Forhold mellom søsken

[Gjest Mummy]

Storesøster på 13 er så ofte sint på sønnen min på 5; halvbroren sin. Hun har kommet med ting som at hun hater han, skulle ønske at han aldri var født osv. Hun tror livet hennes hadde blitt bra hvis jeg hadde tatt han med meg og flyttet....

Jeg er altså stemoren hennes, og er litt oppgitt over situasjonen. Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men lurer på hvordan forholdet mellom deres barn er,- og hva dere ville ha gjort hvis de hadde kommet med slike uttalelser som 13-åringen.

[wahaj]

Nå hr ikke jeg peiling på sånne ting, men jeg hadde nok ikke akseptert at hun snakket sånn til broren sin, eller noen for den saks skyld, dere blir der dere er, og det hjelper ikke for henne å si slike ting.

Har selv to halvsøsken, og kan aldri noen gang huske å ha vært sånn mot dem (så ser jeg de kun et par ganger i året).

Det kan ikke være pga hu er sjalu på han da? Greit nok at hun er "typisk" tenåring, men er måte på. Burde nok sette dere ned å snakke med henne.

[Gjest Har vært der]

Jeg sa mye av det samme når jeg var tenåring og halvbroren min var 4-5 år. Jeg sa det fordi jeg da mente det.

Pappa hadde liksom dumpa mora mi, blitt sammen med ei dame jeg ikke fordro og fikk en unge med henner han brydde seg mer om enn meg. Så kom pubertetshelvete på toppen av dette. Jeg hata de virkelig. Det føltes ut som om de ødela livet mitt. Ikke hadde jeg noe skikkelig hjem lenger. jeg måtte bo sammen med ei dame som påsto hu var stemora mi og ungen hennes. Jeg var bare en inntrenger liksom.

Det verste de gjorde var å dytte all skylda over på meg. Jeg var den onde storesøstra liksom. Og det var bare dama til pappa som skulle fikse det. Jeg følte ingen tilknytning til henne så det ble jævlig dumt. Han skulle tatt tak i det på en ordentlig måte. Hørt på meg og snakka med meg. Vær en far for meg også.

Hvis hun ikke liker deg så er det lite du kan gjøre.

Jeg sier ikke at hun skal få lov til å si sånt men jeg syns faren henners skal snakke med henne på en skikkelig måte. Ikke bare kjefte og smelle og ta dama og ungens side. Det kan ligge jævlig mye mer bak det her enn det dere tror.

[Gjest salma]

Jeg ville bedt far ta ansvar for datteren sin. Er hun sjalu, er det mye far kan gjøre for å bøte på det. Er hun bare ufordragelig, bør far ta en lang prat med henne for å finne ut hva som ligger bak. Og så bør far gjøre det klart at slike uttalelser er sårende for broren og dermed fullstendig uakseptable.

[Glynis]

Jeg ville funnet en eller annen trist Hollywood-film der en søsken dør og fått henne til å bli kjempetrist og bedt henne tenke over hvordan livet hadde vært hvis han faktisk var borte. Hun er gammel nok til å slutte å tenke slike tullete tanker. Gutten er bare et barn.

[Gjest Gjest_miss_*]

Her er jeg stemmor. Men har ingen felles barn.

Her har min stedatter flere halvsøsken hos mor som hun konstant klager over når hun er her. Hun liker de ikke. De bråker så. De er drittunger.Hun irriterer seg grønn over søsknene sine. Jeg pleier å si at det er vanlig å krangle og være uenig, men som voksen er man jo veldig glad man har søsken og kommer med eksempler fra min egen barndom. Det går over. Men jeg kan sitte og grue meg til sambo og jeg får barn. Vi planlegger en liten en og det at hun misliker sine søsken så sterkt hos mor gjør at jeg noen ganger gruer meg til vi kanskje sitter i den situasjonen :S

Jeg har selv hatt mine krangler med søsken. Jeg har seks av de. Det var ikke bare lett i barndommen, men takk og lov så takknemlig jeg er for dem idag Men skjønner at det er vanskelig...og tror nok det blir tøft her i hjemmet etterhvert...

[Gjest Gjest]

Storesøster på 13 er så ofte sint på sønnen min på 5; halvbroren sin. Hun har kommet med ting som at hun hater han, skulle ønske at han aldri var født osv. Hun tror livet hennes hadde blitt bra hvis jeg hadde tatt han med meg og flyttet....

Jeg er altså stemoren hennes, og er litt oppgitt over situasjonen. Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men lurer på hvordan forholdet mellom deres barn er,- og hva dere ville ha gjort hvis de hadde kommet med slike uttalelser som 13-åringen.

Mest sannsynlig handler ikke dette om lillebror i det hele tatt, men om andre problemer. For eksempel deg som stemor og at hun har problemer med å akseptere det

Anbefaler barnepsykolog, de er flinke!

[maddie88]

Det er sikkert vanskelig å forholde seg til.

Selv er jeg 21 og har en lillebror på 16. Vi hadde et nokså godt forhold til jeg flyttet til London for et og et halvt år siden. Mens jeg var der ringte han aldri, han gadd aldri å prate med meg på telefonen når jeg ringte hjem. Han pratet aldri med meg på MSN annet enn at han hadde det bra og at skolen gikk greit. Familien min kom på ferie til juni i sommerferien, og han var tydelig ikke interessert i å gjøre noe annet enn det han ville gjøre. Istedet for å gå ut med oss satt han på rommet mitt og spilte tv-spill. Kan også nevne at han heller aldri har visst den minste interesse for forloveden min, som er britisk og som jeg traff der nede. Da jeg flyttet hjem igjen i juli var det som om jeg ikke var der. Han okkuperte hele tiden kjellerstua og tven der, og ble sinna dersom jeg satt å så på film mens han fikk en kamerat på besøk. Han har enkelte voldelige tendenser, og liker å slå og dytte når han ikke får viljen sin. Det eneste han egentlig sa til meg mens jeg bodde "hjemme" var at han hadde det mye bedre da jeg ikke var hjemme, fordi da kunne han ha nettet for seg selv. Han spiller nemlig spill på playstation på nettet, og når jeg da er pålogget så går spillinga hans tregere.

Jeg flyttet så videre for å studere. Han tar fortsatt ikke kontakt, og de gangene jeg har vært hjemme hos foreldrene mine er historien den samme, hvis han da i det hele tatt snakker med meg. Hjemme gjør han som regel som han vil virker det som, og han tar ikke hensyn til noe som helst. Han kan be foreldrene mine og meg dra til et visst sted uten at det får konsekvenser. Foreldrene mine kommer med "han er bare 16. Han har mye å lære før han blir voksen. Go ham tid," men det må da være noe som tilsier at han fortsatt kan respektere de han faktisk er i familie med? I dag fortalte moren min at de tenkte å komme på besøk i helga, og at han måtte være med. Jeg sa jeg helst ikke ville, fordi jeg rett og slett blir nedfor av å ha ham rundt meg. Jeg vemmes over måten han oppfører seg på og hvordan han behandler ikke bare meg, men også mamma og pappa. Da sa mamma at da fikk de ikke kommet, så vi skulle sees den 17 desember, som da er datoen jeg drar hjem for jula.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd og prøvd uten å få noe igjen. Jeg orker ikke mer. Jeg føler at jeg ikke kjenner ham lenger, og mamma og pappa ser ikke ut til å forstå.

[Gjest Gjest_Dylan_*]

Jeg sa mye av det samme når jeg var tenåring og halvbroren min var 4-5 år. Jeg sa det fordi jeg da mente det.

Pappa hadde liksom dumpa mora mi, blitt sammen med ei dame jeg ikke fordro og fikk en unge med henner han brydde seg mer om enn meg. Så kom pubertetshelvete på toppen av dette. Jeg hata de virkelig. Det føltes ut som om de ødela livet mitt. Ikke hadde jeg noe skikkelig hjem lenger. jeg måtte bo sammen med ei dame som påsto hu var stemora mi og ungen hennes. Jeg var bare en inntrenger liksom.

Det verste de gjorde var å dytte all skylda over på meg. Jeg var den onde storesøstra liksom. Og det var bare dama til pappa som skulle fikse det. Jeg følte ingen tilknytning til henne så det ble jævlig dumt. Han skulle tatt tak i det på en ordentlig måte. Hørt på meg og snakka med meg. Vær en far for meg også.

Hvis hun ikke liker deg så er det lite du kan gjøre.

Jeg sier ikke at hun skal få lov til å si sånt men jeg syns faren henners skal snakke med henne på en skikkelig måte. Ikke bare kjefte og smelle og ta dama og ungens side. Det kan ligge jævlig mye mer bak det her enn det dere tror.

Jeg kjenner dette igjen selv og har slitet hele livet mitt..

Jeg har aldri akseptert dette som skjedde da pappa o mamma leverte meg til døveskolen da jeg var 7 år for å lærer tegnspråk i trondheim. Før dette hadde jeg godt liv hjemme og har god kontakt (nærkontakt ) med søskenbarn heidi , følte som hun er min søster.

Etter de leverte meg til skolen var jeg ikke forbered pga språkmangler. de ikke kunne tegnspråk. jeg gråtet allerede den første kvelden, glemmer aldri. En dag kom pappa på besøk til meg ,jegb ble glad o trodde skulle hjem igjen.. Men mamma var ikke med...Pappa tok meg til hotell i byen,kom vi inn i hotell så jeg tenkte mamma er der. men NEI. gjett hvem?? hmm SJOKK.....pappa var ganske direkte veldig direkte. OMFAVNER NY DAME med to ukjent barn som tok meg inn o leke.mens jeg glo på pappa og ny dame som klinte hverandre... .Etter det leverte han meg tilbake så dro han videre. ble jeg veldig såret og bittert o frustasjon...Opplever mye jævlig. Oppleve mye vondt tiden og ble koffertgutt hele livet mitt. Da do halvsøsken kom til verden.. føler jeg som ikke min. fremmede.. ser dem sjelden. Stemor hadde en sønn fra før ,pappa brukte han istedenfor meg for han ville ikke lære tegnspråk som jeg ba han flere ganger men han hørte ikke etter og en kveld før jeg dro på besøk til pappa ble jeg mistbrukt..var så livredd kom til pappa for å få trøst men dessverre. stemora var slem mot meg, glor jævlig styggt mot meg. kaster alltid nyevask klær til senga. sparker sengakanten for at jeg skulle våkne. og skriker o skriker.. husker stemmen hennes forsatt pr idag...Tilbake til pappa. han kjørte meg tilbake til flyplassen gråtet jeg på fanget hans o sa jeg vil ikke tilbake til døveskolen men han forsto ikke meg pga tegnspråkproblem. han lærte aldri en gang.. jeg er hans elste ækte sønn..men føler ofte jeg er ikke noe verdig for han lo at jeg må lære å snakke. føler flere ganger krenket faktisk. og flere ganger når jeg pratet med pappa ,ble det mistforståelse imellom oss,så lo stesønn.. JEG HATER LATTER HANS..

Pr idag har jeg ingen kontakt med halvsøsken for jeg har aldri fått en riktig følelsen eller noe jeg har vanskelig å forstå..likesom har ikke akseptert dette.for min mamma kunne ikke få flere barn ,var det derfor pappa forlot henne???

SUKK

[Gjest Gjest]

Jeg sa mye av det samme når jeg var tenåring og halvbroren min var 4-5 år. Jeg sa det fordi jeg da mente det.

Pappa hadde liksom dumpa mora mi, blitt sammen med ei dame jeg ikke fordro og fikk en unge med henner han brydde seg mer om enn meg. Så kom pubertetshelvete på toppen av dette. Jeg hata de virkelig. Det føltes ut som om de ødela livet mitt. Ikke hadde jeg noe skikkelig hjem lenger. jeg måtte bo sammen med ei dame som påsto hu var stemora mi og ungen hennes. Jeg var bare en inntrenger liksom.

Det verste de gjorde var å dytte all skylda over på meg. Jeg var den onde storesøstra liksom. Og det var bare dama til pappa som skulle fikse det. Jeg følte ingen tilknytning til henne så det ble jævlig dumt. Han skulle tatt tak i det på en ordentlig måte. Hørt på meg og snakka med meg. Vær en far for meg også.

Hvis hun ikke liker deg så er det lite du kan gjøre.

Jeg sier ikke at hun skal få lov til å si sånt men jeg syns faren henners skal snakke med henne på en skikkelig måte. Ikke bare kjefte og smelle og ta dama og ungens side. Det kan ligge jævlig mye mer bak det her enn det dere tror.

Enig med deg. Vært der jeg og. Aldri fått noe godt eller nært forhold til dama eller ungen hennes. Og alle pedagogiske forsøk på å omvende meg hjalp bare overfladisk. Inni meg hata jeg dem like mye. Og er ikke glad i dem den dag i dag. Pappa er en fjern tåkefigur, han svikta!

[FireFairy]

Jeg er stemor og venter vårt felles barn. Jeg hadde ikke akspetert at stebarnet hadde sagt noe sånt til halvsøskenet sitt, men hadde sittet ned og pratet med h*n.

Nå vet jeg ikke hva slags forhold dere har, men regner med dere har vært sammen noen år siden dere har en sønn i lag også. Kan være at hun føler seg oversett eller at hun har noen problemer som hun strir med på skolen eller blant venner. Det å sette seg ned med henne forteller henne at du fortsatt bryr deg, samtidig som det kan åpne for et litt nærere forhold. At dere prater sammen om problemet, kan også få henne til å komme til deg hvis hun en gang senere skulle ha noe å stri med. Vet ikke hvordan moren er oppi alt dette, men det er ikke alle som har like lett for å prate om ting.

Siden hun også er tenåring, så kan det også være puberteten. Prøv uansett å prate med henne, men tenk at det går over. Så får dere bare prøve å holde ut som best dere kan.

[Gjest gjestdeluxe]

Storesøster på 13 er så ofte sint på sønnen min på 5; halvbroren sin. Hun har kommet med ting som at hun hater han, skulle ønske at han aldri var født osv. Hun tror livet hennes hadde blitt bra hvis jeg hadde tatt han med meg og flyttet....

Jeg er altså stemoren hennes, og er litt oppgitt over situasjonen. Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men lurer på hvordan forholdet mellom deres barn er,- og hva dere ville ha gjort hvis de hadde kommet med slike uttalelser som 13-åringen.

Dette høres jo ut som et familieproblem, og ikke bare et søskenproblem. Hva slags rolle har faren i dette - er han aktiv, åpen og kommuniserende?

En 13 år gammel jente som må godta en ny "mor" og et nytt "søsken" krever kommunikasjon før de nye flytter inn. Da er det faren som bør ta disse samtalene. Om ikke noe av dette er gjort, er det ikke merkelig at den 13 år gamle datteren reagerer som hun gjør.

Det høres ut som om kommunikasjonen er på topp mellom familiemedlemmene?