din? Psykologhjelp er vel en hjelp dere trenger å få sammen. Kan du fortelle han at du er avhengig av den tilliten han ikke vil gi deg. Kommer du til å forlate han hvis du ikke får tillit?

Kan du spørre om han er villig til å gi deg nok tillit til at du kan leve sammen med han , og leve godt?

Ja, jeg har lyst på barn en gang i fremtiden. Men dette er ikke noe jeg stresser med nå. Jeg er fortsatt ung. Akkurat nå ser jeg ikke for meg at jeg kan ha barn med samboeren, rett og slett fordi det virker som om han ikke stoler på det jeg sier 100%.. Dette er jo noe han må vise meg at han gjør, og akkurat nå - nei.

Jeg blir bare frustrert. Med en gang jeg "forsvarer" meg selv i en diskusjon så er jeg en "survekjerring", og så sier han at jeg vet hvor veien hjem er. "Han er så lei". Han spør om det er noe som jeg synes er feil, og at det "må jo være det", men selv føler jeg ikke at det er noe mer enn at jeg vil få frem det jeg mener uten å bli "overkjørt" og skreket til. Jeg mener han overdriver en del, for alt jeg sier blir jo "surving". Og det er jeg som er "sur" hele tiden. Men han skjønner jo ikke at det sinnsyke temperamentet hans påvirker humøret mitt også...

[Gjest Gjest]

Hva er surving og survekjerring? Har aldri hørt om det før. Det virker som du lar deg herse med. Du setter ikke en tydelig grense, men bare lar han holde på. Jeg hadde nok ikke holdt ut med en slik mann, setter høyere krav. Men hvis du absolutt vil gi han en sjanse, må du nok bli klarere på grensene.

[Gjest Gjest]

Hvis du vil ha barn med han burde du tenkte nøye gjennom det. Hvis han hisser seg sånn opp,tenk om han gjør det samme ovenfor barnet?Hvordan takler han lite søvn og barn som kanskje har kolikk og våkner hele tiden? Det nytter ikke at han eksploderer hele tiden og når du blir sint pga.det så får du høre at du alltid er sur,klager osv.Tenk hvor rotete det kan bli med barn.Særlig når det er nyfødt og man er trøtt og sliten.Og når man har barn kan man ikke bare koble ut når mannen drar,eller dra hvor man vil.Er det slik nå blir det garantert slik,eller dobbelt så ille med barn.

[Gjest Gjest]

Er det noen som burde pelle seg til psykologen er det han.

[Kjetil S.]

Klarer man ikke å oppføre seg ordentlig i mot andre, og ikke minst i mot den man påstår å være glad i, så er det helt greit å holde seg helt for seg selv...!!

Og blir man ikke behandlet tilstrekkelig greit av den som påstår at han/hun er glad i deg, og ingenting innenfor en rimelig tid forandrer seg til det bedre, så legg dette bak deg før det har gått så altfor langt.

Hjelper tiltak så er det viktig at begge støtter opp om hverandre for at ting skal løse seg og bli bedre, men når man ikke kan se en slik forandring komme, eller en oppriktig velvilje, så gå ut og videre i livet.

Det tar to å danse tango - Uansett! :-)