Han blir så usaklig og urettferdig når vi krangler! :(

[LilleLu]

Jeg trenger hjelp! Jeg er så lei..

Samboeren min og jeg krangler en del for tiden.

Over halvparten av gangene vi krangler, så starter krangelen fordi jeg sier noe S (samboer) blir fornærmet over eller synes at jeg tar grusom feil om.

Han er en moden og klok mann, men har blir likevel både barnslig, usaklig og urettferdig når vi krangler. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan få han til å innse det!

Han blir barnslig på den måten at han blir fornærmet av ting som jeg overhodet ikke mente som en fornærmelse, og kan plutselig avbryte meg mitt i en setning meg "kaller du meg dum nå igjen!?" eller "så du vil at jeg ALDRI skal gjøre det-og-det igjen!?"

Når det er ting jeg overhodet ikke har sagt! Jeg liker ikke at han leser mellom linjene på den måten, og jeg har tatt det opp med han, men da minner han meg på at han er bedre i språk enn meg og at det jeg sa faktisk "korrekt" kan oppfattes som om jeg kalte ham dum/umoden/slitsom/whatever.

Han er veldig sår når det kommer til intelligensen og modenheten sin, fordi han mener at han er veldig smart og moden. Det er han også, men er et ingen måte jeg kan få han til å skjønne at selv smarte og modne folk kan være dumme og barnslige av og til?

Så snart han bestemmer seg for at jeg har fornærmet en av disse to greiene går han i superforsvar og bestemmer seg på en måte for at "hun tar feil og jeg skal fortsette å være sur og krangle inntil hun ser det!"

Han er også utrolig urettferdig når vi krangler. Som jeg nettopp skrev, så blir han kjempefort fornærmet over ting jeg sier, og putter ord i munnen på meg.

Men han har intet problem med å plutselig bare rope "Åh gud, du er jo umulig å snakke med!" eller den han bruker oftest "Du er så slem/uhøflig!"

Det er nesten som om han LAR seg fornærme!

Jeg har sagt til han flere ganger at jeg synes det er temmelig urettferdig han han skal bli sint på meg når jeg tar meg nær av ting han sier (han sier som regel at jeg burde vite at han ikke mener å være slem, eller at han peker ut feilene mine for å gjøre meg oppmerksom på dem) men at han skal få lov å ta seg nær av det jeg sier, og likevel bli sur på meg for det.

Jeg også flere ganger tatt opp med han at jeg synes det er urettferdig at han hele tiden må minne meg på at han ikke er dum og umoden, og at dette er fordi han er eldre enn meg og hadde bedre karakterer.

Selv verdens klokeste 90-åring kan vel være dum eller umoden av og til!

Han peker ut feilene mine og kaller meg f.eks slem eller umulig å snakke med, for grunner han selv mener er så jeg kan se dem og rette dem opp, men når jeg bruker samme begrunnelse for å (saklig)forklare ham hvordan jeg opplever at han er av og til (gretten/barnslig/usaklig) så blir han formærmet. Og når jeg da peker ut at han gjrø det samme med meg, så sier han at "ja, men du sier at jeg er barnslig og det vet jeg at jeg ikke er!"

Senest i morges hadde vi den krangelen..

Han ble sur og gikk fordi jeg hadde sagt at "akkurat nå høres du ut som et barn." og senere sa at "Du er en smart og moden fyr, men akkurat nå så opplever jeg deg som umoden.".

Jeg sa til ham at jeg jo skjønner at han ikke ser det selv, og at jeg bare ville gjøre han oppmerksom på at det er da altså slik jeg opplever ham. Hva tror dere han sa da?

"Nei, men jeg VET at jeg ikke er barnslig, og når du sier sånt så skulle jeg ønske at du ikke bodde her!"

...

HVA FAEN? O_O

asdadfsdfvshgfvsjzxhfgszx!!

Jeg har jo forklart han utallige ganger at jeg ikke sier at han er en barnslig person, eller at jeg synes at han permanent går rundt og er en baby, men at jeg av og til opplever ham sånn!

ER det så umulig for ham å skjønne at det at man ikke selv synes man er barnslig ikke betyr at man aldri er det!?

Hvordan får jeg ham til å skjønne det?

Vi har også snakket litt om det faktum at noen av kranglene starter ved at han blir sinna fordi jeg tar feil om ting han er helt sikker på at han har rett i, og selv om jeg da sier at det ikke alltid bare er en rett måte å se ting på, og at han noen ganger bare må la det ligge, og huske å ikke la personlige meninger lyde som eneste riktige fakta, så sier han bare at han kan innrømme at han tar feil når han gjør det.

Arg.

Det er da ingen som vil påstå å ha rett om de vet at de tar feil!

Jeg har sagt til ha at det er jo ikke alltid an selv ser når man tar feil eller oppfører seg på en negativ måte, og at ivæffal med førstnevnte så må man jo være villig til å være åpen for at man kanskje tar feil før man kan se når man er det.

Men da fikk jeg samme svar.

"Jeg kan innrømme når jeg tar feil, når jeg faktisk tar feil."

*sukk*

En veldig teit ting han gjør er at jeg kan begynne å fortelle han om hva jeg synes/føler nå, slik som han nettopp har gjort, og så sier han at jeg ikke har noe konkret bevis, eller spør meg om jeg kan fortelle han om et bestemt tilfelle dette faktisk har skjedd. Det i seg selv er greit nok, men det er måten han gjør det på.

"Nevn EN gang dette har vært slik som du sier! Nei? Se, du har ingen beviser!"

Når han VET at jeg har hukommelseproblemer og får jernteppe når noen plutselig stresser meg sånn!

Han kan også spørre meg "Si meg, husker du overhodet hva vi snakker om" og selv om jeg gjør så tror han meg ikke, og dette gjør meg som regel så perpleks at jeg ikke husker det

Og selv om jeg gjør, så får jeg jernteppe og klarer ikke å beskrive med ord hva jeg husker.

Han blir da *selvfølgelig* enda mer fornærmet fordi jeg "aldri gidder å høre på han" eller "aldri gidder å følge med".

Jeg har ADHD for hellvete! Det VET han jo!

En annen ting han gjør er at han plutselig kan bestemme seg for at jeg er umulig å snakke med eller at krangelen ikke går noen vei og at jeg "bare er vanskelig nå", og så kan han gå eller prøve å avslutte kranglen og bli sur om jeg vil få inn et siste ord.

Men om jeg gud forby skulle si til han "du, jeg kjenner at vi begge to begynner å bli ganske opprørte nå, og da blir vi som regel litt usaklige så nå vil ikke jeg diskutere dette mer. Kan vi ikke bare droppe det og så ta det opp senere når gbegge har kjølt ned, slik at vi begge blir litt mer saklige?"

Hva tror dere jeg får da?

"Du kan ikke bare stikke av fra en krangel når du vil!"

eller

"Snakk for deg sjæl! slutt å lat som om du vet hva humør ejg er i nå, jeg er da faen ikke gretten/sint/opprørt!"

Og om jeg da sier "nei, du ser det kanskje ikke selv, men det er sånn jeg opplever det" så får jeg bare "vel, du tar feil."

Værsåsnill, noen, fortell meg hva jeg skal gjøre?

Fortell meg at det ikke bare er jeg som er umulig og urimelig?

Hvordan kan jeg få tatt dette opp med ham på en ordentlig måte slik at han kan forstå?

Jeg har jo sagt til han hundre ganger at han må slutte å bestemme seg med en gang for om jeg tar feil eller ikke, og heller tenke litt på hva jeg mon kan mene men det jeg sier.

Jeg har også sagt at han må slutte å bli fornærmet av ting et halvt sekund før jeg får sagt dem ferdig, og han han bør tenke litt på de tingene jeg sier (f.eks "hmm, jeg vet at jeg ikke er barnslig, men hva kan det være jeg gjør som får henne til å oppleve meg slik da?"

daaaaa... Blir han sur og påstår at jeg har kaldt ham dum fordi at "selv en idiot vet da det" og sånnt.

Den eneste gangne jeg har fått ham til å skjønne at han var urettferdig og at han måttes slutte å være sånn en smartass var da jeg fikk mitt "en gang hvert skuddår" type sjeldne utbrudd er jeg istedetfor å heve stemmen som jeg vanligvis gjør, snudde meg mot han og ropte så høyt jeg kunne at nå måtte han faenmeg slutte å være så urettferdig, og at han ikke trenger å minne meg på at han er smartere og eldre enn meg hele tiden, og at han av og til bare må la det for faen ligge om det han vil ha rett i ikke akkurat er noe som vil ha noen større effekt på livet vårt (som den gangen vi kranglet en time om hvordan et ord i ordboken kunne tolkes..).

DA unnskyldte han senere og sa at han hadde tenkt litt på hvordan jeg kan ha oppfattet at han var en smartass, siden han ikke selv mente at han var det, og at jeg jo hadde rett i at han var urettferdig.

Det ser han ut til å ha glemt nå.

Han sa at det som vekket han var at jeg ropte, og at jeg må gjøre det neste gang han ikke fatter ting. Men hva gjør det? Jeg har jo sagt til han at det ikke skal måtte bli nødvendig å bli så sint om begge er like modne når man krangler!

... Og så er det jo også det at han blir dritfornærmet skulle jeg gud forby bli så opprømt at jeg hever stemmen litt..

Hvordan kan jeg få tatt opp med han på en ordentlig og saklig måte at dette er urettferdig?

Hvordan kan jeg få han til å se at han må hoppe av den høye hesten og innrømme at han av og til kanskje ikke er perfekt?

Hvordan kan jeg få forklart han hvor mye det sårer meg at han får "lov" til å være slem og ikke jeg? Og at jeg aldri "får lov" å ha rett?

Help meg, KG!

Nå sitter jeg her og griner snart!

[Gjest Gjest]

Alle par krangler, men din kjæreste trekker deg ned og bruker din ADHD som middel til å gjøre dette. Han er nok veldig stolt av seg, og det i seg selv er en kilde til umodenhet. En voksen person har selvinnsikt nok til å se sine egne problemer.

Si meg. Er dette mannen du vil leve livet ditt sammen med?

[Gjest Punda]

Hei!

Jeg tror det er en svært vanlig problemstilling du tar opp. Og ikke er noen her på KG "tankelesere" og kan lese nøyaktig det HAN føler når dere krangler. Men basert på måten du forteller, så er det en typisk hersketeknikk han viser, og dessuten finnes det mange typer intelligens, og hannes kommunikasjonsnivå høres ikke ut som det best utviklede.

Slik det høres ut så er han overhodet ikke intressert i å møte deg på halvveien, ei heller å forsøke å forstå deg. Sistnevnte er sårende. (og regel nr 1 i å få et forhold til å fungere)

Ikke hverken kan eller skal jeg si hva du skal gjøre, annet enn at jeg vil fortelle deg at jeg forstår godt hva du sier, og jeg synes ikke du oppfatter feil.

Jeg synes ikke hannes personifisering i en simpel diskusjon hører hjemme i noen intelligent skill-bok. Det beste er å holde seg til saken, og om man bryr seg om sin partner diskuterer man med glede hver eneste filleting og er innstilt på å forstå begge sider.

Lykke til da:)

[Gjest Punda]

Glemte å si at jeg har også ADHD, men min kjære bruker det aldri mot meg, og han hjelper meg til å ha det så bra som mulig:) Så vi har diskutert sikkert 5 ganger på et halvt år, og begge har løst alt fantastisk:) lenge siden siste diskusjon btw:D....og i og med at vi er trygg begge to, blir det nok lenge til neste også:D

[LilleLu]

Hei, takk for svar

Ja, skjønner jo at det er vanskelig for dere å se hva jeg bør si til han og sånt.

Noen som har lignende erfaringer?

Det skal også nevnes at han ellers er en hyggelig person med mange gode kvaliteter.

Det er ikke det at jeg ikke vil diskutere filleting med han; det er mer det at med "disutere" så mener han "hakke på hverandre til den ene gir seg".

Og så er det jo også det at om jeg tar opp noe som er litt viktig for meg, så kan han blåse dem vekk med at de er filleting eller at jeg er "silly" eller at det der er det da ingen spørsmål om en gang.

Men hans "filleting" skal tas på alvor og gir han full rett til å være sur.

Når kan definisjonen av et synonym ha noe som helst å si for ens livskvalitet? Er det virkelig verdt en timeslang krangel?

(ja, dette var en faktisk krangel vi hadde..)

Endret 10. november 2009 av LilleLu

[Rosalie]

Ja, han høres ut som en skikkelig moden og klok mann. NOT!

[Lise_]

Kjenner et par som kranglet i 2 timer om hvem som skulle ha den siste salami skiven..

Kan bli sånn om man går for mye oppå hverandre..

Endret 10. november 2009 av Lise_

[Gjest Lunis]

Jeg kjenner meg veldig igjen i måten du beskriver kjæresten din som "sår" på i forhold til modenheten og intelligensen sin. Jeg har vært der, er der kanskje litt ennå men jeg har "kommet over meg selv", hvis du skjønner. Det han driver med er bare idiotisk. Jeg skjønner ikke hvorfor han gidder å være sammen med deg hvis han bare irriterer seg hele tia. Det går da ikke an å være så vanvittig hårsår at man blir konstant sur for noe sånt!? Hvis han faktisk er så innmari smart som du sier, så burde han skjønt at det ikke er normalt, og at hvis han faktisk er smartere så vet han bedre enn å bli sur fordi du tok feil.

Jeg syns han høres ut som en kranglefant jeg. Og en smartass. En skikkelig arrogant jævel egentlig. Det er blitt beskrevet mange forskjellig problematiske samboere her, blir jo faktisk det hver eneste dag her på KG. Folk som er utro, drikker, stjeler penger og går bak ryggen på folk. Men han her hørtes faktisk SKIKKELIG sleip ut. På en forferdelig måte. Merker jeg krøller tunga litt når jeg leser posten din om igjen. Fy faen. Jeg hadde aldri fiksa en sånn. Kanskje mest fordi jeg pleide å være litt sånn selv. Jeg er så glad jeg ikke er det lengre.

Mitt råd er faktisk å dumpe fyren, og jeg pleier vanligvis å være den som innbitt forsvarer samboerskapet, forholdet og kjærligheten og ber folk om å bli. Bare spør hvem som helst her. Men han her høres jo helt skada ut. Hvis du faktisk må skrike som en hysterisk unge til han for at han skal forstå... jeg mener, jeg TROR på kommunikasjon men tydeligvis ikke her... Prøv å snakke med han med KLARTEKST kanskje? Ikke tvil på deg selv når du gjør det heller, ikke si noe som kan oppfattes som noe du tror eller syns. Bare si "DU MÅ IKKE GJØRE SÅNN!" hvis du skjønner. Han overkjører jo deg alltid med "intelligensen" sin.

Så forbanna mange smarte folk der ute som ikke kan noenting om at hjertekunnskap er det viktigste. Skal du med en mastergrad hvis ingen andre enn sjefen din vil ha noe med deg å gjøre?

Edit: Må bare legge til!

ÅÅÅÅÅÅHHHHH!! Fy faen, jeg merker jeg blir så VANVITTIG irritert av å lese dette. Har lest det fem ganger nå og jeg får nesten lyst til å kline til han karen! Han virker på meg som den mest arrogante, selvgode idioten jeg noensinne har hørt om her på KG! Hva i all verden ser du i han egentlig, når han har absolutt NULL toleranse, tålmodighet eller selvinnsikt. I tillegg tråkker han deg på tærne, fornærmer intelligensen din og får deg til å føle deg forferdelig med en ekstremt manipulerende og utspekulert måte å argumentere på! Han virker litt småpsykopatisk spør du meg og jeg syns synd på deg som må holde ut med en sånn jævla kødd! Faderullan jente, jeg håper du kommer deg langt vekk. Virkelig. Klem fra meg.

Endret 10. november 2009 av Lunis

[LilleLu]

Han er veldig snill og god ellers, og når han ser at han sårer meg (eller, når han innser det) så unnskylder han seg og sør om hva som skjedde og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Vi har det som regel bra ellers, men denne kranglingen begynner virkelig å tære litt på meg kjenner jeg. Jeg er jo glad i ham, og jeg vil jo at vi skal ha det bra med hverandre, men hvordan får jeg ham til å gjøre en ekstra innsats?

Jeg tok opp med han for et par dagers siden, det at jeg ikke føler at han må gjøre noe særlig innsats mens jeg må forandre omtrent hele levemåten min.

Hva fikk jeg da?

Jeg fikk da forklart at han ikke liker nå andre har effekt på "friheten" hans, at han helst vil gjøre hva han vil, at han synes han gjør en kjeeempeinnsats, og at jeg tross alt egentlig ikke "har rett" til å forandre så mye her i HANS leilighet før jeg får meg jobb og kan betale leia.

JA, for jeg VIL jo være arbeidsløs. Jeg LIKER jo å måtte be et annet menneske om småpenger til å kjøpe dopapir for. Virkelig.

NOTNOTNOT!

[Gjest Bond]

Men hør litt på hva du sier? "Vi har det bra ellers, men..."

Vet du - alle krangler av og til, men det er en forskjell mellom likeverdig krangling (om noe kan kalles det ), og krangling der den ene med viten og vilje latterliggjør og nedbruter den andre - og det er det han gjør. Jeg synes det høres ut som noe på grensen til psykisk mishandling. Problemstillingene skal være på hans premisser, han skal alltid bestemme hva som er riktig og galt..

Jeg vil ikke overdramatisere, men om han lager sånne krangel ut av bagateller - hva skjer hvis det virkelig er noe 'grunn for krangling'? Hva skjer da? Hvis han ikke klarer å kontrollere seg nå - hva da?

Spesielt det du skriver i det siste innlegget - han der virker virkelig ikke som om han setter pris på deg og forholdet deres.

[Gjest Lunis]

Jeg har kanskje en tendens til å overromantisere, men jeg syns ihvertfall at man skal streve etter å få jenta si til å føle seg velkommen og satt pris på i et forhold. Kanskje ikke sette henne på en prinsessepidestall hver dag men det er viktig å vise at man setter pris på henne. Gjør han noensinne det? Det høres ikke sånn ut. Det er ikke normalt å holde på slikt han gjør. Jeg syns det virker som han får et kick ut av å tråkke på deg. Det er ingen som oppsøker konflikter på den måten han gjør hvis han ikke viste at han var kongen på haugen i akkurat det. Og grunnen til at han er det er fordi han vet det ikke er din sterkeste side. Han er derfor veldig slu og bruker dette mot deg - ikke akkurat en cardboard cutout for en hvit ridder i skinnende rustning?

Det er vanskelig å portrettere virkeligheten nøyaktig slik den fortoner seg på KG, siden vi ikke kjenner deg og han direkte. Men om det virkelig er sånn at når han er snill så har dere det greit, men når han holder på sånn så er det bare jævlig så ville jeg kommet meg vekk. Det virker ikke som han forstår hva han egentlig driver med selv engang...og hvis han gjør det er det egentlig enda verre. Det Bond skriver er helt riktig det og.

Jeg er litt spent på hvor gamle dere er.

[LilleLu]

Han er nettopp fylt 23, jeg blir 20 i starten av neste år.

Vi hadde senest i morges en veldig ubehagelig krangel.

Han hadde nemlig sagt til meg dagen før at han skulle tidlig opp, og at om han ikke var oppe innen 08:30 så fikk jeg være så slem jeg bare ville.

Greit for meg.

Problemet er at ikke bare lå vi oppe og prata til sikkert 3-4 tiden på natten (Virket ikke som om han prøvde hardt for å avslutte samtalen, akkurat, nesten mer motsatt)

Så selvfølgelig var han trøtt og lei i morges.

En av tingene vi krangler mest om er det fakta at han setter en million alarmer til å ringe, og ikke skjønner at det også ødelegger for *min* søvn.

Om jeg klager pleier han å si at jeg jo uansett sover til langt utpå dag.

Joda, fordi jeg ikke har noe å stå opp for. Dessuten vet jeg at han ville gjort det samme hadde skoene byttet føtter, for å si det sånn.

Anyways.

Etter denne alarmdansen en liten stund begynnte jeg så smått å prøve å vekke han i 08:30-tiden.

Først var han litt trøtt og sånnt, og ville ikke våkne. Greit nok.

Jeg lot han være litt.

Etter et par vennlige forsøk på å få han opp av sengen hevet jeg stemmen og sa "vet du hva, nå står du opp." til hvilket han svarte at han var trøtt, og snudde seg rundt.

Da sa jeg "det er hverken min ellers jobbens skyld at du er trøtt."

hvilket han ble fornærmet av.

Etter at jeg sa at han nok bare måtte stå opp, og at det å komme seg ut av senge tross alt føles som det vanskeligste om morgenen, begynte han å si at jeg var irriterende og slem, og at han aldri hadde bedt meg om å vekke han om han hadde visst at jeg skulle misforstå ønsket hans sånn.

Etter et par forsøk på å forklare han at "jo, men du sa i går at du kom til å være gretten og at jeg måtte gjøre det som skulle til for å få deg opp i tide" sa han:

"Jeg er ikke gretten, og dessuten sa jeg bare at du skulle vekke meg. Nå er jeg våken, så slutt!"

Jeg sa da "Nei, du sa jeg skulle få deg opp fordi du hadde noe du skulle nå i dag. Dessuten ser du kanskje ikke selv at du er gretten, men jeg opplever deg slik nå."

Jeg prøvde også å forklare han at han allerede hadde rullet seg rundt og sovnet et par ganger, og at jeg bare ville forsikre meg om at han ikke forsov seg.

Da ble'n irritert!

Da sa jeg "greit, jeg fraskriver meg nå ansvaret og overlater helt til deg selv å avgjøre om du vil på jobb i tide eller ikke".

Det var åpenbart slemt og uhøfligt sagt av meg, syntes han, men han ble da stille.

Endte det? NEI. For SÅ begynnte han nemlig å klage over at jeg lå så urolig, til hvilket jeg svarte at JEG tross alt ikke trengte å stå opp tidlig, at jeg hadde fått minnst like lite søvn osm han, og at jeg gjerne ville sove videre.

Etter å ha diskutert en stund sa jeg til han at nå måtte han slutte å være barnslig.

Da ble'n seff kjempesur og sa at han skulle ønske jeg ikke bor her når jeg sier sånnt, og at jeg ikke har noen som helst rett til å kalle han barnslig siden han ikke er det og dessuten er eldre enn meg.

*sukk*

Jeg har bestemt meg for å prøve å ta det opp med ham på en saklig og rolig "barnehagetante-måte" når han har kommet hjem fra jobb og fått spist litt.

Jeg er spent på å se hva han sier.

Skal jeg gi dere en oppdatering etterpå?

Uff, det er så deprimerende at en jeg har det så mye gøy med, så mye til felles med og har hjulpet meg å få det så mye bedre blir til en bortskjemt smartass-8-åring når vi krangler.. :'(

[Suzy]

For en umoden gjøk!

En ting han ikke kan krangle på er hvordan du føler og oppfatter ham. Så neste gang han begynner kan du bare si: "Når du sier xxx så føler jeg xxx. Hva jeg føler er et faktum" også kan du gå.

Å bli herset med og regelrett survet til som han gjør hadde jeg ikke funnet meg i ett sekund.

Generelt ville jeg råde deg til å fjerne deg fra situasjonen fortest mulig når det begynner å eskalere. Du kan jo bare si at du syns diskusjonen er ubahagelig og gå.

Sett i det minste ned foten. Han er ikke snill eller moden når han oppfører seg slik.

[Nuith]

Han oppfører seg tåpelig, 100% enig.

Men om du ikke vil gå fra ham - så må dere BEGGE lære å krangle "bedre".

Du kaller ham barnslig. Det fører ingenting positivt med seg. Slutt å kalle ham barnslig.

Slutt å si hvordan han oppfører seg eller hvordan du tolker ham. Vet med meg selv at om noen sier jeg er gretten/sur/grinete, så blir jeg garantert sur, selv om jeg ikke var det i utgangspunktet.

Synes du har en ganske umoden måte å krangle på selv også, sorry.

[Gjest Gjest]

Jeg tror dere har glemt noe. Han er selv 100% ansvarlig for eget velvære. Om du beveger deg om natta (kansje du drømmer mye feks eller lignende), så bør han legge seg på sofaen. Om han skal på jobb, så er det han som skal vokne. Han kan ikke grangle med deg om at du burde ha vekket ham, eller at det var din feil siden du kansje snudde deg og vekket ham. Hvem vet, kansje han snorket og du fikk ikke sove.

JA han er umoden. Alle som ikke klarer se sine egne feil, og som legger skylden på andre er umodne.

Så dere er ikke helt voksne ennå. Big deal. Modenhet kommer med alderen.

Du har derimot ikke svart på mitt spørsmål. Er dette mannen du ønsker å leve livet ditt sammen med ?

[Elle Melle]

Ja, han er håpløs og slitsom. Og du prøver for hardt. Virklelig. Tren på å gi f.

"Dette kommer jeg ikke til å bruke mer tid på", er en grei setning. For du kan ikke nødvendigvis klare å få ham til å se saken fra din side, og du bruker gruelig mye krefter på nettopp det virker det som.

Når folk er urimelige er det hundre ganger bedre å uttrykke seg tydelig og greit, og så trekke seg ut av situasjonen. Å krangle i to timer om tull og tøys med en som over hodet ikke har noen intensjoner om å kommunisere, det er bortkasting av tid.

Bestem deg for hvordan du vil ha det, og lev deretter. Fast og bestemt. Ikke la deg trekke inn i hans måte å krangle på og ikke engasjer deg/forsvar deg om han egentlig bør klare seg selv eller du er opptatt.

"Vekk deg selv", og vips har ikke du noe ansvar for det. Jeg hadde absolutt ikke tatt det ansvaret for ham, ikke når han ikke setter pris på det uansett.

...og grunnen til at jeg sier dette såpass bastant, er at jeg har gjort akkurat de samme feilene selv. Hengt meg opp i bagateller og villet ha full enighet og gjensidig forståelse for hver minste lille greie. Og det var fryktelig slitsomt i flere år. Heldigvis ble jeg eldre og lærte mer om hva jeg rett og slett ikke orket å bruke tid og krefter på.(Samme mannen, men vi er begge litt klokere nå.)

Endret 11. november 2009 av Elle Melle