Frustrert frue

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Jeg ble kjent med en mann for halvannet år sida. Han var super på alle måter. Jeg likte han så mye. Vi traff ofte og snakket mye på telefon og ble etterhvert (etter en måned) sammen. Alt var bra og ting gikk sin gang. Det var ikke snakk om å flytte sammen for økonomien holdte ikke.

Det er sånn at det siste halve året har vært svært turbulent og vi har hatt så lite kontakt som overhodet mulig i det siste! Vi er ikke mindre glad i hverandre, tvert imot, men vi har blitt litt usikkre på framtiden. Hvor lenge kan vi egentlig leve sånn adskilte hjem? Uten at jeg er sikker på om det er det eneste som er problemet, vil jeg si at det at vi bor hver for oss gjør at vi ikke kommer nærmere hverandre enn det vi er per i dag. Det bidrar til at vi lett trekker hver for oss ved eventuelt problem i stede for å løse det sammen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette lenger. Jeg er så sliten av det hele! Men vi elsker hverandre! Tar vi pause for å finne ut av ting, ender vi opp sammen. Men jeg føler at vi sitter fast i et eller annet som gjør at forholdet ikke utvikler seg til noe mer.Jeg mener at det er på tide å finne løsning på "boproblemet". Jeg er student og har ikke så mye inntekt, men jeg vil foreslå å kjøpe hus sammen, så han kan bidra med egenkapital for å så betjene boliglånet sammen. Alternativ: Bo hos hverandre annenhver uke. Er det urimelig? Er jeg kravstor og har høye forventninger til ting?

Jeg vil snakke med ham om dette, men jeg kjenner jeg gruer meg

Hva ville dere gjort i en slik situasjon? Noen med erfaring med noe liknende?

Svært takknemlig med synspunkter!

[Gjest Gjest]

Å blande økonomi når dere ikke engang kan kommunisere skikkelig i utgangspunktet høres ut som å klipper tånegler på blink.

Kjøpe hus som student er jo å be ham om å forsørge deg. Jeg hadde løpt.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Å blande økonomi når dere ikke engang kan kommunisere skikkelig i utgangspunktet høres ut som å klipper tånegler på blink.

Kjøpe hus som student er jo å be ham om å forsørge deg. Jeg hadde løpt.

Er siste ting jeg øsnker! Jeg vil jo bidra. Jeg jobber tross alt ved siden av studiene og tjener penger (selv om det ikke er store pengene). Det er ikke det viktigste for meg å EIE hus sammen, men å bo sammen. Som jeg sa i første innlegget, er jo det å pendle et alternativ?

Men forstår hva du mener.

[Gjest Purple Haze]

Jeg holder økonomien helt utenfor i første omgang, og tenker at hvis dere ikke klarer kommunisere bedre enn det du gir uttrykk for her, bør dere ikke bo sammen enda.

[Rosalie]

Halvannet år sammen uten å bo sammen er da ikke all verdens. Dersom dere ikke klarer å utvikle forholdet som særboere, så høres ikke forholdet ut som liv laga. Og å dra med seg kommunikasjonsproblemer inn i et samboerskap er virkelig ikke lurt. For tro du meg - alle problemer man har i forholdet forsterkes når man flytter sammen og blir gående og tråkke oppå hverandre.

[Gjest salma]

Jeg oppfatter at problemet er slik at forholdet stopper opp fordi dere ikke bor sammen?

I så fall er dere ved akkurat samme punkt som jeg og min kjære kom til for noen år siden. Man kommer rett og slett til et punkt hvor forholdet ikke kommer lenger før man begynner å dele hverdager. Og det handler ikke nødvendigvis om dårlig kommunikasjon.

Vi valgte å flytte sammen, selv om det var rent praktiske forhold som hadde hindret det tidligere. Vi ryddet hindringene av veien, for det hadde låst seg og vi følte at vi ikke kom videre sammen. Hvilket frustrerte oss, fordi vi ønsket å leve sammen.

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Dere er vel rett og slett kommet til et punkt hvor dere må ta et bevisst valg - skal vi satse på hverandre og hvilken pris er vi villig til å betale?

[Gjest salma]

Er siste ting jeg øsnker! Jeg vil jo bidra. Jeg jobber tross alt ved siden av studiene og tjener penger (selv om det ikke er store pengene). Det er ikke det viktigste for meg å EIE hus sammen, men å bo sammen. Som jeg sa i første innlegget, er jo det å pendle et alternativ?

Men forstår hva du mener.

Ville ikke hengt meg så mye opp i det heller. Mannen min studerte også da vi flyttet sammen. Etter noen måneder var han ferdig, og tjente da bedre enn meg. Så vi har byttet litt på å tjene mest. Så pass må man tåle hvis man skal leve livet sammen. Milimeterrettferdighet tjener ingen, så lenge begge parter er fornøyde med balansen i det store og hele.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Takk for svar alle sammen!

Jeg skulle øsnke at kommunikasjonen var bedre enn som så, men jeg skylder på det at vi kanskje er oppgitt og ikke vet hva vi skal gjøre.

salma: Det høres ut som du skjønner problemet mitt veldig godt. Det er akkurat det. Jeg har visst det hele tiden, men tenkt at "vi kommer til å få løsning tilslutt", mens det for han har vært et omfattende problem fordi jeg kommer til å studere i fire år til.

Jeg er vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Ville ikke hengt meg så mye opp i det heller. Mannen min studerte også da vi flyttet sammen. Etter noen måneder var han ferdig, og tjente da bedre enn meg. Så vi har byttet litt på å tjene mest. Så pass må man tåle hvis man skal leve livet sammen. Milimeterrettferdighet tjener ingen, så lenge begge parter er fornøyde med balansen i det store og hele.

Forskjellen er at jeg hadde nettopp begynt å studere da vi ble sammen. Og har hele FIRE år igjen.

[Gjest salma]

Forskjellen er at jeg hadde nettopp begynt å studere da vi ble sammen. Og har hele FIRE år igjen.

Hvis dere skal dele livet sammen så bør han vel også ta i betraktning at all den utdannelsen vil gi et betydelig bedre lønnsnivå. Og en mer fornøyd samboer, som får realisert seg selv. Det er andre verdier som må tas i betraktning enn penger.

Hvis det er så viktig for ham kan han vel ta inn en klausul om større eierandel i huset. Verre er det vel ikke?

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Hvis dere skal dele livet sammen så bør han vel også ta i betraktning at all den utdannelsen vil gi et betydelig bedre lønnsnivå. Og en mer fornøyd samboer, som får realisert seg selv. Det er andre verdier som må tas i betraktning enn penger.

Hvis det er så viktig for ham kan han vel ta inn en klausul om større eierandel i huset. Verre er det vel ikke?

Det er sant. Det er det jeg har tenkt å foreslå til ham om ikke så lenge. Har han et annet forslag vil jeg se, har han ikke må vi vurdere om vi vil være sammen eller ikke. Kjipt er det, men hva kan man gjøre?

[Rosalie]

Hvis dere skal dele livet sammen så bør han vel også ta i betraktning at all den utdannelsen vil gi et betydelig bedre lønnsnivå. Og en mer fornøyd samboer, som får realisert seg selv. Det er andre verdier som må tas i betraktning enn penger.

Hvis det er så viktig for ham kan han vel ta inn en klausul om større eierandel i huset. Verre er det vel ikke?

I et såpass ferskt forhold, hadde jeg villet hatt 100% delt økonomi. Og skulle vi bodd sammen måtte vi ha bodd i en leilighet som ikke kostet mer enn at den med lavest inntekt kunne bidratt 50/50. En annen ting å ta i betraktning er at man ikke er garantert jobb med en gang man er ferdig med studiene, og det er mulig man må flytte for å få jobb. Det er heller ikke sikkert at en høy utdanning gir særlig mye høyere lønn enn en lavere utdanning.

For øvrig syns jeg det er rart at det at trådstarter bruker særboerskap som et argument for at de nesten ikke ser hverandre. Med unntak av perioden hvor jeg og samboeren min hadde et langdistanseforhold, traff vi hverandre nesten hver dag selv om vi ikke bodde sammen.

[Gjest salma]

I et såpass ferskt forhold, hadde jeg villet hatt 100% delt økonomi. Og skulle vi bodd sammen måtte vi ha bodd i en leilighet som ikke kostet mer enn at den med lavest inntekt kunne bidratt 50/50. En annen ting å ta i betraktning er at man ikke er garantert jobb med en gang man er ferdig med studiene, og det er mulig man må flytte for å få jobb. Det er heller ikke sikkert at en høy utdanning gir særlig mye høyere lønn enn en lavere utdanning.

Deg om det. Da vi hadde vært sammen i halvannet år hadde vi bestemt oss for å leve livet sammen, og da sto vi sammen som et team. Bidro etter evne, tok store avgjørelser sammen og utdannelse (og dermed lavere inntekt i akkurat den perioden) var en slik stor avgjørelse.

I de fleste tilfeller vil en lege eller en advokat tjene mer enn en barnehageassistent. Vet ikke om ts tar fire års utdanning eller om det er fire år igjen av en enda lengre utdanning. I de fleste tilfeller vil fire års utdanning utgjøre en stor forskjell på lønna.

Dersom jeg eller mannen min blir arbeidsledige i en periode er det også noe vi må takle sammen som et team. Vi innfører da vel ikke delt økonomi forde.

Jeg syns det høres veldig slitsomt ut å tenke sånn hele tida. En konstant skjevbalanse kan jeg forstå at man reagerer på, men da må man også ta annen innsats enn økonomisk inntjening i betraktning syns jeg.

Du er en fornuftig dame, for all del, men her er jeg ikke enig i det du sier.

[Gjest LonelyAngel]

Må bare si takk for at du minnte meg på at frustreste fruer har kommet ut i dag (Hehe, trådens navn)

[Gjest Gjest_norah_*]

dersom jeg hadde villet flytte sammen med noen hadde jeg ikke tenkt på økonomi utover hva vi sammen hadde råd til.

jeg kan da ikke nekte å flytte sammen med noen som tjener mindre enn meg......

jeg kan ikke skjønne at økonomien skal bli dårligere av å lytte sammen, den blir da bedre?

jeg er vant til at man bidrar med så mye man kan, og at man legger standarden opp etter hva man har råd til sammen.

dersom man har god økonomi synes jeg det er veldig spesielt å holde en du elsker utenfor fordi du ikke vil "forsørge" noen.

den andre vil jo, forutsatt at man gjennomår økonomien, bidra med prosentvis like mye.