Dum vs uvitenhet

[Gjest Gjest]

Hva vil du si er å være dum og å være uviten?

[Gjest Marlo]

Dum - man klarer ikke forstå de enkleste ting.

Uvitenhet - man har ikke fått informasjon om en sak, man er derfor ikke uviten lengre etter at informasjon er innhentet

[The Kitten]

Jeg må si meg enig med Marlo her. Man kan være uvitende om et emne eller en sak, uten å være dum.

Endret 11. november 2009 av The Kitten

[Gjest gjestdeluxe]

Hva vil du si er å være dum og å være uviten?

Uviten er at man ikke har kunnskap, man har kanskje glemt det, ikke lest noe om det, har ikke hatt interesse for et tema og kan derfor ikke noe om det, eller man har lite erfaringer...

Det fine er at veien fra uviten til viten er mulig. Du kan lese mer, reflektere, reise, erfare, utvide din horisont, osv.

Dumskap ville være om man ikke forsto forskjellen på "uviten" og "viten" - og hvordan man kommer seg fra det ene stadiet til det andre.

[Gjest Gjest_Jinx82_*]

Min umiddelbare tolkning:

Om man er dum, er det intet håp,

men om man er uvitende,- iforhold til et tema/nyhet/fag,

- kan det bety at disse tingene bare er noe man ikke har hørt om eller lært seg ennå.. du kan bli "vitende", (om det går an å si det sånn,- eller å gå fra uvitende til kunnskapsrik etter litt innsats.)

Det kan vel også ofte være sånn at de "dumme" ikke alltid er klar over dette selv, og dermed ikke er beskjemmet eller føler seg underlegen av den grunn,- de er like blid/irriterende/naiv, alt etter hvilken personlighet man har med å gjøre.

Ved en gjennomsnittlig iq tror jeg de fleste er vant med å både ta feil og vite det riktige svaret evt, at begge deler er greit,- det er ikke så farlig, liksom.. Tror det er viktig for mennesker å kunne imponere andre innimellom, samtidig som de også tør å drite seg litt ut avogtil,- sånne type mennesker er gjerne selvsikre, men avslappet og behagelig å omgås, synes jeg!

Om man er litt over snittet intelligent, kan det sikkert være mer flaut å bli "svar skyldig" i et spørsmål som er dagsaktuelt eller nærmest allmennkunnskap, fordi du selv og andre rundt deg, er vant til at du vet noe om det meste,- og da blir ekstra oppmerksom når du tar feil. Kanskje føler man et lite forventningspress fra omgivelsene om man har utmerket seg litt tidligere, og da blir fallhøyden større og tabbekvoten minimeres. Tror man da må huske på at det å ikke være en fullstendig suksess på alle områder, ikke nødvendigvis betyr at man er en taper.. det må være bra nok å være "god", det er ikke bare "best" som teller!

Jeg tror de få som ligger i det øverste sjiktet i forhold til intelligens, ikke har så stort behov for å imponere,- de vet hva de kan, og må ikke ha andre (uvitende) som bekrefter dette. Samtidig er det kanskje nærliggende å tro at man holder seg mest til "sine egne", da man kanskje har et spesifikt interesse/fagfelt man har spesialisert seg i, som kan gå ut over det sosiale livet?