Hva gjør jeg nå?

[Gjest Anonym akkurat nå]

Vel, first of all, dette er et innlegg jeg skriver både for og sette ord på mine egne følelser, og kanskje for å få noen gode råd fra dere smarte damer her inne. Har lest side opp og side ned med tråder her inne på Samliv og relasjoner, men uten og finne noe lignende min situasjon.

Vi er et samboende par i midten av tjueårene. Jeg for min del har hatt ett mislykket langvarig samboerforhold på tapetet, imens han har hatt mislykkede, men aldri bodd hos noen. Begge er veldig "monogame" av natur, og har dessverre opplevd utroskap på hver våres kant tidligere. Dette ga igrunn ikke verdens beste grunnlag for et forhold da vi ble sammen, siden begge har et enormt behov for bekreftelse, og samtidig blir veldig lett sjalu.

Så, iløpet av vårt forhold har vi hatt noen voldsomme nedturer. Det hele startet med hyppig krangling i fylla, mest pga dårlig kommunikasjon og endel misforståelser. Dette omfattet for det meste de klassiske problemene som flørting (ble løst ved at vi greide å prate om grenser o.l. rolig i edru tilstand), felles venner og ikke felles venner (har endt opp med at jeg er felles venner med hans venner, han er ikke med mine), og alt annet man kan klassifisere som kommunikasjonsproblemer. Toppen av kransekaka ble da jeg ble uventet gravid, og valgte å ta abort (grunnet bruk av fosterskadelige medikamenter da unnfangelsen fant sted) og jeg har ærlig talt ikke tenkt mer på det de fleste tenker på, nemlig ALT rundt "barnet". Til min store overraskelse sa han ingenting hverken mot eller for, men støttet min avgjørelse uansett. I senere tid har jeg funnet ut at han egentlig ville beholde barnet, og uansett hvilke argumenter jeg har, vil han ikke skifte mening. Dette gjorde meg frustrert en god stund, og jeg tenkte bare at jeg hadde "tatt fra ham vårt barn", med en påfølgende depresjon blandet med enorm skyldfølelse.

I tillegg til dette har vi hatt våre tillitsbrudd fra hver vår side. Jeg gikk "gal" ett øyeblikk, ca. 6 måneder etter vi ble sammen, fordi jeg ble nærmest sykelig sjalu på en msn-venninne han hadde. Han hadde sovna på sofaen etter jobb, og jeg visste han hadde snakket grusomt mye med denne damen på mobilen, etter jeg hadde konfrontert han med "hvorfor prater du mer på msn med hun, enn du gjør med meg som sitter her i stua di?". Mobilen lå der, vi hadde kranglet nesten hver dag i to uker, og det eneste jeg ville var å finne ut at denne kontakten var plent uskyldig fra hans side. Men nei. Han hadde flere meldinger fra samme dag, hvor han hadde sagt sånt som "jeg er SÅ lei av at hun maser sånn om å flytte (vi bodde under foreldrene hans, og vi var enige om å flytte sammen. hadde aldri hørt noe annet fra han), blir helt kvalm av at hun viser meg annonnser på finn.no hele tiden!". I resten av meldingene var det samme typen tone om MEG, hvor slitsom JEG var og hvor hjelpesløs HAN var. Dette hadde han aldri sagt ett pip om til meg, og jeg følte han hadde baksnakket meg til ett annet kvinnfolk hele tiden. Hver gang han hadde vært sur og ikke ville prate til meg om hva det faktisk var, hadde han snakket med henne. Dette var for meg ett eneste tramp over alt man kan kalle "god kommunikasjon" i vårt forhold. Selvfølgelig sa jeg det til han, men han ble rasende og gikk i forsvarsmodus med at jeg ikke var til å stole på fordi jeg leste på mobilen hans. Jeg svarte med en beklagelse, men stod fortsatt fast på at dette forholdet ikke kunne leve uten at han fortalte sånt til MEG, og ikke venninna si. Han ville slå opp. Fordi jeg hadde snoket på mobilen hans. Det ble ingenting av etter en uke, fordi han sikkert innså at jeg ikke hadde gjort det hvis han hadde skjerpet seg og snakket med meg om sånne ting.

Så, etter vi hadde flyttet, fått oss vårt eget hjem, gikk det hele rett nedover igjen. Jeg jobber fast, og har god lønn. Han jobbet fast før vi flyttet, men skulle begynne og studere og jobbe ved siden av. Problemet først var økonomien, som aldri hadde vært særlig bra siden vi ble sammen. Jeg bodde nærmest hos han, betalte strøm og leie de siste månedene, hvor jeg var der konstant. Tingen var at jeg har rundt 20 000 utbetalt i måneden. Og hadde ikke mer enn 6000 i faste utgifter. Skulle tilsi at jeg hadde en meget stødig økonomi? Etter hvert hadde pengene mine sakte men sikkert "forsvunnet" ut av min konto, i form av matpenger, småregninger han ikke hadde råd til, og uforklarlige uttak i minibank. Måneden vi flyttet hadde jeg enorm kustus over pengebruken, siden jeg var forberedt på en del ekstra utgifter siden han ikke hadde skaffet deltidsjobb, selv om han hadde hatt ferie i to hele måneder. Så oppdaget jeg noe. Hver gang han var på butikken med mitt kort, hadde han enten kjøpt røyk, øl eller godteri. Såkalte "unødvendige ting som IKKE går på noe matbudsjett". Jeg sa at sånt hadde vi ikke råd til lengre, siden vi hadde et ganske løssluppet forhold til penger før vi flyttet sammen, siden begge var i fulltidsstillinger, og ingen av oss er "luksusmennesker" som handler klær og andre ting særlig ofte. Det gikk en måned, hvor jeg tok ut tusenlapp etter tusenlapp til mat, men skjønte ikke hvorfor han brukte opp disse så utrolig raskt. Det første jeg kunne finne var at han egentlig drakk altfor mye øl. I store mengder hver uke (etter å ha bedt om kvitteringer når han handlet). Blader, godteri og ferdigrøyk gikk tydeligvis også på min regning. Jeg konfronterte han sikkert hver eneste uke med dette, og han lovte og skjerpe seg. En fredag klikket jeg. Han hadde kjøpt 18 halvlitere à 25kr, på mitt kort, som nesten var tomt bare fire dager etter lønning. I tillegg til ferdigrøyk til seg selv. Jeg sa ordrett "Hva faen er jeg sammen med!? En jævla snyltende alkoholiker!?", og likte virkelig ikke svaret jeg fikk, som var "JA!! DET ER DU TENK!". Jeg fikk sjokk. Dette var noe jeg egentlig visste. Og GUD så dum og naiv jeg hadde vært. Så begynte jeg og tenke. Og tenke enda mer. HVOR mye penger hadde han egentlig stukket av med?? Jeg spurte hvor mange øl om dagen det var snakk om, hvordan han greide å skjule dette for meg, osv osv. Selvfølgelig ville jeg bare gi opp. All min tillit var brutt i en eneste setning. Så kom han til seg selv og begynte og snakke om det. Han hadde hatt problemet i hele 5 år, hele 3 år før han engang møtte meg. Han sa jeg var den eneste i verden han kunne tørre og si det til. Men nå, fire måneder etter han fortalte det, er vi fortsatt sammen, men jeg er redd jeg holder på og ødelegge meg selv igjen. Jeg fikk en enorm depresjon etter dette og har selvfølgelig ikke vært en enkel person og leve med. Jeg kan ikke prate med noen andre om dette, og jeg har buret meg inne pga det.

Det jeg tenker mest på akkurat nå, er hvordan jeg skal se lyset. Han har endelig fått seg en godt betalt jobb, sluttet og drikke (til tross for _mange_ tilbakefall), og er i mye bedre humør/er enklere å prate med. Allikevel ser jeg tidligere problemer snike seg innpå igjen. Jeg har ikke kontakt med mine egne venner lengre, siden hans har blitt "mine". Han er ikke glad i å gå ut, og vil ihvertfall ikke gjøre noe sammen med MEG utenom i leiligheten. Spør jeg hvorfor, er det fordi jeg ikke vet eksakt hva vi skal finne på. (Ideer, anyone? BEGGE har sosial angst.) Jeg føler meg ensom, utslitt og utnyttet, for han har tross alt snytt meg for MANGE kroner. Jeg har blitt paranoid når det gjelder økonomi, og har tenkt mange ganger i det siste at jeg virkelig burde prøve og leve alene snart.

Jeg ser bare ingen fremtid i dette. Han gir meg ingenting annet enn usikkerhet og slit føles det ut som. Samtidig vet jeg at jeg vil savne han, angre og alltid lure på om disse årene var verdt slitet til slutt. Vi har utrolig god kjemi, men det holder liksom ikke når ene parten blir ødelagt på alle måter i prossessen.

Vil gjerne høre synspunkter, og vær snill og spør hvis noe er uklart.

-Takk.

[manngjest]

vil du ha svar fra en mann ? ( er på nattevakt og kjeder meg

Endret 7. november 2009 av manngjest

[Gjest TS]

Det spiller selvfølgelig ingen rolle hvilken kjønn de som svarer har. All input er velkommen.

[manngjest]

vel det første som slår meg er " hvordan i all verden ble dere sammen ", dere virker som rake motsetninger som på en måte bare har havnet sammen.

Jeg mener dere er noenlunde like gale for hverandre begge to på hver deres måte. Du er tydeligvis litt vel sjalu og vil ha et stabilt normalt forhold der begge yter sitt, mens han virker litt uinterresert i nettopp det.

Jeg mener også at du skal ta med en klype salt at han har alkohol "problemer" , det er ofte slikt man sier for å ha en unnskyldning for å lette på sin egen samvittighet om noe annet gale man driver med.

Jeg legger også merke til at når du beskriver situasjonen har du ingenting positivt å si om forholdet......?

det virker som om du er kommet litt lengre i livet en han og at dere begge sliter med det.

[Gjest Gjest]

Nei, ser man det... Det kan jo pokker meg nesten høres ut som du har endt opp med min eks???? Sikkert ikke, men den personligheten du beskriver der, var jeg sammen med i rundt 4 år. Det var 4 år der jeg brukte 70% av tiden på å føle meg utstøtte, sliten, deprimert og kranglete. De siste 30% gikk med til kos, samliv og alt det derre der. Det er ikke mye når man bor med en feit halvgammal alkis som ikke hører på en dritt av det en har å si. Hvorfor jeg holdt ut så lenge? Vel, det kan jeg jo spør meg selv om også, ville vel bare få det til å fungere, ville ikke ha enda et ødelagt forhold, gjorde alt for å få ting bra, dro vogna for to og blabla.... Jeg fikk det ikke til, han gadd ikke å hjelpe så særlig mye til med mindre jeg _tvang_ ham, og da med så stor "iver" at jeg følte meg som den dritten som måtte tvinge ham til alt, selv om det var snakk om bare det å leve og oppføre3 seg normalt.. Det gikk ikke bra med meg, jeg endte opp med en følelse av at jeg var en taper, en kjeftesmelle, en bitch og det meste av alt. Selvtillit og selvfølelse var på mindre enn null, og det har tatt meg tid å komme meg skikkelig på bena på alle måter.

Drar ikke begge vogna, så dør den ene fort av utmattelse, om du skjønner hva jeg mener.

[Gjest MikeWaters]

Jeg ser bare ingen fremtid i dette. Han gir meg ingenting annet enn usikkerhet og slit føles det ut som.

Og du lurer på hva du bør gjøre?

[leirbål]

Ok. det er mange problemer du beskriver, så jeg skal forsøke å svare så godt jeg kan:

*Han har alkohol problemer. Han har inrømmet det, og prøver helhjertet å slutte. Noen sprekker, ja. Men han prøver. Og det er en flott ting at han gjør det. Veldig mange alkoholikere nekter for å ha et problem.

Dette gjør meg opptimistisk.

*Dere komuniserer svært dårlig. Det er ikke så veldig vanskelig å gjøre noe med. Gå på et samlivskurs, eller til en samlivsterapaut og lær noen komunikasjnsteknikker. Sett av en stund hver uke hvor dere snakker rolig ut om penger, alkohol, sjalusi og andre store og viktige ting.

Fremdeles opptimist.

*Dere er begge svært sjalu. Det virker som om dere har funnet ut av en ordning som fungerer for dere der.

Opptimist her også.

*Det som bekymrer meg er at det virker som om du sliter veldig med å tilgi ham det han har gjort.

Å tilgi er å si at det er greit, jeg skal ikke holde det du sa og gjorde mot deg. Vi begynner helt på nytt.

Du bærer fremdeles på sinne og skuffelse over hva han har gjort mot deg. Og hva eksen din gjorde mot deg.

Se for deg at dere spiller et dataspill, og du holder på å vinne veldig over samboeren din. Du trykker da på restart knappen.

Da har ikke du et veldig forsprang lenger. Dere starter helt på nytt. Med blanke ark. dette er tilgivele, og det er svært viktig i et forhold.

Ellers vil det forgiftes innenifra.

Ja, han har gjort mye galt. Men for din egen del, og for deres del bør du tilgi og glemme det.

Bitterhet er sjelens aids. Når du er bitter og ikke vil tilgi er det din sjel som får lide. Og forholdet deres. Og evt. fremtidige forhold.

Tilgir du kan du få det godt. Det vet jeg alt om.

*Han har begynnt å skikke seg. Han drikker ikke mer, har fått seg en ordentlig jobb, har bedre humør og dere snakker bedre sammen.

Flott.

*Når det gjelder dine venner, så finn på noe sammen med dem, om du savner det. Ring og si at du vil møte dem igjen.

*Han vil jo finne på noe sammen med deg utenfor leiligheten, men det blir for overveldende å skulle finne på noe selv.

Her må du tenke litt, og si konkret hva du vil gjøre.

Kino? Gå på utstillinger og museer? (Det er morsomt, selv om det høres kjedelig ut.) Gå ut og spis? Gå på et kurs sammen? Gå på teater, stand up show el.? Gå på skitur? Gå en tur i naturen? Besøk dine venner? Gå i et koselig boligstrøk og drøm om hvor dere vil bo?

(Søk på aktiviteter her på forumet. Mange tråder om dette der.)

Si at du vil besøke den og den sammen med han i morgen. Eller gå på kino.

Hva som helst. Si det i en positiv tone, så blir det koselig for han også.

*Du er sitat: føler meg ensom, utslitt og utnyttet, for han har tross alt snytt meg for MANGE kroner. Jeg har blitt paranoid når det gjelder økonomi. Sitat slutt.

Der kommer tilgivelsen inn. Restart knappen. Du vil ikke få det godt hverken med han eller en annen før du klarer å tilgi.

Dere har jo separat økonomi. Lag en felles konto som skal gå til felles utgifter. Den kan ha et kort som dere begge disponerer. Sett inn en fast sum hver måned begge to. Legg alle kvitteringer i en egen boks, så dere begge kan sjekke at det ikke er brukt noe utenom.

Gjør han det, må han betale det ekstra neste måned inn på felleskontoen.

Vil han ha blader og røyk må han betale det selv, av egen konto.

Gjør du dette tror jeg dere vil få det fint sammen. Og enda viktigere- du vil få det godt med deg selv.

[Gjest Gjest_snuppelura_*]

Hei.

Det er summen av hendelser og følelser som tilslutt gjelder.

Jeg er i samboerskap med en værre mann enn du har, men jeg elsker han og det er kun jeg som kan bestemme hvordan jeg vil ha livet mitt, og hvilke grenser som gjelder.

Vanskelig å gi noen gode råd, for vi er alle individuelle, og hvor langt strikken kan strekkes. Ta deg en skogstur alene, sett deg ved ett tre og åpne dine innerste tanker, og prat høyt til deg selv, kanskje du kan få en innsikt i din situasjon og så ta en vurdering.

ønsker deg lykke til å sette deg selv i fokus