Jeg tør ikke få barn

[Gjest Gjest_Marita_*]

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene, jeg er gift, ferdig utdannet og godt etablert. Nå er tiden inne for barn, men jeg tør ikke. Mannen min har tatt opp temaet flere ganger, men jeg svarer så unnvikende jeg kan.

Problemet mitt er sammensatt. Jeg har en ekstrem fobi mot nåler og sprøyter. Bare tanken på at noen skal stikke meg gir meg brekninger. Mitt første problem blir derfor prøver som må tas under svangerskapet, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det. Ikke vet jeg hvor mange blodprøver det er vanlig å ta under et svangerskap heller, jeg kunne kanskje ha klart en, men flere klarer jeg virkelig ikke tanken på.

Mitt andre problem er frykt for fødselen. Moren min har et veldig smalt innvendig bekken, og hennes første fødsel var et rent helvete og hun har mange gange snakket om at en slik opplevelse ville hun ikke ønsket sin verste fiende. Jeg ble tatt med keisersnitt, og hadde det ikke vært for det hadde hverken hun eller jeg overlevd. Jeg skulle ønske at jeg kunne fått målt bekkenet mitt før en eventuell graviditet, men fikk vite av legen min at dette ikke var mulig. Min største frykt når det gjelder fødselen er at noe skal gå galt, som gjør at jeg må stikkes med nåler. De få gangene jeg har blitt stukket til nå har jeg klart meg igjennom med beroligende og god tid. (Vi snakker 1-2 timer per blodprøve/vaksine) I en akuttsituasjon har man ingen av delene. Tanken på dette er så lammende at jeg begynner å gråte og hyperventilere. En slik situasjon føles verre enn tanken på å dø.

I flere år tenkte jeg at et planlagt keisersnitt ville vært bedre, men nå skremmer det meg om mulig enda mer. Jeg vil aldri aldri aldri klare å gjennomføre å få en nål stukket inn i ryggen. Dessuten vet jeg at naturlig fødsel er det beste både for barnet og meg, så jeg føler meg rett og slett mislykket som kvinne.

Jeg ønsker barn, og jeg vet at mannen min ønsker det samme. Og jeg føler meg som verdens verste kvinne og kone fordi jeg lar min egen angst komme i veien for hans drøm. Jeg har aldri fortalt disse tankene til noen, og jeg gråter når jeg skriver dette. Før eller senere må jeg dele disse tankene med mannen min, fortelle han at jeg dessverre ikke kan bli mor til hans barn. Jeg håper han ikke vil hate meg. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, jeg måtte bare få det ut.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hva med å gå til psykolog og få behandling for sprøyte fobien?

[Gjest Gjest]

Hva med adopsjon?

Ellers er det ikke mange blodprøver under et ordinært svangerskap. Jeg har Rh.- og må da ta 3 blodprøver. Uke 12, 32 og 36. Har du Rh. + som er det vanligste slipper du unna med den første.

Må du ta flere blodprøver er det hvis det skjer noe spesielt.

Mener jeg har hørt at gravide hvor det er fare for smalt bekken kan få tatt røntgen for å sjekke det og evt få et planlagt keisersnitt. Men da får du jo stikket i ryggen, evt kan du ta keisersnitt med full narkose.

Er du heldig kan du få en normal fødsel uten å trenge mye smertestillende.

Men ville også anbefalt psykolog/jordmor for å snakke om redselen din. De har erfaring med andre som lider av fødselsfobi. Også snakk med mannen din, lettere for han å støtte deg hvis han vet hva du plages med.

[Saeria]

Adopsjon? Nei, det var et lite gjennomtenkt forslag. Det er faktisk lange køer for å adoptere, og langt flere som ønsker å adoptere enn hva det er barn som kan adopteres. Adopsjon bør heller ikke være løsningen på angst for å føde, eller å ta blodprøver. Dette kan berbeides på andre måter.

Det er heller ikke bare bare å adoptere. Det er en lang byråkratisk mølle, hvor en skal bli undersøkt opp, ned og i mente. Det er ikke bare bare å ta til seg et adoptivbarn man gjerne ikke kjenner fortiden til, og det er langt i fra alle som ser adopsjon som et reellt alternativ til eget barn.

Nei, da ville jeg heller fått hjelp mot angsten min. De eneste prøvene jeg tok gjennom svangerskapet var noen få prøveglass i starten. Da på første legetime.

Ang. fødselsangsten, så bør du snakke med de på fødeavdelingen din om det, og fastlegen. Du kan gjerne få målt bekkenet ditt. Selv om din mor har et problematisk bekken, er det ikke sikkert du har det.

Endret 2. november 2009 av Saeria

[Gjest haren]

det er slettes ikke så uvanlig som du kanskje tror med både sprøyteangst og fødselsangst.

mdin mors opplevelse er forresten ekstremt sjelden, og eller ikke "arvelig".

først og fremst ville jeg snakket med mannen din om dette, han kommer til å forstå at du er redd.

samtidig er det viktig at du oppsøker hjelp for angsten din, som jo er en fobisk angst.

det er ganske gode prognoser for å komme seg gjennom dette her, spesielt dersom du får god oppfølging.

fo bare tenk, hva er det verste som kan skje deg dersom alt går galt vedrørende sprøyter? du besvimer.

det er ikke farlig for barnet, og det er ikke farlig for deg.

det som skjer inni deg er helt vanlig ifht angst, og det gjelder alle typer.

neste gang du sitter på en buss, eller er på kino, så skal du vite at det finnes mennesker det som har angst for mye rart.

noen av dem har også skikkelig angst for å være nettopp de de er - men de gjør det.

jeg anbefaler deg denne boken: http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...2538&sr=8-1

den forteller blandt mye annet om life-values. der skal du skrive ned hva som virkelig betyr noe for deg, og jeg vil tro at barn og familie kommer ganske høyt opp på denne listen din.

etter å ha fått hjelp av psykolog som spesialiserer seg på angst, og ved å lese støttelitteratur(eksempelvis denne), så er jeg helt siker på at du kommer til å forsøke på bli gravid.

du vil nok ikke være helt kvitt frykten din, men du kommer ikke til å la frykten din stoppe deg.

og det er det viktigste:=)

ikke tenk at du er mislykket - det styrker bare angsten din.

du kan inngå en avtale med din mann at du skal jobbe med angsten din, og at dere eksempelvis til sommeren skal ta opp temaet igjen med sikte på å planlegge forsøk.

da vil du ha fått veiledning, du vil ha vært i kontakt med fastlege og jordmor som kan følge deg ekstra opp, og din mann vil ha en langt større forståelse for hva du går gjennom.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Uff nesten som å høre meg når jeg sitter her og leser, men jeg har vært veldig åpen om dette med samboer. Synes ikke det er bare bare å dra til psykolog,lege, jordmor etc, for må jo uansett gjennom det jeg frykter hvis jeg velger å bli gravid. Nei skal ikke være lett:( Har jo lyst på unge, men føler dette overdøver den trangen... Godt å vite at det er flere som har det sånn!

Lykke til!

[Edie]

Mener jeg har hørt at gravide hvor det er fare for smalt bekken kan få tatt røntgen for å sjekke det og evt få et planlagt keisersnitt. Men da får du jo stikket i ryggen, evt kan du ta keisersnitt med full narkose.

Og skal du i narkose må to sette inn venfloner.. Ikke for å skremme, men jeg endte opp med hastekeisersnitt og pga ekstrem vannmengde i kroppen kunne jeg dagen etterpå telle nærmere 60 stikk på armer, hender og bein fordi de ikke fant blodårene..

Men, jeg synes ikke at slik angst skal stoppe deg i å få barn hvis det er det du vil. Adopsjon synes jeg var et dårlig forslag hvis dere vil og kan få egne barn. Det finnes måter å få hjelp med fobier på. Hør med legen din!

[Gjest Gjest]

Adopsjon er er reellt alterntiv, men det tar tid.

Men undersøk det, om ikke annet for å ha det som en utvei. Det demper presset ganske betraktelig.

Jeg har angst på samme nivå (andre årsaker, men nivået er likt), og for meg er adoptering trolig det eneste reelle alternativet. Kommer troilg til å sterilisere meg i løpet av de neste 2-4 årene, og blir jeg ikke mor på andre måter, vel, min psykiske helse er viktigere.

Vær åpen mot dim mann, og begynn å tenk på hvordan dere løser dette. Surrogatmor kan og være er alternativ for deg, men skal det da genetisk sett være ditt barn må du gjennom ekstreme prosesser med sprøyter. Fordelen er at du kan gjøre det mer kontrollert og ikke i en akuttsituasjon.

[Andale]

Mamma hadde veldig sprøyteskrekk, men hun tok tyren ved hornene. Hun meldte seg rett og slett som blodgiver en god stund før planlagt graviditet

Og hun gråt og bar seg på blodgivningstimene (og folka der visste om problemet hennes og tok seg veeeldig god tid), men var fast bestemt på å klare å gi blod. Med tiden ble hun vant til alle sprøytene, samtidig som hun fikk en god følelse av å gjøre noe godt for andre samtidig som det var "kognitiv terapi" for henne. Deretter kom tre barn, og blodprøvene var da ikke noe problem. Hun var jo dreven!

[Gjest Gjest__lene__*]

Hvis du har et høyt ønske om å få biologiske barn, altså føle barnet inne i magen, se hvem det ligner på etc kan det selvfølgelig være en god idé å få hjelp med angsten din. Jeg fulgte med på Jordmødrene på NRK, der var en jente som hadde kjempeskrekk for leger, sykehus ++. De som jobbet der greide likevel roe henne såpass ned at hun fikk en OK opplevelse (hun var der også på samtaler mange uker før fødselen).

Jeg vet man kan kontakte helsesøster/jordmor/etc i nærområdet også før man blir gravid for å snakke ut om ting som plager en. Som en annen sier kan det hjelpe å "ta tyren ved hornene", og rett og slett tvinge en selv til å gjøre noe man hater. Mange terapimetoder for å overkomme fobier går nettopp på å se frykten i øynene, f eks dersom man er redd for edderkopper skal man først være i et rom med dem, deretter gå nærmere, til slutt ha en i hånden etc. I dag har man vel også hjelpemidler til å kunne måle bekkenet ditt (også innvendig) sånn at man kan se i god tid før om det er noe som er problematisk, og kan legge til rette for det alternativet som er best for deg.

Dersom du ikke har et så sterkt ønske om nødvendigvis å føde dine egne barn, men det viktigste er å bli mor, kan adopsjon være en idé. Jeg skjønner ikke helt hvorfor Saeria var så negativ til dette. Selvfølgelig er det bakdeler med dette også, som at det tar lang tid og er en byråkratisk papirmølle, men det betyr ikke at man ikke kan gå gjennom det. Jeg har personlig ikke hørt om at det er "for få barn" til adopsjon, jeg trodde årsaken til at det tok tid først og fremst var godkjenningsprosessen av foreldrene og byråkratiet i de forskjellige landene. Tvert om kan man være med å hjelpe et barn til å få et betraktelig bedre liv enn det ellers ville fått, og man er attpåtil "godkjent forelder" i motsetning til de fleste andre

Jeg synes ikke du har noen grunn til å føle deg mislykket, men jeg tror som de andre at det er viktig at du snakker med din mann om dette. Han har helt sikkert forståelse for hva du føler. Jeg vet i allefall at min mann ville hatt det, han holder på å besvime av sprøyter selv

Jeg tror også det er viktig å huske på at man som oftest blir mye tøffere i situasjoner man er nødt til å takle, man tåler mye mer enn man tror

Lykke til i allefall

[Gjest Gjest]

Det er veldig trist hvis en fobi skal hindre deg i å få leve livet slik du egentlig vil, for fobier er lette å kurere.

En fødselsangst er annerledes fordi man ikke kan øve så direkte, men det er likevel mulig for svært mange å bli trygge nok til å ikke føle angst for fødsel, og det er mulig å gjøre keisersnitt i stedet.

Jeg vil råde deg til å ta knekken på sprøyteskrekken, uansett om du senere føler deg trygg nok til å få barn ved fødsel eller keisersnitt eller ikke.

Å lage barn er jo helt frivillig, men det er mange andre ting som kan skje hvor det vil hjelpe deg enormt å være kvitt sprøyteskrekken. En jeg kjenner er så redd for sykehus og undersøkelser at hun ville avstå fra å bli undersøkt når hun hadde symptomer som kunne tyde på kreft, og der forsinket diagnose kan bety forskjellen på å overleve og ikke. Ikke la deg selv ha dårligere sjanse til å beholde god helse fordi skrekken styrer deg.

Tenk heller hvor deilig det vil være å slippe å være livredd for nåler resten av livet Det er verdt en ordentlig innsats, og terapien skal ikke kaste deg ut i oppgaver som er for tøffe for deg, men lede deg fram slik at du blir utfordret, men ikke helt overveldet, og får oppleve at du mestrer det du vil

[Vibi]

Det er slett ikke veldig uvanlig å ha for smalt bekken, og det kan fint være arvelig. Alle damene i min familie på morssiden har for smale bekken, og barna blir sittende fast. Er kun keisersnitt og traumatiske fødselsopplevelser på den siden. Så jeg ville tatt meg en seriøs samtale med legen min om å få røntgen av bekkenet FØR du blir gravid. Hvis han ikke hjelper deg, oppsøker du en jordmor på sykehuset. Fortell henne om angsten din, så går det sikkert i orden. Hvis ikke de heller vil hjelpe deg oppsøker du en privat klinikk, ála Volvat og betaler for røntgen. Så lenge du gjør det før du blir gravid kan jeg ikke tenke meg at de kommer til å nekte deg det..

I et normalt svangerskap blir det tatt en blodprøve i uke 12, og deretter kun stikk i fingeren ved hver kontroll. Dersom du er rhesus negativ må du gjennom to blodprøver til.

Under fødselen kan du få smertestillende som ikke har noe med sprøyter å gjøre, feks lystgass eller badekar, massasje, stikkpiller etc.

Søk hjelp mot angsten din, og prat med lege og jordmor. Dette kommer til å gå kjempebra, og når du sitter med den lille i armene er uansett alt glemt. Tro meg, det er verdt å trosse angsten.

Adopsjon er et dårlig alternativ da det er så stor "manko" på barn som kan adopteres bort, og jeg tror ikke de som i utgangspunktet er fruktbare kommer fremst i køen akkurat..

Masse, masse lykke til! det her kommer til å gå kjempefint!!

Men først: Snakk for guds skyld med mannen din!

Endret 5. november 2009 av Vibi

[Gjest Gjest]

Jeg har personlig ikke hørt om at det er "for få barn" til adopsjon,

Vel, da har du i det minste hørt det nå. Bedre sent enn aldri.

jeg trodde årsaken til at det tok tid først og fremst var godkjenningsprosessen av foreldrene og byråkratiet i de forskjellige landene.

Da bør du kanskje sette deg litt bedre inn i dette før du uttaler deg om saken. Lurer å fortelle om fakta enn om hva "du trodde", synes du ikke?

Tvert om kan man være med å hjelpe et barn til å få et betraktelig bedre liv enn det ellers ville fått, og man er attpåtil "godkjent forelder" i motsetning til de fleste andre

Dette er i alle fall bare tull. Alle barn som blir frigitt til adopsjon havner i et godt hjem. Det er ingen mangel på adoptivforeldre og man "hjelper" altså ingen barn ved å adoptere. Alt man gjør er å "ta" et barn som ville havnet hos noen andre adoptivforeldre.

[Gjest Gjest]

I et normalt svangerskap blir det tatt en blodprøve i uke 12, og deretter kun stikk i fingeren ved hver kontroll. Dersom du er rhesus negativ må du gjennom to blodprøver til.

Stikk i fingeren? Det var jeg aldri borti. Kun den ene blodprøven først (og så mange, mange på slutten pga jeg fikk svangerskapsforgiftning, men det er en helt annen sak)

[Vibi]

Stikk i fingeren? Det var jeg aldri borti. Kun den ene blodprøven først (og så mange, mange på slutten pga jeg fikk svangerskapsforgiftning, men det er en helt annen sak)

Mener du å si at du aldri fikk stikk i fingeren på kontroll hos legen? Hmm.. Så rart. Jeg fikk det hver gang jeg, mener det var for å sjekke blodprosent, og min var helt fin hele tiden, så det var ikke noe oppfølgingsgreie.

Men da er det vel forskjellig praksis rundt omkring da

[Gjest Bianca26]

Vel, da har du i det minste hørt det nå. Bedre sent enn aldri.

Da bør du kanskje sette deg litt bedre inn i dette før du uttaler deg om saken. Lurer å fortelle om fakta enn om hva "du trodde", synes du ikke?

Dette er i alle fall bare tull. Alle barn som blir frigitt til adopsjon havner i et godt hjem. Det er ingen mangel på adoptivforeldre og man "hjelper" altså ingen barn ved å adoptere. Alt man gjør er å "ta" et barn som ville havnet hos noen andre adoptivforeldre.

hvordan kan du si at man ikke hjelper et barn ved å adoptere? hva om alle tenkte sånn da hadde jo ingen adoptert. dessuten det å lage barn kan også ta lang tid. er mange som prøver i mange år uten at det skjer og mange som trenger hjelp ved prøverør og slike metoder, noe som også tar mye tid, så jeg syns ikke man skal være så kjappe med å fraråde adopsjon.

jeg er enig i at hun burde prøve å få hjelp til å overvinne angsten om hun ønsker å føde egne barn. etter en fødsel er smerten borte når du får barnet i armene, og da vil du tenke at alt er verdt det

[Gjest Chiffon]

Mener du å si at du aldri fikk stikk i fingeren på kontroll hos legen? Hmm.. Så rart. Jeg fikk det hver gang jeg, mener det var for å sjekke blodprosent, og min var helt fin hele tiden, så det var ikke noe oppfølgingsgreie.

Men da er det vel forskjellig praksis rundt omkring da

Her stikker de kun i fingeren for å holde øye med en for lav blodprosent

[Saeria]

hvordan kan du si at man ikke hjelper et barn ved å adoptere? hva om alle tenkte sånn da hadde jo ingen adoptert. dessuten det å lage barn kan også ta lang tid. er mange som prøver i mange år uten at det skjer og mange som trenger hjelp ved prøverør og slike metoder, noe som også tar mye tid, så jeg syns ikke man skal være så kjappe med å fraråde adopsjon.

jeg er enig i at hun burde prøve å få hjelp til å overvinne angsten om hun ønsker å føde egne barn. etter en fødsel er smerten borte når du får barnet i armene, og da vil du tenke at alt er verdt det

De færreste som søker om å adoptere har adopsjon som førstevalg. De fleste har prøvd å få egne barn, ikke fått det til, strevd og kjent på mange vonde følelser, før de har kommet frem til at de ønsker et barn selv om det ikke er en biologisk tilknytning mellom dem selv og den lille. Når man adopterer hjelper man gjerne et barn, men ofte er dette barnet mer en av de største og mest etterlengtede gaver foreldreparet kan få, og således havner den "redde et barn-tankegangen" helt bort, selv før selve søkeprosessen starter.

Et adoptivbarn bør og fortjener hvertfall ikke å måtte stå i en takknemlighetsgjeld til adoptivforeldrene som "reddet det", for var det uansett ikke i de samme foreldrenes egeninteresse å få dette barnet?

Er enig med deg i at ts bør heller få hjelp til å håndtere de utfordringene som gjør at hun er redd for å føde, fremfor å tro at adopsjon er en lettvint løsning på problemet.

[kisskissbangbang]

(Jeg har ikke lest svarene du har fått, så jeg vet ikke om noen har svart dette tidligere.)

Jeg vil bare på det sterkeste anbefale deg å fortelle dette til mannen din! Du skriver at du svarer på unnvikende du kan når han snakker om barn - tenk så utrolig frustrerende og vanskelig det må være for ham å ikke forstå!

Så; det første du må gjøre er å fortelle det til mannen din. Jo før jo bedre!

Endret 5. november 2009 av kisskissbangbang

[Gjest Gjest__lene__*]

Vel, da har du i det minste hørt det nå. Bedre sent enn aldri.

Da bør du kanskje sette deg litt bedre inn i dette før du uttaler deg om saken. Lurer å fortelle om fakta enn om hva "du trodde", synes du ikke?

Dette er i alle fall bare tull. Alle barn som blir frigitt til adopsjon havner i et godt hjem. Det er ingen mangel på adoptivforeldre og man "hjelper" altså ingen barn ved å adoptere. Alt man gjør er å "ta" et barn som ville havnet hos noen andre adoptivforeldre.

Det var da fælt så hårsår vi var her da! Jeg sier ikke at adopsjon er et lettvint alternativ, jeg forklarer også at jeg har hørt om andre som har overkommet angsten og at hun bør prøve å gjøre det, men at adopsjon KAN være et alternativ. Greit, jeg har ingen linker som sier at det IKKE er mangel på adoptivbarn, men jeg kan heller ikke se at du eller noen andre har vist linker som tyder på det motsatte (siden du sier jeg bør forholde meg til fakta). Jeg kan være enig i at det for folk som ikke sliter med fruktbarheten kan være "dumt" å adoptere på bekostning av de som ikke sliter med det, men hvis det viser seg at TS ikke overkommer angsten sin og hun fortsatt ønsker å bli mor mer enn noe annet vil jeg si det er ganske god grunn til å adoptere (spesielt hvis hun har trangt bekken og dette kan komplisere fødselen, noe vi riktignok ikke vet noe om enda).

Men jeg vil gjerne se en link til det du hevder, igjen siden du sier jeg må forholde meg til fakta. Enig i at det blir for dumt å adoptere "fordi man ikke vil legge på seg" eller "ikke ødelegge kroppen", men i dette tilfellet kan det i allefall potensielt være tale om noe mer enn som så, selv om jeg er enig i utgangspunktet om at hun bør prøve å komme over angsten først, noe du også ser hvis du leser innlegget mitt.

Jeg kan forøvrig ikke se at jeg tar helt feil når jeg sier at en av hovedårsakene til at det tar lang tid er byråkratiet. I følge Verdens Barn tar det normalt sett i overkant av ett år å bli godkjent i Norge som adoptivforeldre, før søknaden sendes videre til utlandet, og det har vel ingenting med antall barn "tilgjengelig" for adopsjon å gjøre.

Jeg har forøvrig forholdsvis nær familie som adopterte et barn av idealistiske grunner (riktignok noen år tilbake, men var snakk om fjernadopsjon), så er ikke helt ukjent med adopsjon jeg heller. Ser også på Verdens Barn at det at man har biologiske barn/muligheten til å få biologiske barn ikke er noe hinder for å adoptere, noe det kanskje burde vært hvis det er så fryktelig mange flere som vil adoptere enn det er barn "tilgjengelig"?

Dette ble ganske lang avsporing fra det TS egentlig spurte om, men jeg har aldri fremstilt det som at "det er jo bare å adoptere i stedet, det er lettvint og gjort i en fei". Selvfølgelig tar det lang tid, koster mye, kan være en psykisk påkjenning etc, men jeg sier det KAN være et alternativ... Skjønner ikke at noen kan bli så fryktelig provosert over det, og attpåtil sier jeg må forholde meg til fakta når du selv ikke henviser til noe fakta...