mannfolk å snakking!

[Gjest tasha]

Hei.

får prøve å ta det slik at dere forstår settinga (fra min side) og gjerne komme med noen hjelpende kommentarer !

Saken er den at jeg har nå vært sammen med en fyr i 2 1/2 år. Han er veldig motsatt av sånne jeg pleier å falle for ( som var typisk "badboys"), altså en rolig, veldig nydelig, snill, høflig, hjelpsom gutt, som faktisk kom med ei rose i ny å ne, uten et hint fra min side.

Jeg er vel litt motsatt av han, og "utvidet" min personlighet mer over på hans side (sluttet å røyke, tok meg sammen ang jobb osv osv), fordi jeg var forelsket i en gutt, som jeg var villig til å gjøre dette for.

så kommer jo hverdagen inn etterhvert da, og den vanlig gode gutten som kunne ta tak i armen din å se deg i øya å si han elsker deg, har gått over til omtrent G.I.D meldinger. han kunne sende søte små meldinger på jobb, kanskje en litt frekt bilde av ham, en frekk melding, eller en hyggelig om at han var så lykkelig med meg osv..

så er det totalt hverdagen. han er vokst opp med litt sånn "dama vasker, mannen bestemmer over fjernkontrollen". aldri vært veldig ryddig av meg, men ser absolutt ikke ut som en svinesti etter meg heller. så der er det blitt noe krangling, fordi det jeg syntes er høyst unødvendig, mener han omtrent er livsviktig. var det like barn leker best alikevel kanskje?

han kommer fra en familie som ikke bærer preg av nye skilsmissemoten, men de har holdt sammen i tykt å tynt. jeg på min side, fikk verden snudd opp ned på ungdomstrinnet, men jeg kan ikke si jeg hadde et helvete med det hellet da pappa var utro mot mamma å vi flyttet. etter da har de aller fleste jeg vet om, skilt lag... så jeg har vel kanskje mistet litt troen sånn?

uansett, likte den harmoniske delen av familien hans, og håpet dette kunne vare for alltid.

men jeg er en som trenger mye oppmerksomhet da, og nå som hverdagen er her, så er jo det litt mindre. PROBLEMET jeg skal frem til egentlig, er at jeg har prøvd å tatt opp dette mange ganger.

Det er bitte små detaljer som vokser til en stor ball, hvor alt sier bare bang en dag, og jeg ligger å griner i senga, å prøver å forklare situasjonen min.

"hvorfor får jeg aldri en koselig melding av deg som kan overraske meg? i stedet for "hva er det til mat"...?

"hvorfor klarer du ikke å nappe opp en stygg halvvissen blomst fra jordet på vei hjem, for å gi meg en hyggelig "melding" fra følelsene dine"

"eller hvorfor skjønner du ikke, at når du ikke kommenterer utseendet mitt eller nye sexy kjolen min, som du var sååå fornøyd med før, så tolker jeg det på en måte at du ikke bryr deg lengre? jeg står foran speilet i timesvis, bare pga deg.. for at du skal være stolt av meg. jeg vet ikke om du tenker "å så fin" eller "den flekken på speilet skal bort". jeg må høre det!

hvorfor leier vi hverandre ikke lenger foran folk? eller kysser annet enn godnattkyss? vet du at jeg da tror at du ikke er stolt av meg lenger?

hvofor viser du kun den muntre happy siden din i lag med venner, og helst da når jeg ikke er rett v deg? er du ikke lykkelig å glad med meg lengre, siden du gjorde det før?

hvorfor i all verden klarer folk å si at det er damene som kaprer gutten, å så endrer dem. jeg vil du skal være som du var!ikke at du skal endre deg. Hadde du ikke vært en sånn type, så hadde du vært unnskyldt, men når du klarte å gjøre meg så lykkelig for 1 1/2 år siden, hvorfor gidder du ikke bry deg med det nå da, uansett hvor mye jeg sier fra om dette? jeg prøver å se dette fra en litt annen vinkel også, og JA, jeg har faktisk lagt et søtt kort på senga til du kommer hjem, sendt en lang hyggelig melding med ord du ikke hører så ofte lengre, eller et bilde av en kropp du ikke tar like mye på,men som fortsatt er med i pakka du har tatt i mot..

jeg har to ekser, som nå vil ha meg tilbake. det er utrolig hyggelig å "ha draget" på noen igjen, siden du ikke bryr deg lengre. det er ingen, absolutt ingen unnskyldning å skylde på din manglende oppmerksomhet som får meg til å trekke over å lar meg sjarmere meg av de som viser interesse.. men sånn er jeg, jeg er bare et menneske, som vil ha en ordentlig kjæreste , som bryr seg.

siden du ikke lengre er så innstilt på å være med meg på ting jeg liker, eller være en del av min hverdag, annet enn i senga å ved middagsbordet, så blir jeg jo alene, uten min bedre halvpart. og da kommer min "ordentlige" personlighet tilbake. den du ikke er så glad i, men som du falt for... røyken er tilbake, den er en ordentlig trøst. jeg sluttet for din skyld, å kan klare det igjen, men helt ærlig, du er ikke mer i nærheten av meg uansett, å jeg har aldri egentlig VILLE slutte røyke. bare for din skyld. vennene mine er du ikke så glad i... men forlanger du virkelig at jeg skal være alene, når du ikke vil være med meg? ja, egentlig høres det sånn ut...

du er glad i utseendet ditt, det vet jeg. jeg er fornøyd med mitt på gode dager jeg å, men jeg ser du nyter all oppmerksomhet, og er litt redd for at du drar strikken litt langt. det gjorde du en gang jeg så noen meldinger fra ei jente i Halden. masse pusemeldinger frem å tilbake . hvorfor kunne du ikke sendt en eneste sånn en til meg da?

for ja, du ser hvor godt det er med oppmerksomhet!

du har noen venner, hu ene er litt løs av seg, men sammen med kameraten din. jeg tror dere driver med noe på kanten. i dag så jeg v en tilfeldighet noen meldinger av henne... det sto ikke noe galt egnetlig, men det var den lille uskyldige flørtetonen jeg gjenkjente, som jeg selv har fersket meg selv i. hvorfor er vi så dumme å gjør noe så risikabelt, om vi faktisk elsker vår andre halvdel? derfor tror jeg ikke du elsker meg lengre. du sier det veldig skjelden. når jeg spurte deg for en stund siden hvorfor du ikke sier det så ofte, sier du bare at du ikke vil skjemme meg bort.. greit nok, men du bare ga og ga før, nå er du ikke bare blitt gjerrig på pengene vi bruker sammen, men også ordene dine.

Er det bare jeg som tenker sånn at dette ikke kommer til å gå bra? fordi jeg sitter her nå m tårene i øya igjen, å er nødt til å gå en runde til med deg i dag...? en stund siden sist, men det hjelper ikke noe hva jeg gjør. derfor håper jeg kanskje noen her ser hva jeg gjør feil i "forklaringa" mi til deg... så vi kan ordne dette en gang for alle. eller gi opp....

for jeg har prøvd alt jeg kommer på. jeg har prøvd å være litt romantisk av meg, skrive kort, meldinger, holde rundt deg å vise alle at jeg fortsatt er stolt av kjæresten min... forresten, når vi akte i fjor i den slalombakken, og du satt med alle vennene dine på min kjelke å det for nedover, så ville jeg ta en tur med deg alene... da var det nei...??? jeg maser jo heller ikke. jeg spør. vil gjøre noe med kun deg litt å. i 5 sekunder! dyrbare sekunder som får meg til å endre en sånn trist oppfatning som dette, til å se hva vi kan ha sammen når vi har det strålende!

jeg har prøvd å overse deg, sånn som du gjør med meg nå. jeg er kjent for å være sprudlende ,hyggelig og morsom. med deg i det siste, har jeg mistet det. jeg sier så vidt hei til deg med vilje når jeg kommer inn døra, viser at jeg ikke gidder å sitte på fanget ditt om du for en gangs skyld spør, bare for at du kanskje kan skjønne hvor frustrerende det er, med noe du elsket å gjøre, plutselig ikke er så interessant lengre. det gjør vondt å ikke fly bort til deg å kaste meg om halsen din for å vise hvor mye jeg har savnet deg en dag. bare hvilke som helst dag, som jeg vil du skal huske jeg elsker deg.

jeg pleide å massere å stryke deg på ryggen. jeg liker å gjøre det fortsatt, når du har vært "snill" mot meg... det vil si, vært en slik kjæreste du var. jeg gidder ikke når du sier "gjør det". du må også skjønne at jeg tenner veldig lite på deg å sex, når jeg ikke får den "kjærestefeelinga" lengre. det hjelper ikke å komme å krafse å klå når du har langt deg alle dagene. kose litt i sofaen, klå meg på rumpa når jeg lager mat osv, DET er småting som hjelper, og som er veldig viktig for meg. jeg har sagt det AKKURAT sånn jeg har skrivi det her, men du skjønner enda ikke...

Det som er så irriterendes er at du ikke merker forskjell, eller gidder bry deg om den. hvorfor blir ikke du lei deg, å blir "redd" om jeg overser deg, og viser deg at du ikke er interessant lengre? bryr du deg ikke, eller er det faktisk sånn at mannfolk KLARER på en utrolig rar måte å ikke legge merke til? det gjorde du før, så jeg vet du kan!

hvorfor blir du ikke litt ekstra glad når jeg gjør noe ekstra koselig for deg en dag?... bryr deg ikke det heller....? det gjorde det før...

Da er vel saken, er jeg stokk dum, eller er det noe mellom disse linjene jeg ikke leser? alt jeg savner, er kjæresten min... vi har akkruat flyttet sammen, 1 mnd i dag, et hus vi leier. jeg er litt glad vi ikke kjøpte, sånn ting er nå. har du ikke lagt merke til at jeg har pakket mine ting i en eske, og dine i en annen, bare sånn tilfelle jeg ikke klarer dette mer, å har alt pakket å klart? men jge klarer ikke slå opp. for jeg vet hvor god du kan være.

men hvorfor er det så vanskelig for deg å uttrykke følelsene dine i dag, som for 1 år siden? jeg er fortsatt meg... jeg gir deg tid, drar hjem der jeg bodde før sånn at du får litt tid for deg selv. du får gjøre hva du vil ute... maser ikke... men går i den sirkelen hele tiden "romantisk" "sur" "glad " "ignorant" "borte vekk" "elsker deg"---- jeg blir huggern! jeg leker vel mer m meg selv og tankene mine ser jeg..

men hva gjør jeg da, når jeg må få snakket med deg i dag, så du forstår dette? desverre er dette siste gang... (jeg liker å tru, skjer vel ratt ikke men) at jeg gir deg "ultimatumet" at enten er du glad i meg som før, ¨at nå må du f*** vise det, eller at dette er enden på visa for oss to. håper ikke det. vi er forskjellige, men du er så god når du kan...

kan ikke du komme å snakke med MEG en dag..? hvorfor er du i 2 etasje å hander mat, når jeg jobber rett under. hun kollegaen min får besøk av kjæresten sin sånn om han er der. du bare går rett forbi uten å se ned... jeg sier ikke hver dag, men dette er en av de tingene som gjør det til en lykkelig plass for meg å...

æsj dette ble langt.... håper noen skjønte noe? kunne fortsatt eldig mye lengre..

hva med dere mannfolk, som kjenner dere igjen i han her sin setting, fra MIN side? hva er det jeg ikke ser...? ER dere fortsatt glad i denne halvdelen deres...?

[Gjest Gjest]

Det høres ut som en jævlig trist situasjon. Jeg ville vist han det du har skrevet her inne, det sier alt.

Hvis du går rundt i et forhold hvor du kun får lillefingeren hans, så ville jeg seriøst vurdere å kutte han ut for en som setter pris på deg og er villig til å jobbe for forholdet (og dessuten har mer å gi)

[Petter Sprett]

Hei.

får prøve å ta det slik at dere forstår settinga (fra min side) og gjerne komme med noen hjelpende kommentarer !

Saken er den at jeg har nå vært sammen med en fyr i 2 1/2 år. Han er veldig motsatt av sånne jeg pleier å falle for ( som var typisk "badboys"), altså en rolig, veldig nydelig, snill, høflig, hjelpsom gutt, som faktisk kom med ei rose i ny å ne, uten et hint fra min side.

Jeg er vel litt motsatt av han, og "utvidet" min personlighet mer over på hans side (sluttet å røyke, tok meg sammen ang jobb osv osv), fordi jeg var forelsket i en gutt, som jeg var villig til å gjøre dette for.

så kommer jo hverdagen inn etterhvert da, og den vanlig gode gutten som kunne ta tak i armen din å se deg i øya å si han elsker deg, har gått over til omtrent G.I.D meldinger. han kunne sende søte små meldinger på jobb, kanskje en litt frekt bilde av ham, en frekk melding, eller en hyggelig om at han var så lykkelig med meg osv..

så er det totalt hverdagen. han er vokst opp med litt sånn "dama vasker, mannen bestemmer over fjernkontrollen". aldri vært veldig ryddig av meg, men ser absolutt ikke ut som en svinesti etter meg heller. så der er det blitt noe krangling, fordi det jeg syntes er høyst unødvendig, mener han omtrent er livsviktig. var det like barn leker best alikevel kanskje?

han kommer fra en familie som ikke bærer preg av nye skilsmissemoten, men de har holdt sammen i tykt å tynt. jeg på min side, fikk verden snudd opp ned på ungdomstrinnet, men jeg kan ikke si jeg hadde et helvete med det hellet da pappa var utro mot mamma å vi flyttet. etter da har de aller fleste jeg vet om, skilt lag... så jeg har vel kanskje mistet litt troen sånn?

uansett, likte den harmoniske delen av familien hans, og håpet dette kunne vare for alltid.

men jeg er en som trenger mye oppmerksomhet da, og nå som hverdagen er her, så er jo det litt mindre. PROBLEMET jeg skal frem til egentlig, er at jeg har prøvd å tatt opp dette mange ganger.

Det er bitte små detaljer som vokser til en stor ball, hvor alt sier bare bang en dag, og jeg ligger å griner i senga, å prøver å forklare situasjonen min.

"hvorfor får jeg aldri en koselig melding av deg som kan overraske meg? i stedet for "hva er det til mat"...?

"hvorfor klarer du ikke å nappe opp en stygg halvvissen blomst fra jordet på vei hjem, for å gi meg en hyggelig "melding" fra følelsene dine"

"eller hvorfor skjønner du ikke, at når du ikke kommenterer utseendet mitt eller nye sexy kjolen min, som du var sååå fornøyd med før, så tolker jeg det på en måte at du ikke bryr deg lengre? jeg står foran speilet i timesvis, bare pga deg.. for at du skal være stolt av meg. jeg vet ikke om du tenker "å så fin" eller "den flekken på speilet skal bort". jeg må høre det!

hvorfor leier vi hverandre ikke lenger foran folk? eller kysser annet enn godnattkyss? vet du at jeg da tror at du ikke er stolt av meg lenger?

hvofor viser du kun den muntre happy siden din i lag med venner, og helst da når jeg ikke er rett v deg? er du ikke lykkelig å glad med meg lengre, siden du gjorde det før?

hvorfor i all verden klarer folk å si at det er damene som kaprer gutten, å så endrer dem. jeg vil du skal være som du var!ikke at du skal endre deg. Hadde du ikke vært en sånn type, så hadde du vært unnskyldt, men når du klarte å gjøre meg så lykkelig for 1 1/2 år siden, hvorfor gidder du ikke bry deg med det nå da, uansett hvor mye jeg sier fra om dette? jeg prøver å se dette fra en litt annen vinkel også, og JA, jeg har faktisk lagt et søtt kort på senga til du kommer hjem, sendt en lang hyggelig melding med ord du ikke hører så ofte lengre, eller et bilde av en kropp du ikke tar like mye på,men som fortsatt er med i pakka du har tatt i mot..

jeg har to ekser, som nå vil ha meg tilbake. det er utrolig hyggelig å "ha draget" på noen igjen, siden du ikke bryr deg lengre. det er ingen, absolutt ingen unnskyldning å skylde på din manglende oppmerksomhet som får meg til å trekke over å lar meg sjarmere meg av de som viser interesse.. men sånn er jeg, jeg er bare et menneske, som vil ha en ordentlig kjæreste , som bryr seg.

siden du ikke lengre er så innstilt på å være med meg på ting jeg liker, eller være en del av min hverdag, annet enn i senga å ved middagsbordet, så blir jeg jo alene, uten min bedre halvpart. og da kommer min "ordentlige" personlighet tilbake. den du ikke er så glad i, men som du falt for... røyken er tilbake, den er en ordentlig trøst. jeg sluttet for din skyld, å kan klare det igjen, men helt ærlig, du er ikke mer i nærheten av meg uansett, å jeg har aldri egentlig VILLE slutte røyke. bare for din skyld. vennene mine er du ikke så glad i... men forlanger du virkelig at jeg skal være alene, når du ikke vil være med meg? ja, egentlig høres det sånn ut...

du er glad i utseendet ditt, det vet jeg. jeg er fornøyd med mitt på gode dager jeg å, men jeg ser du nyter all oppmerksomhet, og er litt redd for at du drar strikken litt langt. det gjorde du en gang jeg så noen meldinger fra ei jente i Halden. masse pusemeldinger frem å tilbake . hvorfor kunne du ikke sendt en eneste sånn en til meg da?

for ja, du ser hvor godt det er med oppmerksomhet!

du har noen venner, hu ene er litt løs av seg, men sammen med kameraten din. jeg tror dere driver med noe på kanten. i dag så jeg v en tilfeldighet noen meldinger av henne... det sto ikke noe galt egnetlig, men det var den lille uskyldige flørtetonen jeg gjenkjente, som jeg selv har fersket meg selv i. hvorfor er vi så dumme å gjør noe så risikabelt, om vi faktisk elsker vår andre halvdel? derfor tror jeg ikke du elsker meg lengre. du sier det veldig skjelden. når jeg spurte deg for en stund siden hvorfor du ikke sier det så ofte, sier du bare at du ikke vil skjemme meg bort.. greit nok, men du bare ga og ga før, nå er du ikke bare blitt gjerrig på pengene vi bruker sammen, men også ordene dine.

Er det bare jeg som tenker sånn at dette ikke kommer til å gå bra? fordi jeg sitter her nå m tårene i øya igjen, å er nødt til å gå en runde til med deg i dag...? en stund siden sist, men det hjelper ikke noe hva jeg gjør. derfor håper jeg kanskje noen her ser hva jeg gjør feil i "forklaringa" mi til deg... så vi kan ordne dette en gang for alle. eller gi opp....

for jeg har prøvd alt jeg kommer på. jeg har prøvd å være litt romantisk av meg, skrive kort, meldinger, holde rundt deg å vise alle at jeg fortsatt er stolt av kjæresten min... forresten, når vi akte i fjor i den slalombakken, og du satt med alle vennene dine på min kjelke å det for nedover, så ville jeg ta en tur med deg alene... da var det nei...??? jeg maser jo heller ikke. jeg spør. vil gjøre noe med kun deg litt å. i 5 sekunder! dyrbare sekunder som får meg til å endre en sånn trist oppfatning som dette, til å se hva vi kan ha sammen når vi har det strålende!

jeg har prøvd å overse deg, sånn som du gjør med meg nå. jeg er kjent for å være sprudlende ,hyggelig og morsom. med deg i det siste, har jeg mistet det. jeg sier så vidt hei til deg med vilje når jeg kommer inn døra, viser at jeg ikke gidder å sitte på fanget ditt om du for en gangs skyld spør, bare for at du kanskje kan skjønne hvor frustrerende det er, med noe du elsket å gjøre, plutselig ikke er så interessant lengre. det gjør vondt å ikke fly bort til deg å kaste meg om halsen din for å vise hvor mye jeg har savnet deg en dag. bare hvilke som helst dag, som jeg vil du skal huske jeg elsker deg.

jeg pleide å massere å stryke deg på ryggen. jeg liker å gjøre det fortsatt, når du har vært "snill" mot meg... det vil si, vært en slik kjæreste du var. jeg gidder ikke når du sier "gjør det". du må også skjønne at jeg tenner veldig lite på deg å sex, når jeg ikke får den "kjærestefeelinga" lengre. det hjelper ikke å komme å krafse å klå når du har langt deg alle dagene. kose litt i sofaen, klå meg på rumpa når jeg lager mat osv, DET er småting som hjelper, og som er veldig viktig for meg. jeg har sagt det AKKURAT sånn jeg har skrivi det her, men du skjønner enda ikke...

Det som er så irriterendes er at du ikke merker forskjell, eller gidder bry deg om den. hvorfor blir ikke du lei deg, å blir "redd" om jeg overser deg, og viser deg at du ikke er interessant lengre? bryr du deg ikke, eller er det faktisk sånn at mannfolk KLARER på en utrolig rar måte å ikke legge merke til? det gjorde du før, så jeg vet du kan!

hvorfor blir du ikke litt ekstra glad når jeg gjør noe ekstra koselig for deg en dag?... bryr deg ikke det heller....? det gjorde det før...

Da er vel saken, er jeg stokk dum, eller er det noe mellom disse linjene jeg ikke leser? alt jeg savner, er kjæresten min... vi har akkruat flyttet sammen, 1 mnd i dag, et hus vi leier. jeg er litt glad vi ikke kjøpte, sånn ting er nå. har du ikke lagt merke til at jeg har pakket mine ting i en eske, og dine i en annen, bare sånn tilfelle jeg ikke klarer dette mer, å har alt pakket å klart? men jge klarer ikke slå opp. for jeg vet hvor god du kan være.

men hvorfor er det så vanskelig for deg å uttrykke følelsene dine i dag, som for 1 år siden? jeg er fortsatt meg... jeg gir deg tid, drar hjem der jeg bodde før sånn at du får litt tid for deg selv. du får gjøre hva du vil ute... maser ikke... men går i den sirkelen hele tiden "romantisk" "sur" "glad " "ignorant" "borte vekk" "elsker deg"---- jeg blir huggern! jeg leker vel mer m meg selv og tankene mine ser jeg..

men hva gjør jeg da, når jeg må få snakket med deg i dag, så du forstår dette? desverre er dette siste gang... (jeg liker å tru, skjer vel ratt ikke men) at jeg gir deg "ultimatumet" at enten er du glad i meg som før, ¨at nå må du f*** vise det, eller at dette er enden på visa for oss to. håper ikke det. vi er forskjellige, men du er så god når du kan...

kan ikke du komme å snakke med MEG en dag..? hvorfor er du i 2 etasje å hander mat, når jeg jobber rett under. hun kollegaen min får besøk av kjæresten sin sånn om han er der. du bare går rett forbi uten å se ned... jeg sier ikke hver dag, men dette er en av de tingene som gjør det til en lykkelig plass for meg å...

æsj dette ble langt.... håper noen skjønte noe? kunne fortsatt eldig mye lengre..

hva med dere mannfolk, som kjenner dere igjen i han her sin setting, fra MIN side? hva er det jeg ikke ser...? ER dere fortsatt glad i denne halvdelen deres...?

Forventer du at noen skal orke å lese alt dette????

[Phaedra]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Phaedra, mod

Endret 8. november 2009 av Phaedra

[Gjest tasha]

ja, håper faktisk noen har ork til å lese og hjelpe meg i dena situasjonen jeg sitter fast i...

jeg burde vel dratt ja, men....

[Gjest Gjest_pasta_*]

innlegget fikk meg å tenke jeg har vært litt kjiip mot min kjære. Skal prøve å skjerpe meg. Tror ikke jeg hadde sett det så klart om jeg ikke hadde lest dette tusrn takk

[Gjest brutal_mann]

Tja... Enten finner du deg i at livet er slik, eller du leter etter nye jaktmarker. Kvinner tenner jo som kjent ikke spesielt på snille gutter, så det er nok mye her det ligger.

[Gjest tasha]

Tja... Enten finner du deg i at livet er slik, eller du leter etter nye jaktmarker. Kvinner tenner jo som kjent ikke spesielt på snille gutter, så det er nok mye her det ligger.

Problemet er at jeg ikke hadde hatt noe problem her, om han ikke hadde blitt en sånn "gi faen" gutt etter en stund. Hadde han fortsatt vist at han brydde seg, hadde jeg ikke følt meg så utenfor..

[Gjest Badabing]

Jeg leste ikke hele, men tror jeg fikk med meg essensen i det. Jeg kan lett kjenne meg igjen i det. Jeg er fra et turbulent hjem, mens mannen min er fra et rolig og harmonisk hjem. Tidligere har jeg hatt kjærester som har vært typiske badboys. Det har vært forhold med mye lidenskap, men også mye krangling og tragedier.

Han jeg er sammen med nå er rolig og beskjeden. Han er ikke vant til krangling og tårer. Jeg synes det fort ble kjedelig med ham, selv om jeg på mange måter hadde det bra. Hverdagen kom fort, og det var ikke så mye lidenskap. Etter hvert begynte jeg å provosere fram følelser og tilbakemeldinger, fordi jeg syntes jeg fikk for lite oppmerksomhet. Dette gjorde ham usikker, fordi det satte ham i situasjoner han ikke var vant til, og som han syntes var vanskelig å takle. Dette førte til en del triste hendelser i forholdet vårt.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er. Mannen min var 22 da vi ble sammen, og var fortsatt ganske barnslig etter å ha levd et beskyttet liv. Han var ikke lett å snakke med, og fortalte meg sjelden ting. Etter hvert har vi vokst sammen. Nå kommuniserer vi godt, og han har blitt mer oppmerksom på mine følelser. Jeg tror han har det bedre selv også. Vi har nå vært sammen i mange år, og snakker om å gifte oss. Jeg har ikke så mye drama i livet mitt, ei heller så mye lidenskap. Jeg får ikke alltid like mye oppmerksomhet som jeg ønsker (et stort oppmerksomhetsbehov antagelig pga. en barndom hvor jeg var mye ensom).

Det jeg prøver å si er at man kan bli lykkelig på tross av at kanskje ikke all lidenskapen er der. På mange måter var mitt forrige forhold mer spennende og lidenskapelig, men jeg var også mye utrygg.

Du må selvfølgelig få klarhet i om han er utro, og dere må få til en bedre kommunikasjon dere i mellom. For min del hjalp det å skrive lange brev om hvordan jeg følte det. Det gjorde mannen min i stand til å forstå følelsene mine, uten all griningen og ståheien jeg ofte lagde. Det virker også som hverdagen har kommet litt brått på dere etter at dere ble samboere. Ta dere tid og råd til å date og ha kjærestekvelder. Håper dere får snakket ordentlig ut om det, og at du får klarhet i hva som skjer. Sett dere ned og snakk rolig om det, ta dere tid til den ordentlige samtalen over en bedre middag. Lykke til!

[Sissan]

Jeg tror du skal prøve å snakke med ham med litt færre ord.

Og kanskje spørre ham om det er noe HAN savner eller syns er annerledes.

Ellers tenker jeg litt "forelskelsen er over - velkommen til virkeligheten" når jeg leser deler av innlegget ditt, men det kan jo være FRYKTELIG urettferdig. Jeg tror bare ikke på at det er mulig å gå gjennom tiår med forhold og fremdeles sende søte smser daglig eller ukentlig. Og det burde ikke være nødvendig. Om du trenger selvbekreftelse, bør du se deg rundt og finne flere arenaer å hente den på - jobb, venner, aktiviteter etc. - ikke være avhengig av at han skal gi deg alt.

Du kan jo selvsagt nyte oppmerksomheten fra ekskjærester eller nye menn. Men den vil nok også blekne om den får ett år eller to på baken, og da er du like langt. I tillegg vil kanskje ikke disse badboysene fra fortiden finne seg i dine bønner og irettesettelser slik kjæresten din gjør nå.

[Disturbed]

Du må jo snakke med ham da! Forklare ordentlig hvordan du har det, hva du føler og hvordan det ideelle forhold er i dine øyne.

Men du kan ikke forvente at alle mennesker er som deg, at de har de samme behovene for å få eller vise romantisk oppmerksomhet... Så jeg tenker at dersom du vil ha mer av sånt, mer av sånn dere tydeligvis hadde det i begynnelsen av forholdet, så må du jo si det!

Han er ingen tankeleser, og sånn som jeg leser innlegget ditt, så får jeg også inntrykk av at han ikke er så mottagelig for hint av ymse slag heller (akkurat som kjæresten min: det nytter ikke å hinte eller pakke inn på forskjellige måter, er det noe jeg lurer på, er er usikker på, ikke enig i, ikke fornøyd med etc; så må jeg ta det opp med ham og snakke med ham).

Det er jo ikke så lenge siden dere flyttet sammen, så kanskje han synes det er endel å venne seg til? Ikke det at han nødvendigvis har fått kalde føtter og ikke liker deg lenger, men at han trenger litt tid på å bli 100% komfortabel... Jeg var litt sånn nemlig; vi flyttet sammen, og så ble alt litt rart. Ikke nødvendigvis negativt rart, men jeg brukte litt tid på å finne meg til rette hos "oss".

Men uansett søte deg: du må snakke med ham!

Klem

[Gjest Gjest]

Høres ut som han er en sånn som bare "jobber" til han har fått dama og som siden setter seg ned fordi han har henne. Sånne skjønner ikke at samliv er en evig jobb.

Om dere får barn tipper jeg at han fortsatt sitter og sier "hva er det til mat" når du kommer inn av døra med ungene fra barnehagen, hundre bæreposer mat du har handlet på veien. Og enda flere bæreposer med vått tøy fra barnehagen som DU må vaske.

Og sånne bare skjønner ALDRI hva problemet er, for det har JO SAGT at de elsker deg.

Jaja. Jeg hadde flyttet ut.

[Gjest tasha]

Til siste innlegget :

Var jo å sette det på veldig negative kanten, men er på en måte litt sånn jeg tenker. jeg er ikke så glad i unger, og fordrar ikke tnaken på å skifte bleier å stå opp tidlig pga skriking... tror han hadde gjort jobben sin, men jeg tror han er en veldig sjarmør helt til han har fått inn "snøret" for å så lene seg tilbake å "automatisk" ha et godt samliv videre..

Disturbed:

Jeg har prøvd veldig mange ganger å snakke med han. men har forstår ikke, og det ender med at jeg bæljer over å ikke klarer å si det på en måte han forstår. lettere å skrive ser jeg..

Jeg har også spurt han flere ganger om hva som han savner, evt liker... ja alt. men da er det ingen respons annet enn "alt er bra, hvorfor spør du". skjønner det er irriterendes, men vil jo høre hans meninger. han klarte si dem før, men ikke nå.....??

KJedsomheten har jeg skjønt jeg kan takle. det er bare usikkerheten som driver meg vannvidd. lurer på hvordan jeg ser ut og oppfører meg på utsiden, men det er kun han som vet, og det sier han aldri noe om.

Jeg tror noe av dette kan ligge i at når foreldrene mine ble skilt, så var det pga pappa var utro, nettopp fordi de ikke tok nok vare på hverandre. ligger nok litt i underbevisstheten der at jeg ikke vil ha det sånn..

[DerKnutmeister]

Mulig jeg er flåsete av meg, men den samtalen minenr meg litt om Friends-episoden hvor Rachel skrev ned alt Ross hadde gjort feil (14 pages, front and back, eller hva det var). Bruk færre ord, det hjelper nok på om det skal komme noe fruktbart ut av sånne samtaler.

Forøvrig har ikke disse manglende "I <3 U"-meldingene nødvendigvis noe med at han ikke liker deg lenger. Ikke alle som orker å sette rd på følelsene sine konstant. Du kan jo alltid snu på flisa og tenke: hadde han funnet noen bedre hadde han ikke vært der nå.

PS: den flørtetonen du syns du merket kan da jammen være noe ganske vennskapelig, du skrev ikke meldingen og har liten forutsetning for å tolke noe utav den som ikke eksplisitt står der.