Hva hadde du gjort...

[Gjest Tss]

Hei folkens!

Jeg har datet en gutt i 2,5 måneder. Vi er på mange måter sammen, men vi er ikke sammen. Vi holder hender når vi går sammen, koser på hverandre i offentlighet, han sover hos meg, vi snakker, ser film, spiser sammen osv.

Både han og jeg er kalde mennesker, holder mye tilbake, veldig private, ikke veldig åpne, skeptiske osv. Men etter det hadde gått 1,5 måned eller noe, så skjedde et eller annet med begge, og vi ble helt motsatt. Vi åpna oss for hverandre om ting vi aldri hadde fortalt andre, vi har grått sammen osv. Vi har vært med hverandre og møtte så å si hver dag siden vi ble kjent.

Han er en smule "bedre" enn meg med dette med å være åpen og snakke om følelser osv, så han har fortalt meg at han venter til jeg tar førsteskrittet, for han kommer garantert etter. Jeg sa meg enig.

Så sier jeg at jeg er glad i han en dag. Han kysser meg, holder meg, sier han er overrasket, men setter pris på at jeg sa det. Han sier det ikke tilbake. Greit nok.

Det går noen dager, han sier at han er glad i meg. Jeg stiller spm til hvorfor han sier det nå, mener han det osv. Det ender med at han trekker det tilbake (!!!) og jeg skal bare glemme det. Jeg blir drittsur, slutter å svare på meld osv. Han ringer og er helt fortvilet, han må forklare meg hva han mente osv. Jeg foreslår at vi diskuterer dette en annen dag.

Jeg var bortreist, så når jeg kom tilbake, møttes vi. Han gjorde det godt igjen.

Uker etterpå, snakker vi om følelser igjen. Vi prøver å snakke om alt, holde kommunikasjonen gående hele tiden. Han forteller at han holder på å falle for meg. Jeg føler at det blir mye følelser, så jeg føler at jeg må ta et standpunkt nå.

Jeg er ganske anti-forhold, han vet dette. Jeg tenker nå slik: enten så ender vi det nå slik at han ikke blir såret hvis jeg ikke vil ha forhold. Eller så fortsetter vi dette, og det kan hende jeg, om 5 måneder, sier at jeg ikke er klar for et forhold enda og han klarer ikke vente mer. Og da er det jo mer følelser og vi har delt mer sammen osv. Så det blir vondere.

Jeg ber da om en pause på noen dager så jeg får tenkt klart på hva som er best for begge. Han sier at pause betyr slutt og jeg har egentlig dumpa han, men tør ikke si det osv. Jeg sier at pause betyr pause, jeg vil bare tenke litt. Han bryter reglene om ingen kontakt, og sender meg meldinger. Disse svarer jeg ikke på. Så, noen timer etterpå, sender han en melding der han ender alt. Vi er ferdig.

Jeg spør om han er sikker, han sier ja, det er det beste osv. Da takker jeg for meg, er sur og sier at da er vi ferdig.

Han svarer at jeg gjorde dette, han tok bare valget for meg for han orket ikke å vente på å bli dumpet osv. Jeg sender en siste melding som er ganske kald,ønsker han lykke til videre, takk for alt, jeg er ferdig med deg. Så ringer han meg, sier at jeg sårer han osv.

Nå har det seg slik at jeg er sur for at han endte ting på MELDING dagen før vi avtalte å møtes for at jeg skulle fortelle han hva jeg har tenkt. Han ber meg glemme at han endte det, han mente det ikke, han vil heller møte meg og høre hva jeg hadde å si. Jeg godtar ikke dette, føler at han tok et valg og han får stå ved det.

Jeg sier at jeg ikke vil møte han, jeg kontakter han når jeg er klar. I mellomtiden har han prata med fellesvenner og de sier at han skal la meg være i fred når jeg tenker. Så nå har jeg ikke hørt fra han da.

Jeg skal bort igjen for noen dager og tenker på å ikke kontakte han før jeg er tilbake. Vennene sier han er fortvilet, veldig lei seg og at han føler at han dret seg ut med å ta en avgjørelse mens han følte seg stressa og usikker. Hva hadde dere gjort nå? Dumpa han helt, eller snakka med han igjen og når? Før eller etter reisen?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde kanskje, muligens tenkt på hva jeg sjøl føler. HVA FØLER DU?!?!? Vil du snakke med han? Vil du være sammen med han?

Mest sannsynlig vil du snakke med han. Så snakk med han. Finn ut hva han vil. Finn ut hva du vil, and act accordingly.

[Raven Emerald]

Syns da virkelig at du burde snakka med ham. Forklar ham at du er nødt til å få rom til å kjenne etter om du vil ha/våger å ha et forhold. At det ikke er ensbetydende med at det er over. Og også at du trenger at han ikke kontakter deg mens du er borte, for du trenger at han viser respekt for ditt behov for rom i denne perioden. At du forstår at han ble frustrert og bekymret, og at du sikkert kunne håndtert hans reaksjon bedre selv, også. Si klart fra at du kommer til å ta kontakt når du er tilbake, og at dere da kan få pratet skikkelig sammen da.

Jeg syns faktisk du utviste ganske lite forståelse for at han var frustrert og stressa, og redd for å miste deg. Selv om det ikke betyr at jeg ikke forstår at du også følte deg presset opp i et hjørne. Men mener at dere iallefall bør få ryddet opp i den biten før du drar, så han iallefall slipper at det skal plage ham lengre enn nødvendig. Om du føler på deg selv at du vil vurdere et forhold med ham seriøst, bør du iallefall snakke med ham før du drar.

Syns jeg.

[Gjest Gjest]

Du er typisk kjerring. Hvorfor stiller du spørsmål når han sier at han er glad i deg?? Skal han ha en grunn til det? Under ligger det at du er snurt fordi du "gav deg først og sa det" og han svarte ikke. Og nå straffet du ham kraftig.

Han trengte bare en dag eller to på å smelte at du sa det, og tenke om han mente det selv før HAN sa det.

DIN FEIL. Du skylder ham en unnskyldning.

Og jeg er enig med ham; pause er slutt. Du burde valgt andre ord.

Du sier at han vet du er anti-forhold, og så holder han på å falle for deg.. du er SLEM med fyren rett og slett. Du burde holde deg unna ham.Han sliter og forsøker å beskytte seg selv samtidig med at han er forelsket, og du blir sur for det. Slem er du.

[stjernekyss]

Herregud, for et drama..

[Elisabeth82]

Hei folkens!

Jeg har datet en gutt i 2,5 måneder. Vi er på mange måter sammen, men vi er ikke sammen. Vi holder hender når vi går sammen, koser på hverandre i offentlighet, han sover hos meg, vi snakker, ser film, spiser sammen osv.

Både han og jeg er kalde mennesker, holder mye tilbake, veldig private, ikke veldig åpne, skeptiske osv. Men etter det hadde gått 1,5 måned eller noe, så skjedde et eller annet med begge, og vi ble helt motsatt. Vi åpna oss for hverandre om ting vi aldri hadde fortalt andre, vi har grått sammen osv. Vi har vært med hverandre og møtte så å si hver dag siden vi ble kjent.

Han er en smule "bedre" enn meg med dette med å være åpen og snakke om følelser osv, så han har fortalt meg at han venter til jeg tar førsteskrittet, for han kommer garantert etter. Jeg sa meg enig.

Så sier jeg at jeg er glad i han en dag. Han kysser meg, holder meg, sier han er overrasket, men setter pris på at jeg sa det. Han sier det ikke tilbake. Greit nok.

Det går noen dager, han sier at han er glad i meg. Jeg stiller spm til hvorfor han sier det nå, mener han det osv. Det ender med at han trekker det tilbake (!!!) og jeg skal bare glemme det. Jeg blir drittsur, slutter å svare på meld osv. Han ringer og er helt fortvilet, han må forklare meg hva han mente osv. Jeg foreslår at vi diskuterer dette en annen dag.

Jeg var bortreist, så når jeg kom tilbake, møttes vi. Han gjorde det godt igjen.

Uker etterpå, snakker vi om følelser igjen. Vi prøver å snakke om alt, holde kommunikasjonen gående hele tiden. Han forteller at han holder på å falle for meg. Jeg føler at det blir mye følelser, så jeg føler at jeg må ta et standpunkt nå.

Jeg er ganske anti-forhold, han vet dette. Jeg tenker nå slik: enten så ender vi det nå slik at han ikke blir såret hvis jeg ikke vil ha forhold. Eller så fortsetter vi dette, og det kan hende jeg, om 5 måneder, sier at jeg ikke er klar for et forhold enda og han klarer ikke vente mer. Og da er det jo mer følelser og vi har delt mer sammen osv. Så det blir vondere.

Jeg ber da om en pause på noen dager så jeg får tenkt klart på hva som er best for begge. Han sier at pause betyr slutt og jeg har egentlig dumpa han, men tør ikke si det osv. Jeg sier at pause betyr pause, jeg vil bare tenke litt. Han bryter reglene om ingen kontakt, og sender meg meldinger. Disse svarer jeg ikke på. Så, noen timer etterpå, sender han en melding der han ender alt. Vi er ferdig.

Jeg spør om han er sikker, han sier ja, det er det beste osv. Da takker jeg for meg, er sur og sier at da er vi ferdig.

Han svarer at jeg gjorde dette, han tok bare valget for meg for han orket ikke å vente på å bli dumpet osv. Jeg sender en siste melding som er ganske kald,ønsker han lykke til videre, takk for alt, jeg er ferdig med deg. Så ringer han meg, sier at jeg sårer han osv.

Nå har det seg slik at jeg er sur for at han endte ting på MELDING dagen før vi avtalte å møtes for at jeg skulle fortelle han hva jeg har tenkt. Han ber meg glemme at han endte det, han mente det ikke, han vil heller møte meg og høre hva jeg hadde å si. Jeg godtar ikke dette, føler at han tok et valg og han får stå ved det.

Jeg sier at jeg ikke vil møte han, jeg kontakter han når jeg er klar. I mellomtiden har han prata med fellesvenner og de sier at han skal la meg være i fred når jeg tenker. Så nå har jeg ikke hørt fra han da.

Jeg skal bort igjen for noen dager og tenker på å ikke kontakte han før jeg er tilbake. Vennene sier han er fortvilet, veldig lei seg og at han føler at han dret seg ut med å ta en avgjørelse mens han følte seg stressa og usikker. Hva hadde dere gjort nå? Dumpa han helt, eller snakka med han igjen og når? Før eller etter reisen?

En konkurranse oom hvem som er mest sta ender aldri bra.

[Gjest Gjest]

Dere høres veldig umodne ut.

Virker som om dere er mer opptatt av å spille spill og ha overtaket på den andre framfor å være velmenende, gode og repektfulle overfor hveandre. Slike opplegg blir veldig slitsomme. Dropp staheten og maktspillene og tær å være ærlig med hverandre. Slik dere holder på nå sliter dere hverandre ut.

[Gjest Syrin_Ulven]

Du er typisk kjerring. Hvorfor stiller du spørsmål når han sier at han er glad i deg?? Skal han ha en grunn til det? Under ligger det at du er snurt fordi du "gav deg først og sa det" og han svarte ikke. Og nå straffet du ham kraftig.

Han trengte bare en dag eller to på å smelte at du sa det, og tenke om han mente det selv før HAN sa det.

DIN FEIL. Du skylder ham en unnskyldning.

Og jeg er enig med ham; pause er slutt. Du burde valgt andre ord.

Du sier at han vet du er anti-forhold, og så holder han på å falle for deg.. du er SLEM med fyren rett og slett. Du burde holde deg unna ham.Han sliter og forsøker å beskytte seg selv samtidig med at han er forelsket, og du blir sur for det. Slem er du.

Eg er enig..

[Gjest Tss]

Hei igjen folkens.

Tusen takk for alle svar, og da mener jeg alle.

Til deg som sa at jeg straffer han for at han brukte et par dager på å si at han var glad i meg tilbake.

Jeg straffer han ikke for det, vi ble enige på forhånd om at jeg går først, han kommer etter. Jeg stilte spørsmålene, bare fordi jeg ville være sikker på at han ikke bare sa det fordi han følte at han måtte si det tilbake. Jeg ville være sikker på at han sa det fordi han følte det selv og, som du sa, bare trengte litt tid på å ta innover seg det jeg sa også få styrken til å si det til meg.

Jeg har spilt rollen til en støttende venn de siste 2 dagene, fordi han trengte meg pga noe som har skjedd han. Og vi var med vennegjengen igjen idag også. Da hilser vi, gir klem og har en viss avstand mellom oss. Alle syns det er merkelig stemning. Men vi gikk ut etterpå og jeg sa det at jeg hele tiden har visst hva jeg egentlig VIL, jeg trengte bare tid til å samle meg for å se om jeg tør å gå etter det jeg vil. Og han ødela det med å ikke respektere mitt ønske om null kontakt. Jeg er ikke noe mindre glad i han nå, jeg har fortsatt like lyst til å fortsette å bli kjent med han og date han, jeg føler meg bare sur for å ikke ha blitt respektert og at jeg ikke fikk vært i fred når jeg ønsket det.

Jeg skjønner at det virker umodent, men det er nok meg i det her. Ikke han. Umodenheten er fordi jeg ikke våger å ha forhold, og det er pga frykt. Og jeg lar frykten styre meg, fordi det er mye lettere sånn. Jeg skjønner hvor teit dette er, tro meg. Jeg prøver så godt jeg kan å kjempe imot, og det at jeg skriver til dere her betyr at jeg har tenkt masse på det og det har plaga meg at jeg ikke kan være som de fleste av dere, og gå etter det jeg ønsker. For han vil ha meg også, og han er der hvis jeg ønsker at vi skal fortsette.

Problemet er bare det med at jeg er sur for at han endte det slik han gjorde..Det såret meg.

[I Grosny]

Du driver med maktkamp. Du sier at du vil ha nullkontakt en periode, og han tar allikevel kontakt, fordi han faktisk bryr seg om deg.

Det kalles kjærlighet.

Du dumper han fordi han gir deg kjærlighet.

Han fortjener ei bedre dame enn deg.

Den grensesettinga som du holder på med synes jeg ligner på posisjonering i en maktkamp i ett forhold. Et forhold bør ikke være en kamp mot hverandre. Det bør være ett samspill.

Du har ingen grunn til å være fornærmet, og du bør egentlig krype til han med blomster og be om unnskyldning.

Hvis du ikke klarer samspill i stedet for maktkamp, så har du rett i at du ikke er moden for noe forhold.

[Gjest Gjest]

Eg tror eg forstår litt av problemet ditt, men kan godt hende eg tar feil. Hvis du er redd for et forhold tolker eg det som om du er redd for å bli tilknyttet til en annen person på den måten man blir når man har kjæreste. Når eg var yngre var eg redd for å gi så mye "makt" over min egen lykke, til en annen person. Hvis det er det du frykter, så må du hoppe i det og gjøre noe for å komme over det. I ditt tilfelle så er det å gi denne gutten en sjangse. Du gjør dette veldig vanskelig for han med alle de reglene du setter opp.

Han må bry seg mye siden har vært så villig til å fulge de opp til dette punktet. Andre ville ikkje ha gjort det.

[Gjest AHHH]

Hvorfor gjøre ting så jævlig innviklet? Går det ikke an å ta en dag av gangen og slappe av? Må alt diskuteres og vris på?

Snakker om å lage problemer for seg selv.

[Gjest Gjest_miamaria_*]

Beklager å måtte si det,men ut ifra det du skrev, virker dere begge veldig umodne og usikre på hva dere egentlig vil. Høres ut som kommunikasjonen mellom dere er nærmest ikke-eksisterende! I min mening(og mange andres) er nettopp kommunikasjon den aller viktigste faktoren for å få et forhold til å fungere, og jeg tror dere trenger å jobbe med det.

Når det er sagt, kan jeg prøve å gi deg litt råd ang hva du skal gjøre. Jeg var i en liknende situasjon i begynnelsen av mitt nåværende forhold; jeg er ganske "kald" og slipper ikke folk så lett innpå meg, og var, i likhet med deg, imot forhold. Hadde aldri vært i et forhold før nettopp av den grunn. Kjæresten min gjorde det klart at han ikke ville fortsette å holde på med meg dersom det ikke førte til et vi etterhvert gikk inn i et forhold, hvilket selvfølgelig var forståelig(det er også grunnen til at alle mine andre romanser tok slutt). Jeg gjorde det også klart for ham at jeg var veldig skeptisk til forhold og sannsynligvis aldri kom til å gå med på et forhold. Naturligvis var dette et problem, og jeg tenkte, i likhet med deg, at det kanskje var best å avslutte det før vi ble enda gladere i hverandre. Men når alt kom til alt, klarte vi ikke å holde oss unna hverandre, det var for vondt. Vi fortsatte å holde på i 4-5 mnd til, og i denne tiden oppførte vi oss akkurat som om vi skulle vært kjærester, uten at vi hadde den offisielle tittelen. Etterhvert ga jeg etter for ham, og gikk med på en "prøveomgang" som kjærester i to uker. Vi har nå vært sammen i 7 mnd, og jeg kan love deg at det har vært de beste 7 mnd i mitt liv:) Jeg fant ut at min uvilje til å bli sammen med noen bunnet i frykt og usikkerhet, og når jeg kom over det, ble alt mye bedre.

Jeg råder deg rett og slett til å ta en sjanse. Kanskje dere blir like lykkelige som jeg og kjæresten er nå

Lykke til!

[Gjest Tss]

Beklager å måtte si det,men ut ifra det du skrev, virker dere begge veldig umodne og usikre på hva dere egentlig vil. Høres ut som kommunikasjonen mellom dere er nærmest ikke-eksisterende! I min mening(og mange andres) er nettopp kommunikasjon den aller viktigste faktoren for å få et forhold til å fungere, og jeg tror dere trenger å jobbe med det.

Når det er sagt, kan jeg prøve å gi deg litt råd ang hva du skal gjøre. Jeg var i en liknende situasjon i begynnelsen av mitt nåværende forhold; jeg er ganske "kald" og slipper ikke folk så lett innpå meg, og var, i likhet med deg, imot forhold. Hadde aldri vært i et forhold før nettopp av den grunn. Kjæresten min gjorde det klart at han ikke ville fortsette å holde på med meg dersom det ikke førte til et vi etterhvert gikk inn i et forhold, hvilket selvfølgelig var forståelig(det er også grunnen til at alle mine andre romanser tok slutt). Jeg gjorde det også klart for ham at jeg var veldig skeptisk til forhold og sannsynligvis aldri kom til å gå med på et forhold. Naturligvis var dette et problem, og jeg tenkte, i likhet med deg, at det kanskje var best å avslutte det før vi ble enda gladere i hverandre. Men når alt kom til alt, klarte vi ikke å holde oss unna hverandre, det var for vondt. Vi fortsatte å holde på i 4-5 mnd til, og i denne tiden oppførte vi oss akkurat som om vi skulle vært kjærester, uten at vi hadde den offisielle tittelen. Etterhvert ga jeg etter for ham, og gikk med på en "prøveomgang" som kjærester i to uker. Vi har nå vært sammen i 7 mnd, og jeg kan love deg at det har vært de beste 7 mnd i mitt liv:) Jeg fant ut at min uvilje til å bli sammen med noen bunnet i frykt og usikkerhet, og når jeg kom over det, ble alt mye bedre.

Jeg råder deg rett og slett til å ta en sjanse. Kanskje dere blir like lykkelige som jeg og kjæresten er nå

Lykke til!

Wow, du var skremmende lik meg! :o Og situasjonen er også veldig lik min. Han er veldig flink til å fortelle meg hva han vil og hva han er ute etter, han kommuniserer ba og er moden. Det er nok meg som bringer de negative elementene inn her.

Jeg har nå snakket med han og vi har bestemt oss for å fortsette med å bli kjent og være slik vi var før denne pausen, men vi er ikke kjærester og det ser fortsatt mørkt ut i forhold til det, men jeg vil bare se det an. Se hvordan det utvikler seg. Kanskje forelsker jeg meg også i han og må ha han. Jeg vet at sånne gutter som han er noe de fleste jenter drømmer om å ha. Og jeg ser bare nå i vennekretsen min hvordan venninner og kompiser ser på han. Venninnene mine forteller meg konstant at jeg er så heldig,og guttene ber meg ta vare på han. Jeg følger hjertet, har jeg bestemt.

Du har rett i at det bunner i frykt. Og jeg har hørt mange taler om at man ikke skal la frykten styre.

[Gjest Gjest_miamaria_*]

Wow, du var skremmende lik meg! :o Og situasjonen er også veldig lik min. Han er veldig flink til å fortelle meg hva han vil og hva han er ute etter, han kommuniserer ba og er moden. Det er nok meg som bringer de negative elementene inn her.

Jeg har nå snakket med han og vi har bestemt oss for å fortsette med å bli kjent og være slik vi var før denne pausen, men vi er ikke kjærester og det ser fortsatt mørkt ut i forhold til det, men jeg vil bare se det an. Se hvordan det utvikler seg. Kanskje forelsker jeg meg også i han og må ha han. Jeg vet at sånne gutter som han er noe de fleste jenter drømmer om å ha. Og jeg ser bare nå i vennekretsen min hvordan venninner og kompiser ser på han. Venninnene mine forteller meg konstant at jeg er så heldig,og guttene ber meg ta vare på han. Jeg følger hjertet, har jeg bestemt.

Du har rett i at det bunner i frykt. Og jeg har hørt mange taler om at man ikke skal la frykten styre.

Jeg tror det var en veldig lur avgjørelse, bare ta tiden til hjelp og se hvordan det utvikler seg:) Gudene skal vite at jeg ikke forventet å forelske meg, men det skjedde jo :rødme: Og det jeg oppdaget, var et den frykten som jeg hadde latt styre livet mitt, bare forsvant jo mer glad jeg ble i ham:) Kanskje du kommer til å oppleve det samme, og kanskje ikke.

Uansett vil jeg gjerne ønske dere begge lykke til, og håper det går fint med dere!