Problematisk forhold til min mor

[Gjest XXena]

Hei!

Vet ikke om dette er det rette forumet å poste i, men jeg ser for meg at det muligens er flere mødre som leser og svarer her inne. Saken er den, at jeg er veldig glad i moren min, hun er verdens beste på mange områder, og jeg beundrer henne masse, men siden tenårene har det vært en del gnisninger mellom oss. Kan begynne med å si at hun flyttet hit fra Filipinene da hun var 10, og har hatt en relativt tradisjonell oppdragelse. Hun setter verdier som familie og å ha et rent og pent hjem svært høyt. Hun har fullført en fagutdanning (jobber som hjelpepleier femti prosent) og var hjemme med både meg og mine søstre da vi var små.

Jeg er veldig glad i moren min, og vil gjerne at hun skal like meg. Problemet er bare at vi ikke klarer å matche sammen. De gangene jeg er hjemme over flere dager, blir det til at vi irriterer hverandre etter hvert. Jeg tror mye av grunnen til dette henger igjen fra barne-og ungdommen. Jeg slet en periode sterkt med depresjoner og andre problemer, som gjorde at jeg stengte meg inne, gjorde lite husarbeid, isolerte meg etc... Hun og faren min taklet dette på forskjellige måter. Hun var den som var mest hjemme og måtte få meg opp av senga og på skolen, så hun har sett flere av mine tunge dager enn min far har. Hun har også vært den som har måttet mase om hjelp til praktiske gjøremål som jeg ikke har orket, fordi jeg har vært syk. I dag sier hun at hun forstår hvorfor jeg ikke hadde overskudd til å bidra, men jeg føler at det fremdeles er noe som henger igjen.

Jeg har alltid vært dyktig på skolen og er godt i gang med en mastergradutdanning. Det er hun stolt av, og hun sier at hun skryter til alle hun kjenner om hvor bra jeg gjør det, og hvor flink jeg er. Det synes jeg selvfølgelig er hyggelig, men jeg skulle ønske at hun kunne skryte til meg av meg fordi jeg er som jeg er. Ikke bare gi komplimenter hver gang jeg gjør noe bra. Jeg tror ikke at jeg en gang har fått høre at jeg er snill, en fin person, etc... Hun viser med handling at hun er glad i meg ved å bake yndlingskakene mine når jeg kommer hjem, hun gir meg klemmer, holder kontakt på telefon flere ganger ukentlig, så det er ikke det at hun ikke viser følelser. Jeg er et menneske som legger stor vekt på å si til andre at jeg er glad i dem, og hva jeg verdsetter ved dem, det gjør ikke hun. Hun er, som nevnt, mer praktisk av seg...

Vi kan ha det kjempefint sammen, men jeg savner det nære mor/datter-forholdet som noen av mine venninner har. Mellom meg og moren min blir det stort sett kritikk når vi skal finne på noe. Hun synes at jeg kler meg feil, at leiligheten min er for rotete (hun pleier å rydde masse der), at jeg spiser feil - i det hele tatt, det meste jeg gjør blir feil for henne. Jeg ser at jeg ikke er perfekt på disse områdene, men jeg er langt ifra håpløs. Jeg er mye mer ryddig enn mange av venninnene mine, og jeg har alltid vært interessert i mote og får mange kommentarer om at jeg kler meg bra.

Spørsmålet er, hva kan jeg gjøre for å få et bedre forhold til henne? Under en krangel her forleden sa jeg at jeg skulle ønske at hun kunne si at hun satte pris på andre ting enn de akademiske resultatene ved meg. Da sa hun at hun var veldig stolt av meg, og at hun var glad i meg. Likevel, det er en slags usynlig mur mellom oss som jeg ikke klarer å bryte ned, føler jeg. Dere som har et godt forhold til deres mødre; hva gjør dere sammen? Og dere som ikke har det; hva gjør dere for å ha det finest mulig når dere er sammen?

Jeg vil gjerne ha et bedre forhold til henne, for hun er et veldig fint menneske som har gjort veldig mye for meg i barndommen. Kan det være en idé å si rett ut at jeg vil jobbe for at forholdet vårt skal bli bedre? Hun er glad i meg, og vil ha kontakt, så hun kan umlig ta det negativt?

[Gjest Gjest]

Jeg syns det høres ut som om du har et helt normalt og fint forhold til moren din jeg..

Mor/datter-forhold bør og skal ikke være som et bestevenninneforhold.

Et mor/datter-forhold helt uten gnistninger finnes ikke. I såfall er de overfadiske.

[Gjest Gjest_trist_*]

Mellom meg og moren min blir det stort sett kritikk når vi skal finne på noe. Hun synes at jeg kler meg feil, at leiligheten min er for rotete (hun pleier å rydde masse der), at jeg spiser feil - i det hele tatt, det meste jeg gjør blir feil for henne.

Jeg skjønner hva du mener, og du har min fulle sympati. Moren din mener nok bare å passe på deg, men det er veldig slitsomt og sårende å bli kritisert hele tiden. Dessverre vet jeg selv at jeg gjør det for mye mot min egen datter, selv om jeg er lei meg for at min mor gjør det mot meg...

Hvis du kan snakke greit med moren din, kan du kanskje fortelle henne at du forstår at hun mener det godt, men at du opplever det som om ingenting du gjør, er bra nok. Si at du er glad i henne, men at dette er slitsomt for deg? Kanskje hun kan prøve å øve seg på å snakke med deg på en annen måte?

[Gjest Gjest]

Å si at en har et godt forhold når en kritiserer hverandre, blir bare teit.