Stemor som slitet i ekteskapet

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Jeg har vært stemor i 5 1/2 år for en gutt på 7. Har giftet meg med faren 2 år siden. Biologisk Mor (BM) kjenner jeg ikke, men har hørt en del saker. Blant annet at hun er veldig usosial. Hun klarte imidlertid å skaffe seg en man uten jobb og skole, 40 år gammel. Selv er hun 35 og fikk mye penger av sin eks ( min mann ). Det synes jeg var i orden siden de fikk et barn sammen. Kjæresten hennes slo henne ved flere anledninger, sist med ungen som vitnet. Dette tok min mann veldig tungt. Fikk henne til å anmelde det hele. Vi trodde at alt var greit til hun igjen har begynt å ta kontakt med han. Derfor har han bestemt seg å gå rettens vei og få ungen 100 %. Høres kanskje slemt ut, men tror ikke at jeg kommer til å klare å gå igjennom det hele. Sliter selv å bli gravid. Vi har prøvd lenge. Selv fått plass på Riksen, men han er ikke særlig aktiv når den tid kommer. Føler at jeg ikke gidder å være gift lenger. Har mistet meg selv og er utrolig lei å være stemor. Ennå verre hvis jeg blir det på heltid. Er det noen andre som kan dele sine tanker eller har et godt råd til meg.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært stemor i 5 1/2 år for en gutt på 7. Har giftet meg med faren 2 år siden. Biologisk Mor (BM) kjenner jeg ikke, men har hørt en del saker. Blant annet at hun er veldig usosial. Hun klarte imidlertid å skaffe seg en man uten jobb og skole, 40 år gammel. Selv er hun 35 og fikk mye penger av sin eks ( min mann ). Det synes jeg var i orden siden de fikk et barn sammen. Kjæresten hennes slo henne ved flere anledninger, sist med ungen som vitnet. Dette tok min mann veldig tungt. Fikk henne til å anmelde det hele. Vi trodde at alt var greit til hun igjen har begynt å ta kontakt med han. Derfor har han bestemt seg å gå rettens vei og få ungen 100 %. Høres kanskje slemt ut, men tror ikke at jeg kommer til å klare å gå igjennom det hele. Sliter selv å bli gravid. Vi har prøvd lenge. Selv fått plass på Riksen, men han er ikke særlig aktiv når den tid kommer. Føler at jeg ikke gidder å være gift lenger. Har mistet meg selv og er utrolig lei å være stemor. Ennå verre hvis jeg blir det på heltid. Er det noen andre som kan dele sine tanker eller har et godt råd til meg.

Kan ikke komme med noen gode råd desverre. Du må nok selv kjenne etter hva du kan klare.

Er stemor selv og synest det kan være veldig slitsomt.Særlig med ting som man opplever er uheldig for stebarnet i mors hjem og man vet at man ikke kan gjøre så mye med det. Jeg kjenner heller ikke moren personlig, og etterhvert som tiden har gått så må jeg si det frister lite å bli noe mer kjendt enn slik det er nå. Jeg har faktisk med årene mistet all respekt for henne, synest hun er lite oppegående for å si det mildt.

Barnet er kjekkt og greit, men jeg setter meg ikke ned og gråter om det ikke kommer til avtalt samvær.

[Gjest salma]

Dersom du er utrolig lei av å være stemor etter 5,5 år som samværsstemor, så bør du kanskje vurdere hvorvidt du orker å være stemor på heltid, ja. Etter såpass mange år skulle en tro du hadde fått grep på gutten, spesielt ettersom han var så liten da du kom inn i bildet.

Og hvis far skal gjennom en rettsprosess for å få sønnen på heltid fordi han ikke tror barnet har det godt hos mor, så er vel det siste han behøver en lunken ektefelle som egentlig ikke støtter ham i prosessen.

Det er en helt ærlig sak å ikke orke å være stemor på heltid. Men da bør man også skygge banen, heller enn å nekte far å være far på heltid. Så der syns jeg du har de riktige refleksjonene.

(det er vel ikke politisk korrekt å si det, men jeg skjønner godt at du er lunken til å være stemor på heltid. Men det er jo sånt man egentlig bør tenke på før man blir sammen med en som har barn fra før)

[Gjest Gjest]

Kjenner at jeg blir irritert fordi du legger skylda for alle problemene du opplever på et fem år gammelt barn..!

Og får lyst til å sparke deg hardt når du snakker om å få eget barn samtidig som du vil kvitte deg med det barnet som evnt blir storesøsken.

MEN; jeg ser at du antakelig sliter med flere ting som ikke egentlig handler om hans barn. Du mangler kommunikasjon med din mann, BÅDE om prosessen med femåringen. Og kanskje aller mest i forhold til ufrivillig barnløshet. Av erfaring vet jeg at det å være ufrivillig barnløs er noe som får kvinner og menn til å bortimot rable totalt. Før det evnt ordner seg eller de godtar situasjonen/løser det på annet vis.

Jeg tror dere trenger hjelp til å kommunisere. Mannen din er antakelig totalt kjørt på grunn av situasjonen med barnet og exn. Og greier ikke å ta inn dine følelser og problemer med barnløsheten.

For din egen del er det folk å snakke med på forumet "Ønskebarn". http://forum.onskebarn.no/

Og så synes jeg dere skal ta kontakt med familiekontoret og få hjelp til å snakke sammen, både om dette og om situasjonen med ex og bonusbarn.