jeg kan ikke krangle!

[tinky_winky]

Noen som har samme problem som meg?

hver gang jeg krangler (les: prøver å krangle) med samboeren min, går det ikke! Jeg finner ikke på ord, og blir bare stående der og se dum ut, mens han får sagt alt han vil si. Hvis jeg åpner munnen for å si noe, er jeg redd for at jeg bare begynner å grine fordi jeg er så sinna! Det er skikkelig irriterende å ha det sånn, får ikke sagt det jeg vil, og så blir det for dumt å ta opp ting i etterkant, for da har gjerne hele situasjonen roet seg, mens jeg fortsatt går rundt og irriterer meg over at jeg ikke fikk sagt noen av de tingene jeg burde sagt.

Vet at dette er helt min egen feil, og at jeg burde gi en god dag i om jeg begynner å grine, men syns egentlig bare det blir for latterlig å stå og hulke over så teite ting som at vi krangler om hvem som gjør mest husarbeid.. Så, jeg lurte egentlig bare på om noen har det slik som meg, og hva dere evt gjør for komme gjennom krangelen?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner AKKURAT hva du går gjennom, det er noe forbanna #%"¤, ingenting er så frustrerende i lengda! Ikke får jeg sagt noe, ikke kommer jeg på noe rett å si, og åpner jeg kjeften så kan du banne på det er hakket unna at jeg begynner å hikste og grine. I tillegg hjelper det så lite at han står der og fremstår som verdens roligste, jeg blir så sprengfrustrert at jeg bare tripper rundt og tramper i gulvet omtrent.. Nesten så jeg får lyst å skrive et kranglemanus og pugge det

[tinky_winky]

åh, bra og høre at det ikke bare er meg!! Og som du sier, det mest irriterende er at han bare står der som verdens roligste fyr, får kranglet fra seg, og tusler fornøyd vekk når jeg bare står der og ikke sier noe når han er ferdig.. Og det som er enda mer irriterende, er at jeg finner tusen gode argumenter inni hodet mitt det øyeblikket han forsvinner ut av rommet, men jeg er så sinna at jeg bare står og koker og alle superargumentene forblir nettopp inni hodet mitt... krangling er urettferdig, altså!

[Gjest Gjest]

Ja, ikke sant! Vet ikke hva som er feilen jeg, for når vi først krangler så VET jeg jo selv hvorfor vi krangler, jeg har jo en grunn til å ville krangle med ham og dermed automatiske argumenter, men jeg får ikke presset dem forbi tennene. Mens han får jo lirt av seg alle argumenter han kan komme på, og han er garantert å aldri bli avbrutt heller, så han er jo passe glad. Kunne eksplodert i blant, ender jo opp med at jeg blir i enda verre humør fordi jeg nå ikke fikk sagt det jeg skulle, liksom..

[Gjest Gjest]

Krangling ER urettferdig, og er det egentlig noe viktig dere kommer fram til når dere krangler? Jeg vet i hvert fall med meg selv at når samboern min og jeg krangler så er det ikke så veldig fornuftige ting som kommer opp. Vi kan kanskje ha en grunn til å reagere på noe, men akkurat krangelen ender gjerne med at vi må ta opp igjen saken på en mer rolig måte og med andre argumenter. Så kanskje du kan be om en time out og tenke over hva du vil si, og så kan dere diskutere det i stedet for å krangle?

[tinky_winky]

ikke dumt, ikke dumt.. greien er egentlig bare at vi ikke har de største kranglene, og vi krangler ikke så ofte. Derfor jeg har så lyst å bare kunne fortelle han hvor utrolig dumme argumenter han kommer med de gangene vi krangler (for det har han), og ikke stå og høre at han forteller meg hvor dumme argumenter jeg har uten å kunne svare tilbake, og bli ferdig med det der og da.

[Gjest Gjest]

Jeg har også hatt det problemet. Jeg er lettrørt, og har begynt å gråte både i kjærestekrangler og når noe skal tas opp på jobben. Det jeg hater mest er når det skjer i jobbsammenheng, for da synes folk så synd på meg. Sist gang det skjedde ba jeg den andre om å ikke bry seg om at jeg gråt, det funket faktisk.

Kan du be samboeren din om å la deg snakke først, uten å avbryte? Og at han kan si sitt etterpå? Det kan hende hjelper deg.

Gutter tror ofte at jenter bruker tårer som pressmiddel, mens vi egentlig ikke har lyst til å grine i det hele tatt...

[*Numi*]

Så godt å se at det ikke bare er meg heller! Jeg synes det er så vanskelig å krangle at jeg kvier meg for å ta opp ting, for jeg blir bare så frustrert at jeg tar til tårene før jeg får sagt noe. Aner ikke hvordan jeg skal løse det, men prøver hele tiden å jobbe med det...

Føler med deg ihvertfall. Det er vondt å slite sånn med å få blåst ut litt. Man har jo ofte ting man er uenig med partneren i og godt kunne tenke seg å si ifra om uten å begynne å grine.

Vi krangler sjelden da, men små argumenter kan også resultere i tårer for min del. Helt teit. Kjæresten min vet om det da, og oppmuntrer meg og komplimenterer meg om jeg klarer å holde tårene inne og si hva jeg mener. :gjeiper: Men uansett ikke så lett å bryte med mønsteret.

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Jeg er også av den typen som griner lett. Det er fryktelig irriterende nå og da, for eksempel de gangene jeg er så irritert eller sint at jeg har lyst til å slå til med noe klinkende klart til ham. Det at jeg griner lett har fulgt meg siden jeg var liten, og jeg må si jeg syns det ikke er noe artig. Jeg føler det virker useriøst, og at jeg ønsker oppmerksomheten rundt negative ting. Hvilket IKKE er tilfelle, jeg klarer bare ikke holde tårene tilbake.

Nå skal det sies at vi aldri har kranglet skikkelig. Jeg får ikke ut et ord og han går ut av leiligheten når han er irritert. Dessuten er han ikke noe glad i å snakke dype samtaler, han begynner bare å le eller holde på med andre ting.

[bonafide]

Noen som har samme problem som meg?

hver gang jeg krangler (les: prøver å krangle) med samboeren min, går det ikke! Jeg finner ikke på ord, og blir bare stående der og se dum ut, mens han får sagt alt han vil si. Hvis jeg åpner munnen for å si noe, er jeg redd for at jeg bare begynner å grine fordi jeg er så sinna! Det er skikkelig irriterende å ha det sånn, får ikke sagt det jeg vil, og så blir det for dumt å ta opp ting i etterkant, for da har gjerne hele situasjonen roet seg, mens jeg fortsatt går rundt og irriterer meg over at jeg ikke fikk sagt noen av de tingene jeg burde sagt.

Vet at dette er helt min egen feil, og at jeg burde gi en god dag i om jeg begynner å grine, men syns egentlig bare det blir for latterlig å stå og hulke over så teite ting som at vi krangler om hvem som gjør mest husarbeid.. Så, jeg lurte egentlig bare på om noen har det slik som meg, og hva dere evt gjør for komme gjennom krangelen?

Skriver under på denne!! Er utrolig irriterende da man blir sett på som sårbar og sippete, men egentlig er jeg jo fly forbanna jeg som alle andre! Hater måten man blir sett på når man begynner å gråte når man skal krangle og få frem hva man mener. Alt bare krøller seg og blir tull!

Tror forøvrig aldri jeg har hatt evnen til å bli skikkelig sint.. Mamma sier alltid at jeg var barnet som var redd sin egen skygge, og det værste jeg gjorde var å rasere rommet mitt, men da passet jeg på å rydde opp etter meg med en gang etterpå