Familietrøbbel

[Gjest Gjest_Kate_*]

Jeg har aldri hatt et veldig nært forhold til mine foreldre,men de to siste årene har det blitt verre.

Hadde forsåvidt en ok barndom,men det har alltid vært slik at jeg føler at de aldri er eller har vært fornøyd med noe av det jeg gjør eller gjorde.Var veldig mye kritikk og kjeft,og dette var noe av det som gjorde at jeg var svært usikker da jeg var liten.

Dette er også noe som henger igjen hos meg enda,og jeg føler egentlig at de aldri kan godta meg for den jeg er.

Når jeg er hjemme på besøk er de ganske så uinteressert i å høre på det jeg har å si(uansett hva det er omtrent),og ofte er det slik at de ikke tror på den kunnskapen jeg har.Jeg blir en helt annen person når jeg reiser hjem,blir den usikre personen som ønsker bli godtatt.

Dette er noe jeg har blitt så lei av at jeg nesten ikke orker å reise på besøk til dem.(og jeg har ikke vært hjemme siden i sommer)

Også på grunn av andre ting (som jeg ikke vil gå inn på her) så har ikke forholdet vårt blitt noe bedre.

Det har nå gått så langt at jeg knapt har kontakt med dem,og jeg ringer/sender melding sjeldent,men jeg hører ingenting fra dem heller. Men det er tydeligvis min feil at vi ikke har kontakt,for "de hører jo aldri fra meg".

Min søster som jeg hadde et nært forhold til før,er også blitt dårligere.Syns hun har blitt farget av mine foreldres oppfatninger av meg.

En annen grunn til at jeg ikke vil reise på besøk er at de ikke liker min samboer,hver gang jeg har med meg han så er det svært trykket stemning.Slik har det vært hver gang jeg har fått meg kjæreste,de er aldri fornøyd uansett hvem jeg tar med meg.

Jeg er nå så lei av hele situasjonen,og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.Føler at jeg har gjort endel for at ting skal bli bedre,var hjemme i hele sommer uten at ting ble noe bedre ut av det og jeg har invitert dem hit slik at de kan se hvordan vi bor og treffe mine svigerforeldre,men de kommer aldri.

De gangene jeg har prøvd å snakke med mine foreldre om ting,så får jeg bare beskjed om å roe meg ned eller at jeg må gi meg.Dermed orker jeg ikke ta opp dette med dem.

Nesten så jeg føler at alt er min feil,at jeg må ordne opp i det,men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og akkurat nå er det fristende å kutte all kontakt med dem.

Klart dette er kun min side av saken,men det er nå slik jeg ser på det hele.

[Gjest Savoyard]

Du har nok behov for å ha større distanse til dem, ettersom de åpenbart ikke tilfører deg noe du trenger. Det spørs om ikke dine foreldre har gitt deg alt de kan klare, og at de har gått over til å bli en negativ innflytelse på livet ditt. Det er mange som opplever akkurat dette når de blir voksne og ser foreldrene med andre øyne.

Du kan ikke forandre dine foreldre for å få dem til å behandle deg annerledes - det er uansett bortimot umulig å forandre voksne folk som ikke selv ser at det foreligger et problem. De vil gå ut fra at det er du som er problemet - de er jo akkurat slik de alltid har vært.

Du trenger ikke å kutte all kontakt med dem, men du kan treffe dem sjeldnere og i kortere tid. De vil få større respekt for deg og behandle deg bedre desto sjeldnere de ser deg. En gang i halvåret er mer enn nok, og telefonsamtalene bør ikke være for hyppige eller for lange. Så snart du merker at negativiteten sniker seg inn i samtalen, kan du raskt avslutte.

Husk at du ikke gjør dette for at de skal forstå hvor "dumme" de er, men ganske enkelt for at du ikke vil ha dem så nært innpå deg. Du kan som sagt ikke forandre dem. Det er ikke nødvendig å legge denne konflikten åpen i dagen ved å kutte all kontakt på en dramatisk måte, for de vil trolig ikke forstå hva du mener.

Det er mange som i voksen alder ikke har noe godt forhold til sine foreldre. De må da skape seg et eget liv på egne hånd, uten den trygge basen som barndomshjemmet er for mange. Det går helt fint, og de blir svært trygge og sterke mennesker av det

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i følelsene dine. Litt av løsningen er å tenke "hvem er det som tar ansvar for relasjonen mellom dere, og hvorfor?"

Er det kun deg som tar ansvar for den relasjonen, ved å ringe hjem, besøke, huske på, hegne om? Enveis og pliktpålagt? I så fall må du bare stå opp for deg selv. La være. Du er ikke pliktig til noe som helst. Har du forsøkt, så er det godt nok. Ballen ligger hos dem!

Du har en samboer. Hun er din familie nå. Dere to. Og dere to skal ikke være nødt til å tigge om aksept fra andre. Å stå ved hennes side er det beste du kan gjøre, spesielt når familien er så lunken til henne.

Har dere barn? Hvis ikke vil det skje endringer når barnet kommer. Din familie vil legge press på deg. De mener du er "skyldig" dem, for da har de "blitt noe/fått noe". Altså barnebarn. Og slik du beskriver dem synes de ikke for meg å se verdien i mennesket (deg) som noe annet enn eiendom, noe de kan stille krav på. Du risikerer å havne i en klemme med dem og din samboer om barnet/barna. Om du ikke tar mot til deg og legger fra deg de følelsene som kveler deg i dag.

Du er slett ikke alene og verdiløs! Hun er ditt beste bevis. Det skal du ta vare på. Og la vampyrene seile sin egen sjø!

[Gjest Gjest_Kate_*]

Takk for svar

Grunnen til at jeg tenke så mye på dette er at jeg vil jo gjerne ha et godt forhold til mine foreldre,og når jeg hvilket forhold min samboer har til sine foreldre så er det jo helt annerledes.

Men jeg tror ikke jeg vil få et bedre forhold til dem uansett,og det virker ikke som de er interessert i det heller.

Det er nok et godt råd det å treffe dem sjeldnere, for jeg syns ikke jeg får så mye positivt ut av å treffe dem. Søsteren min har et bedre forhold til dem,og jeg føler meg så verdiløs når jeg ser hvordan de er med henne.

Akkurat nå er kun meg som tar ansvar for vår relasjon,ringe hjem har jeg egentlig aldri vært noe flink til,men før ihverfall så reiste jeg hjem på besøk ofte.I det siste har jeg rett og slett ikke orket.

Nei,vi har ikke barn,men jeg har tenkt på at det kommer til å bli slik du beskriver det.

Forresten,så er jeg kvinne Men jeg har alltid vært på samboeren min sin side,for han gir meg så mye positivt. Han har respekt for meg og han prøver alltid å lytte til det jeg har å si.Han er til og med så snill at han vil være med hjem til mine foreldre selv om de er såpass kjølige mot han.

[Gjest Gjest]

Ikke bare jeg som har vansker med kjipe foreldre altså.. Jeg prøver selv å distansere meg fra min manipulerende mor. Hun prøver å kjøpe meg med gaver til rett over hundrelappen, sender de til min adresse selv om jeg sier at jeg ikke vil ha. Etterpå blir hun sur om jeg ikke skriver til henne gjevnlig..Nå har hun skaffa seg msn, men jeg holder meg usynlig på lista mi for å unngå de skyldstunge meldingne hennes.

Det har seg slik med mennesker at de behøver kjærlighet, og om de ikke får det i ekteskapet, så får dem det gjennom barna. Små barn elsker foreldrene sine uansett hva. Når barna blir voksne og reiser fra redet, og finner mennesker som faktisk elsker dem for hvem dem er som voksne, så kan foreldrene miste taket på barnet og tyr til manipulerende taktikker for å holde på dem.

Det er min historie ihvertfall..kansje vi har noe tilfelles?

Selv fikk jeg også mye kjeft for å gråte, og selv om jeg har spesielle talenter så ser de ikke dette..

[Gjest Gjest_Kate_*]

Jeg vil ikke si at mine foreldre er manipulerende egentlig,ikke den måten.

Selv om min mor liker å gi meg dårlig samvittighet,og det irriterer for hva gjør hun selv for å ha kontakt med meg?Ingenting.

Mine foreldre kjenner meg ikke,de vet ikke hva jeg liker eller hva jeg holder på med.De er ikke engang interessert i å vite hva jeg utdanner meg til.

Det er jo vondt på en måte,for det skal jo liksom være mennesker som er de næreste du har,de som kjenner deg ut og inn,men så er det ikke sånn og det blir bare noe negativt.

[Gjest megvel]

Negative foreldre er en tung bør, og du er ikke alene. Jeg har en mor jeg snakker minst mulig med.

Å kutte kontakten er drastisk. Det skal være svært seriøse grunner bak det, det er ikke noe man skal gjøre uten at det er gjennomtenkt. Du må være forberedt på å ikke se foreldrene dine, og kanskje også din søster, igjen. Hvis du velger det er det ikke alltid mulig å angre heller. Hvis dine foreldre likner det minste på min mor kan det forsåvidt gå lange tider før de skjønner at du ikke har tenkt å ta kontakt.

Hvis du heller holder kontakten på et minimum har du alltid en vei ut. Du trenger ikke snakke mer med de enn et par-tre ganger i året f.eks. Jeg tenker det holder på deres fødselsdager, til jul og til din egen fødselsdag.

Når du får barn blir det anderledes. Jeg ser flere tidligere har påpekt det. Barna dine vil ha en helt annen oppfatning av sine besteforeldre om de får treffe de. Dine foreldre vil forhåpentligvis ta del i sine barnebarns liv på en positiv måte, og det kan forbedre forholdet dere imellom.

Likevel har ingen krav på besteforeldre/barnebarn, så om du ønsker å kutte dine foreldre helt ut kan de ikke "slå i bordet" med at de skal få ha kontakt med ded barnebarn den dagen de kommer.

Det som til syvende og sist blir det viktigste, er hva du selv orker å ha av kontakt med dem.

For min egen del har jeg valgt å ha minst mulig kontakt med mamma, uten å miste kontakten helt. Den dagen jeg får barn vil jeg se hva som endrer seg i forholdet oss i mellom, om et er positivt nok prøver jeg å få et nærere forhold. Hvis ikke skjer ingenting.

[Gjest Gjest_Kate_*]

Kutte kontakten kommer jeg ikke til å gjøre,men jeg vil nok kutte ned.

Har vel egentlig allerede gjort dette nå da jeg ikke har vært hjemme siden i sommer,men jeg må nok legge vekk den tankegangen om prøve å fikse ting/bli godtatt av dem når det ikke går.

Forøvrig er det slik at mine foreldre har veldig dårlig forhold til sine foreldre igjen,ser ut til at det er et mønster som går igjen.

Takk for mange gode tips som har kommet til nå

[Gjest megvel]

Kutte kontakten kommer jeg ikke til å gjøre,men jeg vil nok kutte ned.

Har vel egentlig allerede gjort dette nå da jeg ikke har vært hjemme siden i sommer,men jeg må nok legge vekk den tankegangen om prøve å fikse ting/bli godtatt av dem når det ikke går.

Forøvrig er det slik at mine foreldre har veldig dårlig forhold til sine foreldre igjen,ser ut til at det er et mønster som går igjen.

Takk for mange gode tips som har kommet til nå

Akkurat det er en ting som kan være viktig å være klar over. Mange gjør ubevisst akkurat de samme handlingene som foreldrene gjorde i forhold til barna.

Det at du ser at det går igjen er en god ting. Prøv å finen ut hvilke handlinger som du ikke vil videreføre når du selv får barn, før du får de. Det å bevisst kunne styre unna samme handlingsmønsteret som dine foreldre valgte er nøkkelen til et bedre forhold til egne barn.

Du kommer nok til å klare deg fint, skal du se.

[Gjest Gjest]

Høres ut som du kommer fra en smått dysfunksjonell familie, hvor du er blitt tildelt rollen som den "usynlige"/ "uverdige". Hverken foreldrene eller søsteren din gjør nevneverdige forsøk på å opprettholde kontakten. Hva signaliserer de ut ved å ikke prioritere å ta kontakt med deg? Jo, at du ikke har tilstrekkelig verdi for dem. Kanskje er det også et forsøk på å oppnå kontroll; det er DU som må "jobbe" for å få deres gunst, dermed føler foreldrene dine seg som viktige personer som du fortsatt blir avhengig av å få aksept fra. Så snart du ønsker å snakke om ting som plager deg, blir du bedt om å IKKE gjør det, på ulikt vis. F.eks. blir du bedt om å roe deg ned. Du blir med andre ord ikke tatt på alvor som det individet du er. En slik holdning fra egen familie skaper lav selvfølelse. Tanker om man egentlig har noen verdi eller ikke, kommer snikende.. Samtidig er man i en fastlåst situasjon, fordi familiemedlemmene dine ikke vil kommunisere med deg/eventuelt ikke klarer kommunisere, og dermed får du ikke løst opp i floken. Det eneste alternativet du føler at gjenstår, er å redusere kontakten drastisk.

Selv om du er en voksen person iferd med å skaffe deg utdannelse, samt at du har samboer, blir du ikke sett på som en likeverdig. Moren din prøver attpåtil å føre samboeren din inn i det samme mønsteret, ved å gi ham en kald skulder. Fortsetter dette vil trolig han også før eller siden lurer på hva som er galt med ham, hvorfor svigerforeldrene ikke liker ham. Ikke bra!

I alle familier blir familiemedlemmene tildelt ulike roller, men i dysfunksjonelle familier tildeles man roller som er rimelig uheldige, for rollene reduserer sjansen for å utvikle seg til å bli en voksenperson som er trygg på seg selv. Barn i slike familier kan få status som det sorte fåret, den usynlige, "gullungen" osv. Søsteren din kan ha trukket seg unna deg fordi hun muligens får en boost i selvtillitten sin ved å oppleve at hun får mer oppmerksomhet og positiv feedback fra foreldrene deres enn hva du får. Hvis dette er betydningsfullt for henne (oppmerksomhet fra foreldre er stort sett det..), og hun ikke har tilstrekkelig empatisk innsikt i den situasjon, kan hun som du sier bli preget av foreldrene deres sin vurdering av deg. Men det er isåfall fordi hun selv tjener på at du fortsatt befinner deg i den usynlige/uverdige rollen.

Alt i alt synes jeg du bør anse deg selv som heldig som tross alt klarer identifisere dine foreldres feil og mangler. Det øker sjansene dine for å ikke bli for mye negativt påvirket av dem i framtiden. For som andre her inne sier; det er ytterst små sjanser for at de endrer seg til det bedre. For en sunn videreutvikling uten negativ påvirkning fra dine foreldre, bør du helt klart holde holde en begrenset kontakt med dem. Kanskje gjør avstanden sitt til at de på sikt begynner å reflektere over egen atferd. Men dessverre er det nok mer sannsynlig at de blir mer og mer overbevist om at deres egen oppførsel er rett, og at alt er din feil. Men at foreldrene dine ikke klarer respektere deg og behandle deg som en likeverdig, er DERES ansvar/feil. Sannsynligvis har de endel udekte behov fra egen barndom, og indre konflikter kommer til uttrykk ved at de kludrer til relasjonen til og mellom sine egne døtre.

[Gjest Gjest]

Når foreldrene dine klager over at de ikke hører fra deg, synes jeg du skal svare dem. Si at du synes de har et like stort ansvar for å ta kontakt. Si også at det ikke er så naturlig for deg å ta kontakt så ofte med folk som har så negativ innstilling til deg og viser så liten interesse. Synes foreldrene dine fortjener å høre hvordan de er. Er det noen som fortjener å ha dårlig samvittighet, er det jo dem - ikke deg!

[Gjest Gjest_Kate_*]

Ja,jeg har alltid vært den usynlige i familien,og søsteren min har egentlig alltid fått mer oppmerksomhet.Hun får alltid høre hvor pen,flink osv. hun er og får alt oppi hendene.

De tviler liksom alltid på meg,og blir noen ganger overrasket om jeg greier de mest trivielle ting.

Dette og andre ting har jo gjort at jeg har dårlig selvtillit og tviler på meg selv stadig vekk.Dette er noe jeg har begynt å jobbe med nå,og ser at jeg har mange gode egenskaper og talenter selv de kanskje ikke ser dem.

Håper jeg kan få et bedre forhold til søsteren min,men hun er fortsatt såpass ung og har kanskje ikke så stor innsikt enda så jeg kan jo håpe at det forholdet kan bli bedre.

Ja,jeg vet jo at jeg bør svare dem for de har jo et like stort ansvar som meg,men jeg vet ikke om det hjelper.Kommer vel bare masse dumme unnskyldninger til hvorfor de ikke kan ringe eller sende meldinger til meg.

[Gjest m44]

Min mor døde da jeg var 20.

Det var ikke sånn jeg ville ha det.