Er dette slutten på ekteskapet?

[Gjest Gjest_Trude_*]

Har vært gift nå i snart 15 år og synes selv vi har hatt et godt eketeskap inntil min mann var utro for etpar år siden. Jeg gikk inn for å tilgi og glemme og tror jeg klarte det. Men i det siste året har jeg mistet interessen for min mann, jeg lar meg sjarmere av andre menn (ikke mange, etpar stykker men de er veldig spesielle)og drømmer stadig om et lite eventyr. Dette har jeg aldri gjort før det siste året.

Jeg liker mannen min, men jeg det virker som om den seksuelle interessen for ham er borte, eller veldig laber iallfall. Om natten er det sjelden jeg vil ligge nært ham og jeg er glad når han er ute av huset. Aller helst vil jeg være helt alene, uten både mannen og barna (de er 16 og 17, vet jeg er grusom, jeg vil bare stikke av og gjøre mine egne ting. Men samtidig er jeg jo så inderlig glad i familien min og synes det er nederlag med skilsmisse.

Det har aldri vært sånn før og derfor lurer jeg på om det kan være en downperiode eller det rett og slett er slutten på dette ekteskapet. Er det noen der ute som kan hjelpe meg å se klart?

[I Grosny]

Snakk med mannen din, og spør om han synes dere skal satse for å få ting på plass igjen. Hvis han er enig, så drar dere på samlivskurs.

[Gjest Gjest]

Da vil jeg minne deg på ordtaket om at en ikke vet hva en har før en mister det. Er du villig til å gi opp 15 års ekteskap, et godt forhold til barna (15-åringer glemmer ikke fort at mor forlater familien..), et stabilt familiehjem og økonomi.

Hva svaret blir vet bare du.

[Gjest MikeWaters]

Har vært gift nå i snart 15 år og synes selv vi har hatt et godt eketeskap inntil min mann var utro for etpar år siden. Jeg gikk inn for å tilgi og glemme og tror jeg klarte det. Men i det siste året har jeg mistet interessen for min mann, jeg lar meg sjarmere av andre menn (ikke mange, etpar stykker men de er veldig spesielle)og drømmer stadig om et lite eventyr. Dette har jeg aldri gjort før det siste året.

Jeg liker mannen min, men jeg det virker som om den seksuelle interessen for ham er borte, eller veldig laber iallfall. Om natten er det sjelden jeg vil ligge nært ham og jeg er glad når han er ute av huset. Aller helst vil jeg være helt alene, uten både mannen og barna (de er 16 og 17, vet jeg er grusom, jeg vil bare stikke av og gjøre mine egne ting. Men samtidig er jeg jo så inderlig glad i familien min og synes det er nederlag med skilsmisse.

Det har aldri vært sånn før og derfor lurer jeg på om det kan være en downperiode eller det rett og slett er slutten på dette ekteskapet. Er det noen der ute som kan hjelpe meg å se klart?

Her er vel en dyp og ærlig prat på sin plass, kansje han føler det på samme måte. Dere trenger jo ikke nødvendigvis å gå fra hverandre selv om dere kan utforske andre mennesker. Kansje dere til og med kan begynne å se hverandre i nytt lys igjen, husk; det var en grunn til at du fallt for ham og tente på ham. kansje den følelsen trenger å vekkes til live

[Gjest Purple Haze]

Her er vel en dyp og ærlig prat på sin plass, kansje han føler det på samme måte. Dere trenger jo ikke nødvendigvis å gå fra hverandre selv om dere kan utforske andre mennesker. Kansje dere til og med kan begynne å se hverandre i nytt lys igjen, husk; det var en grunn til at du fallt for ham og tente på ham. kansje den følelsen trenger å vekkes til live

For de aller fleste vil det å trekke andre mennesker inn i forholdet, virke ødeleggende. Ikke alle syns at det er krydder.

Jeg tror at TS har fått en senreaksjon på mannens utroskap, og at det er derfor følelsene har kjølnet. Og når du sier at du helst vil være i fred og stikke fra alt, tenker jeg at du kanskje har en liten depresjon.

Snakk med legen din om alt du går og tenker på. Og kanskje du og mannen din hadde hatt nytte av parterapi. Hvis dere begge er innstilt på å fortsette forholdet.

[Gjest brutal_mann]

Så være litt ego da. reis på en fire ukers ferie helt alene. Pakk ned noen pakker gummi og kos deg glugg ihjel.

Om ikke det hjelper får du vurdere å bare flytte fra dem alle. Uansett er ingen tjent med å ha deg virrende rundt i dine egne drømmer. Realiser dem heller slik at folk rundt deg vet hva de har å forholde seg til.

[Gjest Gjest_norah_*]

personlig tror jeg barn og tenåringer tar langt mer skade av å vokse opp med foreldre som har et dårlig ekteskap, enn to foreldre som klarer å gå fra hverandre med respekten i behold.

jeg har flere venner med foreldre som fortsatt er gift som forteller om det "tragiske" ekteskapet som enten er følelsesløst, eller hvor de merker det har vært dårlig stemning i mange år.

de sier jo bare en ting, og det er at de ikke vil ha det slik.

når det er sagt så er det jo sannsynlig at du opplever en senvirkning som andre her sier, og det vil ta tid og krefter å komme voer denne perioden som med alt annet.

men for å få det til så må dere begge være innstilt, og du bør ta det opp med mannen din.

kanskje han har det på samme måte?

man kan ikke bli i et forhold utelukkende pga barn, det skaper noen forferdelig dårlige energier man kan lukte på mils avstand.

[Gjest ts]

Takker for svarene deres.

Jeg har snakket med min mann om dette flere ganger i løpet av de siste årene, sist gang for halvannen mnd siden. Jeg har forberedt ham på at jeg kanskje forlater og vi har diskutert at det ville være dumt å kjøre det helt i grøfta før man gir seg. Jeg liker min mann veldig godt, han er en god far og forsørger og det siste jeg vil er å bli uvenner med ham. Det hadde vært ekstra tragisk. Selv om han forstår hva jeg mener, betyr det ikke at han aksepterer det og vi er inne i en vond periode nå. Jeg orker ikke å være i samme rom som han, som kone, men som venn går det bra.

Han har brutt ekteskapsløftet vårt, så jeg føler ikke at jeg ødelegger noe om jeg har en ons feks. Men jeg hadde ønsket at jeg klarte å holde ut til ungene er 18, men jeg føler jeg kaster bort verdifull tid av livet mitt. Er dette en vanlig tanke hos dere andre, eller er det bare meg?

[Donpedro]

Ungene blir ikke mindre lei seg om de er 17,5 eller 19 år. Tror jeg, jeg har sett venner på 30 bli kjempeleiseg fordi foreldrene bryter opp. Man må gjøre det som er rett for seg.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Takker for svarene deres.

Jeg har snakket med min mann om dette flere ganger i løpet av de siste årene, sist gang for halvannen mnd siden. Jeg har forberedt ham på at jeg kanskje forlater og vi har diskutert at det ville være dumt å kjøre det helt i grøfta før man gir seg. Jeg liker min mann veldig godt, han er en god far og forsørger og det siste jeg vil er å bli uvenner med ham. Det hadde vært ekstra tragisk. Selv om han forstår hva jeg mener, betyr det ikke at han aksepterer det og vi er inne i en vond periode nå. Jeg orker ikke å være i samme rom som han, som kone, men som venn går det bra.

Han har brutt ekteskapsløftet vårt, så jeg føler ikke at jeg ødelegger noe om jeg har en ons feks. Men jeg hadde ønsket at jeg klarte å holde ut til ungene er 18, men jeg føler jeg kaster bort verdifull tid av livet mitt. Er dette en vanlig tanke hos dere andre, eller er det bare meg?

Her virker det som om du er bestemt på å bryte ut - det er bare spørsmål om når du skal gjøre det?

Er det slik for deg?

Du nevner at ons ikke vil ødelegge noe.........men på den annen side - hva i all verden vil det være godt for? Du vil ikke føle noe mer rettferdighet i ettertid fordi du har blitt lurt en gang før. Den skaden er skjedd - det hele handler om hvordan du bearbeider den skaden. Og jeg tror nok at du innerst inne vet at; det er ikke noe 1 - 0 til han og nå har du 1 tilgode. Nei.....enten må man komme over det og takle det (og jeg tror det er veldig vanskelig - ikke noe easy case)- eller så får man finne ut hva en vil med resten av livet.

[Kosemose]

Ungene blir ikke mindre lei seg om de er 17,5 eller 19 år. Tror jeg, jeg har sett venner på 30 bli kjempeleiseg fordi foreldrene bryter opp. Man må gjøre det som er rett for seg.

Jeg tror og barn blir lei seg uansett hvor gamle de er, og tror kanskje det ofte er slik at jo mindre barna er jo mer hensyn blir det tatt til dem og jo mer skånet blir de, mens mer voksne barn ofte blir mer involvert og blir kanskje mer brukt som samtalepartner, emosjonell støttespiller, megler, etc? Samtidig skjønner jeg veldig godt tanken om å holde ut mens barna bor hjemme for å la dem beholde barndomshjemmet, la de slippe å bo i koffert, osv. En annen ting er at det er vel også perioder da barn og ungdom er mer sårbare for den type stress enn ellers, og jeg syns heller ikke det er så merkelig om noen for eksempel venter med å separere seg til etter konfirmasjonen (og lignende) framfor å feire konfirmasjon to måneder etter at familien gikk i oppløsning.

[Gjest ts]

Nei, en ons redder ikke forholdet vårt fordi jeg vil være på lik linje med ham. Det er bare det at jeg blir tiltrukket av andre menn og lurer på hvor lenge jeg skal holde meg på matta og om det er verdt det. I alle årene vi har vært sammen og gift, har jeg ikke sett på andre menn og heller ikke drømt om noen andre. Nå plutselig er det blitt interessant!

Jeg hadde ønsket at ungene var flyttet ut hjemmefra før jeg evt avsluttet ekteskapet, det er bare etpar år til de begge er atten. Men det er jo ikke dermed sagt at de flytter hjemmefra uansett på mange år ennå.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Mitt råd er ihvertfall: "hold deg på matta".

Det kommer ikke noe godt ut av å ikke holde seg der. Om du så velger å gå ut av ekteskapet - så har du ihvertfall vært rederlig og ikke komplisert saken for noen av dere.

Stå for de beslutninger du tar - nå er du i ekteskapet - vær rederlig og ærlig og stå i det - inntil du ikke er der.

Ikke kompliser situasjonen - det kommer ikke noe godt ut av det.

[Gjest Mannemann]

Nei, en ons redder ikke forholdet vårt fordi jeg vil være på lik linje med ham. Det er bare det at jeg blir tiltrukket av andre menn og lurer på hvor lenge jeg skal holde meg på matta og om det er verdt det. I alle årene vi har vært sammen og gift, har jeg ikke sett på andre menn og heller ikke drømt om noen andre. Nå plutselig er det blitt interessant!

Jeg hadde ønsket at ungene var flyttet ut hjemmefra før jeg evt avsluttet ekteskapet, det er bare etpar år til de begge er atten. Men det er jo ikke dermed sagt at de flytter hjemmefra uansett på mange år ennå.

Hei, jeg kan trøste deg med at jeg har det på samme måten som deg, men jeg er mann og kona var utro. Lurer også på om det er verdt å "teste" ut andre. Merker som deg at jeg blir lettere tiltrukket av andre kvinner enn før, mere åpen... Uff, vanskelig dette, men har vel egentlig lyst til å bryte...

[Gjest MikeWaters]

For de aller fleste vil det å trekke andre mennesker inn i forholdet, virke ødeleggende. Ikke alle syns at det er krydder.

I dette tilfellet så tror jeg nok ikke det er noe lurt å involvere flere nei, men at det nødvendigvis skal være så ødeleggende å trekke andre inn i forholdet er jeg usikker på.

Idag er man enten utro, eller seriemonogamist, eller begge deler. Få forhold varer livet ut, men det handler jo i bunn og grunn om hvordan vi behandler eller ikke behandler hverandre.

Det er utrolig mange swingers, cuckolds, hanrei, åpne forhold o.l. der ute og å tro at skilsmisseraten er noe høyere innenfor de miljøene enn ellers har jeg ingen tro på.

[Gjest Gjest]

Har vært gift nå i snart 15 år og synes selv vi har hatt et godt eketeskap inntil min mann var utro for etpar år siden. Jeg gikk inn for å tilgi og glemme og tror jeg klarte det.

Jeg og mannen min har gått til samtaler hos psykolog, og jeg kan jo dele litt av det han har sagt.

Å "tilgi og glemme" vonde og vanskelige ting, som utroskap, er ofte ikke realistisk. Det må bearbeides, og den som har forvoldt smerten må være innstilt på at du må bearbeide det, og at det tar tid. Ofte lang tid. Du må få snakke og spørre om utroskapen. Mest sannsynlig vil du føle for å snakke og spørre om det gang på gang. Til slutt vil du forhåpentligvis føle deg ferdig med saken. Men kanskje ikke "ferdig" i den forstand at ting er tilgitt og glemt, mer i retning av at du kan anerkjenne at det skjedde, og det var kjipt, men du er klar til å gå videre.

Når det gjelder å "snakke sammen", sier vår psykolog at problemet i vårt forhold- et problem mange par deler med oss- ikke er at vi ikke snakker sammen. Vi synes egentlig vi snakker mye sammen, om alt mulig av problemer og uoverenskomster. Men vi kommer ofte ikke noe særlig videre av disse samtalene. En grunn til dette, sier vår psykolog, er at vi "intellektualiserer". Litt vanskelig å forklare hva han mener med det, men ett viktig poeng er vel at vi snakker om saken, og ulike aspekter ved den, men vi holder oss i for stor grad på et prinsippielt eller filosofisk nivå i drøftingene. Vi klarer ikke i god nok grad å kommunisere våre egene følelser i forhold til temaet, og, kanskje enda viktigere, vi føler ikke at den andre parten ser og anerkjenner hvordan vi føler det.

Å gå til psykolog/samlivsterapeut er ikke noen vidunderkur. Jeg og min partner begynte å gå pga en akutt krise i livet vårt, og spesielt etter de første gangene var jeg kjempeskuffet. "Hvor er rådene", tenkte jeg. "Skal han bare sitte og lytte, det har jeg virkelig nok av andre mennesker rundt meg som kan gjøre". Men etter hvert har det kommet fram noen gode poeng som har gjort at jeg synes samtalene har vært verdt det.

Og så er jeg en liten fan av Dr. Phil, som sier at hvis du skiller deg, vil du føle deg utrolig mye bedre hvis du vet med deg selv at du gjorde alt som sto i din makt for å få ting til å fungere først. Lykke til, i alle fall.

[Cannavaro]

Vel, etter din beskrivelse så tror jeg nok du er på vei ut av dette ekteskapet. Jeg har selv også tatt en beslutning om det samme : skilsmisse. Dersom du velger å leve med din mann lenger så vil du sikkert aldri glemme hans utroskap, og dersom du aldri glemmer det, så vil du fortsatt ha samme problem som idag : du klarer nesten ikke oppholde deg i samme rom som han. Deretter vil du fortsatt føle denne trangen å være for deg selv, uten ham tilstede. Tenk på det ? Bra for ham og ungene ?? Neppe. Du er 3/4-dels vei ut av ekteskapet ditt, du er nå i ferd med å forsegle konvolutten som skal til fylkesmannen. Ta dette oppgjøret, bli ferdig med det, gå videre. Dine barn er store nok til å skjønne, og ja, det må bearbeides også en god stund. Men, det er nok best for alle parter. Din mann vil få en avklaring og kan leve livet videre, du det samme, og barna likeså. Man må ikke på død og liv nær sagt, holde på det man har, når det ikke gir noen særlig god livskvalitet, gjør det vel ??? Jeg ønsker deg lykke til som skilt...