Prøving etter en spontanabort..?

[missLynch]

Nå har jeg spontanabortert (uke 6). Lurer på når man år lyst til å prøve igjen? (Akkurat nå er det jo uaktuelt i og med at jeg blør). Jeg orker ikke engang TENKE på å ha sex i nærmeste fremtid. Det blir tidligst etter jul, i alle fall...kanskje til våren

Føler også at kroppen er fullstendig i ulage, både fysisk og psykisk. Er deppa, og greier ikke se lyst på noe, glede meg til jul osv. La på meg ca 2 1/2 kilo (?!) før SA, nå føler jeg at dette var til "ingen nytte". Jeg føler meg stygg og ekkel, og har lyst tilbake til mitt "gamle jeg" før jeg prøver igjen

Er jeg irrasjonell, og bør jeg bare hive meg uti det og prøve igjen så fort som mulig? Har lest at det er lett å bli gravid etter en SA. Er dette sant?

(Aner ikke om dette emnet hører hjemme her, så flytt det hvis det er feil)

[angelou]

Jeg mista i uke 11 og hadde prøing langt oppi halsen, hadde utskrapning og fikk beskjed om å vente til jeg fikk en vanlig mens med å prøve igjen, tenkte at det kom IKKE til å bli noe problem, jeg kom ikke til å bli klar for prøving igjen på mange måneder. Men så fikk jeg mensen da, og så begynte EL å nærme seg igjen, og da kom prøvesjuka over meg, plutselig var jeg helt desperat etter å bli gravid igjen, og det ble jeg, på første forsøk, og det gikk bra

Det jeg mener er at du kan tenke helt annerledes når du får dette litt på avstand

[Arkana]

Jeg hadde en spontanabort i uke 11. Jeg var klar for prøving med en gang egentlig og jeg hadde ikke lyst til å vente, var bare fokusert på å bli gravid igjen, noe jeg også ble på pp2 etter SA'en. Hvordan man reagerer på en SA vil variere veldig. Det er uansett ingen hast for deg. Bare ta tiden til hjelp, kom deg etter SA'en og begynn prøvingen igjen når du føler deg klar for det. Du trenger ikke bestemme deg nå.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk i hvert fall anbefalt av gynekologen å prøve ganske raskt igjen fordi kroppen var ekstra klar. Sikkert fordi den er full av hormoner. Men det er lurt å vente til du har hatt mensen en gang fordi da blir det lettere å regne ut termin.

Jeg mistet flere ganger på rad, men det var ganske tidlig, så jeg tenkte ikke så mye over det. Høres sikkert litt kynisk ut, men jeg hadde veldig mye å gjøre på jobben som gjorde at jeg hadde andre ting å tenke på. Jeg prøvde også å distansere meg fra graviditeten de første usikre månedene, så nå som det klaffet ventet jeg lenge med å glede meg over det.

Skjønner at du er i en sorgreaksjon akkurat nå som det er helt nytt, men dersom du er like deppet etter at du har sluttet å blø bør du kanskje finne noen å prate med. For jeg synes du høres litt vel deppet ut.

Ønsker deg lykket til og krysser fingrene for at det skal gå bra neste gang!

[missLynch]

Mange takk for respons. Det kjennes litt greit å få "blåse ut" litt her inne...og høre at andre har opplevd det samme, og få andre perspektiver på saken. Jeg har ingen andre enn mannen å prate med om dette, når det skal være sagt.

Mener iallefall ikke å syte, eller virke respektløs ovenfor alle dere som har mister flere ganger. Det må være utrolig leit.

Kjenner meg litt bedre nå (og bedre blir det helt sikkert når man slutter å blø).

Har bestemt meg for å vente til mensen kommer som normalt, og så prøve igjen.:rødme:

I mellomtiden skal jeg forsøke å spise sunt, kan vel fortsette med folat og vitaminer, og prøve å trene litt. Men en ting er sikkert: når det blir prøving igjen, og kanskje en fulltreffer, så skal jeg ikke glede meg så tidlig...Lesson learned

[LindaL]

Jeg mista i uke 11 og hadde prøing langt oppi halsen, hadde utskrapning og fikk beskjed om å vente til jeg fikk en vanlig mens med å prøve igjen, tenkte at det kom IKKE til å bli noe problem, jeg kom ikke til å bli klar for prøving igjen på mange måneder. Men så fikk jeg mensen da, og så begynte EL å nærme seg igjen, og da kom prøvesjuka over meg, plutselig var jeg helt desperat etter å bli gravid igjen, og det ble jeg, på første forsøk, og det gikk bra

Det jeg mener er at du kan tenke helt annerledes når du får dette litt på avstand

Sign

[Gjest Gjest]

Når jeg mente at du skulle prate med noen så mente jeg jordmor, psykolog e.l. for du hørtes så veldig deppet ut, men jeg synes du høres mye mer optimistisk ut i neste innlegg, så da går det nok rette veien.

Jeg hadde heller ingen andre å snakke med enn mannen, for jeg ville vente med å fortelle til familie og venner til det var mer sikkert. Så jeg følte meg ganske ensom da jeg satt på jobben og "ting" rant ut av meg. Du gjør lurt i å lufte deg her inne, og siden det er din tråd er du ikke respektløs for andre!

Nok en gang lykke til i neste forsøk!