Foreldre som skiller seg i voksen alder

[Gjest ts_mira]

Hei!

Jeg er student på 21 år, og bor timevis unna hjemstedet mitt. Hjemme bor mor, far og lillesøster (16).

Mine foreldre har kranglet konstant i to år, men da jeg var hjemme i helga fant jeg ut at det var mye verre enn jeg trodde. De snakker ikke med hverandre, og lillesøsteren min vil helst bare være alle andre steder enn hjemme pga. deres iskalde forhold. De sier de vil prøve, men at de ikke vet noe. Søsteren min er så fortvilet at hun har rømt hjemmefra mange ganger.

Jeg bare lurer på om noen av dere har foreldre som skilte seg da dere var voksne? Hvordan var det?

Har noen tips til hvordan jeg skal forholde meg? Jeg er langt borte, men har likevel vondt inni meg av all kranglingen, gruer meg f.eks. veldig til jeg skal hjem i julen. Jeg vil blande meg minst mulig, deres forhold er jo nettopp deres sak, og ikke min.. Og ikke mins søsteren min, jeg synes så synd på henne som må leve midt oppi alt det der.

[Gjest brutal_mann]

Jeg vqr bare glad til da de skilte seg. Ingen som forstod at de hadde giddet så lenge som de hadde. Drit i foreldrene dine.De får leve sitt liv, du får leve ditt.

[Gjest Erfaren gjest]

Jeg vqr bare glad til da de skilte seg. Ingen som forstod at de hadde giddet så lenge som de hadde. Drit i foreldrene dine.De får leve sitt liv, du får leve ditt.

Et meget bra svar. Jeg er selv voksen forelder som vil skille meg, og jeg mener akkuratt det samme. Når "barna" er så store så kan de gi f... og la foreldrene leve sitt liv

[MonicaR]

Med tanke på lillesøster ville jeg faktisk tatt opp saken med dem og forklart den i STORE ORD hva det gjør med henne, og at de faktisk BURDE skille seg - nettopp for at din lillesøster skal få det bedre. Det er jo ingenting som er verre enn å bo sammen med foreldre som bare trekker frem det verste i hverandre.

[einna]

Det gjelder ikke bare foreldrene, det gjelder også barnet som bor hjemme.

Var selv 17/18 og bodde hjemme da foreldrene mine skilte seg, og var for all del glad de gjorde det. Men krangling og annet faenskap i prosessen ødela veldig mye for meg også.

Foreldrene har ansvar for livskvaliteten til barna de har satt til verden, så lenge de bor hjemme, selv om de er blitt "store".

Tips til TS er å holde et mest mulig nøytralt forhold til foreldrene dine, slik at du ikke blir dratt med i krangler, og mister kontakten med ene parten, og gjør det du kan for søsteren din i denne perioden.

[Vestlandsrypa]

Hei!

Jeg er student på 21 år, og bor timevis unna hjemstedet mitt. Hjemme bor mor, far og lillesøster (16).

Mine foreldre har kranglet konstant i to år, men da jeg var hjemme i helga fant jeg ut at det var mye verre enn jeg trodde. De snakker ikke med hverandre, og lillesøsteren min vil helst bare være alle andre steder enn hjemme pga. deres iskalde forhold. De sier de vil prøve, men at de ikke vet noe. Søsteren min er så fortvilet at hun har rømt hjemmefra mange ganger.

Jeg bare lurer på om noen av dere har foreldre som skilte seg da dere var voksne? Hvordan var det?

Har noen tips til hvordan jeg skal forholde meg? Jeg er langt borte, men har likevel vondt inni meg av all kranglingen, gruer meg f.eks. veldig til jeg skal hjem i julen. Jeg vil blande meg minst mulig, deres forhold er jo nettopp deres sak, og ikke min.. Og ikke mins søsteren min, jeg synes så synd på henne som må leve midt oppi alt det der.

Hadde en skolekamerat hvor foreldrene skilte seg da han var fylt 18. Han syntes de burde gjort det mye før. Det verste var ikke at de skilte seg, sa han, men at de hadde fortalt at de ikke hadde gjort det tidligere pga.ungene (han hadde to yngre søstre). Han mente de burde flyttet fra hverandre mye tidligere, da hadde det blitt mindre krangling mv.

Drit i de voksne, men ta vare på deg selv og lev ditt liv. Når ikke voksne kan oppføre seg som voksne (legge bort krangling og isfront når dere er til stede), så kan ikke du ta ansvar for det. Dersom din søster ikke klarer å bo hjemme, kan du kanskje råde henne til å flytte til noen andre i familien en tid, og hjelpe henne med det? Kanskje det kan være en løsning for henne - en god løsning for andre er ikke nødvendigvis alltid en "A4-løsning".

[leirbål]

Jeg ville syntes det var vondt om det hadde vært mine foreldre.

Både fordi det virker som om de hadde det greit frem til for to år siden, og pga. søsteren din.

Vestlandsrypa har et godt poeng. Er det et annet sted søsteren din kan bo en periode? Å bo sammen med foreldrene deres høres forferdelig ut akkurat nå.

(Besteforeldre, venninder osv.)

I en skilsmisse kan de voksne ønske helhjertet å gjøre det rette for barna, men ikke klare det i det hele tatt.

Og å ikke krangle foran et barn, og å unngå å blande barnet inn i konflikter er det et barn trenger. Søsteren din trenger sikkert noen å snakke med også, om alt som skjer.

Kan dere ikke kontakte helsesøster på skolen? De har som regel masse erfaring med slike saker, og kan gi gode råd.

[Suzy]

Ja, foreldrene mine skilte seg da jeg var ca 23 og jeg var igrunnen veldig lettet over at de gjorde det (hadde ventet på det i mange år). Det hadde sikkert vært mest praktisk å ha dem i samme hus, men alt i alt unenr jeg da foreldrene mine å få et godt liv uten hverandre (if that's what it takes) og har ikke vært veldig lei meg.

Når det gjelder din situasjon TS, så syns jeg du kan spille inn til foreldrene dine at søsteren din ikke har det noe bra og at det bekymrer deg. Du kan jo oppfordre dem til å ta tak i situasjonen og gå til en familierådgiver, som kan hjelpe dem til å avvikle samlivet på en ålreit måte.

Lykke til.

[I Grosny]

Mine foreldre har kranglet konstant i to år, men da jeg var hjemme i helga fant jeg ut at det var mye verre enn jeg trodde. Jeg vil blande meg minst mulig, deres forhold er jo nettopp deres sak, og ikke min.. Og ikke mins søsteren min, jeg synes så synd på henne som må leve midt oppi alt det der.

Jeg har vel vært i din fars situasjon i mange år. Jeg holdt ut pga. barna. holdt ut i 8 år for mye. Hva barna ønsker var vesentlig. Jeg spurte min datter på 14 om det var greit at jeg flyttet. Hun sa nei. Når hun ble 16 anbefalte hun meg å flytte. Det tok meg nøyaktig 5 dager å komme ut av huset og inn i hybelleilighet.

Altså, jeg synes du bør ta det opp med mor og far, og sånn sett låse opp den psykiske sperra som binder de fast. Det blir en stor lettelse.

[Gjest Gjest]

Jeg er 37 og håper enda på at de to idiotene skal gå hvert til sitt...!

Du kan be dem for hel'''* skerpe seg og tenke på søsteren din.

[Malama]

Jeg ville syntes det var veldig trist om det var mine foreldre, men det er jo fordi mine foreldre har et godt ekteskap da. Mine svigerforeldre skilte lag for 6-7 år siden. De kranglet ikke, ikke åpenlyst i alle fall, men det var et "kjølig preg" i huset den siste juleferien vi var der, i januar ringte de og fortalte at de skulle skilles. Min mann har to søstre som bor hjemme. Lett er det nok ikke for noen av partene, men det er sånnsett kosligere å være der på juleferie (og påskeferie og sommerferie og whatever) nå, selv om vi må dele dagene mellom to hjem, for stemningen er i alle fall varm og inkluderende i begge husene, uten en isfront mellom de voksne.

[Vera Vinge]

Jeg opplevde at mine foreldre skilte seg da jeg var 19. De hadde ikke kranglet mye på forhånd, så jeg opplevde det ikke som noen lettelse, slik andre her har gjort. Men jeg innså raskt at det var det beste for den ene parten, og jeg hadde tenkt på det på forhånd, at det ville vært best med en skilsmisse. Jeg hadde dermed ikke så mye triste følelser rundt det at de skulle skille seg. Men det var en særdeles opprivende skilsmisse, som fortsatt preger storfamilien åtte år senere, men heldigvis i mindre grad enn den gangen.

Når foreldre skiller seg når man selv er voksen, er det nok lettere at man kan bli sugd inn i deres krangling. Derfor blir det gjerne ekstra viktig å være bevisst på å forholde seg nøytral, og blande seg minst mulig inn i deres greier. Det kan godt være at foreldrene aktivt prøver å dra barna inn i diskusjonene, mer enn når man er mindreårig. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg hadde gjort situasjonen mye enklere for meg selv om jeg hadde klart å skjerme meg selv mer. Men jeg hadde også et søsken som bodde hjemme, og det var vanskelig å ikke involvere seg.

Jeg tenker uansett at det er viktig at dere søsknene har god kontakt i tiden som kommer, og at søsteren din ikke føler seg alene. Kanskje bør du/dere be foreldrene deres om å ta seg sammen, og huske på at de bør skjerme datteren sin, som bor hjemme. Evt. om hun kan bo et annet sted for en periode, hvis det er så vanskelig at hun uansett ikke orker å være hjemme nå.

Dette er ikke noen morsom situasjon. Trøsten er at det gjerne blir bedre med tiden, dersom de går fra hverandre (eller finner ut av det, og fortsetter sammen, kanskje med hjelp av det lokale familievernkontoret). Kanskje blir foreldrene dine også mer fornøyde om de finner en løsning de kan leve med. Jeg tror hvertfall det kan gjøre noe med forholdet mellom de voksne og barna når foreldrene går rundt og er så ulykkelige som de er når et forhold synger på siste verset.

[Gjest Gjest]

har ingen erfaring med det, men om de skulle skille seg nå hadde jeg ikke brydd meg i særlig stor grad Det er deres liv. Sikkert værre om jeg hadde vært en liten skolegutt

Gutt, 20

[I Grosny]

Jeg opplevde at mine foreldre skilte seg da jeg var 19. De hadde ikke kranglet mye på forhånd, så jeg opplevde det ikke som noen lettelse, slik andre her har gjort. Men jeg innså raskt at det var det beste for den ene parten, og jeg hadde tenkt på det på forhånd, at det ville vært best med en skilsmisse. Jeg hadde dermed ikke så mye triste følelser rundt det at de skulle skille seg. Men det var en særdeles opprivende skilsmisse, som fortsatt preger storfamilien åtte år senere, men heldigvis i mindre grad enn den gangen.

Når foreldre skiller seg når man selv er voksen, er det nok lettere at man kan bli sugd inn i deres krangling. Derfor blir det gjerne ekstra viktig å være bevisst på å forholde seg nøytral, og blande seg minst mulig inn i deres greier. Det kan godt være at foreldrene aktivt prøver å dra barna inn i diskusjonene, mer enn når man er mindreårig. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at jeg hadde gjort situasjonen mye enklere for meg selv om jeg hadde klart å skjerme meg selv mer. Men jeg hadde også et søsken som bodde hjemme, og det var vanskelig å ikke involvere seg.

Jeg tenker uansett at det er viktig at dere søsknene har god kontakt i tiden som kommer, og at søsteren din ikke føler seg alene. Kanskje bør du/dere be foreldrene deres om å ta seg sammen, og huske på at de bør skjerme datteren sin, som bor hjemme. Evt. om hun kan bo et annet sted for en periode, hvis det er så vanskelig at hun uansett ikke orker å være hjemme nå.

Dette er ikke noen morsom situasjon. Trøsten er at det gjerne blir bedre med tiden, dersom de går fra hverandre (eller finner ut av det, og fortsetter sammen, kanskje med hjelp av det lokale familievernkontoret). Kanskje blir foreldrene dine også mer fornøyde om de finner en løsning de kan leve med. Jeg tror hvertfall det kan gjøre noe med forholdet mellom de voksne og barna når foreldrene går rundt og er så ulykkelige som de er når et forhold synger på siste verset.

Jeg mener ikke at ungdommene skal blande seg inn i bruddkonflikten, men det er veldig viktig å få vite at barna aksepterer dette, eller enda viktigere hvis de ønsker dette. Det er mange som ofrer måneder og år av sitt liv for barna sin skyld, men som hadde brutt tvert hvis de hadde fått aksept av barna, eller trodd at det er til det beste for barna. Timing for skilsmisse er helt avhengig av barna. Foreldre tør ikke dra hvis de tror det er til skade for barna. Det er utrolig mange som holder ut til barna er konfirmert eller ferdig med videregående.