Jeg er en forelskelses-surfer....

[Gjest umpalumpa]

Ja, tittelen sier det meste. Nå har det seg sånn at jeg har bikket 30 og det er barn med i bildet og jeg burde i det hele tatt SLÅ ROT. Men herregud, hver gang jeg tror at NÅ har jeg funnet den jeg kan leve sammen med uten denne rastløsheten så er det bare et spørsmål om tid før det braker løs igjen.

Jeg vet selvfølgelig at jeg kan la være å handle på mine følelser og impulser, men finnes det noe jeg kan gjøre for å slutte å lete?

Jeg er i et forhold der det egentlig ikke er noen store problemer oss i mellom og jeg er glad i han og har bestemt meg for å leve sammen med han. Tror dere dette går i perioder sånn at hvis jeg bare holder hodet kaldt nå en stund så går det over igjen?

I tidligere forhold har jeg gjort den generaltabben å være utro, noe jeg ikke akter å gjøre igjen for det var et helvete selv om jeg ikke ble oppdaget. Har vært knalltøft å leve med i ettertid.

Må jeg bare leve med en konstant uro? Noen som har blitt kurert?

Har flere venninner som ser ut til å "lide" av det samme...

[Gjest Et råd]

Jeg tror at det bunner i kjedsomhet. Det behøver ikke å ha noe med kjæresten din å gjøre, at han er kjedelig, men livet generelt. Du søker antagelig etter spenning. Hvis du finner på noe spennende å gjøre ellers, så kanskje du ikke får det behovet.

[Gjest Nattvette]

Eg var sånn i tenårene, men roa meg når eg fant han eg er i lag med i dag..

[Ninafrøkna]

Lider av samme problemet.Forelsket i forelskelsen.Blir lei etter et års tid,og blir automatisk forelsket/betatt av noen andre..

Så utrolig lei av dette,vil jo slå meg til ro og bevare et forhold lenger enn som så..Skjønner meg ikke på meg selv

Endret 4. november 2009 av Ninafrøkna

[Ninafrøkna]

.

Endret 4. november 2009 av Ninafrøkna

[Gjest Gjest]

Noen er mer avhengig av spenning enn andre- vi er søkende sjeler- mulig litt rastløse - det gjelder å finne en som er litt lik en selv-søke spenning på andre måter eller oppleve det og virkelig elske;)

[Gjest negasjon]

Forelskesurfer? Aldri hørt om, men det beskriver litt meg.

Jeg kan være i et stabilt forhold, men blir forelsket og betatt nesten hvor jeg snur og vender meg. Men jeg tar det ikke seriøst.

Jeg ser på det som livets krydder. Det plager ikke meg så lenge jeg er bevisst på det, og ikke er flørtende eller legger opp til noe. Dagdrømme kan jeg, men da har jeg vært i en vanskelig periode i forholdet.

Det er vanskelig å ikke være flørtende, for å snakke og tulle med kollegaer, kan jo betegnes som flørt. Men jeg drar den ikke for langt. Kun vennskapelig. Hvor grensen går vet jeg ikke, men jeg har opplevd å være forelsket i en annen (min manns kamerat) og begge var vennskapelige, men en dag glippet vi i all hemmelighet. Etter det ble vennskapet vanskelig i lang tid, men etter noen år, gikk det ok igjen.

Jeg forelsker meg lett, men det er litt fjortis, og fjollete, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Kanskje jeg ikke har møtt en av de rette? Må tilføye at jeg har blitt bedre med årene, langt bedre.

Jeg er blitt vant til at jeg lett lar meg sjarmere, og tar det med en klype salt.

Nå er jeg så dreven at jeg kan flørte uten følelser, og er skeptisk på hva den dusten skjuler...

[Gjest Gjest]

Signerer innlegget over. Kan flørte uten følelser- spekulere på hva dusten føler og hvorfor det blir slik, kan le godt av det for meg selv- vanvittig deilig å ha kontroll;)