Redd for å vise svakhet

[Gjest Jente_30]

Jeg er en jente på 30 år som utad fremstår som såkalt vellykket - god utdannelse og god jobb, smilende og bild, mange venninner, osv.

Men jeg har en "hemmelighet" som kun de nærmeste kjenner til :

jeg har lidd av sosial angst siden tenårene og går til psykolog for å bli kvitt det. Min største angst er at dette skal bli avslørt.

Jeg har hatt flere langvarige forhold, og det store problemet mtit har alltid vært "når skal jeg fortellee dette"

Nå har jeg truffet en jevnaldrende mann, han er kjempeutadvendt, masse kamerater, sevlsikker, etc etc - og han er forelsket i meg.

Men han kjenner meg ikke.

Hvordan forteller man en person man er forelsket i at man har sosial angst? Føler det er så stigmatiserende! og det bryter veldig med det inntrykket folk flest har av meg. Jeg er så redd for at han skal tenke "åh, psykiske probolemer, en slik kan jegi kke være sammmen med!" og så stikekr han....

What to do?

[I Grosny]

Jeg er en jente på 30 år som utad fremstår som såkalt vellykket - god utdannelse og god jobb, smilende og bild, mange venninner, osv.

Men jeg har en "hemmelighet" som kun de nærmeste kjenner til :

jeg har lidd av sosial angst siden tenårene og går til psykolog for å bli kvitt det. Min største angst er at dette skal bli avslørt.

Jeg har hatt flere langvarige forhold, og det store problemet mtit har alltid vært "når skal jeg fortellee dette"

Nå har jeg truffet en jevnaldrende mann, han er kjempeutadvendt, masse kamerater, sevlsikker, etc etc - og han er forelsket i meg.

Men han kjenner meg ikke.

Hvordan forteller man en person man er forelsket i at man har sosial angst? Føler det er så stigmatiserende! og det bryter veldig med det inntrykket folk flest har av meg. Jeg er så redd for at han skal tenke "åh, psykiske probolemer, en slik kan jegi kke være sammmen med!" og så stikekr han....

What to do?

Tror du det går an å si at du har LITT sosial angst. Det er jo ikke helt krisesterk angst heller siden du klarer å håndtere det.

[Gjest TS]

Tror du det går an å si at du har LITT sosial angst. Det er jo ikke helt krisesterk angst heller siden du klarer å håndtere det.

Ja, men det er jo et PROBLEM for meg! "Litt sosial angst" har jo de aller fleste, men jeg går faktisk i terapi for det! Nå i datingfasen, før jeg blir kjent med ham, er det så utrolig vanskelig!

[leirbål]

Hvordan arter denne angsten seg? Hvordan hemmer den deg?

[Gjest TS]

Hvordan arter denne angsten seg? Hvordan hemmer den deg?

Har helt noia for å holde foredrag og være på møte med "viktige personer", da får jeg brekningsfornemmelser aldeles. Det er noe med det å være i en situasjon jeg ikke kan "flykte fra" som friker meg helt ut!!! men det som hemmer meg mest i hverdagen, er at jeg er redd for å skjelve på hendene så andre ser det. Synes det er ekkelt å f.eks. spise middag med folk jeg ikke kjenner, føler jeg må kaste opp. Som om maten setter seg fast i halsen! Det er et MARETITT å være i datingfasen når man har det slik, for det dukker hele tiden opp utfordrende situasjoner... Spise middag med min utkårede.... møte kameratene hans... møte foreldrene... ARGH. Når jeg først blir kjent med ham, går det jo greit, men det er den jævla innledende fasen som er helt forJÆVLIG.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke sagt noe i denne første fasen. Han får ikke hjulpet deg med problemene dine nå uansett, det eneste du oppnår er kanskje at han blir veldig fokusert på det. Det at du er redd for å skjelve på hendene etc. er noe du lett kan forklare med at alt er nytt for deg, og du gruer deg litt for å møte alle de nye menneskene. Ikke så rart det, slik er det for mange av oss!

Når dere har blitt godt kjent, kan du heller velge å fortelle det til ham. Da får han en forklaring på hvorfor du ikke er så fortrolig med enkelte situasjoner.

Det er ikke det at jeg ikke vil du skal være åpen, men noen ganger kan det å være åpen gjøre at det blir fokusert mer på problemene dine enn nødvendig. Du trenger å bli avledet, og det blir du ikke dersom han blir sittende og studere deg...

Husk at veldig mange har lignende problemer, du bør ikke være så redd for ikke å strekke til i alle situasjoner. Håper du går til en OK psykolog, som kan hjelpe deg å overkomme det som hemmer deg mest.

[Gjest Gjest]

Hei.

Har akkurat det samme selv. Møter og lingnende er et helvete.

Men jeg gjør det fordet. Eneste metoden for å bli kvitt dette er å hoppe i det, selv om det er ekstremt ubehagelig. Jeg søker slike sosiale situasjoner nå så mye som jeg kan. Er det et møte jeg ikke trenger være med på, hopper jeg på. Det motsatte kjønn kan også være et problem når man er hemmet av dette. Legger de merke til noe sier jeg det bare rett ut, forsvinner de så forsvinner de.Må rett å slett gi litt faen. Men folk er forskjellige å dette krever en god del for det blir ubehagelig, men er nok det eneste som hjelper etter min erfaring.

Føler med deg:)

[Gjest Her har du spørsmålet!]

Spørsmålet er vel om du vil leve med en mann som ikke ønsker å være med deg som du er. Hvorfor er man så redd for å vise seg frem, man har ingenting å tape. Vil du være sammen med noen som ikke godtar dine svake sider?

Eneste grunnen til å ikke fortelle dette er om du kun ønsker et useriøst forhold!

[leirbål]

Spørsmålet er vel om du vil leve med en mann som ikke ønsker å være med deg som du er. Hvorfor er man så redd for å vise seg frem, man har ingenting å tape. Vil du være sammen med noen som ikke godtar dine svake sider?

Eneste grunnen til å ikke fortelle dette er om du kun ønsker et useriøst forhold!

jeg er både enig og uenig med deg.

Å fortelle om alle svakhetene, utfordringene og problemene helt i begynnelsen av dateingen er vanlivis ikke særlig lurt.

Ikke fordi den hun dater ikke er seriøs, men fordi det er for tidlig.

Jeg hadde blitt skremt vekk av det, om mannen min hadde fortalt meg om et stort problem de første gangene vi datet. Og jeg var veldig seriøs.

Men en mann som virkelig ønsker å bli kjent med ts vil ikke la seg skremme vekk av at hun skjelver på hendene, og er nervøs.

Det er forskjell på å være det, og på å fortelle for mye med en gang.

Ts. du blir rådet til å hoppe i det. Det er et godt råd. Jeg vet om ei som hadde sterk angst for flere ting. Hun utsatte seg for det hun frytet. Etter en stund ble det lettere, og nå har det gått over.

Så hopp i det. De fleste er nervøse på date, så at du også er det vil han nok ikke tenke over.

De første gangene kan dere jo ha spisefrie dater.

Hvis du skjelver, så ta brodden av det med å kommentere det selv. Bare nevn litt lett og tilfeldig, at "jeg skjelver visst litt på hendene."

Så snakker du om noe annet. Ikke la det bli et tema.

Da er det mindre skummelt å tenke på om han ser det, for du har "ufarliggjort" det.

[Gjest TS]

jeg er både enig og uenig med deg.

Å fortelle om alle svakhetene, utfordringene og problemene helt i begynnelsen av dateingen er vanlivis ikke særlig lurt.

Ikke fordi den hun dater ikke er seriøs, men fordi det er for tidlig.

Jeg hadde blitt skremt vekk av det, om mannen min hadde fortalt meg om et stort problem de første gangene vi datet. Og jeg var veldig seriøs.

Men en mann som virkelig ønsker å bli kjent med ts vil ikke la seg skremme vekk av at hun skjelver på hendene, og er nervøs.

Det er forskjell på å være det, og på å fortelle for mye med en gang.

Ts. du blir rådet til å hoppe i det. Det er et godt råd. Jeg vet om ei som hadde sterk angst for flere ting. Hun utsatte seg for det hun frytet. Etter en stund ble det lettere, og nå har det gått over.

Så hopp i det. De fleste er nervøse på date, så at du også er det vil han nok ikke tenke over.

De første gangene kan dere jo ha spisefrie dater.

Hvis du skjelver, så ta brodden av det med å kommentere det selv. Bare nevn litt lett og tilfeldig, at "jeg skjelver visst litt på hendene."

Så snakker du om noe annet. Ikke la det bli et tema.

Da er det mindre skummelt å tenke på om han ser det, for du har "ufarliggjort" det.

Tusen takk!!

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre! Har diskutert denne mannen/situasjonen med de to nærmeste venninnene mine, og de er delte i sitt syn. Den ene mener at jeg ikke må la angsten styre livet mitt og at jeg bare må hoppe i det. Den andre mener at, siden jeg er i en sårbar livssituasjoner akkurat nå pga vanskelig på jobb + familiekonflikt og har hatt mer angstsymptomer en periode nå og at dette IKKE er rett tid for meg å innlede noe med en type. Det er også noe med denne typen som gjør meg litt usikker. Har merket at han kan være litt kritisk mot andre mennesker, slenger lett ut av seg kommentarer om folk. Tror ikke han har opplevd mye motgang i livet, for å si det sånn. Han sier mye fine ting til meg og vi har det kjekt når vi er sammmen, men det ringer noen alarmklokker i bakhodet.

Jeg tror ikke jeg hadde grudd meg så masse til disse sosiale situasjonene om jeg følte meg helt trygg på at han var en tolerant type, for det er jeg usikker på om han er! Han tror jo sikkert nå at han har kapret selveste perleøredobb-baben som

skal gjøre karriere og som han kan vise frem til kameratene sine.

Nei, uff, jeg vet ikke! Han er liksom ikke typen som man kryper inntil og bare "nå skal du høre..." Men jeg er så forelsket og jeg merker jeg blir så giret av å ha noe på gang med ham, samtidig som jeg LIVREDD.

Kan det være MAGEFØLELSEN min som ber meg om å stikke her?

[leirbål]

Når alarmklokkene ringer, så hør på dem.

Det er en grunn til at du nøler. hadde det kun vært kun vært de sosiale situasjonene hadde jeg sagt uten forbehold hopp i det.

Men når du skriver det du gjør om mannen, og også forteller at magefølelsen din sier at dette ikke er så lurt, så hør på den.

Han høres ikke ut som en mann du bør satse på, utifra det du skriver.

Forelskelse er hormoner og begjær. Når hjernen din bryter igjennom dette for å si stopp, da bør du stoppe.

Det du viser at du behøver, og det han tilbyr er ikke det samme!

Du trenger en snill, omtenksom mann. Han er ikke det.

Og nei, det er ikke lurt å finne en kjæreste når du er sårbar, som du er nå.

Bruk heller tiden fremover til å bygge deg opp, og øv deg gjerne litt på vanskelige situasjoner. Da slipper du å grue deg sånn når du er klar for å date igjen.

[Gjest TS]

Når alarmklokkene ringer, så hør på dem.

Det er en grunn til at du nøler. hadde det kun vært kun vært de sosiale situasjonene hadde jeg sagt uten forbehold hopp i det.

Men når du skriver det du gjør om mannen, og også forteller at magefølelsen din sier at dette ikke er så lurt, så hør på den.

Han høres ikke ut som en mann du bør satse på, utifra det du skriver.

Forelskelse er hormoner og begjær. Når hjernen din bryter igjennom dette for å si stopp, da bør du stoppe.

Det du viser at du behøver, og det han tilbyr er ikke det samme!

Du trenger en snill, omtenksom mann. Han er ikke det.

Og nei, det er ikke lurt å finne en kjæreste når du er sårbar, som du er nå.

Bruk heller tiden fremover til å bygge deg opp, og øv deg gjerne litt på vanskelige situasjoner. Da slipper du å grue deg sånn når du er klar for å date igjen.

Takk Leirbål, du er søt.

Da er spørsmålet: Hvordan formidle dette til min utkårede? Jeg får ondt av ham, han har jo ikke gjort noe galt, men han vet ikke at han har forelsket seg i feil type jente. Gud bedre!

Det er ekstremt tidlig i datingfasen ennå, men hi har allerede vært fysiske, og begge har sagt til den andre "jeg er betatt av deg". Jeg skal være med ham på et julebord om noen uker.

Han har krav på en forklaring! Jeg gir ham jo ikke en sjangse engang. Men jeg kjenner meg selv for godt ... Åh gud, dette er så vondt. Egentlig har jeg bare lyst å løpe opp dit han bor og kysse ham. Eller sende sms og si hvor søt jeg synes han er.

Men jeg vet med meg selv at jeg ikke bør gjøre det.

Skal jeg sende en sms og forklare det? Eller ta det på tlf?

Hva er riktig fremgangsmåte her?

[leirbål]

Klarer du å si det på telefon uten å gi etter og prøve en gang til, fordi du forstår at han er jo verdens søteste, og du har misforstått, så gjør det.

Hvis ikke hadde jeg sendt sms eller e post.

Forklar at selv om du er tiltrukket av ham og synes han er en flott mann, så er han ikke helt det du ser etter. Og at heller ikke du er det han ønsker i en kjæreste.

Takk for tiden sammen, og opplevelsene. Si at du håper han finner en flott dame snart.

Du kan jo også legge til at du ikke er klar for et forhold akkurat nå, for det skjer så mye i livet ditt for tiden.

Den siste han mange mulige feller: hva om du møter den rette om to uker, hva om han velger å vente osv.

Siden dere begge er betatt ville jeg ikke beholdt kontakten. da er sjansen svært stor for at dere fortsetter inn i et forhld som ikke gir noen av dere det dere ser etter.

Det er vondt, men av og til er det sunne ikke så behagelig. Bare spør tannlegen.

[Gjest Gjest_Mann40_*]

Kjære deg!

I et forhold er det naturlig å fortelle om sine mer private sider etter hvert. Han vil sannsynligvis føle seg beæret over at du forteller han om sider ved deg som er av mer privat karakter. Du trenger jo ikke presentere dette som en bombe, som en kjempesak, som noe du har gruet deg for i årevis. Kan du ikke bare si ved en passende anledning at du sliter litt i sosiale sammenhenger. Du er litt sjenert, du hater å si noe i forsamlinger, etc. Dette gjelder jo mange. Dessuten kan du etter hvert si at du ønsker å komme videre som person, og har søkt hjelp for å bli mer utadvendt og sikker på deg selv. Jeg ville oppfattet dette udelt positivt.

Alle mennesker har ”noe”. Sider ved en selv som ikke står skrevet i pannen. Han kan ha all verdens sykdommer, angster, kriminelle familiemedlemmer, hva det skal være uten at du vet det. Men, han er trygg på seg selv for det. Han lar ikke dette ødelegge livet.

Saken er at så lenge du IKKE har fortalt han noe om dette, så har du en situasjon som du er redd for. Straks du har fortalt han litt, så er situasjonen borte, og du vil ha det mye bedre. Når du skriver at mannen har forelsket seg i feil jente, synes jeg du er helt på ville veier! Du må da ikke tro så dårlig om deg selv! Han liker deg og det er det en grunn til! Han synes du er en flott jente, og vil helt sikkert ha deg som du er! Ikke la selvtilliten din ødelegge alt her nå. Dette kommer til å gå bra skal du se!

PS: Du sender IKKE sms eller mail. Du skal jo ikke presentere et kriminelt rulleblad! Du nevner dette i ro og mak en gang dere er sammen uten å gjøre en stor sak ut av det.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Du skriver veldig bra, Leirbål, men akkurat her er jeg mer enig med Mann40. Fordi om en person sliter litt med angst i sosiale sammenhenger, så betyr ikke det at vedkommende må være alene resten av livet! Alle har vi våre problemer, det som teller er hvordan vi lærer oss å leve med dem uten at de skal ta overhånd.

Dersom det er slik at kjæresten til ts ønsker en helt perfekt kvinne uten noen som helst problemer - en han kan vise frem som et trofe, da er det kanskje greit å gå videre. Men han har jo ikke fått sjansen enda til å vise at hun betyr noe mer enn akkurat det for ham!

Jeg synes heller ikke at ts bare skal sende en mail eller ta en telefon om noe sånt. Det må jo kunne gå an å snakke sammen om dette ansikt til ansikt. Som Mann40 sier: Det er ingen kriminell livstidsdom en skal fortelle om!

Til ts: Ikke gi opp og tro du er håpløs fordi du har problemer. Problemer er til for å overvinnes.

[Elisabeth82]

Jeg er en jente på 30 år som utad fremstår som såkalt vellykket - god utdannelse og god jobb, smilende og bild, mange venninner, osv.

Men jeg har en "hemmelighet" som kun de nærmeste kjenner til :

jeg har lidd av sosial angst siden tenårene og går til psykolog for å bli kvitt det. Min største angst er at dette skal bli avslørt.

Jeg har hatt flere langvarige forhold, og det store problemet mtit har alltid vært "når skal jeg fortellee dette"

Nå har jeg truffet en jevnaldrende mann, han er kjempeutadvendt, masse kamerater, sevlsikker, etc etc - og han er forelsket i meg.

Men han kjenner meg ikke.

Hvordan forteller man en person man er forelsket i at man har sosial angst? Føler det er så stigmatiserende! og det bryter veldig med det inntrykket folk flest har av meg. Jeg er så redd for at han skal tenke "åh, psykiske probolemer, en slik kan jegi kke være sammmen med!" og så stikekr han....

What to do?

Ikke gjør noen ting. Bare nyt tida med han du er forelska i og ta det opp nr det faller seg naturlig.. Sikkert en stund til. Har samme problem som deg. Og klarer meg fint. Ingenting skal stoppe meg fra å gjøre det jeg har lyst til. Ikke engang nerver man ikke kan styre.

[Gjest TS]

Ikke gjør noen ting. Bare nyt tida med han du er forelska i og ta det opp nr det faller seg naturlig.. Sikkert en stund til. Har samme problem som deg. Og klarer meg fint. Ingenting skal stoppe meg fra å gjøre det jeg har lyst til. Ikke engang nerver man ikke kan styre.

Men hva gjør du når du blir invitert med på ting og nervene slår helt krøll på seg? Hva gjør du i datingfasen når dere skal spise middag og møte venner/familie? Trenger råd! Når det er sagt - jeg nyter å være forelsket. Ja, det gjør jeg! ;-)

[Elisabeth82]

Men hva gjør du når du blir invitert med på ting og nervene slår helt krøll på seg? Hva gjør du i datingfasen når dere skal spise middag og møte venner/familie? Trenger råd! Når det er sagt - jeg nyter å være forelsket. Ja, det gjør jeg! ;-)

Prøv å finn en tanke som roer deg ned som du kan bruke når du kjenner nervene griper tak. Jeg smiler alltid, selv om jeg holder på å dø innvendig og hendene skjelver helt vilt. Viktig å kaste seg ut i det. Blir sikkert bedre når du blir mer kjent med de?

[leirbål]

Du skriver veldig bra, Leirbål, men akkurat her er jeg mer enig med Mann40. Fordi om en person sliter litt med angst i sosiale sammenhenger, så betyr ikke det at vedkommende må være alene resten av livet! Alle har vi våre problemer, det som teller er hvordan vi lærer oss å leve med dem uten at de skal ta overhånd.

Dersom det er slik at kjæresten til ts ønsker en helt perfekt kvinne uten noen som helst problemer - en han kan vise frem som et trofe, da er det kanskje greit å gå videre. Men han har jo ikke fått sjansen enda til å vise at hun betyr noe mer enn akkurat det for ham!

Jeg synes heller ikke at ts bare skal sende en mail eller ta en telefon om noe sånt. Det må jo kunne gå an å snakke sammen om dette ansikt til ansikt. Som Mann40 sier: Det er ingen kriminell livstidsdom en skal fortelle om!

Til ts: Ikke gi opp og tro du er håpløs fordi du har problemer. Problemer er til for å overvinnes.

Jeg har aldri tenkt tanken at ts. ikke vil finne en vidunderlig mann. Og jeg håper det skjer med en gang hun er klar. (Det vet jeg ikke når er.)

Det jeg baserte rådene mine på er ikke angsten, men det at hun føler at han er ute etter et trofe. Ikke en kvinne.

At hun har angst har jeg svart på lenger oppe, at jeg ville utfordret angsten. Ikke for å tekkes en mann, men for å utvide sine egne grenser.

Når hun har det hun beskriver som alarmklokker allerede nå, stusser jeg veldig.

Men noe av det beste med et forum er at siden jeg ikke vet eller tolker alt helt rett bestandig, så er det alltid noen som kommer med andre innspill.

For at ts vil gjøre en flott mann svært lykkelig, er jeg ikke i tvil om.

[Gjest TS]

Egentlig vet jeg ingenting om hva han tenker eller hvordan han oppfatter meg. Jeg lager meg teorier for å beskytte meg selv.

Han er en omgjengelig og sosial type, jeg er veldig smigret over at han har "valgt" meg. Kanskje jeg bør fokusere mer på det i fremtiden.

Jeg velger å tro at har falt for meg fordi jeg er livlig og sjarmerende, og ikke fordi jeg har de ytre verdiene i orden.

Så får tiden vise hva som skjer. Garantier har man aldri uansett...