Han lar foreldrene styre forholdet

[Gjest den utelatte]

Uff, dette er ikke lett for meg å skrive. Jeg får tårer i øynene, føler meg ydmyket og uverdig bare av tanken rett og slett. Kjæresten min gjennom 3 år har en alvorlig tendens til å la foreldrene sine styre seg fullt og holdent. Han er redd for hva de skal syns om ting han gjør, feks å flytte sammen med meg på en annen kant av landet. Vi bor langt i nord der det er mye kulde og snø hele vinterhalvåret, jeg tåler ikke denne kulden pga ledd- og muskel problemer og ser bare frem til å få flyttet vekk herfra med mannen jeg elsker. Frem til for ca 1 år siden var ALT virkelig fryd og kos mellom oss, vi har hatt det så fint, vi bor ikke langt unna hverandre og har derfor ikke tenkt å flytte sammen før vi skulle flytte vekk herfra og etablere oss. Han har hele tiden vært veldig for ideen fordi byen vi planlegger har gode jobbmuligheter for både meg og han med vår utdannelse. Men så kommer skårene i gleden.. Sakte men sikkert skifter han holdninger, han er ikke like entusiastisk når vi sitter på finn.no og ser på eventuelle hus/leiligheter å leie, og kjæledyrene vi skal skaffe oss når vi endelig får bo sammen. Jeg blir jo trist og lei meg, jeg merker jo at han ikke gir så mye på lengre. Jeg konfronterer ham og han innrømmer at foreldrene hans ikke syns noe om at deres lillegutt( PÅ 29 ÅR!!!) skal flytte 1500 km lenger sørover, for de har jo fulle planer om at han skal ta seg av familiegården som stort sett er ei stor rønne med 10-20 sauer som går på selvstyr. Hele gården må renoveres 100% med våningshus og låve og alt som trengs. Hvertfall, jeg sier til ham at det er OSS som teller, jeg og ham, VÅRE meninger, ikke foreldrenes press! Tar jeg feil? Han er IKKE noe gårdsmenneske, vi er begge glad i hunder og hester, men han har alltid gitt utrykk for at han ikke skal drive med å pusse opp gården hvertfall. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg, for nå har vi kommet i den perioden at vi krangler støtt, flytteplanene til sommeren er helt utsatt for hans del, og han kommer ikke til å dra fordi "mamma og pappa har jo gjort så mye for meg, jeg kan ikke bare la dem i stikken med gården når de stoler på meg". For meg er det definitivt min siste vinter her oppe, jeg vil bort.. Uff, vet ikke hvor jeg skal hen med dette, jeg føler at mine meninger ikke lenger blir tatt hensyn til i det hele tatt og at hans foreldre har mer å si for vår fremtid enn det jeg har, jeg er skrekkelig lei meg for det

[Gjest TS]

Må foresten legge til at mannen har jo enormt mange gode kvailiteter, jeg elsker ham veldig høyt og vil jo ikke flytte uten ham, egentlig.. Uff, ble mye rot og surr med alle tankene mine, men håper noen forstår, og har noen gode ord til meg.

[Gjest Illiya]

Ok, foreldrene venter at dere shiner opp gården og det som hører til, noe de selv tydeligvis ikke har gjort.

Vel, vi lever i 2009, det er ingen selvfølge lenger at man tar over en gård som er mer eller mindre forfalt, og gjør sitt beste ut fra det. Det man gjør nå, er å se etter og finne ut hva man ønsker i livet sitt, også går man for det.

Hadde det vært meg, hadde jeg ikke under noen omstendigheter bosatt meg på den gården. Jeg hadde fortsatt mine planer om å flytte. For jeg tror ikke det du beskriver bringer dere noen god lykke og hverdag. Så får han ta et valg når han er klar over at du gjennomfører.

Blir han med: fint!

Blir han ikke med: da kan du prise deg lykkelig for at du ikke er stuck med en mann uten lyst til å flytte fra bygda, og at du ikke er stuck med en gård med sauer på

Endret 5. november 2009 av Illiya

[Elisabeth82]

Ok, foreldrene venter at dere shiner opp gården og det som hører til, noe de selv tydeligvis ikke har gjort.

Vel, vi lever i 2009, det er ingen selvfølge lenger at man tar over en gård som er mer eller mindre forfalt, og gjør sitt beste ut fra det. Det man gjør nå, er å se etter og finne ut hva man ønsker i livet sitt, også går man for det.

Hadde det vært meg, hadde jeg ikke under noen omstendigheter bosatt meg på den gården. Jeg hadde fortsatt mine planer om å flytte. For jeg tror ikke det du beskriver bringer dere noen god lykke og hverdag. Så får han ta et valg når han er klar over at du gjennomfører.

Blir han med: fint!

Blir han ikke med: da kan du prise deg lykkelig for at du ikke er stuck med en mann uten lyst til å flytte fra bygda, og at du ikke er stuck med en gård med sauer på

Merkelig med foreldre som har planlagt livet til sønnen sin så til de grader. Skal han ikke få lov til å leve sitt eget liv? Eller er det bare meningen han skal leve det livet de aldri klarte selv? Han bør si til deg hva han egentlig vil med livet sitt. Be han fortelle deg hva han vil med livet sitt og leve det livet, men være ærlig mot deg.Lytt og du vil få svar.Selv om det kanskje ikke er det svaret du liker

[leirbål]

Han er tydligvis under et stort press fra foreldrene nå.

Det er svært galt av dem å forsøke å styre livet til en voksen mann, men du kan nok ikke forandre dem.

Dette er hans valg. Han må velge imellom å bli manipulert av foreldrene sine, og bli mot sin vilje. Eller bli med deg sørover.

Hva han velger er umulig å si. Men jeg hadde tatt en ordentlig samtale om dette. Ja, foreldrene hans har hjulpet ham mye. Det er foreldres jobb! (Jeg er mamma selv.) Foreldre bør ikke forvente noe annet enn gleden av å se et barn vokse opp og bli et flott voksent menneske. Det er lønnen vår.

Alt annet er bonus.

Spør ham om han virkelig er villig til å ofre fremtiden med deg for en gård han ikke er spesielt interresert i?

Du kan jo også foreslå at han blir med for et år, og tar det derifra.

Da har foreldrene fått tid til å venne seg til situasjonen, og finne en annen løsning.

Hvis han velger foreldrene hadde jeg trukket meg. Da vil overskriften bli mer og mer riktig.

[:-) anna]

Jeg skjønner faktisk han også. Jeg sier ikke at det er foreldrene som skal bestemme. En voksen man har all rett til å bestemme selv. Men det betyr ikke at det er et enkelt valg.

Det er ikke vilt fremmede mennesker han skal "svikte". Det er foreldrene hans. Om det har vært i planene at han skal ta over familiegården i 29 år, så skjønner jeg faktisk at de blir skuffet om han ombestemmer seg. Og det er ikke enkelt å skuffe foreldrene sine. Det å flytte 1.500 km bort fra familien sin er heller ikke en enkel sak. En ting er nå, men foreldre har en tendens til å bli gamle. Til å trenge hjelp. Da er 1.500 km enormt langt. Har han flere søsken der oppe, eller blir de igjen "alene". Jeg tror kjæresten din er et menneske som føler ansvar, både for foreldre og for gården. Det er faktisk ikke en negativ egenskap.

Jeg sier ikke at han ikke skal få gjøre som han vil. Men det høres ikke ut som om det er like enkelt for ham å flytte, som det er for deg. Det er kanskje følelser du bør vise forståelse for også.

[Gjest Ida_B]

Run baby, run.

Kvalifisert gjetting:

Foreldrene hans har et svært usunt tak på ham, noe han ikke ser selv for da hadde han satt grenser for lenge siden. Du skrev ikke noe om det direkte, men det er dårlig kommunikasjon ute og går her, og uuttalte forventninger. Dvs at de forventer han skal overta gården, noe som ikke ble klart før han røpet flytteplaner. Har jeg rett?

Han er mer interessert i å tekkes dem enn i å få livet han ønsker med kvinnen han ønsker (for dere hadde/har jo fremtidsplaner).

Det trenger ikke nødvendigvis være at han ikke elsker deg nok (den tanken har du kanskje tenkt?), men at han blir påført skyldfølelse av mennesker som tar mer hensyn til seg selv enn til sitt eget barn.

Dette har jeg sett på nært hold etter å ha vokst opp i en psykopatbule (det fine navnet er "generasjonsbolig").

Viktig at i hvert fall du kommer deg vekk. Og virker dette nådeløst (i og med at du elsker ham): Blir dere der og pusser opp/lever på gård når ingen av dere egentlig ønsker det kommer det til å ramme kjærligheten mellom dere hardt.

IKKE gå inn i dette. Håper bare mannen slår dette prosjektet fra seg frivillig. Og husk: Det er deg og deres eventuelle fremtidige barn som skal være hans førsteprioritet. IKKE foreldrene hans.

Lykke til.

[Snasen]

Fydda. Drit i hele karen. mammadalter er ikke no å hige etter...

[Petter Sprett]

Det kan jo hende det ligger andre motiver bak flyttevegringen hans. Kanskje han ikke har lyst til å forlate bygda, venner og familie.

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar, alle svarene dere har kommet med har fått meg til å tenke meg om vel og lenge. Jeg kan si det slik at vi har ikke spesielt mye venner her vi bor nå, for de aller fleste har gjort slik vi hadde tenkt; de har flyttet vekk fra bygda og mot litt mer urbane byer. Har hatt lange samtaler med kjæresten, vi har grått, hatt det vondt og grått om en annen. Han blir ikke å flytte med meg sørover fordi han bare klarer ikke tanken på å forlate sine foreldre med alt ansvaret for gården, og han orker heller ikke å selge gården.. Jeg kom med et forslag at vi flytter til nærmeste storby her, det blir bare 200 km å reise pr vei, men han vil faktisk helst bare være her. Jeg spurte ham om hvorfor han ikke hadde tenkt på det før, han svarte at han ikke visste hvordan han skulle si det til meg, for han var livredd for at jeg skulle bli skuffet.

Mannen jeg trodde jeg elsket viser jo virkelig nye sider av seg selv i denne saken her, jeg trodde han prioriterte oss og vårt forhold. Selvsagt jeg forlanger ikke at han skal gjøre som jeg vil og ønsker og slikt, men jeg vil at han skal respektere meg og kommunisere med meg, stole på meg og faktisk prøve å satse litt med meg. Gud det svir at ting plutselig har blitt helt omvendt av hva vi planla Jeg kommer nok til å beholde mine flytteplaner, for dette er noe jeg har sett frem til veldig lenge nå. Han på sin side vil ikke flytte, men vil heller ikke for alt i verden miste meg. Jeg vet ikke om jeg vil at vi skal fortsette forholdet nå, for det er veldig vondt å tenke på at en dag om ikke lenge skal jeg måtte dra fra ham, og hvor vondt det vil gjøre. Kanskje ting er best å bryte tvert av nå med en gang. Dette er så vanskelig og tungt

[Gjest Iah]

Det er ikke vilt fremmede mennesker han skal "svikte". Det er foreldrene hans. Om det har vært i planene at han skal ta over familiegården i 29 år, så skjønner jeg faktisk at de blir skuffet om han ombestemmer seg.

Å legge slike føringer på et barns liv synes jeg er fryktelig dårlig gjort. For meg er den en selvfølge at alle skal ha rett til å velge sin egen fremtid og sitt eget liv.

Trist å høre utviklingen TS, lykke til videre.

[Phaedra]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Phaedra, mod

Endret 8. november 2009 av Phaedra

[:-) anna]

Å legge slike føringer på et barns liv synes jeg er fryktelig dårlig gjort. For meg er den en selvfølge at alle skal ha rett til å velge sin egen fremtid og sitt eget liv.

Trist å høre utviklingen TS, lykke til videre.

Det kalles odel

[Gjest Iah]

Det kalles odel

Jeg synes det er like bedritent uansett hvilke tradisjoner man måtte gjemme seg bak.

[Gjest Gjest_harepus_*]

Jeg synes det er like bedritent uansett hvilke tradisjoner man måtte gjemme seg bak.

Det kan jo også hende at når det kom til stykket (flyttedato nærmet seg) så skjønte han at han ikke ønsket å flytte vekk fra gården til tross for alle planene han og ts hadde lagd. Spesielt hvis han ikke har søsken som kan ta over, da blir muligens alternativet at barndomsgården blir solgt og kanskje er det ikke et valg han er villig til å ta.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er like bedritent uansett hvilke tradisjoner man måtte gjemme seg bak.

Er helt hundre enig med deg! Dette var helt tragisk.

[Eve Luna]

Det er en utrolig trist situasjon TS.

Det kan hende det er best at du flytter vekk og gir ham rom til å savne deg og tenke litt på hva han går glipp av.

Hvis han overtar gården av skyldsfølelse så vil han aldri bli lykkelig.

Og jeg skjønner bare ikke at mennesker kan ha så sterke tilknyttinger til eiendom. For meg er eiendom bare et eiendom, uansett om det har vært i familien i generasjoner. For meg har mennesker alltid vært viktigere. Jeg hadde gledelig gitt opp gården for å flytte med min kjære.

[Gjest Gjest]

Det er en utrolig trist situasjon TS.

Det kan hende det er best at du flytter vekk og gir ham rom til å savne deg og tenke litt på hva han går glipp av.

Hvis han overtar gården av skyldsfølelse så vil han aldri bli lykkelig.

Og jeg skjønner bare ikke at mennesker kan ha så sterke tilknyttinger til eiendom. For meg er eiendom bare et eiendom, uansett om det har vært i familien i generasjoner. For meg har mennesker alltid vært viktigere. Jeg hadde gledelig gitt opp gården for å flytte med min kjære.

Jeg må si at jeg skjønner ham godt. Dette er da ikke bare gården, men tilhørigheten til stedet en har vokst opp og til slekten sin. Jeg ønsker også at mine barn skal vokse opp og være kjent med besteforeldre, tanter og onkler og søskenbarn, fremfor at vi skal bo i en drabantby der jeg ikke kjenner igjen naboene fra samme blokk på butikken.

[Gjest TS]

Uff, nå har jeg hatt noen vonde, veldig vonde dager der jeg stort sett har lurt på om jeg har levd, vært død eller noe midt i mellom. Jeg elsker ham så forbanna utrolig høyt, det svir så grusomt å tenke på å alene uten ham i så mye som bare ei uke. Vi bestemte oss for å ta oss litt tid for oss selv der vi begge tenkte over forholdet på nåværende tidspunkt, jeg trodde det var snakk om dager, uker eller kanskje i verste fall til og med måneder. I går kom han til meg og sa at han ville ikke være uten meg for alt i verden, han orka ikke å ta et valg mellom meg og stedet han har vokst opp på. Jeg svelgte gørra og klumpen i halsen og fikk sagt at han skulle ikke måtte velge, og at han er fri til å bli her hjemme. Aller helst hadde jeg lyst å si at jeg elsket ham over alt i verden, kunne ikke leve uten ham og MÅTTE ha ham med meg, men jeg kan jo ikke det. Da kom han med den største overraskelsen, han vil faktisk bli med meg likevel...!

Jeg ble jo selvsagt så glad! Etter flere dager på halveis til helvete følte jeg meg for første gang i live, frisk og rask! Jeg er bare litt redd for tvilen i bakhodet, tenk om han ombestemmer seg igjen? Jeg har jo sagt til ham at han trenger ikke å måtte bli med meg nå, han er ikke nødt, jeg tvinger ham ikke. Men jeg har jo sagt at vi ikke kan ha et forhold når jeg drar, jeg orker ikke et slikt forhold der vi ses maks 2-3 ganger i året med hele landet mellom oss. Jeg håper ikke at det er det som får ham til å ombestemme seg nå..

[leirbål]

Jeg håper of tror at han ikke ombestemmer seg.

Du sa jo selv at han egentlig ikke ønsker å overta gården. At han ikke ser for seg en fremtid som bonde.

Det at du har vist ham hvor vondt du har hatt det, uten å mase har nok hjulpet ham å ta avgjørelsen sin.