Flere barn?

[Gjest Gjest_Amanda_*]

Jeg og min samboer er i 30-årene, og har et trygt og godt forhold. Vi har et barn på 2 år sammen. Jeg har alltid syntes at det er fint for barn å ha søsken, fordi jeg selv er veldig glad i mine egne. Min samboer har begynt å snakke om at han synes vi snart bør prøve å få et barn til. Jeg er forsåvidt enig, for at aldersforskjellen ikke skal bli for stor, og vi er jo ikke sååå unge lenger...!

Men så er det det at jeg følelsesmessig er så i tvil! Jeg er redd for at det skal bli slitsomt med to små, bekymrer meg for økonomi, tenk om vi får et "vanskeligere" barn enn førstemann? Når jeg ser foreldre med to små barn får jeg inntrykk av at det er veldig slitsomt!

Jeg har gått gjennom en fase med utbrenthet og lite energi, og den første småbarnsperiodern slukte meg totalt. Alt annet enn babyting ble prioritert bort, derfor synes jeg nå det er kjempedeilig å ha litt voksentid og kunne konsentrertere meg om egne gjøremål. Med en 3-4 åring og en baby ser jeg for meg at jeg må ofre det meste av dette.

Det jeg egentlig lurer på er om noen andre har vært i samme situasjon og kan si noe om hva de gjorde, om de angrer eller hva de nå gjorde:)

[Sissan]

Småbarnsperioden er steintøff. Noen sier at et barn er som ingen - to barn er som ti. Jeg gruet meg veldig til dette, men jeg er heeeeeeeeelt uenig.

Javisst er det mer slitsomt å være spebarnsmor når man har en til som skal tas vare på. Gjerne en som er sjalu og vant til å være enebarn. Men det går fort over. Og etter et år eller to har barna virkelig glede av hverandre, og kan være mye mer i lek med hverandre uten voksen-bistand. Slik er det i allefall hos oss.

Du sier du nå etter to år endelig har litt voksentid, og at du er redd for å måtte ofre dette. Ja, realistisk sett må du nok det for en periode. Men om du ser tilbake på de to årene er det jo ikke så lenge? Det er drita slitsomt, men den første perioden går jo fort over.

Jeg kan ikke gi deg noe råd. Om du er redd for å bli utbrent, er det en annen situasjon enn jeg var i. Men jeg kan si at for meg var det lettere med nummer to. Jeg ble ikke så babyoppslukt, fordi det kan man ikke. Jeg var mye mer avslappet med alle babytingene. Noe er mer slitsomt, men for meg er det verdt det. Det vil nok alle som har valgt å få en til si, man elsker dem jo når de er der.

Jeg tror ikke det er noen krise for barn å vokse opp som enebarn heller. Men jeg ser mange fordeler ved å være to, ha søsken og en litt større familie både som barn og som voksen.

[Gjest Gjest]

Enig i at det er fordeler ved å ha søsken, det et 4 år mellom mine, og jeg er 36. Når eldsten ble 3-4 år, fikk jeg et nytt liv, kjempedeilig, voksentid og egentid. Med en baby i huset, er alt dette tapt igjen. Umulig å gi råd til deg, du vet hva du har nå, men du vet ikke hva du risikerer å få. Jeg er lettet, stolt og glad over å ha fått et friskt og vakkert barn, men alt av voksentid, egentid og kjærestetid er borte, jeg har ikke sovet en sammenhengende natt på flere måneder, kroppen forfaller, hus og hage er i evig kaos. Jeg har det utrolig fint likevel, men vet med meg selv at jeg personlig hadde kanskje hatt det vel så fint uten barn nummer 2. Avgjørende for meg var at jeg ville ikke at mitt første barn skulle vokse opp/bli voksen alene. Dessuten lengtet jeg litt etter følelsen, opplevelsen, gleden ved å sette et nytt menneske til verden, spenningen, nærheten, kjærligheten. alt det. Men igjen; det er ufattelig slitsomt, og man "forsvinner" litt som menneske når man ikke lenger har mulighet til å drive med interesser, møte andre voksne, holde seg i form...

[Gjest Purple Haze]

Jeg er litt i motsatt ende her da. Syns egentlig ikke det var så forferdelig slitsomt med to barn, sammenliknet med å ha ett.

Og jeg ble alene med begge da de var 2,5 og 6 år. Men likevel syns jeg aldri det var såååå slitsomt.

Og gleden ved å ha to barn, har virkelig vært verdt alt mulig. De har hatt masse glede av og selskap i hverandre. På ettermiddagene etter jobb, skole og barnehage, hadde de hverandre å leke med. a kunne jeg sette meg med avisa, lage middag eller bare slappe litt av.

Du må selvfølgelig gjøre det du selv ønsker, i samråd med mannen din. Jeg ville bare prøve å nyansere bildet om at det er så voldsomt slitsomt for alle med to barn.

[Gjest Gjest]

Min samboer har begynt å snakke om at han synes vi snart bør prøve å få et barn til.

(...)

Jeg har gått gjennom en fase med utbrenthet og lite energi, og den første småbarnsperiodern slukte meg totalt.

Din mann vil ha en til baby, hva med å vurdere å la ham få det? Kan det være et alternativ å ha flaskebaby med far i permisjon? Han kan ta sine ulønnede 14 dager, når du kommer fra sykehuset, så litt ferie mens du har dine 6 obligatoriske uker slik at han får kjørt seg inn og du får hvilt, og så kan du jobbe og ha voksenliv på dagtid.

I din situasjon ville jeg vurdert rollebytte Helt sikkert veldig verdifullt for pappaen å være fulltidsforelder og få med seg all babyutviklingen, mens du denne gangen får være utearbeidende forelder og ha kosestunder med babyen på kveldstid.

Og hvis han ikke kan tenke seg å takle baby døgnet rundt, så er det et godt argument for at babyideen hans legges på is

[Gjest *Mim*]

Ingen vet hvordan det blir for dere å få en til. Men det er en større overgang fra ingen til en enn fra en til to. Mange slapper bedre av med nummer to.

Jeg har fem, og trives bra med det. Det hender jeg er sliten, men jeg har også bra med ting til egne ting. Det hjelper veldig at man er to, og klarer å organisere seg.

[Gjest Gjest]

Din mann vil ha en til baby, hva med å vurdere å la ham få det? Kan det være et alternativ å ha flaskebaby med far i permisjon? Han kan ta sine ulønnede 14 dager, når du kommer fra sykehuset, så litt ferie mens du har dine 6 obligatoriske uker slik at han får kjørt seg inn og du får hvilt, og så kan du jobbe og ha voksenliv på dagtid.

I din situasjon ville jeg vurdert rollebytte Helt sikkert veldig verdifullt for pappaen å være fulltidsforelder og få med seg all babyutviklingen, mens du denne gangen får være utearbeidende forelder og ha kosestunder med babyen på kveldstid.

Og hvis han ikke kan tenke seg å takle baby døgnet rundt, så er det et godt argument for at babyideen hans legges på is

Synes dette var et godt svar jeg.

[Gjest Svarttrost]

Din mann vil ha en til baby, hva med å vurdere å la ham få det? Kan det være et alternativ å ha flaskebaby med far i permisjon? Han kan ta sine ulønnede 14 dager, når du kommer fra sykehuset, så litt ferie mens du har dine 6 obligatoriske uker slik at han får kjørt seg inn og du får hvilt, og så kan du jobbe og ha voksenliv på dagtid.

I din situasjon ville jeg vurdert rollebytte Helt sikkert veldig verdifullt for pappaen å være fulltidsforelder og få med seg all babyutviklingen, mens du denne gangen får være utearbeidende forelder og ha kosestunder med babyen på kveldstid.

Og hvis han ikke kan tenke seg å takle baby døgnet rundt, så er det et godt argument for at babyideen hans legges på is

Helt enig meg deg ja

[Gjest Gjest]

Jeg har 3 barn. Etter barn nr 2 var jeg totalt utbrent (av flere årsaker), og jeg ser tilbake på den tiden som beintøff. Jeg er glad den tiden er forbi. Umulig å si hvordan det blir for dere. Kommer veldig ant på hva slags unger man får, i tillegg til mange andre faktorer. Men selv om jeg anså det som en tøff periode av mitt liv meldte nå behovet for nr 3 seg noen år etterpå. Da var jeg 35. Og det ble en fin småbarnsperiode.

[Gjest imli]

Vi har to med bare 17 mnd i mellom. Men jeg synes babytida med nummer 1 var like slitsom som med nummeer 2, til tross for at jeg nå er hjemme med begge to. Nå er jeg en mer "erfaren mamma" og takler stress, mas og gråt 100 ganger bedre enn før. 1 er som ingen, to er som 10, gjelder kun når man allerede har to barn, tror jeg. Hvis jeg er alene med et av barna nå, så føles det som "fri". Men å få første barnet er uansett så slitsomt, fordi man aldri har opplevd noe slikt før, at man ikke kan nyte at man "bare" har ett barn... Man kommer mye fortere inn i rutiner med to barn, og man er mer strukturert.

[angelou]

Skjønner godt hva du mener, selv mener jeg at det er viktig at vår lille får søsken, og så er det jo mest stas med barn, selv om det er fryktelig slitsomt til tider

[Gjest Gjest]

Eg lurer litt på dykk som seier de mister all egentid og all sånn der. Ja, man kan ikkje trene 6 veker etter fødsel, men etter den tid er det jo berre å la mannen ta seg av ungen mendan ein tar seg en treningstur/tur på treningssenteret?

Og eg føler eg har meir tid til hobbyar o.l. når eg er heime i permisjon enn når eg er på jobb. Ungen er jo mykje på golvet og leikar, og etter nokre mnd. legg dei jo seg tidlig (viss ein innarbeidar gode rutiner då selfølgelig). Voksentid kan ein jo få på kveldane.. men blir sef. ikkje det samme uten barnevakt, og etter en slitsom dag (trøtt..), så den skjønnar eg.

Et jo berre snakk om nokre få mnd. av livet ditt du må ofre ein del for småbarna. Men tenk på at du får ha glede av dei eit heilt liv, og dei får ha glede av kvarandre resten av livet! Søsken er for dei aller fleste veldig kjekt. Medan nokre få hadde fint greidd seg utan. No når eg er heime i permisjon med nr. 3 ser eg faktisk på dette som eit "friår"! Eg elskar å vere heime og kose med nurket, og på hennar utvikling. Eg veit tida går (altfor) fort, så om eg må vente nokre mnd. til med å gå på fest gjer meg ingenting.

Eg har høyrt mange i 40-åra seie at dei ikkje fekk fleire barn. I 20-åra (og gjerne også lit ti 30-åra) er man veldig opptatt av å pleie seg sjølv og sine eigne interesser. Eg var sjølv tidlig i 20-åra då eg fekk barn. Eg har holdt fokuset på kva eg oppnår med å få barn -kva gleder det gir -i staden for å fokusere på det eg mistar ved å få barn. Andre på min alder reiste, festa og alt det der. Men eg hadde jo fått eit BARN! Og i mi ammetåke svevde eg på ei rosa sky over det EG hadde fått. Medan andre på min alder kanskje fortsatt var rusen på ungdomslivet.

Vil man ha barn, MÅ man berre gjennom det som følger med spedbarnstida og alt det der. Man kan velge å fokusere på det positive, eller man kan nedgrave seg i det negative

[Gjest Gjest]

Jeg fikk barn tidlig. Småbarnsperioden slukte meg fullstendig og jeg ble langvarig deprimert. Jeg var alltid stressa for å ikke være den moren jeg mente jeg burde være og jeg var på samme måte stressa for å ikke nå de personlige mål jeg hadde satt meg, som utdannelse og en god jobb. Jeg "kollapset" da barnet var fem og både skilte meg og sluttet i stjernejobben jeg endelig hadde fått meg. I disse årene var det helt uaktuelet å tenke på et barn nr to.

Men med tiden kom en ny samboer uten barn fra før inn i bilde. Han ville gjerne ha barn om ikke så alt for lenge. Jeg kunne ikke tenke meg noe verre egentlig, nå som jeg endelig hadde fått overskudd og tid til å gjøre noe for meg selv. Dessuten var jeg fortsatt stresset av mitt første barn som jeg følte sugde livskraften ut av meg. Så jeg fikk profesjonell hjelp til å bearbeide hele barneperioden.

I dag er jeg godt gravid, snart 10 år etter min første. Jeg følte meg endelig klar den måneden jeg hoppet til køys med hell. Følelsene jeg fikk da jeg fant ut at jeg var gravid var helt enorme. Følelsene jeg har i dag over å kjenne et barn sparke deg i magen er ubeskrivelige. Tror jeg aldri har vært mer lykkelig enn nå. Jeg stresser ikke lenger over mitt første barn, det gir meg heller fred i sjelen når jeg ser på det. Jeg kan ikke si hvor mye jeg gleder meg til å få være mor igjen. Jeg bekymrer meg ikke for å være sliten, jeg har vært så sliten siden forrige mann at jeg tror jeg takler nestemann på en helt annen måte.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til annet enn å lytte til din egen kropp og ditt eget sinn og kanskje selv bearbeide hva du har gått igjennom før du setter liv på ny.