Livets perler, nesten på en snor

[Bustetroll]

Det er så godt å finne igjen noe man lenge har forlagt. Kanskje har det til og med vært mer enn utenfor syns og rekkevidde, men det spiller ingen rolle så lenge det er tilbake. Og det er det. Jeg ser det. Føler det. Hører det. Kjenner det. På meg. På luften. På havet. På trærne. Og snøen, som snart dekker oss med myke, kalde flak av kjærlighet.

[Bustetroll]

Har jeg husket å fortelle hvor høyt jeg elsker synet av mennesker med spor av levd liv. Rynker og arr er noe av det vakreste jeg vet. Og øyne som forteller flere historier enn all verdens ord noen gang vil kunne. Jeg elsker synet av mennesker som er, har vært og kommer til å være, den de er - på godt og vondt. Jeg elsker ikke det som er vondt, men jeg vil nesten påstå jeg elsker resultatet av det smerte kan oppnå. Jeg tror et menneskes evne til svulmende, altoppslukende, sjelespredende lykkeøyeblikk avhenger av erfaringer som ikke bærer snev av det som er fint. Det er derfor verden er så vakker, spesielt hvis man plasserere den i en såpeboble. Som aldri sprekker.

[Bustetroll]

Jeg kommer alltid tilbake til at jeg tenker veldig mye på det jeg ikke lengre husker. Et blikk, en lyd, en lukt, et fremmed ansikt kan i løpet av et øyeblikk vise meg bilder fra et liv jeg ikke greier å forstå er mitt eget. Et smil jeg vet jeg kjenner fra tusen ganger er meg helt fremmed. Øyeblikk som oppsto for så mange år siden at snart ingen lenger husker ligger begravd bak og under et liv som også tilhører meg. Jeg kan vite at det er der, men uansett hva jeg gjør så greier jeg ikke huske det, selv om jeg kjenner igjen og bærer en visshet.

[Bustetroll]

Jeg undrer meg, vil jeg noen gang kjenne til en tilværelse uten en underliggende atmosfære av sorgtyngede tanker? Samtidig underer jeg meg over hvordan jeg ville taklet følelsen av totalt tristessefravær. Sannsynligvis ville mangelen på kontakt med livets melankoli fylt meg med en altoppslukende tomhet, og jeg ville brukt hverdagen til å vandre rundt med et påklistret smil som for meg selv var totalt fremmed.

Endret 25. oktober 2010 av Bustetroll

[Gjest wild bird]

Du er en melankoliker, det ser en jo når en leser hos deg. Det er jeg også. Det mollstemte rører ved noe i meg, og gjør at jeg føler meg mer levende.

[Bustetroll]

Jeg er sliten, og har sannsynligvis vært det en stund.

En ny drøm fant plutselig veien inn til min sjel, og hvis jeg må velge et vanskelig valg har jeg muligens en ny ide. Det gir håp, litt glede og noe trøst.

[Fakse]

Så fint med vanskelige valg som muligens er litt mindre vanskelige

[Bustetroll]

Det sterkeste redslene jeg bærer på er udefinerbare. De fyller meg opp, fra innsiden og utover, som en mørk ugjennomtrengelig masse som sprer seg utover et stadig større område. Jeg kan ikke beskrive hvorfor jeg føler meg stadig og gradvis mindre, men tyngre. Jeg har tårer i øynene som ikke renner ut, men som forblir igjen på innsiden som brennende flammer som gnager mot alt jeg har. Ikke bare sjelen verker, også blodet banker og beina hamrer. Jeg vil gråte, jeg vil skrike, jeg vil beskrive, forklare, fjerne, men jeg får det ikke til. Smerten av frykt bunner i noe som ikke eksisterer, en usynlig kilde med rot i det som jeg aldri får sagt.

[Bustetroll]

Jeg tror ikke på grønnere gress på den andre siden av gjerdet, særlig ikke etter at jeg traff den jeg har vært så heldig å dele hverdagen med de siste årene. Likevel, når jeg er på mitt mest sårbare, mitt tristeste, mitt laveste - da formes tanker jeg ikke ønsker å tenke. Drømmen om et liv som "alle andre" har, men som jeg aldri får. Tanken på en mann og en kvinne, med de fordeler og ulemper det faktum har. Vissheten om at jeg aldri vil kunne få den tryggheten en mann muligens kan gi sin kone, en trygghet som for meg virker å være størst i verden. Sannheten forteller meg at disse illusjonene er et resultat av et samfunn og dets idealiserte virkelighet. Det betyr ikke at jeg ikke føler meg trygg, lykkelig eller elsket, for det gjør jeg, i aller største grad. I mye større grad enn jeg noen gang kunne forestille meg at jeg skulle.

Drømmene mine kan, og er + delvis blir oppfylt i hverdagen, men noen ganger stikker det litt i meg likvel, og får meg til å savne noe jeg aldri har hatt, noe jeg egentlig ikke ønske, noe jeg sannsynligvis aldri vil få, og som jeg sannsynligvis ikke egentlig vil føle meg verken trygg eller lykkelig i, hvis det skulle oppstå. Det skremmer meg litt, at tanken om det "perfekte" i mine øyne bygges på noe som er så tilfeldig og abstrakt. Dessuten gjør det meg trist at det ikke er tanker som har forsvunnet nå som jeg er blitt eldre, mer erfaren og mer bevisst på hvordan det fungere.

Hvis noe er usikkert eller vondt er dette en nerve som alltid begynner å trykke. Det gjør meg usikker og nervøs, og skaper sakte, men sikkert en liten klump som aldri helt forsvinner. Noen ganger tenker jeg at hvis jeg en gang får mulighet til å prøve det ut så vil det endre seg, og jeg vil komfortabelt kunne legge tanken bak meg for godt, men jeg tror ikke det ville endret noen verdens ting. Dog, det gjør vondt at tanker som (sannsynligvis) er et resultat av et samfunns forventninger skal greie å så tvil i det eneste som noen gang har gjort meg sikker.

[Bustetroll]

Jeg savner å kunne skrive fritt, med flyt, uten å tenke, uten å veie hvert eneste ord. Før, da jeg var alene, trengte jeg ikke beskytte meg selv eller andre for sannheten, mens jeg føler nå at jeg må være mer forsiktig, og selv om jeg fortsatt er totalt og fullt ut ærlig i mine beretninger velger jeg likevel ordene med en annen omhu enn før. Jeg sensurerer gjerne essensen av det jeg vil fortelle, og ofte lar jeg være å skrive, fordi det er det enkleste.

Endret 22. november 2010 av Bustetroll

[Bustetroll]

Det snør, tunge flak. Det er stille, og vi trasker gjennom skogen mens vi skyver trærne litt til side for å få bedre plass. Når vi er gjennom, tilbake på riktig side, smile vi til hverandre med hemmelige smil som ingen andre enn vi to forstår. Etterpå trasker vi hjemover igjen, mens noen av hemmelighetene vår fortsatt svever gjennom lufta og stille berører andre sjeler som aldri vil merke at de noen gang fløy forbi.

Det er det fineste, når vi går der. Vi to, oss. Til oss. I mørket, med snøen, månen, havet og den friske vinden. Veien vi går er alltid den samme, sommer som vinter, høst som vår. For meg er det en lettelse - det er så mye som forandrer seg, men veien, veien den får stå. Forstår.

Endret 23. november 2010 av Bustetroll

[Bustetroll]

Når følelsen av at alt ikke er som det skal greier jeg ikke å riste det av meg, selv om det somregel er en ubetydelig bagatell. Kanskje jeg må bli flinkere til å øve meg på å ikke bry meg. La livet seile litt avgårde uten meg. Av og til.

Eller?

[Gjest Purple Haze]

Det har hvert fall jeg blitt flinkere til. Å la livet seile sin egen sjø uten meg, i perioder bare. Litt bedre på å ikke henge meg opp i bagateller, litt bedre på å gi litt blaffen. Og det er godt, for da tar jeg vekk noen bører fra egne skuldre. Det trengs i blant, uten å ha dårlig samvittighet for det.

[Bustetroll]

En ny musikk-forelskelse har vokst i løpet av formiddagen, og jeg kjenner små stikk av nytt mot til å takle det som står foran meg. Det er så herlig å kunne kjenne så sterk for noe så lite, dog så uendelig stort, som en sang.

[Bustetroll]

Skulle ønske noen kunne gi meg et tilfredsstillende svar på det vanskeligste og viktigste spørsmålet jeg har hatt på lenge.

[Bustetroll]

På noen måter gleder jeg meg veldig, og masse. Et lettelsens sukk har sakte startet sin ferd fra nederst i magen og oppover i kroppen. Det tar nok tid før det har vært ytterst i fingertuppene og innerst i øyekroken, men det er i allefall på vei.

Tårene mine er varme og renner så fort nedover kinnene at de er borte nesten før jeg har registrert at de for forbi. Jeg er reddere enn jeg noen gang har vært, for jeg vet ikke om det jeg gjør er riktig. Eller galt.

[Bustetroll]

Jeg er nyskjerrig. Vanskelig å si akkurat hvorfor, kanskje er det fordi hjertet slår høyere. Eller muligens fordi jeg ser noe som er så kjent at det nesten gjør vondt å ikke fjerne blikket. Uansett hvorfor kjenner jeg en ivrig inspirasjon som brer seg gjennom kroppen, og følelsen av at jeg nesten kan gjøre hva som helst gir meg en pekepinn på at dette kan brukes. Til noe godt. Det er lenge siden. Sist. Jeg gleder meg over det. Slik kan man kanskje glemme alt det andre.

Takk!

[Bustetroll]

Jeg bærer en intens glede jeg ikke kan forklare. Upassende som den er gir den meg en sjelero jeg har lengtet etter i årevis. Jeg smiler, særlig når ingen ser det. Glemte setninger huskes på ny, og jeg øyner håp om en bedre verden. Rettelse; jeg ser et bedre sted enn det jeg tidligere har. Ironisk nok er det samme sted, som vises. Jeg fryder meg over utvikling, nesten som et barn. Skøyeraktig trekker jeg vottene på, og lua langt nedover ørene. Glad!

Endret 13. desember 2010 av Bustetroll

[Bustetroll]

Jeg aksepterer stadig i større grad hvilken betydning andre mennesker har for ens selv. Før ville jeg ikke tro det. Se det. Nå føler jeg meg selv vokse som person i takt med det jeg ser, hører, lærer, møter hos andre. Jeg gleder meg over evnen til å spire, samtidig som det er skremmende og skummelt. Jeg er mer sårbar, men vissheten om at det er et eget valg gjør meg trygg(ere).

Endret 15. desember 2010 av Bustetroll

[Gjest Purple Haze]

Innom og leser de fine ordene dine. Og står fortsatt ved at du bør skrive bok, den kom jeg til å lese, i hvert fall! Ordene dine rører veldig ved meg