fra himmel til helvete..

5. november 2009

Jeg husker det som om det skulle være igår, vi begge to hadde snakket i telefonen hele natten, og så dratt på jobb. Vi planla at du skulle komme inn til meg etter jobb den dagen. Det var sommer, og det var en av de varmeste dagene. Husker jeg dusjet i iskaldt vann den dagen. Stresset med og holde øynene oppe for jeg hadde ikke sovet på ovr 24 timer. Klokken var litt på 5 da du ringte og sa du var utenfor. Jeg husker jeg løp ned for og åpne. Det perfekte synet, husker enda hva du hadde på deg og åssen du luktet. Håre ditt var rettet ut, og luggen lå helt perfekt. Men det jeg ikke visste, var at dette var starten på et stort mareritt..

Vi forelsket oss den sommeren, og jeg husker at det ikke var en vanlig forelskelse. Den var sterk, så sterk at jeg trodde ingenting skulle klare og ødelegge den. Vi dro på telturer, kjørte rundt på bilturer og tilbragte masse fin tid sammen. Vi hadde mange av de samme innteressene, og sommeren var veldig herlig. Jeg husker, så kom dagen du skulle dra på guttetur til syden med en kompis. Jeg fryktet egentlig ingenting, for jeg visste du aldri ville gjøre noe slik mot meg. Jeg husker jeg telte minutter, timer, dager, uker til du skulle komme hjem. Tiden gikk sagte, men du kom hjem en dag før jeg trodde. Husker jeg ble så glad. Var så godt og høre stemmen din på telefonen da du ringte og sa du var hjemme. Du virket jo så glad? Jeg husker jeg hadde mine tvil pga fortiden din, men jeg valgte og tro deg. Dessuten sa du jo at ingenting skjedde nedi syden.

Jeg husker den kvelden var jeg innvitert på jentefest hos en venninde, og vi ble enige om og møtes dagen etter. Jeg tro på jentefesten, som verdens lykkeligste jente, husker jeg strålte. Det ser jeg enda, da jeg ser tilbake på bilder ifra den kvelden. Husker senere ut på kvelden ringte du for og sjekke åssen jeg hadde det. Jeg husker jeg løp ut på verandaen for og at du skulle høre meg bedre. For jeg gjorde hva som helst for deg. Jeg husker jeg hadde fått i meg litt mye og drikke og spurte deg igjen om du hadde gjort noe nedi syden. Denne gangen svarte du ærlig, og jeg kjente alle organene i kroppen min vrenge seg.

Du var fortvilet, og helt stum.. jeg kjente tårene presse på, men sa ingenting og la på og sa at vi kunne snakke om dette imorgen. Jeg gikk inn til jentene igjen og fortalte det til de. Jeg husker de alle var i sjokk, og sa de ikke kunne tro du kunne gjøre noe slik mot meg. Jeg husker jeg gråt, og jeg husker jeg egentlig ikke visste hva jeg gråt for. For jeg visste jo ikke hva du hadde gjort.

Resten av kvelden var ødelagt, jeg husker jeg drakk meg dritings og dro hjem i 12 tiden. Bussturen hjem ifra venninden min var lang, veldig lang. Jeg måtte gå av stoppet før, fordi jeg var så full og måtte kaste opp. 2 vinflasker kom i retur. Jeg husker jeg satt og skav ved en busk en liten halvtime før jeg kom meg hjem. Mobilen fikk mange meldinger ifra venninder som lurte på om det gikk bra.. Når jeg kom meg inn døra på rommet mitt rev jeg av meg alle klærne og la meg i fostersilling unner dyna. Jeg kom på at jeg hadde lagd en overraskelses film til deg mens du hadde vært borte. Jeg logget på msn, du var der. Jeg sendte filmen for og strø salt i såret. Du satt på cam, jeg husker du satt der. Med søskenbarnet ditt, holdt på tårene.. Før jeg vet ordet av det var du på vei inn til oslo, for og snakke med meg. Det var ikke lilleturen heller, med tanke på at du bor 1 time unna. Men du kjørte, og du kjørte fort. Jeg husker jeg løp mot deg når du kom, i bare en t-skjorte.. Jeg knakk sammen, husker jeg slo og hamra på deg. Du holdt meg hardt fast, før du knakk sammen selv. Du angret virkelig den gangen..Du fortalte det slik det var, at dere hadde kysset. Jeg klarte og roe meg, med tanke på at det kunne vært værre.. Vi klarte og gå videre samen, jeg stolte på deg igjen. Det ville bli bra igjen. Vi hadde sex den natten..

Den sommeren skulle du også være alene hjemme, ute på landet.. Jeg husker du kom og hentet meg, også dro vi uttover til deg. Ting føltes så bra igjen, vi begynte og lage planer, du ville se på leiligheter i nærområdet, som kanskje vi to skulle bo i. Jeg følte for første gang at jeg kunne stole på deg igjen. Du sa jeg var jenta i ditt liv, og at vi skulle få det så bra sammen. Du bygde opp masse forhåpninger og forventninger. Jeg husker, etter noen dager var du brått usikker på følelsene dine igjen og ville jeg skulle dra hjem. Fordi du måtte tenke. Med tungt hjerte dro jeg hjem igjen, jeg husker den ekle følelsen jeg hadde inni meg, og skjønte allerede da at oss to var feil. Jeg husker jeg hadde ganske mange ubesvart anrop fra en vennine av deg den fredagen etter. Jeg ringte henne opp igjen, jeg husker hun fortalte meg på en rolig og pen måte at du hadde besøk av denne jenta ifra syden. Det rablet for meg, jeg husker jeg ringte deg og spurte hvordan du kunne gjøre noe slik. Og at du bare kunne sende henne på første fly hjem til hjembyen hennes. Det gjorde du..

Du hadde ødlagt alt, jeg husker jeg var så såret, skuffet og sint. Du hadde også begynt og forandre deg, mer respektløs. Jeg skjønte det da, dette var slutten. Jeg ville ikke mer. Tiden gikk, og vi snakket vel mindre og mindre sammen. Jeg husker turene du kom til meg om natten, da vi lå i husken og snakket sammen. Jeg var ikke sint engang lengere, jeg bare håpet på at den gutten jeg elsket og var forelsket i skulle finne til fornuft. Det gjorde du ikke. Som tiden gikk begynte jeg og bli syk, morgen kvalme og huepine, følte meg slapp og appetitten var på topp. Jeg fryktet det værste. Jeg var gravid! Jeg var så lykkelig, men samtidig så leimeg. Med tanke på det du hadde gjort.. Jeg kom meg til legen og fikk allerede vite at jeg var et godt stykke på vei. Ikke med 1 barn, men med 2. Dette gjorde situasjonen mye værre. Du presset meg opp i et hjørne, og nå var det virkelig ikke noe kjære mor lengere. Jeg skulle ta abort, det var ikke snakk om noe annent. Jeg husker til og med at familien din kunne betale meg for og ta abort. Det var helt sykt.

På den tiden fikk jeg mer og mer kontakt med en av kusinene dine, jeg husker hun var så snill mot meg. Syns at du var en drittsekk. Det syntes egentlig jeg også. Så kom dagen jeg bestilte time. Vi hadde planlagt og være sammen helgen før, men det kunne du ikke. For du skulle jobbe. Jeg hadde fått time mandagen etter den helgen, og du hadde lovt meg og bli med. Jeg husker jeg ringte deg den helgen, men fikk aldri svar. Broren min hadde sett deg på tusenfryd da, med en annen jente. Og jeg la fort sammen to og to. Du hadde besøk av syden jenta. Jeg hisset meg ikke opp over det, for jeg tenkte at du ikke ville gjøre noe værre med meg. Du ville støtte meg igjennom dette! Mandagen kom, du ble ikke med.. Jeg klarte ikke gjennomføre det..

Tiden gikk, og jeg fortalte deg det ikke. Men til slutt var jeg nødt tvunget til og gjøre det. Du ble sjokket, men fortalte at alt skulle ordne seg og du skulle støtte meg hele veien. Men så ble du vekke igjen.. Jeg husker den smerten jeg følte da, kroppen min taklet det ikke lengere. Jeg spontanaboterte tvillingbarna våres i 21 uke (hvis du regner ifra siste menstrasjon) Da du fikk greie på dette ville du møte meg. Det var siste gangen jeg så deg, husker du sa at du ville ha tid for deg selv...

Det ødla meg