Hvem er faren

[eng]

Det sies at mange barn har en annen far enn de tror. Sidesprang resulterer i mange utilsiktede graviditeter og endel fedre går rundt å tror de er barnets biologiske far. Synes dette er et interresant tema.

Kan jeg få noen kommentarer fra damer om de vet dette har skjedd med dem eller noen av deres veninner?.

Mvh,

N

[Gjest Gjest]

Jeg vet om kun ett tilfelle, det var en venninne av en venninne.

Hun var samboer, jeg vet ikke hvor seriøst samboerskapet var. Hun var utro 1 gang med en mann hun traff på byen, og ble gravid. Fortalte begge at hun var gravid, og ikke visste hvem som var faren. Det ble slutt med samboeren etter den samtalen, og etter fødsel viste det seg at det var den andre mannen som var faren. Hun oppdro barnet alene, barnet er nå nesten voksen. Faren hadde også flere barn han ikke fulgte opp.

[Gjest minne]

Utroskap er ikke bra, men når det fører til graviditet, ja da må kvinnen selv informere " far" og bioligisk far om dette.

Synes ikke noe om at det blir holdt skjult.

[Gjest Gjest_Kali_*]

Rett skal være rett. Jeg fikk vite om min biologiske far som 19-åring,og det var et stort sjokk. Unner ingen å gå igjennom det. Det er en egoistisk handling å skjule barnets identitet for egen gagn. Jeg er idag mest forbannet over at jeg ikke fikk bli kjent med mine halvsøsken før voksen alder, og kunne ha klart meg godt uten all denne dritten. Dårlig samvittighet meg her og der, sitte mellom barken og veden, å fortsatt ikke ha fått noe klart svar om hva det var som egentlig skjedde. Forbanne alle foreldre som gjør noe slikt mot barna deres, dere burde skjemmes. *SÅ SINT*

[Gjest minne]

Rett skal være rett. Jeg fikk vite om min biologiske far som 19-åring,og det var et stort sjokk. Unner ingen å gå igjennom det. Det er en egoistisk handling å skjule barnets identitet for egen gagn. Jeg er idag mest forbannet over at jeg ikke fikk bli kjent med mine halvsøsken før voksen alder, og kunne ha klart meg godt uten all denne dritten. Dårlig samvittighet meg her og der, sitte mellom barken og veden, å fortsatt ikke ha fått noe klart svar om hva det var som egentlig skjedde. Forbanne alle foreldre som gjør noe slikt mot barna deres, dere burde skjemmes. *SÅ SINT*

Høres ikke noe kjekt ut. Hvordan fikk du vite dette? Visste din biologiske far dette?

[Gjest Gjest_kali_*]

De fleste visste det, inkl. min biologiske far. Dette er jo også en sak som er blitt fortiet i nesten 20 år, så ingen synes å huske hva som egentlig skjedde. Min mor var ung, og hun sier hun vet ikke hvorfor det ble sånn.Ingen vet hvorfor det ble som det ble. Aller minst jeg.

[Gjest Gjest_Kali_*]

Høres ikke noe kjekt ut. Hvordan fikk du vite dette? Visste din biologiske far dette?

Og jeg fikk vite det av venner, som hadde fått høre det av en dame som tidligere var inngiftet i familien.

[Gjest minne]

Og jeg fikk vite det av venner, som hadde fått høre det av en dame som tidligere var inngiftet i familien.

Skrekk og gru , for en måte å få vite det på da.

Tror du kansje det hadde vært bedre om du ikke fikk vite det?

[Gjest Gjest_kali_*]

Skrekk og gru , for en måte å få vite det på da.

Tror du kansje det hadde vært bedre om du ikke fikk vite det?

Det orker jeg ikke å spekulere i. Poenget er at det er en urettferdig handling.Ikke bare for meg, men for mine søsken som visste at de hadde en søster en eller annen plass i verden som de kanskje aldri fikk bli kjent med. Og det å bygge et søskenforhold etter så lang tid er ikke bare enkelt. Nå må jeg ha det sagt at jeg har lagt bak meg sinnet jeg hadde mot mine foreldre, på basis av at de var unge og dumme. Jeg tror ikke de ville ha gjort det samme igjen, for å si det sånn. Men når jeg hører om mennesker som gjør dette mot barna sine, så blir jeg forbanna, fordi for min del er alt avgjort, men for deres del så kan det hende de får seg et realt slag i ansiktet en dag, der man rett og slett føler at man mister sin identitet, fordi man vet at ens opphav bare er løgn. Da tror jeg det er bedre å vite alt fra dag 1.Selv om situasjonen kanskje ikke er ideell, men jeg antar det da er lettere å forholde seg til. Ikke minst at man vet om alle eventuelle søsken rundt om i verden.

[Gjest Gjest]

Og jeg fikk vite det av venner, som hadde fått høre det av en dame som tidligere var inngiftet i familien.

Ei i parallellklassen min fikk slengt i trynet av en i klassen at han hun kalte pappa ikke var faren hennes. Som 12-13-åring i gryende pubertet var ikke det akkurat det den beste nyheten man får slengt i trynet. Dette var noe "alle" visste, likevel valgte mora og mannen å tie om at hun hadde en annen far. Når den biologiske faren visstnok i tillegg sto oppført i folkeregisteret, så måtte de jo ha skjønt at sannheten ville komme frem en dag.

[Gjest past]

Det forandreer ingenting å være bitter! Det går kun utover en selv.¨

[Gjest Gjest]

flere som hinter om at mn far ikke er min biologiske.

Moren min er såpass psykisk sterk og standhaftig at har hun levd på den løgnen til nå så gjør hun det enda lenger. Så gidder ikke spørre henne. Men jeg kan nå skjønne hvorfor min "far" alltid har hatet meg i barndommen min og ikke søskenen mine - som er både eldere og yngre enn meg.

Skal og sies at jeg utseende messig ligner mor men jeg har ingen interesser som er like som noen i familien..

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at det er bedre å være glad for den far man fikk. For den som satte igang elendigheta oftest er ubrukelig på alle vis.

Skjønt i mitt tilfelle er de ubrukelige begge to. Min mor er ikke akkurat smart.

[Gjest Gjest]

Det sies at mange barn har en annen far enn de tror. Sidesprang resulterer i mange utilsiktede graviditeter og endel fedre går rundt å tror de er barnets biologiske far. Synes dette er et interresant tema.

Kan jeg få noen kommentarer fra damer om de vet dette har skjedd med dem eller noen av deres veninner?.

Mvh,

N

leste en artikkel fra en lege på et sykehus i Oslo. problemet dukker opp,når barnet er innlagt. Eks de tar prøver av foreldrene for å se o det passer til barnet. Her er det vel sankk om "donorgreie" da oppdager de at far ike kan være biologiske far.

Og mor er i mange tilfeller ikke klar over dette selv. legen informerer ikke fedrene der,men sier at de ikke passer. Mørketallene er store.

[eng]

leste en artikkel fra en lege på et sykehus i Oslo. problemet dukker opp,når barnet er innlagt. Eks de tar prøver av foreldrene for å se o det passer til barnet. Her er det vel sankk om "donorgreie" da oppdager de at far ike kan være biologiske far.

Og mor er i mange tilfeller ikke klar over dette selv. legen informerer ikke fedrene der,men sier at de ikke passer. Mørketallene er store.

Hmm. interresant..

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ei som er i 20-årene som ikke vet hvem faren hennes er. Moren nekter å fortelle henne det. Jeg tror jeg hadde klikket vinkel om det var meg, men hun jeg kjenner tar det med tilsynelatende ro. Hun har hele livet levd med vissheten om at pappaen hennes ikke er hennes biologiske far.

[Bernardette]

Når er det riktig å fortelle dette da?

Se for dere denne situasjonen:

En dame blir tilfeldig gravid, beholder barnet som alenemor og blir etter et år sammen med en ny mann. De finner tonen godt og har innen et år blitt gravide sammen. Det er bare tre år mellom mors eldste barn og deres felles, med andre ord en "naturlig" aldersforskjell for søsken. Begge barna kaller mannen for pappa og inegn av dem veit at eldste ikke er biologisk barn av denne mannen.

Når forteller man dette til dem?

Edit: mors foreldre og søsken vet det, de fleste vennene hennes vet det.

Endret 13. november 2009 av Bernardette

[Gjest Gjest_Kali_*]

Når er det riktig å fortelle dette da?

Se for dere denne situasjonen:

En dame blir tilfeldig gravid, beholder barnet som alenemor og blir etter et år sammen med en ny mann. De finner tonen godt og har innen et år blitt gravide sammen. Det er bare tre år mellom mors eldste barn og deres felles, med andre ord en "naturlig" aldersforskjell for søsken. Begge barna kaller mannen for pappa og inegn av dem veit at eldste ikke er biologisk barn av denne mannen.

Når forteller man dette til dem?

Edit: mors foreldre og søsken vet det, de fleste vennene hennes vet det.

Jeg tror det er best å fortelle det når de er veldig små, svare ærlig på spørsmål(innen rimelighetens grenser mtp alder), og følge dette opp ettersom barna blir eldre. Jeg tror forholdet til denne situasjonen vil normaliseres når de vet det fra de er små. Min søster(som jeg trodde var helsøster) ble minst like satt ut av dette som jeg ble da vi fikk vite det. Å gå fra hel til halv-søsken er jo bare ord, men det kan svi godt fordet.

[Gjest Gjest]

Dersom dette er en sak som er kjent på bygda, må barnet informeres så snart det er modent for det, og aller helst før skolestart. Det er alltid noen som vet!

Av egen erfaring har jeg alltid visst at jeg var adoptert.(er av norske foreldre). For min bror og meg har det aldri vært et problem, men jeg husker en jente i gaten som trodde hun hadde DEN nyheten....det ble liksom ikke så interessant når vi kunne si "ja, og hva så?"

[Gjest Gjest]

Når er det riktig å fortelle dette da?

Se for dere denne situasjonen:

En dame blir tilfeldig gravid, beholder barnet som alenemor og blir etter et år sammen med en ny mann. De finner tonen godt og har innen et år blitt gravide sammen. Det er bare tre år mellom mors eldste barn og deres felles, med andre ord en "naturlig" aldersforskjell for søsken. Begge barna kaller mannen for pappa og inegn av dem veit at eldste ikke er biologisk barn av denne mannen.

Når forteller man dette til dem?

Edit: mors foreldre og søsken vet det, de fleste vennene hennes vet det.

Jo før jo heller. Jeg synes det burde være en naturlig del av oppveksten til barnet. Hvis man snakker om det før barnet er gammelt nok til å forstå så vil det aldri kunne bli et sjokk. Man kan si at "du har to pappaer, den første pappaen er borte, derfor har du fått denne nye snille pappaen" eller noe i den duren. Venter man til barnet er stort nok til å forstå så blir det gjerne et sjokk.