Perioder i livet

[Gjest Gjest_Rastløs_*]

Jeg må bare lufte hodet mitt litt, å høre om det er bare jeg som er snål eller om faktisk andre har det på samme måten.

Greia er denne: Jeg har vært samboer i snart 8 år. Jeg elsker denne mannen med kropp og sjel. Men vi er faktisk ganske ulike. Spesielt når det kommer til hus og hjem, og ferier. Tilfelles har vi temperament og handlekraft. Og vi har fått til veldig mye bra sammen. Men det har vært turbulent også.

Jeg flyttet inn til han, og har i grunn aldri likt meg så godt der. Jeg får på en måte ikke delta på lik linje. Jeg kan ikke bare endre på noe interiør messig uten å konferere med han først. Og han har også ved noen tilfeller misbrukt det at det er han som eier, ved å be meg reise etc. Dette har heller ikke akkurat bidratt til noen hjemmefølelse... Til tider er det så håpløst at jeg gruer meg til å reise hjem etter jobb feks, å drøyer så lenge jeg kan.

Vi har gjennom årene snakket masse om det, men det hjelper ikke uannsett. Jeg må bare innse at jeg ikke kan bo der mer. Det kommer til å klikke for meg. Jeg er allerede sur og grinete, og jeg gidder heller ikke engasjere meg. Gidder ikke pynte etc.

Så jeg skal flytte, og vi har ikke lyst til å avslutte forholdet av den grunn. Jeg er hvertfall veldig positiv til å prøve det med å gå tilbake til å være kjærester.

Høres jo helt rart ut. Samboer i over 7 år, og så skal man plutselig bo hver for seg. Men jeg mener, hvem er det som har bestemt at det er måten ting skal gjøres på? Hvem sier at det skal funke for meg? At man må og skal bo sammen.

Han er litt skeptisk. Men jeg må gjøre dette for min egen del. Jeg er ikke den jeg pleier å være, og jeg tror det vil bli myyyye bedre. Jeg ser bare fordeler egentlig. Bortsett fra at det blir dyrt. Men det er verdt hver eneste krone.

Jeg er i en periode i livet hvor jeg har lyst til å være alene, og bo alene. Så det å selge hans, og kjøpe noe sammen er nok ikke løsningen det heller. Og jeg vil ikke be han om å selge sitt, for å kjøpe med meg, og så funker det ikke allikevel.

Jeg er så sinnsykt forvirret om dagen.

Er redd for å angre etter noen måneder, og redd for at hvis jeg blir som kommer både jeg og forholdet til å bli ødelagt.

Noen som har hatt det på samme måte?

[stjernekyss]

Hvis du mistrives, og føler at du trenger å bo litt alene, kan jeg ikke se noen grunn til hvorfor du ikke skal gjøre det

Folk får si og tenke hva de vil.

[Gjest emmeline]

Lykke til

Tror det kan være en god løsning både for deg og dere.

[Gjest Purple Haze]

Å være særboer blir mer og mer vanlig, spesielt blant litt mer voksne mennesker. Hvis det er det som passer best for dere, så er det løsningen for dere.

Klart det er litt spesielt å bli særboere etter såpass mange år under samme tak, men man får til det man vil.

Jeg bare lurer på hvorfor dere ikke har kjøpt noe sammen, hvis du har mistrivdes så i hans bolig?

[Gjest Gjest_lurer_*]

Trur og det er flere som gjør det på den måten.

Men det virker jo som om han ikke er så begeistra? Tenker du at det er midlertidig eller vil du aldri flytte sammen med ham igjen (feks om dere kjøper noe sammen).

[Elisabeth82]

Jeg må bare lufte hodet mitt litt, å høre om det er bare jeg som er snål eller om faktisk andre har det på samme måten.

Greia er denne: Jeg har vært samboer i snart 8 år. Jeg elsker denne mannen med kropp og sjel. Men vi er faktisk ganske ulike. Spesielt når det kommer til hus og hjem, og ferier. Tilfelles har vi temperament og handlekraft. Og vi har fått til veldig mye bra sammen. Men det har vært turbulent også.

Jeg flyttet inn til han, og har i grunn aldri likt meg så godt der. Jeg får på en måte ikke delta på lik linje. Jeg kan ikke bare endre på noe interiør messig uten å konferere med han først. Og han har også ved noen tilfeller misbrukt det at det er han som eier, ved å be meg reise etc. Dette har heller ikke akkurat bidratt til noen hjemmefølelse... Til tider er det så håpløst at jeg gruer meg til å reise hjem etter jobb feks, å drøyer så lenge jeg kan.

Vi har gjennom årene snakket masse om det, men det hjelper ikke uannsett. Jeg må bare innse at jeg ikke kan bo der mer. Det kommer til å klikke for meg. Jeg er allerede sur og grinete, og jeg gidder heller ikke engasjere meg. Gidder ikke pynte etc.

Så jeg skal flytte, og vi har ikke lyst til å avslutte forholdet av den grunn. Jeg er hvertfall veldig positiv til å prøve det med å gå tilbake til å være kjærester.

Høres jo helt rart ut. Samboer i over 7 år, og så skal man plutselig bo hver for seg. Men jeg mener, hvem er det som har bestemt at det er måten ting skal gjøres på? Hvem sier at det skal funke for meg? At man må og skal bo sammen.

Han er litt skeptisk. Men jeg må gjøre dette for min egen del. Jeg er ikke den jeg pleier å være, og jeg tror det vil bli myyyye bedre. Jeg ser bare fordeler egentlig. Bortsett fra at det blir dyrt. Men det er verdt hver eneste krone.

Jeg er i en periode i livet hvor jeg har lyst til å være alene, og bo alene. Så det å selge hans, og kjøpe noe sammen er nok ikke løsningen det heller. Og jeg vil ikke be han om å selge sitt, for å kjøpe med meg, og så funker det ikke allikevel.

Jeg er så sinnsykt forvirret om dagen.

Er redd for å angre etter noen måneder, og redd for at hvis jeg blir som kommer både jeg og forholdet til å bli ødelagt.

Noen som har hatt det på samme måte?

Forstår deg godt. Du skal føle at du eier det like mye som han. Noe han etter det du skriver ikke får deg til å føle. At du skal gå uten noenting er helt uakseptabelt. En kvinne bør aldri godta å bo sammen med noen uten å kunne kjøpe seg inn( hvis det er mulig) Blir det slutt har mannfolket tatt vare på alle kvitteringer (har hørt flere tilfeller), og dama må begynne på nytt. Dama har betalt mat og dill, og mannen har betalt alt som er noe å ha. Ikke godta det!! Har alltid krevd at mitt navn skal stå i alle papirer på lik linje med min samboer. En må sikre seg selv her i livet.

[Gjest Gjest_Rastløs_*]

Takker for svar! Godt å høre at jeg ikke er helt på jordet.

Men som noen nevner, det spiller jo forsåvidt ingen rolle hva andre tenker heller..

Jeg har ikke mulighet til å kjøpe meg inn, da verdien er så høy at jeg kanskje kunne eid inngangspartiet. Og det gidder jeg ikke.

Dessuten eier jeg en fritidseiendom, men den kan jeg ikke bo i.

Det dreier seg mest om at jeg ikke føler meg hjemme, og ikke har noe å si.

Og som jeg tenker nå, så kan ting endre seg om noen år. Så jeg utelukker ikke at vi kommer til å bo sammen igjen.

Jeg tror også at det kan blåse litt mer liv i forholdet også. Hvertfall for min del. Men det kan jo også slå andre veien, at man finner ut at det ikke var riktig likevel. Men da var det vel ikke meningen heller.

[leirbål]

Jeg ville flyttet. Ikke langt unna, men sånn at dere kunne møtes ofte uten å planlegge så mye.

Kanskje det er det som skal til for at han skal se hvordan han har behandlet deg i årenes løp?

Det kan slå begge veier, ja. Dere kan få det bedre sammen, og kløpe noe felles senere.

Eller det kan bli slutt. Men er det et verre alternativ enn det du har nå? Å grue seg til å reise hjem til et hjem du føler at du er på besøk i?

Jeg håper og tror at dette har en sunn effekt på forholdet deres.