Jeg trenger råd og veiledning

[Gjest Gjest_milie_*]

Jeg er en kvinne på 24 år, jeg har ikke hatt noe seriøst forhold før jeg for 3 år siden traff min kjæreste som etterhvert ble min samboer. Vi var sammen 2,5 år før vi bestemte oss for å flytte inn hos hverandre, grunnen til det er at han har to barn fra tidligere forhold med to forskjellige kvinner. Barna er ei jente og gutt, gutten er under 10 år og jenta over. Jeg og ungene har kommet godt overens, også moren til barna har gjort et helt greit forsøk på å ønske meg velkommen inn i livet hennes og barnas, alt så ut til å tegne seg svært fint.

Som sagt har vi bodd sammen under samme tak i ca et halvt år, barna er hos oss annenhver helg, og noen ettermiddager i uken siden det ikke er lengre hjem til mamma enn at de kan gå til og fra. Kort stund etter at jeg flyttet inn begynte samboeren min å si litt småstygge ting til datteren, vanskelig å sette fingeren direkte på det, men jeg mener det kan rett og slett oppfattes som mobbing.. Dere tror sikkert jeg overdriver og misforstår, men jeg har lagt merke til og prøvd å følge med oppførselen deres sammmen, en gang hadde datteren forlagt varme hansker hun skulle bruke på aktiviteten samboeren min skulle kjøre henne på. Vi kunne ikke finne det, og samboeren min så på henne og sa "jaja, da får du bare ha det så godt, kanskje du lærer til neste gang!" og satte seg i bilen for å vente. Jeg syns det var litt brutalt, det var kjempekaldt ute og ungen ville fått frostbitt i hendene etter få minutter. Vi stoppet og kjøpte nye på veien, men ikke uten surmulig fra samboer.. Og slik går det hele veien, ved middagsbordet kan jenta si at hun er ikke så glad i de eller de grønnsakene, da kommer det som oftest fra samboer at da får hun bare la være å spise da.

Gutten derimot er han veldig støttende og oppmuntrende med, det er aldri noe vondt rettet i hans retning, eller noe. Jeg har prøvd å ta det opp, at jeg syns at jentungen får gå gjennom litt for mye, for jeg ser jo at hun blir trist og lei seg, og det varer gjerne lenge. Han tar fra henne selvtillit og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Har prøvd å snakke med samboeren, men han aner ikke hva jeg mener, og han virker faktisk helt oppriktig. Prøver å forklare ham oppførselen hans og at jeg ikke syns den går an. Da jeg og samboer var kjærester og datet, så opplevde jeg ALDRI denne siden av ham, hørte ham aldri snakke nedverdigende til ungene som jeg kan huske, men kan hende jeg bare var veldig forelsket...

Hva skal jeg gjøre? Å snakke med samboer går tydeligvis ikke noen vei, han bare forstår ikke hva jeg skal frem til uansett hvor mange eksempler jeg legger frem.

[Wildrose]

Jeg er en kvinne på 24 år, jeg har ikke hatt noe seriøst forhold før jeg for 3 år siden traff min kjæreste som etterhvert ble min samboer. Vi var sammen 2,5 år før vi bestemte oss for å flytte inn hos hverandre, grunnen til det er at han har to barn fra tidligere forhold med to forskjellige kvinner. Barna er ei jente og gutt, gutten er under 10 år og jenta over. Jeg og ungene har kommet godt overens, også moren til barna har gjort et helt greit forsøk på å ønske meg velkommen inn i livet hennes og barnas, alt så ut til å tegne seg svært fint.

Som sagt har vi bodd sammen under samme tak i ca et halvt år, barna er hos oss annenhver helg, og noen ettermiddager i uken siden det ikke er lengre hjem til mamma enn at de kan gå til og fra. Kort stund etter at jeg flyttet inn begynte samboeren min å si litt småstygge ting til datteren, vanskelig å sette fingeren direkte på det, men jeg mener det kan rett og slett oppfattes som mobbing.. Dere tror sikkert jeg overdriver og misforstår, men jeg har lagt merke til og prøvd å følge med oppførselen deres sammmen, en gang hadde datteren forlagt varme hansker hun skulle bruke på aktiviteten samboeren min skulle kjøre henne på. Vi kunne ikke finne det, og samboeren min så på henne og sa "jaja, da får du bare ha det så godt, kanskje du lærer til neste gang!" og satte seg i bilen for å vente. Jeg syns det var litt brutalt, det var kjempekaldt ute og ungen ville fått frostbitt i hendene etter få minutter. Vi stoppet og kjøpte nye på veien, men ikke uten surmulig fra samboer.. Og slik går det hele veien, ved middagsbordet kan jenta si at hun er ikke så glad i de eller de grønnsakene, da kommer det som oftest fra samboer at da får hun bare la være å spise da.

Gutten derimot er han veldig støttende og oppmuntrende med, det er aldri noe vondt rettet i hans retning, eller noe. Jeg har prøvd å ta det opp, at jeg syns at jentungen får gå gjennom litt for mye, for jeg ser jo at hun blir trist og lei seg, og det varer gjerne lenge. Han tar fra henne selvtillit og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Har prøvd å snakke med samboeren, men han aner ikke hva jeg mener, og han virker faktisk helt oppriktig. Prøver å forklare ham oppførselen hans og at jeg ikke syns den går an. Da jeg og samboer var kjærester og datet, så opplevde jeg ALDRI denne siden av ham, hørte ham aldri snakke nedverdigende til ungene som jeg kan huske, men kan hende jeg bare var veldig forelsket...

Hva skal jeg gjøre? Å snakke med samboer går tydeligvis ikke noen vei, han bare forstår ikke hva jeg skal frem til uansett hvor mange eksempler jeg legger frem.

Hei. Hvis det ikke går ann å få til en dialog med samboeren din, ville jeg tatt det opp med moren til barnet. Siden dere har en grei tone, burde det kunne gå ann? Men, hvordan samboeren din reagerer på det, ja det er jo en annen sak. Trå så varsomt som du kan, det kan nok lett bli vanskelig dette her. Lykke til.

[Gjest TS]

Ja, jeg har tenkt på å kontakte moren, om hun ikke har merket noe selv allerede.. Så har jeg litt lite lyst til å gå slike omveier, tror ikke samboer hadde blitt slik kjempeglad for det akkurat Har litt lyst til å be ham om en time på familievernkontoret, er det ikke det det heter? Vet ikke om det er rett sted å gå, men har lyst å finne noen med erfaring å legge frem observasjonene mine for, og hans oppførsel når jeg konfronterer ham. Det er ikke det at han med vilje nekter på å ha gjort det, jeg tror virkelig på ham når han sier han ikke skjønner hva jeg snakker om, og da er det jo enten at jeg overdriver og misforstår alt sammen, eller at han kanskje trenger noen å snakke med.. Hoff, vanskelig dette her.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du overreagerer veldig. Det høres ut som om mannen din driver helt normal oppdragelse, ikke mobbing. Om ungene ikke klarer holde rede på tingene sine, så er det da ikke noe som helst galt i at det får konsekvenser ved at man sier jaja, om du roter vekk tingene dine, så får du klare deg uten. Det samme gjelder kresne barn ved matbordet. Det er da helt normalt å lære barna at vi spiser det vi får servert.

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Jeg synes du overreagerer veldig. Det høres ut som om mannen din driver helt normal oppdragelse, ikke mobbing. Om ungene ikke klarer holde rede på tingene sine, så er det da ikke noe som helst galt i at det får konsekvenser ved at man sier jaja, om du roter vekk tingene dine, så får du klare deg uten. Det samme gjelder kresne barn ved matbordet. Det er da helt normalt å lære barna at vi spiser det vi får servert.

Enig. Men det som derimot kan bekymre litt er forskjellsbehandlingen av barna. Men det har kanskje sammenheng med alderen? Det er jo naturlig å vente mer av den eldste.

[Gjest ts]

Jeg føler meg passe dum her jeg sitter, men så må det sies at jeg ikke har all verden erfaring med barn og slikt. Dette kan jo være normalt og helt vanlig for alt jeg vet. At barn blir snurtne av å få tilsnakk og beskjed er vel kanskje helt vanlig.. Er vel bare jeg som er hårsår og litt for soft her kanskje! Takker for alle innspill, det er fint å se andres meninger og synsvinkler i saken

Kan også være som gjest sier, at det forventes mer fra den eldste enn den yngste, søsteren går absolutt forran som et godt eksempel for gutten, han prøver jo å etterligne alt hun gjør hele tiden, på godt og vondt.

[la Flaca]

Jeg syns det er kjempepositivt at du bryr deg om ungene hans jeg!

Forskjellsbehandling mellom søsken er veldig vanlig og absolutt noe som er verdt å fokusere litt på. Jeg har selv problemer med å være rettferdig alltid, for ofte blir det vel store krav til storesøster her i huset. Det er helt topp at du gjør han oppmerksom på det og setter fingern på konkrete ting, som måten han snakker til eldstemann på og at hun faktisk blir lei seg. Sånt kan jo faktisk være lettere for utenforstående å oppdage, enn en forelder som har kjørt seg litt fast i et spor. Det kommer til å synke inn etter hvert, med din hjelp. Bare pass på at du ikke blir formanende og setter i gang forsvarsmekanismene hos samboern din, så han feks. blir sur og lukker ørene.

[Gjest Gjest_mam_*]

Samboeren din minner meg faktisk om meg selv.

Dersom barna mine roter bort feks votter kan det godt hende jeg svarer dem som din samboer. Klart, er det veldig kaldt hjelper jeg dem med å finne en løsning, men jeg mener det er deres ansvar å holde rede på tingene sine og jeg syns det er greit at de får "lide litt" for at de roter bort ting.

Ved middagsbordet får de spise det som blir servert, såfremst det er vanlig middag. Spiser de det ikke får de nå heller bare være sultne. Kokt torsk er ikke bestandig like populært, men er det torsk som er middagen den dagen, så er det det. Er det noe de rett og slett ikke utstår eller tåler (min eldstemann har feks forspist seg på stekt egg) får de annen mat.

Mulig noen ser på meg som grusomt streng, men jeg syns ikke jeg er det. Jeg oppfatter ikke oppdragelsen min som mobbing. Men nå skal det sies at jeg ikke snakker nedsettende til dem.