Gjest CumulusAngelica Skrevet 2. november 2009 #1 Skrevet 2. november 2009 Jeg møtte kjæresten min på et korstevne, og han var da med i et TenSing-kor. Han byttet senere over til koret mitt, for det var ganske praktisk og sånn, og vi har masse kirkekonserter. Men han gidder nesten aldri å være med meg på vanlig gudstjeneste, og han vil aldri diskutere noen trosspørsmål med meg, noe jeg syns er leit, for jeg syns selv det er veldig gøy å diskutere trosspm. Sist gang begynte jeg å snakke om hvorvidt Bibelen mister troverdighet om den ikke er en 100% sann historiebok, og om hvordan det var mulig i så fall å skille menneskelig innflytelse fra Guds ord, og da ville han heller se på TV... *sukk. Når jeg stiller spørsmål om hva han tror på, så sier han bare "er det så farlig, da?" og da begynner jeg å bli litt bekymret for hvordan det står til med sjelen hans... Hvordan er det lurest å gå fram så også kjæresten min kan få ta del i Guds ord og varme? Jeg syns dette er så vanskelig. Og nå sitter han og ser på TV igjen!
Eplefe Skrevet 2. november 2009 #2 Skrevet 2. november 2009 La kjæresten din ha sitt forhold til tro/ikke-tro i fred. Kanskje han ikke vil snakke med deg om det fordi han er ikke-troende, eller er en tviler, eller at han VET at han er uenig med deg og ikke har lyst til å krangle?
Gjest Gjest Skrevet 2. november 2009 #3 Skrevet 2. november 2009 Mistanker om trolling, men svarer likevel. "Gud", altså den antatte omnipotente tiltaksløse himmelmannen så mange liker å fantasere om, og hans ord, har ingenting med bibelen å gjøre. Bibelen er en bok skrevet av mennesker. Mennesker som hallisunerte, var psyotiske eller ljugde, ja, men fortsatt mennesker.
Gjest GjestLilleMeg* Skrevet 2. november 2009 #4 Skrevet 2. november 2009 Kanskje han er kristen og "ferdig med det"? Kanskje han er en typisk gutt bare er uten å gå i dybden på det? Kanskje han ikke har samme behov som deg for å diskutere, men må det bety at han ikke er like kristen som deg, at han ikke er skikkelig kristen?
Gjest kristen Skrevet 2. november 2009 #5 Skrevet 2. november 2009 skikkelig kristen? vet ikke hva du mener med det...hvis du er adoptert inn i Guds familie gjennom Jesus Kristus så får du være Guds barn, og er du Guds barn så er du Guds barn, ikke "skikkelig" Guds barn eller "mindre skikkelig" Guds barn:) men klart man kan vokse åndelig:) kanskje det er det du ønsker at dere i fellesskap skal gjøre? anbefaler dere: Brorskap (kristent fellsskap), bønn, Bibel. sikkert mer som kan nevnes... Hvis du ikke får med typen, så bare fortsett å be, les i Bibelen, kristent fellesskap etc.. "Come, follow me," Jesus said, "and I will make you fishers of men." (Matthew 4,19 NLT) tilbring kvalitetstid med Gud. la Jesus gjøre deg til en menneskefisker vokser du åndelig i positiv retning så tror jeg folk rundt deg vil legge merke til det. også typen din mvh. kristen
miirrii Skrevet 3. november 2009 #7 Skrevet 3. november 2009 Jeg møtte kjæresten min på et korstevne, og han var da med i et TenSing-kor. Han byttet senere over til koret mitt, for det var ganske praktisk og sånn, og vi har masse kirkekonserter. Men han gidder nesten aldri å være med meg på vanlig gudstjeneste, og han vil aldri diskutere noen trosspørsmål med meg, noe jeg syns er leit, for jeg syns selv det er veldig gøy å diskutere trosspm. Sist gang begynte jeg å snakke om hvorvidt Bibelen mister troverdighet om den ikke er en 100% sann historiebok, og om hvordan det var mulig i så fall å skille menneskelig innflytelse fra Guds ord, og da ville han heller se på TV... *sukk. Når jeg stiller spørsmål om hva han tror på, så sier han bare "er det så farlig, da?" og da begynner jeg å bli litt bekymret for hvordan det står til med sjelen hans... Hvordan er det lurest å gå fram så også kjæresten min kan få ta del i Guds ord og varme? Jeg syns dette er så vanskelig. Og nå sitter han og ser på TV igjen! si det rett ut, vær klar og ærlig... si: ”jeg har lyst til å være sammen med en som er skikkelig kristen, er du en skikkelig kristen`? er han ikke det burdet dere slå opp” ikke religiøse og religiøse folk passer rett å slett ikke sammen hilsen en ateist
Gjest Vampen Skrevet 3. november 2009 #8 Skrevet 3. november 2009 si det rett ut, vær klar og ærlig... si: ”jeg har lyst til å være sammen med en som er skikkelig kristen, er du en skikkelig kristen`? er han ikke det burdet dere slå opp” ikke religiøse og religiøse folk passer rett å slett ikke sammen hilsen en ateist Ikke nødvendivis, man kommer langt med respekt for hverandre.. Jeg har vært sammen med en religiøs mann i ca 3 år, og jeg er ikke religiøs.. og religion har aldri vært et problem.
Gjest Gjest Skrevet 3. november 2009 #9 Skrevet 3. november 2009 Ikke nødvendivis, man kommer langt med respekt for hverandre.. Jeg har vært sammen med en religiøs mann i ca 3 år, og jeg er ikke religiøs.. og religion har aldri vært et problem. Det kan fort bli det når det kommer barn inn i bildet.. Det er ganske ulik oppdragelse - og da kan ikke temaet unngås.. Lykke til..
Gjest MikeWaters Skrevet 3. november 2009 #10 Skrevet 3. november 2009 Det kan fort bli det når det kommer barn inn i bildet.. Det er ganske ulik oppdragelse - og da kan ikke temaet unngås.. Lykke til.. Enig i dette, men det er forskjell på religioner, de monoteistiske religionene lar seg sjelden mixe, en ateist vil nok også mest sannsynlig ha problemer med disse. Ellers så florerer det jo av spirituelle religioner (newage etc..) og en agnostiker vil nok ikke se det som et stort problem, er du knallhard i din tro derimot vil du neppe klare å leve med noen som har avvikende oppfatninger.
Gjest Spinell Skrevet 3. november 2009 #11 Skrevet 3. november 2009 Til TS: jeg antar kjæresten din rett og slett er en helt gjennomsnittlig gutt på den måten at han ikke diskuterer ihjel ting. Hvis du kan godta det, så er det jo greit - problem solved. Hvis du ikke kan godta det, bør du vurdere en annen kjæreste.
Gjest en eller annen gjest Skrevet 3. november 2009 #12 Skrevet 3. november 2009 Det kan fort bli det når det kommer barn inn i bildet.. Det er ganske ulik oppdragelse - og da kan ikke temaet unngås.. Lykke til.. Det handler ikke om å unngå temaet. Familiefred får man erfaringsmessig ved å snakke om ting, ikke om å fortie dem. Er selv "statskirke-religiøs" (dvs. ikke så veldig religiøs, men jeg vet hvor jeg vil være medlem) som er gift med en person som tilhørte en annen "bibelbasert" religion da vi møttes (kan sammenlignes med en helt annen religion, avstanden er til tider større enn til islam). Det førte til mange samtaler i starten, men så ble vi trygge på hverandre nettopp ved ikke å unngå temaet. For problemer vil oppstå uansett. Er det ikke problemer av religiøs art, så er det problemer på andre måter. Å sky banen fordi det kan oppstå problemer, er bare tull om man er seriøs og er glad i personen. Gode og vonde dager, vet du. I vårt tilfelle var nok denne åpenheten i starten med på å gi oss et meget godt grunnlag for forholdet. Til trådstarter vil jeg forøvrig si: Husk at også ikke-religiøse er mennesker, de har følelser, de har moral, og de føler det som skikkelig kjipt å bli bedømt som en helhet på grunnlag av én enkelt egenskap her i livet.
Gjest MikeWaters Skrevet 3. november 2009 #13 Skrevet 3. november 2009 Det handler ikke om å unngå temaet. Familiefred får man erfaringsmessig ved å snakke om ting, ikke om å fortie dem. Er selv "statskirke-religiøs" (dvs. ikke så veldig religiøs, men jeg vet hvor jeg vil være medlem) som er gift med en person som tilhørte en annen "bibelbasert" religion da vi møttes (kan sammenlignes med en helt annen religion, avstanden er til tider større enn til islam). Det førte til mange samtaler i starten, men så ble vi trygge på hverandre nettopp ved ikke å unngå temaet. For problemer vil oppstå uansett. Er det ikke problemer av religiøs art, så er det problemer på andre måter. Å sky banen fordi det kan oppstå problemer, er bare tull om man er seriøs og er glad i personen. Gode og vonde dager, vet du. I vårt tilfelle var nok denne åpenheten i starten med på å gi oss et meget godt grunnlag for forholdet. Til trådstarter vil jeg forøvrig si: Husk at også ikke-religiøse er mennesker, de har følelser, de har moral, og de føler det som skikkelig kjipt å bli bedømt som en helhet på grunnlag av én enkelt egenskap her i livet. Kommunikasjon, respekt og åpenhet er nødvendig i alle forhold, men det blir fort problematisk når man har vidt forskjellig verdigrunnlag og tanker om barneoppdragelse.
I Grosny Skrevet 3. november 2009 #14 Skrevet 3. november 2009 Hvis du skulle vurdere å velge bort mannen din fordi han ikke er nok troende, så gjør du noe jeg anser for å være en stor feil. Jeg mener at det er så vanskelig å finne den store kjærligheten, at man må ta imot den som den er , med sine småfeil og mangler. Det er mange ateister som har en mye mer høyverdig moral enn de kristne. En moral som handler om ærlighet, kjærlighet, troskap, samarbeid, støtte og respekt.
Gjest MikeWaters Skrevet 3. november 2009 #15 Skrevet 3. november 2009 Det er mange ateister som har en mye mer høyverdig moral enn de kristne. En moral som handler om ærlighet, kjærlighet, troskap, samarbeid, støtte og respekt. MEN er de villig til å dele livet med en kristen? Jeg tviler....
MissCoverdale Skrevet 3. november 2009 #16 Skrevet 3. november 2009 si det rett ut, vær klar og ærlig... si: ”jeg har lyst til å være sammen med en som er skikkelig kristen, er du en skikkelig kristen`? er han ikke det burdet dere slå opp” ikke religiøse og religiøse folk passer rett å slett ikke sammen hilsen en ateist Helt enig med deg her. Selvom man har respekt for hverandre, og er flink å snakke sammen, så vil det være et problem etterhvert om den ene er religiøs og den andre ikke er det. Hva når dere skal gifte dere? Hva når barn skal døpes/konfirmeres? For en kristen vil det som regel være en selvfølge å døpe barna, og å gifte seg i kirken. For meg som er ikke troende, er det helt utenkelig! Jeg kunne aldri døpt et lite barn som ikke er i stand til å ta det valget selv. Men jeg vil uten tvil elske barnet like mye om det i voksen alder velger dette på egenhånd. Det handler ikke om å unngå temaet. Familiefred får man erfaringsmessig ved å snakke om ting, ikke om å fortie dem. Er selv "statskirke-religiøs" (dvs. ikke så veldig religiøs, men jeg vet hvor jeg vil være medlem) som er gift med en person som tilhørte en annen "bibelbasert" religion da vi møttes (kan sammenlignes med en helt annen religion, avstanden er til tider større enn til islam). Det førte til mange samtaler i starten, men så ble vi trygge på hverandre nettopp ved ikke å unngå temaet. For problemer vil oppstå uansett. Er det ikke problemer av religiøs art, så er det problemer på andre måter. Å sky banen fordi det kan oppstå problemer, er bare tull om man er seriøs og er glad i personen. Gode og vonde dager, vet du. I vårt tilfelle var nok denne åpenheten i starten med på å gi oss et meget godt grunnlag for forholdet. Til trådstarter vil jeg forøvrig si: Husk at også ikke-religiøse er mennesker, de har følelser, de har moral, og de føler det som skikkelig kjipt å bli bedømt som en helhet på grunnlag av én enkelt egenskap her i livet. Dere har et godt utgangspunkt når dere begge er religiøs, selvom det er forskjellige trosretninger. Dere vil forstå hverandre mye bedre enn en ateist og en religiøs vil. MEN er de villig til å dele livet med en kristen? Jeg tviler.... Kan ikke annet enn å si meg enig her. Jeg ville ikke delt livet med en kristen/muslim/jøde eller hva det måtte være. Så lenge de tror på en gud (eller flere) så vil dette være en så stor kontrast til hvordan jeg er, at jeg aldri kan tenke meg det ville fungert. Det betyr likevel ikke at jeg ikke har respekt for religiøse/troende personer. Og selvom religion er roten til mye vondt i verden, så tror jeg absolutt det har kommet mye godt ut av det også. Fine tradisjoner, en viss trygghet ved sorgprosesser, håp for dem som har det vondt, osv..
Gjest Vampen Skrevet 3. november 2009 #17 Skrevet 3. november 2009 Det kan fort bli det når det kommer barn inn i bildet.. Det er ganske ulik oppdragelse - og da kan ikke temaet unngås.. Lykke til.. Det er utrolig hva man får til med kommunikasjon og respekt. Vi er allerede enig om disse tingene, og det har også vært helt problemfritt å komme frem til løsninger begge kan leve med og er fornøyd med.
Gjest Vampen Skrevet 3. november 2009 #18 Skrevet 3. november 2009 Kommunikasjon, respekt og åpenhet er nødvendig i alle forhold, men det blir fort problematisk når man har vidt forskjellig verdigrunnlag og tanker om barneoppdragelse. Man kan fint ha verdier og holdninger som er ganske like, til tross for at man ikke er enig når det kommer til religion. For oss har de felles verdiene gjort at det har vært uproblematisk å komme til enighet til tross for at han tror på Gud og jeg ikke gjør det.
Gjest MikeWaters Skrevet 3. november 2009 #19 Skrevet 3. november 2009 Det er utrolig hva man får til med kommunikasjon og respekt. Vi er allerede enig om disse tingene, og det har også vært helt problemfritt å komme frem til løsninger begge kan leve med og er fornøyd med. Og hvilken religion sverger du og din mann til?
Gjest Vampen Skrevet 3. november 2009 #20 Skrevet 3. november 2009 Og hvilken religion sverger du og din mann til? Jeg er ikke religiøs, han er muslim.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå