jeg er desperat!!!!!!

[Gjest Anonymous]

Hei...

Har akkurat vært vitne til nok et raseriutbrudd fra min sønn.

det kan utløses av svært små bagateller,som når han skal gjøre lekser...

Han er 8 år,er en aktiv og smart gutt,som er flink på skolen..

problemet er ,at når han får de her blackoutene...så skriker han at han ikke vil leve mer,ikke vil bo her,at han vil stikke en kniv i hjertet sitt å dø!!!

dette har eg prøvd å snakke rolig med han om,sakt at slikt tull vil jeg ikke høre på....ignorert disse ordene,uten hell..det kommer hver gang likevel(begynner faktisk å tro at han mener det,og ikke bare truer med det)

i dag lot eg han sitte på badet(med døren åpen)...sa han fikk sitte der til han var blitt roligere...

Dette tar VELDIG på meg,og bestemte meg for at jeg vil ta han med til en psykolog eller lignende...vet bare ikke helt hvor jeg skal henvende meg...om jeg må gå igjennom skolen ol...trenger råd!

må også få sakt at han ellers er en veldig kjærlig og omsorgfull gutt!

Vil ta tak i sinnet hans nå i tidlig alder,så ikke det kanskje utvikler seg til han blir eldre!!

Noen råd???

[Gjest Murron]

Det hørtes ikke lett ut, jeg tror jeg hadde tatt en tur til helsestasjonen og forhørt meg litt der om hvilke tilbud som finnes. Lykke til!

[Gjest celine]

Ingen erfaring med problemet, men enig med deg at noe bør gjøres nå...

Jeg syns han er heldig som har en mor som deg, som tar slikt på alvor og søker hjelp dersom situasjonen tilsier det. :D

Hvor jeg ville søkt hjelp hen, er så altfor personavhengig. Tror jeg ville lagt vekt på å finne noen som kjenner gutten godt og som samtidig har erfaring med og greie på barn, skole, helsestasjon.... (begge disse har fullmakt til å henvise ham til barne- og ungdomspsykiatrien dersom det er nødvendig)

Ønsker dere lykke til :D

[Gjest Madam Felle]

Gutter i den alderen prøver seg til maks. jeg har en 8 åring som også blir så sint for den minste lille ting, men heldigvis går det raskt over. Han har også truelt med diverse ting, og jeg tok kontakt med legen for å høre med henne hvorfor han er slik. Fikk beskjed om at gutter veldig ofte trasser spesielt mye i perioder, og vil bestemme det meste selv. Skal ikke høre på noen, bare fortsetter. Gutten min har roet seg etter at jeg sier at han får gå inn på rommet til han har roet seg ned, og dette gjør han, kommer så ut igjen og er blid som en lerke 10 minutter etter på.

Tror ikke du skal bekymre deg for mye, men for sikret skyld kan du ta kontakt med det lokale helsestasjonen eller fastlegen hans.

[Gjest Anonymous]

Sønnen min (i samme alder) har ikke så mye raseri utbrydd, men han har sagt at han vil bare dø og slikt, drepe seg selv i krangler. Jeg får så utrolig vondt av å høre det, og det var ael hans poeng også. Syns det er vanskelig når de sier sånt, man føler seg liksom mislykket. Jeg vet ikke om det jeg gjorde var helt galt, men jeg sa at sånt måtte han ikke si, at vi alle er jo glade i ham og vil bare hans beste.

[Padmee]

Min erfaring er at stor sett så mener ikke et barn det hvis det sier at det vil dø og sånn, men det finnes selvfølgelig unntak. Den letteste måten og få en pekepinn på om et barn mener det eller ikke er å se på vennene. Hvis et barn har venner og leker ofte/hver dag sammen med de, så kan en være ganske trygg på at det de sier blir bare sagt for å provosere. Men hvis et barn har få/ingen venner og leker stort sett med seg selv, kan en begynne å ha sterkere følerer ute. Da bør en merke seg hva barnet driver på med, altså hva det leker når det er alene, hvilke bøker/blader det leser osv. Det trenger jo selvsagt ikke å være alvorlig ment selv om et barn ikke har venner, det viktigste er å undersøke hvordan barnet faktisk har det i hverdagen.

Lykke til. Husk at både gjennom skole og helsestasjon/helsesøster kan du/dere få hjelp.

Hilsen Padmee ~

som også sa at ho ville dø som barn og som faktisk mente det.

[Joplaya]

Dere må aldri - ALDRI undervurdere noen som sier de vil dø!

Barn ned i barnehagealder ønsker å dø, og de som virkelig vil, klarer det...

Snakk med din sønn. Gi han oppmerksomhet. IKKE overse dette han sier, det er oppmerksomhet og omsorg han trenger - IKKE at en vender ryggen til og lar være å tro på hans store ord!

Jeg ville tatt han med til psykolog...

Hvor lenge har dette pågått?

Er der andre endringer? Søvn, appetitt, skoleprestasjoner, lekselesing, mangel på energi, selvbebreidelser, negativt selvbilde, følelse av håpløstehet og bekymringer, økt uro, klager han over smerter, uoppmerksom og nedsatt konsentrasjon, mangel på interesse (for ting han tidligere synes var kjekt)?

Dette er tegn på depresjon (ja, det finnes hos små barn) i tillegg til å plutselig bli aggerssiv og negativ atferd.

Om du kan se 4 av disse tegnene, ting som har endret seg over den siste tiden, pågått i en periode nå - da bør du kontakte psykolog eller lege for da er der er mulighet for at det er en depresjon han sliter med.

Har der vært noen tap i livet hans i det siste?

Kjæledyr, familiemedlem, slekt eller venner som har reist bort, dødd? Tap av prestasjoner, selvtillit o.l.?

Mulig jeg er litt for pågående nå. Leser akkurat en bok om depresjon og selmordstanker hos barn nå skjønner du...

Det Padmee sier om at de ikke mener det - det er en myte. De mener det så altfor seriøst. De har nemlig ikke noe reelt bilde av hva døden er. Først når de er passert 10 år vet de, generelt sett, at døden er et siste sluttpunkt, der er ikke noe mer etter det. Mange har som barn tenkt: "bare vent til jeg er dø, da skal de angre da" - viser hvor lite de vet om døden.

[Gjest mattahara]

Har ikke hatt det samme problemet som deg, men min sønn hadde "stemmer" i hodet som sa at han skulle gjøre slemme ting....

Han gjorde ikke slemme ting men var veldig redd for stemmene ( noe mamman skjønnte veldig godt å ble vel lettere hysterisk he he)

Vi tok kontakt med helsesøster på skolen som pratet med han et par ganger å så forsvant stemmene...

Han er veldig glad for det , å sier at han er så glad at han vet hvor kontoret til helsesøster er for da kan han bare gå dit hvis stemmene kommer igjen..

Dette var en fase sa helsesøster.. ikke hørt noe om stemmene på lang tid nå...

[Padmee]

Dere må aldri - ALDRI undervurdere noen som sier de vil dø!

Barn ned i barnehagealder ønsker å dø, og de som virkelig vil, klarer det...

Det Padmee sier om at de ikke mener det - det er en myte. De mener det så altfor seriøst. De har nemlig ikke noe reelt bilde av hva døden er. Først når de er passert 10 år vet de, generelt sett, at døden er et siste sluttpunkt, der er ikke noe mer etter det. Mange har som barn tenkt: "bare vent til jeg er dø, da skal de angre da" - viser hvor lite de vet om døden.

Jeg vet selvsagt dette at barn flest ikke har noe begrep om hva døden er. Men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg vet at et barn som virkelig vil dø vet meget godt hva døden innebærer. Men jeg er enig i at en aldri må undervurdere noen som sier at de vil dø, en må alltid finne ut om den virkelig mener det. Det er derfor jeg skrev "det viktigste er å undersøke hvordan barnet har det i hverdagen", for har et barn det bra der, så ønsker ikke dette barnet å dø innerst inne. Da kan en reagere annerledes enn hos et barn som gjennom oppførsel/ fritidsinteresser viser at det ikke har det så bra enten med seg selv eller andre.

Jeg viste mange symptomer som en voksen kunne ha tatt fatt i, men det var ingen som gadd og vise noe interesse før jeg fikk en venninne da jeg var 14. Ho så faresignalene og hjalp meg masse. Derfor er jeg veldgi opptatt av at voksne skal bry seg om barna og de på alvor. Bry dere om hva som skjer i hverdagen til barnet ditt/barna dine. Bli kjent med det og finn ut hvordan det tenker om ting. Det kan nemlig hindre masse smerte både for barnet og dere selv.

[Nile]

Hei frende!

Jeg har vært der du er nå! Gutten min er ti år nå, og ting har roet seg veldig, men tidligere hadde vi store kamper, hvor han bl.a truet med å drepe seg selv. Han mente det nok der og da, fordi han var så sint at han holdt på å eksplodere, men når vi snakket om det etterpå sa han alltid at det var fordi han var så sint, og at han ikke mente det.

Jeg prøvde vel alt, etterhvert ble han sendt på rommet for å roe seg en stund, før jeg gikk inn og bare holdt rundt han, noen ganger måtte jeg tviholde han, til han klarte å roe ned kroppen og sinnet sitt. Etterhvert lærte jeg at det ikke var vits å forsøke å nå inn når han var så sint, så jeg ventet til sinnet var brent ut før vi snakket om det som hadde skjedd. Det er nok tiden som skal til, men jeg skjønner at du blir usikker og frustrert. Ta en tur på helsestsjonen, de er flinke til å gi råd i slike saker.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

hei igjen....

vil med dette TAKKE for alle fine svar jeg har fått av dere!! :D

Rart at ord kan være såå godt å få...Det har hjulpet meg godt!!

Takk ihjen ,for støtten!

[Montezuma]

Jeg ville gått til skolen for å komme i kontakt med PPT. Bedre føre var, synes nå jeg.....

Masse lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg synes Padmee og Joplaya sier en del fornuftig. Man må se på helheten. Og samtidig vet jeg at unger/ungdom gjør ting i sinne uten å helt skjønne konsekvensene. Kanskje de bare vil skremme.

Har selv blitt oppringt om at barnet mitt hadde prøvd å ta livet av seg. Joda, h*n hadde tidligere sagt at h*n ville død. En opplevelse jeg ikke unner noen.

[Gjest care]

Jeg synes Padmee og Joplaya sier en del fornuftig. Man må se på helheten. Og samtidig vet jeg at unger/ungdom gjør ting i sinne uten å helt skjønne konsekvensene. Kanskje de bare vil skremme.

Har selv blitt oppringt om at barnet mitt hadde prøvd å ta livet av seg. Joda, h*n hadde tidligere sagt at h*n ville død. En opplevelse jeg ikke unner noen.

Hei. Her har du fått mange gode svar. Og jeg syne Joplalyas innlegg er spesielet godt. Du må aldri undervurdere hans følelser i forhold til døden, de kan være reelle. Jeg vil enten tatt kontakt med skolen (som kan henvise videre til enten PPT eller skolepsykolog) eller direkte kontakt med PPT. Dette er noe du ikke kan overse eller tro vil gå over. Dette er alvorlig.

[Gjest Anonymous]

Jeg som skrev at mitt barn hadde et selvmordforsøk, er en annen gjest enn den som startet tråden. Beklager at det ikke kom godt nok fram.