Store problemer på ungdomsskolen.

[Gjest Frustrert pårørende]

Hei.

Jeg har en i familien som går på ungdomsskolen. Han har hatt store sosiale problemer på skolen, og spesielt i det siste har det resultert i knuffing og alvorlig slåssing.

Han har ikke fått ferdig diagnose ennå, men i følge PPT og det jeg selv ser, har han sannsynligvis nok Aspergers syndrom. Det og andre egenskaper hos han fører til at han setter seg selv veldig i sentrum. Han ser ikke andre sine sider av saken, og kan lett fornærme og irritere andre. Mange av situasjonene oppstår fordi han ikke skjønner selv at han er stygge mot andre, eller at han tror noen er stygge mot han.

Dette har ført til at han blir mobbet....eller: Kan vi kalle det mobbing når han også er såpass aktiv i situasjonene? Han har etter mange år med erting og knuffing lært å ta igjen. Noen ganger blir det dermed han som starter, siden han tror at andre er slemme mot han også når de ikke er det.

Men mobbet blir han til en viss grad. De andre elevene kaster ting på han når lærerne ikke ser på, og når det er slåssing, er det ofte mange mot han. De sier til han at han ikke kan få venner siden han har Asperger. (Ja, vi har valgt å fortelle klassen det, i håp om at folk ville slutte å plage han, og for at de skal forstå hvorfor han oppfører seg som han gjør.)

Jeg tror at mye av problemet ligger i hvordan han oppfører seg. Han kritiserer folk og bråker i timene også. Derfor har lærerne valgt å ta han ut av flere timer. Da får han gjøre oppgaver for seg selv, og en assistent holder han med selskap. Jeg skjønner at dette kan være en ok løsning, han liker jo egentlig å være alene...MEN ved å ta han ut av de fleste timene, får han ikke nok trening i å oppføre seg i sosiale situasjoner. Hva skjer når han plutselig må ut i situasjoner med folk igjen? Som på videregående, senere studie og i arbeidslivet?

Hjemme har vi ulike problemer som gjør at han ikke har blitt oppdratt skikkelig. Foreldrene mine har prøvd å oppdra han, men det har ikke fungert.

Jeg lurer derfor på om det er noen her som vet om noen løsning? Han er i startfasen med å få hjelp av en offentlig klinikk som skal diagnosere han og hjelpe han, men det går veldig sakte framover. Føler at han bør få hjelp raskere enn det, før ting går galt...Det er jo i disse tider at ungdom forandrer seg også, og finner ut hvor de tilhører...

Har hørt med spesialskoler i Oslo, men der har de svart at han er for ressurssterk til at de kan motta han. Det var visst en skole for "problembarn" som også sliter faglig på skolen, i tillegg til det sosiale. Han er som mange aspergere veldig flink faglig sett.

Jeg ser for meg en spesialpedagog eller supernanny ( ) som kan få tak i han og forklart til han hvordan man skal oppføre seg, på en måte som han forstår. Jeg vet at han alltid vil være preget av asperger, men det hadde vært veldig fint å utstyre han med "basic do and don'ts", slik at han kan ha et godt utgangspunkt til senere faser i livet.

Huff, er mange andre problemer i denne situasjonen, men jeg tror først og fremst at livet hans kan bli lettere hvis han får hjelp ofte og raskt....Takk for at dere orket å lese gjennom!

[Gjest Gjest]

Jeg skriver dette fordi du virker litt bekymret for fremtiden hans.

Nå vet jeg ikke helt med asbergers om der er grader av det og om man kan lære seg til en viss grad å lære seg å ha hemninger, men vi har en i klassen (universitetsnivå - "status"studie) som vi tror har asbergers. Han er sentrum i sin egen tilværelse, ser ikke andre mennesker sin side i en diskusjon og er generelt veldig "spesiell" på den måten du beskriver, unntatt at han ikke sloss eller mobber.

I begynnelsen var jeg skeptisk da dette er en yrkesutdanning der man er i kontakt med mennesker i jobbsituasjon, men etter å ha blitt litt mer kjent med han syns jeg det virker som om han kanskje ikke kommer til å ha noe problem med jobben (men kolleger kan han jo få problemer med, det er mange i klassen som ikke "klarer" han) og det er flere i klassen min som jeg synes passer enda mindre til dette yrket enn ham.

Bare han kommer seg ut av ungdomsskolen og treffer litt mer voksne mennesker enten på VGS eller i jobbsituasjon så tror jeg det kan gå ham veldig bra. Men det kan kanskje lønne seg for han å komme litt ut av det elevsamfunnet han er en del av nå, som sikkert har kjent ham hele livet, og la ham få en ny start med nye mennesker som han starter med blanke ark hos.

[Gjest Gjest_lærer_*]

Jeg stiller meg litt spørrende til at dere har valgt å fortelle klassen at han har Asperger syndrom selv om han ikke er ferdig iagnostisert enda? Asperger syndrom, ADHA og til dels Tourettes syndrom kan yttre seg ganske likt hos et barn, så etter min mening er det viktig at man faktisk får bekreftet en diagnose FØR man snakker altfor mye om barnet og særlig utenforstående om dette...

Når det kommer til sosiale situasjoner, er det jo ting man kan begynne med likevel. Hos en med Asperger syndrom vil reaksjonsmåter ogte ikke stå i forhold til situasjonen. De misforstår veldig lett, har relativt liten forståelse for andres følelser og motiver.

Jeg er lærer for en Aspergerelev. For å lære han om sosiale situasjoner, bruker jeg tegninger av mennesker med snakkebobler og tenkebobler. Hensikten med dette er at det skal illustrere en hendelse som allerede har skjedd eller HELST en situasjon som kan komme til å oppstå, slik at han da vet hvordan han skal oppføre seg i en slik sosial situasjon. Ikke benytt dette umiddelbart etter en "episode". Da vil han antakeligvis være negativt innstilt og ha sin klare formening om hvordan det EGENTLIG var. 14 dager senere bør gå greit, da vil han antakelig ikke assosiere til konkrete hendelser som har skjedd før.

Eks:

Han kan bli tilbudt ett stykke kake som han ikke liker.

Da tegner du en dame med tenkeboble "Denne kaken har jeg bakt, jeg håper alle liker den" og snakkeboble: "Vil du ha et kakestykke?"

Asperseren svarer høyst sannsynlig spontant at han synes kaken er vond. For å lære han hvordan han skal reagere og svare i en slik situasjon tegner du han ved siden av damen. Du tegner han med tenkeboble: "Hun har brukt mye tid på å lage kaken. Hun blir lei seg hvis jeg sier at jeg ikke liker den" og snakkeboble: "Nei takk, jeg er mett"

Kanskje du kan bruke noe av dette. Lykke til:-)

[Gjest TS]

Hei. Takk for at du deler dine tanker..

Jeg er ikke altfor bekymret for han med hensyn til å få seg jobb. Han er flink og smart, men kommer nok til å bli sett på som noe "spesiell" av andre kolleger.

Det er det å takle de neste årene som jeg tenker mest på. Det er en utrolig stor belastning for han og familien at han ikke får en barndom uten mobbing og konflikter så å si ukentlig. Han har som nevnt også en del egenskaper som gjør at andre oppfatter han som ekstremt uhøflig og barnslig. Det er disse egenskapene, som det å bli bråsint og fysisk utagerende, som jeg ønsker å bli kvitt.

Det er faktisk de nye barna som han møtte da han begynte på ungdomsskolen som han sliter mest med. De fra barneskolen hans er mer vant til han og tåler han mer... Så jeg mener at det ikke er mest gunstig å starte med blanke ark før han får mer hjelp med holdningen og oppførselen sin.

Veldig kjedelig også at han ikke får være med på klassetur og andre fritidsaktiviteter fordi han irriterer og provoserer de andre barna.

[Gjest Gjest]

JEG BLIR IRRITERT AV SLIK LESNING- ALLE SOM ER BERØRT AV

ASBERGER PRØV OG FORSTÅ:

Jeg har SANSEFORSTYRRELSER og LÆRER på EN ANNEN MÅTE.

Hvis mennesker rundt meg forstår det og setter inn TILTAK

TIDLIG kan mye FOREBYGGES.

HVILKE TILTAK?

- Kartlegging av sanseforstyrrelser som gjelder for MEG

- TILRETTELEGGING OG FORSTÅELSE for at sanseforstyrrelsene mine skal

tas på alvor

- Jeg trenger en OPPSKRIFT på hvordan jeg skal lære meg sosiale koder, bruk bilder og sosiale historier fra jeg er veldig liten

Prøv og forstå hvor jeg ER- det er den eneste måten du kan hjelpe meg på. ROS meg for min individualitet-bygg oppom og støtt særinteressene mine hvis jeg har noen.

Jeg er ofte utsatt for mobbing,deror trenger jeg kompetente, empatiske og lydhøre voksne som kan veilede meg, støtte meg og som kan skape gode miljøer.

Som regel vil jeg alltid ha problemer på skolen, men mye kan forebygges- hvis mennesker FORSTÅR og TILRETTELEGGER.

[Gjest Gjest]

Det er ganske naturlig og irritere og plage andre mennesker når du ikke forstår hva som skjer rundt deg;)............

Sett dere skikkelig inn i problematikken slik at dette barnet får hjelp- han skal slippe og bli utstøtt!

[Gjest TS]

Til gjest_lærer:

Fint å høre at noen har positive erfaringer med å være lærer for aspergerbarn De lærerne som vi har møtt på har ikke visst hva asperger er, og har hatt den tankegangen at "hvis vi holder han unna bråk de årene han er hos oss, så går alt bra". Det er jo en fin tanke, men det virker ikke som om de tenker så mye på at han også må få hjelp til å lære å omgås andre underveis.

Jeg har prøvd noelunde denne metoden din, men skal prøve med tegninger og snakke/tenkebobler neste gang. Takk for ideen!

Jeg vil helst ikke fortelle for mange detaljer som gjør at folk vet hvem vi er, men det er ingen hjemme hos han nå som har anledning til å hjelpe han like mye, nøye og ofte som vi ønsker. Derfor er hjelp fra andre hold viktig. Mener ikke å dytte ansvaret på det offentlige, kan like gjerne være private institusjoner som vi kan betale selv.

Ang. det å gå ut med diagnosen, er bakgrunnen at han har vært under observasjon i mange år, og av flere kyndige fra PPT. Vi har før fått vite at han kan få lik tilbud uansett om han har blitt utredet eller ikke, og de hjemme som har stått ansvarlige for det har derfor valgt at han ikke trengte å gå gjennom prosessen med utredning, siden han likevel skulle få de samme tilbudene, og de ville heller at PPT skulle bruke ressursene sine på å hjelpe og lære han. Dette har vist seg nå å ikke stemme, han trenger utredningen. Derfor har vi ventet med det til nå, dessverre. PPT har heller ikke satt i gang noen tiltak med personer med kompetanse (feks. spesialpedagoger) som skal hjelpe han.

Grunnen til at vi fortalte han og klassen om at han muligens hadde asperger, var etter råd (og press) fra nye lærerne og PPT. De sier at dette var informasjon som alle i klassen burde vite, for at de kanskje ville la han være i fred. Lærerne sa også at de ikke kunne hjelpe oss mer med mindre klassen fikk vite situasjonen. Dette har vært noe som vi og gutten har syntes var dumt og at det kom ut for tidlig (selv om de hjemme hadde siste ordet om det skulle fortelles eller ikke).

[Gjest Gjest]

Til gjest_lærer:

Fint å høre at noen har positive erfaringer med å være lærer for aspergerbarn De lærerne som vi har møtt på har ikke visst hva asperger er, og har hatt den tankegangen at "hvis vi holder han unna bråk de årene han er hos oss, så går alt bra". Det er jo en fin tanke, men det virker ikke som om de tenker så mye på at han også må få hjelp til å lære å omgås andre underveis.

Jeg har prøvd noelunde denne metoden din, men skal prøve med tegninger og snakke/tenkebobler neste gang. Takk for ideen!

Jeg vil helst ikke fortelle for mange detaljer som gjør at folk vet hvem vi er, men det er ingen hjemme hos han nå som har anledning til å hjelpe han like mye, nøye og ofte som vi ønsker. Derfor er hjelp fra andre hold viktig. Mener ikke å dytte ansvaret på det offentlige, kan like gjerne være private institusjoner som vi kan betale selv.

Ang. det å gå ut med diagnosen, er bakgrunnen at han har vært under observasjon i mange år, og av flere kyndige fra PPT. Vi har før fått vite at han kan få lik tilbud uansett om han har blitt utredet eller ikke, og de hjemme som har stått ansvarlige for det har derfor valgt at han ikke trengte å gå gjennom prosessen med utredning, siden han likevel skulle få de samme tilbudene, og de ville heller at PPT skulle bruke ressursene sine på å hjelpe og lære han. Dette har vist seg nå å ikke stemme, han trenger utredningen. Derfor har vi ventet med det til nå, dessverre. PPT har heller ikke satt i gang noen tiltak med personer med kompetanse (feks. spesialpedagoger) som skal hjelpe han.

Grunnen til at vi fortalte han og klassen om at han muligens hadde asperger, var etter råd (og press) fra nye lærerne og PPT. De sier at dette var informasjon som alle i klassen burde vite, for at de kanskje ville la han være i fred. Lærerne sa også at de ikke kunne hjelpe oss mer med mindre klassen fikk vite situasjonen. Dette har vært noe som vi og gutten har syntes var dumt og at det kom ut for tidlig (selv om de hjemme hadde siste ordet om det skulle fortelles eller ikke).

Det du må forstå er at mange ikke har peiling på hvordan de skal takle det. Både PPT og BUP kan være ukompetente i sine obeservasjoner fordi dette relativt er lite forskning på- mer kommer.

Du forteller at dette barnet er fysisk utagerende og at han blir holdt utenfor. Dere har en stor oppgave fordan dere- hvem kan hjelpe dere med tiden senere? Hvordan takler dere sinne, sinnemestring og sosial kontroll?

Hvorfor hører dere blindt på lærerne? han blir jo mer plaget.

Ta kontakt med en ekspert/ autisme teamet og få oversikt og kontroll NÅ.

[Gjest TS]

Til gjesten med asperger;

I løpet av de årene jeg har hatt mistanke om at gutten i emnet har asperger, så har jeg prøvd å sette meg skikkelig inn i situasjonen. Jeg har nå begynt å forstå hvorfor han oppfører seg som han gjør, og har brukt blant annet sosiale historier for å forklare ting.

Men det er nettopp det med oppskrift som han trenger. Han trenger å vite hva som er riktig og galt, og hvordan han skal oppføre seg i ulike situasjoner for at folk ikke skal misforstå. Dessverre tar det veldig lang tid for han å få hjelp fra kommunen, og jeg bor altfor langt unna han til å ha jevnlig oppføling med han.

Er fullt klar over at det også er menneskene rundt han som må forstå han, men der har den gjennomsnittlige nordmann for lite kunnskap om akkurat det, tror jeg. Og det hjelper også om gutten får en så god "oppskriftsbok" som mulig, slik at han ikke begynner med å fornærme og provosere alle rundt seg. Den beste utgangspunkt er respekt for og fra begge parter!

[Gjest TS]

Det du må forstå er at mange ikke har peiling på hvordan de skal takle det. Både PPT og BUP kan være ukompetente i sine obeservasjoner fordi dette relativt er lite forskning på- mer kommer.

Du forteller at dette barnet er fysisk utagerende og at han blir holdt utenfor. Dere har en stor oppgave fordan dere- hvem kan hjelpe dere med tiden senere? Hvordan takler dere sinne, sinnemestring og sosial kontroll?

Hvorfor hører dere blindt på lærerne? han blir jo mer plaget.

Ta kontakt med en ekspert/ autisme teamet og få oversikt og kontroll NÅ.

Ja, vi har kanskje levd i denne lille bobla om at PPT skal ha nok kompetanse til å hjelpe oss. Det var den eneste hjelpen som vi visste om på det tidspunktet, og vi har kanskje stolt litt for blindt på dem og lærerne.

Vi vil gjerne ha hjelp med en ekspert, det var jo faktisk hovedgrunnen til at jeg startet emnet. Men hvor og hvordan får vi tak i dem? De eneste mulighetene jeg har funnet er nå denne offentlige klinikken som skal bruke tid på å utrede han.

[Gjest Gjest]

Til gjesten med asperger;

I løpet av de årene jeg har hatt mistanke om at gutten i emnet har asperger, så har jeg prøvd å sette meg skikkelig inn i situasjonen. Jeg har nå begynt å forstå hvorfor han oppfører seg som han gjør, og har brukt blant annet sosiale historier for å forklare ting.

Men det er nettopp det med oppskrift som han trenger. Han trenger å vite hva som er riktig og galt, og hvordan han skal oppføre seg i ulike situasjoner for at folk ikke skal misforstå. Dessverre tar det veldig lang tid for han å få hjelp fra kommunen, og jeg bor altfor langt unna han til å ha jevnlig oppføling med han.

Er fullt klar over at det også er menneskene rundt han som må forstå han, men der har den gjennomsnittlige nordmann for lite kunnskap om akkurat det, tror jeg. Og det hjelper også om gutten får en så god "oppskriftsbok" som mulig, slik at han ikke begynner med å fornærme og provosere alle rundt seg. Den beste utgangspunkt er respekt for og fra begge parter!

Sjekk ut spiss kompetansesenter- kan kjøpe litteratur

Gi han det han trenger selv ikke forvent deg noe av kommunen

Anbefaler deg forumet "bokstavbarna"

Vit at dere ikke er alene

IKKE GODTA FYSISK UTAGERING- lær å forstå egne følelser og sinnemestring

Ut på tur aldri sur! Fysisk aktivitet og mosjon er supert!

[Gjest Gjest]

Ja, vi har kanskje levd i denne lille bobla om at PPT skal ha nok kompetanse til å hjelpe oss. Det var den eneste hjelpen som vi visste om på det tidspunktet, og vi har kanskje stolt litt for blindt på dem og lærerne.

Vi vil gjerne ha hjelp med en ekspert, det var jo faktisk hovedgrunnen til at jeg startet emnet. Men hvor og hvordan får vi tak i dem? De eneste mulighetene jeg har funnet er nå denne offentlige klinikken som skal bruke tid på å utrede han.

Dessverre så er det ikke slik at PPT har nok kompetanse, jeg lurer også på BUP innimellom når jeg må fortelle dem om måter de lærer på- men for all del noen har kunnskap.

Kontakt lege- få henvisning til autismeteam, ellers så sett deg inn i alt selv og tren, tren og tren- som regel er det slik at man må hjelpe seg selv ved slike diagnoser.

[Gjest mm]

Personlig har jeg kjempedårlig erfaring med å gå ut med diagnose. Kan ikke fortelle historiene i detalj, men enten har h*n med diagnosen brukt det som unnskyldning for all oppførsel og ting som skjer, eller det motsatte, at skolen og hjelpeapparatet bruker en Asperger eller ADHD-diagnose som unnskyldning for å diskriminere og undertrykke en elev.

[Gjest Gjest]

Personlig har jeg kjempedårlig erfaring med å gå ut med diagnose. Kan ikke fortelle historiene i detalj, men enten har h*n med diagnosen brukt det som unnskyldning for all oppførsel og ting som skjer, eller det motsatte, at skolen og hjelpeapparatet bruker en Asperger eller ADHD-diagnose som unnskyldning for å diskriminere og undertrykke en elev.

Ja, ikke sant- det blir helt feil.

Av og til tenker jeg at det ikke finnes ett hjelpeapperat- de er for travel med å stigmatisere foreldre og gi dem skylden.

Sannhet er at mange liv blir ødelagt.

[Gjest Gjest]

Men dere, nå har de jo alt gått ut med det de tror er diagnosen - så den "skaden" har jo på en måte skjedd. Det kan ikke gjøres om igjen uansett hva vi her inne måtte mene, så det gjør ikke noe godt å kritisere det.

Jeg vil tro det er til mer nytte for ts at man nå gir råd ut fra den situasjon en som beskrives, ikke ut fra hvordan situasjonen burde vært.

Det jeg reagerer på, er at det virker som at det er en storesøster (ts) som har påtatt seg hovedansvaret for guttens utvikling. Hvor er foreldrene? Er de for ressurssvake til å komme på banen?

Uansett må foreldrene "skoleres" og ta sin den av ansvaret her. Gutten må få faglig hjelp så fort som mulig. Jo før jo bedre, fordi det tar tid å avhjelpe uønsket adferd, og jo lenger tid som går jo bedre tid har han til å tilegne seg mer uønsket adferd.

Det må da kunne gå an å få til en dialog med den instansen som nå skal utrede ham? Spørre hvorfor det tar så lang tid. Spørre om det er noen andre som kan hjelpe og veilede dere i mellomtiden.

[Gjest Gjest]

Men dere, nå har de jo alt gått ut med det de tror er diagnosen - så den "skaden" har jo på en måte skjedd. Det kan ikke gjøres om igjen uansett hva vi her inne måtte mene, så det gjør ikke noe godt å kritisere det.

Jeg vil tro det er til mer nytte for ts at man nå gir råd ut fra den situasjon en som beskrives, ikke ut fra hvordan situasjonen burde vært.

Det jeg reagerer på, er at det virker som at det er en storesøster (ts) som har påtatt seg hovedansvaret for guttens utvikling. Hvor er foreldrene? Er de for ressurssvake til å komme på banen?

Uansett må foreldrene "skoleres" og ta sin den av ansvaret her. Gutten må få faglig hjelp så fort som mulig. Jo før jo bedre, fordi det tar tid å avhjelpe uønsket adferd, og jo lenger tid som går jo bedre tid har han til å tilegne seg mer uønsket adferd.

Det må da kunne gå an å få til en dialog med den instansen som nå skal utrede ham? Spørre hvorfor det tar så lang tid. Spørre om det er noen andre som kan hjelpe og veilede dere i mellomtiden.

Jeg har jo fortalt om lange ventelister og en del på ppt og bup som ikke har peiling, det hjelper ikke at noen kan- hvis ikke alle mann er med!

prøver å veilede dem så godt jeg kan her inne, hør på meg- jeg vet hva jeg snakker om.

Når han er utagerende i ung skole alder skal dere virkelig jobbe for å snu dette mønsteret hi- ingen som skal se lett på en slik oppgave og jeg håper dere ser alvoret.

[Gjest Gjest]

Jeg har jo fortalt om lange ventelister og en del på ppt og bup som ikke har peiling, det hjelper ikke at noen kan- hvis ikke alle mann er med!

prøver å veilede dem så godt jeg kan her inne, hør på meg- jeg vet hva jeg snakker om.

Når han er utagerende i ung skole alder skal dere virkelig jobbe for å snu dette mønsteret hi- ingen som skal se lett på en slik oppgave og jeg håper dere ser alvoret.

Hvorfor svarer du sånn på mitt sitat? Jeg er da ikke trådstarter.

Og: jeg vet også hva jeg snakker om i denne forbindelse.

[Gjest Gjest]

Noen stilte her spørsmål om det finnes flere grader av asberger, ja det gjør det.

Jeg har ett barn som fikk ad/hd diagnose som 4-åring, og har nå fått diagnosen asberger syndrom i lettere grad i tillegg. Gutten går i 4klasse.

Han klarer seg sosialt greit, så lenge det handler om små grupper. Nå går han på en skole med under 50 elever, så ting kan jo fort forandre seg når tiden er inne for ungdomsskole.

Jeg har ingenting annet enn positiv erfaring med å gå ut med hans diagnoser, men først etter at de er stilt og er på papiret.

Da sendte vi ut informasjonsskriv til alle foreldrene, men vi valgte også å beskrive kun hans spesifikke problemer/vansker. De som vil vite "alt" om diagnosene kan selv søke på nettet.

Det at ungene bruker sykdommer/diagnoser som unnskyldning er en ting vi ikke har problemer med i dette huset. Det har aldri vært lov og kommer heller aldri til å bli lov. Dessuten så fokuserer vi veldig på å lære ungene at de kan gjøre alt som alle andre kan. Den ene på en annen måte og den andre med å huske at ekstra medisiner er tingen.

Jeg tror at måten ungene takler sine diagnoser/sykdommer i livet er veldig avhengig av hvordan vi som foreldre til disse barna takler situasjonene og hvordan vi lærer dem å takle seg selv.

Må bare legge til en liten morsom historie på slutten:

Da vår eldste startet på sin utredning var det overraskende at det ble stilt ad/hd diagnose, da vi i utgangspunktet ville ha barnet utredet for autismespekteret. PPT har vært til god hjelp for oss, men autismespekter ville de ikke høre snakk om. Da vi hadde kranglet langt om lenge og barnelegen på sykehuset henviste oss videre til BUP ble det etter hvert stilt diagnosen asberger. PPT hevdet hardnakket at dette kun ville være snakk om non-verbale lærevansker.

Asberger diagnosen ble stilt, og plutselig fikk vi ny saksbehandler fra PPT :gjeiper:

Så nei, stol ikke blindt på at de er eksperter på alt ( det kan vi jo ikke forvente heller ).

[Gjest Skuffet, sint og oppgitt]

Viktig å merke seg at et barn/en undom/en voksen ikke er asperger, men har asperger.

Syndromet er noe vedkommende har i tillegg til sin personlighet.

Dette gjør det selvsagt aldeles umulig å gi en generell beskrivelse av asperger barnas personlige egenskaper.

Ungdomsskolen kan være ille, men videregående kan fort bli værre.

Kjenner en gutt med asperger som begynte på VGS. i høst. Tilrettelagt undervisning.

I år får han ingen julegave av meg, - fordi han i snart et halvt år tydeligvis har gjennomsøkt mine skuffer og skap (på mitt og farens soverom), forsynt seg med absolutt alt han har hatt lyst på (kartongvis med sigaretter, nye BH'er, smykker).

Nekter for å ha tatt noe som helst. Kun konfrontert med det man kan bevise han har tatt (og det utgjør flere tusen kroner, bare det som er bevisbart).

Mange vil si det er urettferdig at han ikke får julegave, men de pengene som kunne gått til hans julegave må jeg bruke til å kjøpe nytt undertøy og til å legge meg opp noen sigaretter på lager igjen.

[Gjest Gjest]

Viktig å merke seg at et barn/en undom/en voksen ikke er asperger, men har asperger.

Syndromet er noe vedkommende har i tillegg til sin personlighet.

Dette gjør det selvsagt aldeles umulig å gi en generell beskrivelse av asperger barnas personlige egenskaper.

Ungdomsskolen kan være ille, men videregående kan fort bli værre.

Kjenner en gutt med asperger som begynte på VGS. i høst. Tilrettelagt undervisning.

I år får han ingen julegave av meg, - fordi han i snart et halvt år tydeligvis har gjennomsøkt mine skuffer og skap (på mitt og farens soverom), forsynt seg med absolutt alt han har hatt lyst på (kartongvis med sigaretter, nye BH'er, smykker).

Nekter for å ha tatt noe som helst. Kun konfrontert med det man kan bevise han har tatt (og det utgjør flere tusen kroner, bare det som er bevisbart).

Mange vil si det er urettferdig at han ikke får julegave, men de pengene som kunne gått til hans julegave må jeg bruke til å kjøpe nytt undertøy og til å legge meg opp noen sigaretter på lager igjen.

:klø:

Skjønner ikke helt koblingen mellom videregående og tyveri og løgn. Stjeling og løgn har heldigvis ikke vært en del av bildet her, men det bør ikke være umulig for en med Asperger å sette seg inn i at det vil være frustrerende å bli frastjålet eiendelene sine. Tror "vår" hadde klikket om vi lurte vekk utstyret til den største interessen hans. Å ikke gi julegave er helt greit, men det bør jo forklares konkret hvorfor, hva som forventes av ham, og at du er skuffet og sint. Dere bør også sørge for at han har noen penger han kan disponere om han ikke har det, slik at han selv kan kjøpe sigaretter og bher som han ønsker.

Personlighet er personens karakteristiske måte å tenke, føle og handle på, og Asperger vil i større eller mindre grad dominere disse elementene i personligheten, og med det personens funksjonsevne.