Ekteskapet mitt fungerer ikke

[Gjest Gjest_Vilde_*]

Min mann Pål kom inn i livet mitt på et utrolig vanskelig tidspunkt, jeg hadde akkurat mistet et nært familiemedlem og Pål ble klippen jeg trengte for å kommer meg gjennom en mildt sagt tøff tid.

Etter et års tid fridde Pål, jeg følte på mange måter at jeg stod i følelsesmessig gjeld til ham etter at han hadde holdt ut med meg og kaoset mitt, samtidig var jeg glad i ham og orket ikke tanken på å miste ham og plutselig være helt alene i verden, så jeg sa ja..

Et års tid etterpå var det stort hvitt bryllup, vi har en lykkelig fasade, men under overflaten har vi store problemer, eller rettelse, jeg har store problemer. Pål er på alle måter svigermors drøm, og selv om jeg har dype følelser for ham blir jeg rett og slett ikke tiltrukket av ham fysisk. Vi hadde obligatorsisk sex på bryllupsnatten, men ingenting på bryllupsreisen. Nå er det 7 mnd siden sist vi hadde sex. Pål er selvsagt frustrert og spør hva som er galt, jeg har sagt at livet mitt er så kaotisk etter dødsfallet at jeg ikke har overskudd til å tenke på samlivet...dette er også en unnskyldning jeg har prøvd å tro på selv i lang tid, men nå må jeg stikke fingen i jorda og være ærlig med meg selv.

Jeg føler et enormt nederlag, skuffelse og skyldfølelse over mine følelser for min mann. Det er ingenting mer i verden jeg ønsker meg enn å føle meg tiltrukket av min mann, men jeg klarer ikke å styre dette. Min mann vet ingenting om dette og jeg aner ikke hvordan jeg kan ta det opp, men jeg ønsker ikke å leve i et ekteskap som bror og søster resten av livet heller, og det er vel ikke rettferdig ovenfor noen av oss...

Så..hvordan skal jeg gripe dette an? Hva vil folk tro og si? Hvordan skal jeg fortelle min mann hva jeg føler? Eller burde jeg stå ved løftet jeg har gitt ham og bli..?

[Gjest Lunis]

Jeg syns du burde bli. Gi det en sjans. Altfor mange forhold går dukken i Norge idag, fordi folk gir opp for lett. Jeg sier ikke at du ikke har det vanskelig, men kanskje du undervurderer ham litt. Snakk med han om det og vis forståelse for hvor vanskelig dette kan komme til å bli for ham også. Hvis at du er på hans lag liksom, vis at du faktisk vil være sammen med ham selv om du ikke føler det sånn akkurat nå. Han er jo kjempeglad i deg! Det skal du ikke ta for gitt. Og vil du heller være alene? Jeg er ensom jeg, og hver gang jeg ser sånne tråder som det her blir jeg nesten litt provosert. Jeg syns du er heldig jeg, som har en så god mann ved din side. Tenk om han hadde drukket som en svamp eller slått deg eller noe. I stedet har du en flott fyr som bryr seg.

Jeg ville pratet med ham om det og forklart at du ikke ønsker å gå, men sliter med følelsene. Kanskje det er noe som "går over"? Kanskje dere kan bli flinkere til å gjøre ting sammen så du ser han fra flere sider. Jeg vet ikke jeg ass, men jeg har en tro på at det går an å vekke følelser i andre mennesker gjennom handling.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest TS]

Jeg er i stor grad enig med deg, men problemene med intimiteten har vært lenge, jeg kan telle på to hender hvor mange ganger vi har hatt sex siste 3 årene. Jeg vet jeg er heldig som har en flott fyr, men jeg føler jo også på et vis at jeg skylder ham en sjanse å bli lykkelig med en annen dame?

Jeg klarer ikke helt å fri meg for tanken at jeg følelsesmessig bedrar ham..

Etter at vi har hatt sex føler jeg en enorm lettelse for da vet jeg at det er lenge til neste gang. Og jeg føler meg pill råtten...jeg har vanskelig for å se at dette er forbigående da samlivet vårt kun fungerte noenlunde de første 3 mnd vi var sammen og siden da har det bare gått nedover.

Jeg kjenner på mange måter at jeg går på akkord med meg selv, og sliter med mange tunge og vanskelige følelser.

Takk for innspill:)

[Gjest Gjest]

Jeg tror i hvert fall det er lurt å prøve å være ærlig, i det minste ovenfor seg selv. Det betyr også å se etter muligheter for å bedre ting og endre dine egne tankemønstre. Ikke vær for opphengt i at du valgte ham på et sårbart tidspunkt, men prøv også å se hva som er eller kunne vært bra i forholdet. Mulig det er en bagatell, men jeg legger merke til at du skriver "mitt" ekteskap, ikke vårt. Men et forhold er jo et samspill og noe man skaper sammen, begge må gi. Prøv å snakke sammen. Samboern min og jeg har det ofte bedre etter både krangler og alvorlige samtaler; det hender man går seg fast i egne tanker og ideer, og det er godt å dele dem selv om man er redd for å såre. Hvis det ender med at dere går fra hverandre er det i hvert fall mest realt å ha prøvd så godt man kunne.

[Gjest Emmanuelle]

Om du giftet deg av skyldfølelse og ikke kjærlighet så vet jeg ikke hva jeg skal si.

Synes du skal være ærlig med ham, og evt foreslå parterapi, men om du aldri har hatt romantiske følelser for ham så tror jeg ikke det er noe vits å håpe på at de kommer etter så lang tid.

Ja, mange par gir opp for tidlig, er helt enig. Men har man aldri hatt de rette følelsene for hverandre synes jeg det er bedre at man gir hverandre en sjanse til å finne noen som treffer det punktet i en fremfor å leve i et pliktforhold.

[Gjest fargene]

vel, du gjorde en gedigen tabbe ved å gifte deg av skyldfølelse - og dette er ditt ansvar.

samtidig burde han ha vært litt mer tilbakeholden med frieri med tanke på at du var i en spesiell livssituasjon - og at man ofte da klamrer seg fast til de holdepunktene man har(ergo kan si ja på feil grunnlag).

sånn sett har dere begge tatt en umoden og feil avgjørelse ved å inngå ekteskap.

jeg synes først og fremst du skal snakke med ham.

til dere som ofte svarer at man skal bli, har dere tenkt på hva den andre fortjener?

fortjener ikke den andre alltid å være i et forhold med noen som vil være der?

tenkt hvis dere selv hadde oppdaget mange år uti et forhold at de bare ble av skyldsfølelse?

vet ikke med dere, men jeg hadde iallefall blitt ekstremt bitter og fått selvfølelse på bunn.

[Gjest Gjest]

For himmelens skyld skill deg FØR det kommer barn!

[Gjest fisk]

I stedet for å skrive om det her på KG, foreslår jeg at dere tar dere en tur til en profesjonell som kan hjelpe dere med dette. Parterapi, er det kanskje det kalles?

[Gjest TS]

Bare for å presisere en liten sak, jeg sa ikke ja til å gifte meg med ham av skyldfølelse, men jeg trodde at problemene mine var forbigående og som jeg sier så bryr jeg meg oppriktig om ham. Så jeg har ikke bevisst "utnyttet" ham følelsesmessig. Jeg føler til en viss grad at jeg har narret meg selv i like stor grad som ham, og jeg føler bare masse tristhet inne i meg.

[Gjest TS]

I stedet for å skrive om det her på KG, foreslår jeg at dere tar dere en tur til en profesjonell som kan hjelpe dere med dette. Parterapi, er det kanskje det kalles?

Jeg har liksom utrolig vanskelig å se for meg at samtaler skal få tilbake de romantiske følelsene for min mann. Jeg vet jo ikke hva som er problemet bortsett fra at jeg ikke føler slik jeg burde og slik jeg skylder ham. Og når jeg ikke en gang klarer å snakke med ham om hvordan jeg har det, hvordan i alle dager skal jeg klare å prate med en utenforstående..? Jeg har ikke delt tankene mine med noen, knapt mitt eget speilbilde...

[Gjest Gjest_mannebein_*]

Samlivsterapi/samlivskurs for å få oversikt over situasjonen. Så slipper du å spørre fjortisene på kvinneguiden, men kan konkludere på egen hånd. Dette er for viktig til å hoppe bukk over de vanskelige tingene.

[bergans]

Kanskje det kan hjelpe nettopp å få snakket med en objektiv, utenforstående part om dette? Det virker som om dette er noe du har lagt lokk på så utrolig lenge, så bare det å få snakket ut litt med noen kan lette mye på trykket. En fagperson vil også hjelpe deg med akkurat det å sortere tanker, komme med mulige løsningsstrategier og få spiralen til å stoppe opp litt.

For alt du vet så er det mulig at mannen din allerede har skjønt endel av dette, men vet heller ikke hvordan han skal ta tak i det, siden du har problemer med alt dette inni ditt eget hode. Det er for meg en tillitserklæring når noen betror seg til meg, og spesielt hvis et er vanskelig og sårt. Hvordan du ordelegger deg blir jo viktig, men jeg synes han fortjener å bli gitt en sjanse utover det en skilsmisseadvokat kan gi. Og du fortjener den sjansen også. Går det ikke, så går det ikke, men jeg ville ha hatt det mye bedre med meg selv hvis jeg visste at jeg hadde gjort alt jeg kunne for å redde ekteskapet.

[Gjest Kvinge]

Noen nevner parterapi, men jeg tenke i første omgang psykolog.

Du sier du har følelser for mannen, hvorfor vil du da gi han opp?

Jo, jeg forstår at du føler du har tatt deg vann over hodet, men du løser ingenting ved å flykte fra situasjonen! Det eneste som nytter i din situasjon er jobbing, jobbing, jobbing!

Og for å få dette til bør du få hjelp, for det er ikke enkelt å jobbe med seg selv alene. Det er heller ikke enkelt selv om du får hjelp, men da vil du i det minste ha en sjanse til å rette opp i problemet!

Ta det fra ei som har jobba seg gjennom et helvette selv. Du trenger hjelp. Du må lære seg å snakke om det, slik at du kan bli sårbar ovenfor mannen din, og på denne måten oppnå intimitet!

[Gjest Savoyard]

Du har i beste fall lunkne følelser for fyren, og tenner ikke på ham i det hele tatt. Slik jeg forstår innlegget ditt, har det liten hensikt å prøve noe parterapi eller lignende - du har ganske enkelt giftet deg med feil mann. Det hender

Det er lov å gjøre feil, hvis man da er villig til å gjøre det som må gjøres for å rette opp feilen igjen. Ingen av dere har det bra nå, og det å skulle kjempe for på død og liv å skulle "redde" et forhold som aldri har fungert er bare sløsing med tid og krefter.

Få en slutt på dette, slik at dere begge kan komme videre. Det er ikke noe galt i å skilles slik situasjonen er.

[Gjest MikeWaters]

Min mann Pål kom inn i livet mitt på et utrolig vanskelig tidspunkt, jeg hadde akkurat mistet et nært familiemedlem og Pål ble klippen jeg trengte for å kommer meg gjennom en mildt sagt tøff tid.

Etter et års tid fridde Pål, jeg følte på mange måter at jeg stod i følelsesmessig gjeld til ham etter at han hadde holdt ut med meg og kaoset mitt, samtidig var jeg glad i ham og orket ikke tanken på å miste ham og plutselig være helt alene i verden, så jeg sa ja..

Et års tid etterpå var det stort hvitt bryllup, vi har en lykkelig fasade, men under overflaten har vi store problemer, eller rettelse, jeg har store problemer. Pål er på alle måter svigermors drøm, og selv om jeg har dype følelser for ham blir jeg rett og slett ikke tiltrukket av ham fysisk. Vi hadde obligatorsisk sex på bryllupsnatten, men ingenting på bryllupsreisen. Nå er det 7 mnd siden sist vi hadde sex. Pål er selvsagt frustrert og spør hva som er galt, jeg har sagt at livet mitt er så kaotisk etter dødsfallet at jeg ikke har overskudd til å tenke på samlivet...dette er også en unnskyldning jeg har prøvd å tro på selv i lang tid, men nå må jeg stikke fingen i jorda og være ærlig med meg selv.

Jeg føler et enormt nederlag, skuffelse og skyldfølelse over mine følelser for min mann. Det er ingenting mer i verden jeg ønsker meg enn å føle meg tiltrukket av min mann, men jeg klarer ikke å styre dette. Min mann vet ingenting om dette og jeg aner ikke hvordan jeg kan ta det opp, men jeg ønsker ikke å leve i et ekteskap som bror og søster resten av livet heller, og det er vel ikke rettferdig ovenfor noen av oss...

Så..hvordan skal jeg gripe dette an? Hva vil folk tro og si? Hvordan skal jeg fortelle min mann hva jeg føler? Eller burde jeg stå ved løftet jeg har gitt ham og bli..?

Det å treffe en partner som fyller alle våre behov er ikke lett, nesten umulig vil jeg si. Hvis du ikke har følelser for denne mannen så syntes jeg overhodet ikke du skal bli, tvert imot. Da er det neimen ikke så mye å jobbe med, og jeg kan ike skjønne hvordan terapi skal hjelpe, men det har jo du også konkludert med så..........

[I Grosny]

Har du i det hele tatt gode seksuelle erfaringer med menn? Forstår du hvorfor du ikke har lyst på mannen din? Bruker du hormonprevensjon? - den kan avlive sexlyst.

Jeg synes du bruker to personers kjærlighets tid, i de beste åra til aseksualitet. Snakk skikkelig med mannen din om det, og si rett ut at du ikke tenner på ham i det hele tatt. Si at du er veldig glad i ham, men at du ikke er i stand til seksuelt å være hans kone. Så får dere sammen vurdere om dere skal skilles, eller om han kan hjelpe andre kvinner med deres sexbehov. Dere kan jo bo sammen som venner, selv om det seksuelle ikke er noe dere har sammen.

En gang møter han kanskje ei dame som krever skilsmisse. Da får dere bare ta det derfra.

[Gjest skjebnegjest]

.. Jeg vet jeg er heldig som har en flott fyr, men jeg føler jo også på et vis at jeg skylder ham en sjanse å bli lykkelig med en annen dame?

Jeg klarer ikke helt å fri meg for tanken at jeg følelsesmessig bedrar ham..

..

Om det er dette du føler, og du sier det så utrolig flott, så tror jeg at du er inne på noe riktig.

Når vi mennesker føler noe, så kommer det ikke fra ingensteder. Vi har følelser og ønsker, kansje mye blir påvirket av underbevisstheten. Vi har alle et ønske om å bli lykkelige. Du prøver å styre deg inn til en lykke som sikkert vil komme, i form av en ny mann til deg og en ny dame til din mann.

Jeg mener at fantastisk mye godt kan komme fra noe så vondt som et brudd. Et brudd forekommer fordi vi mennesker avslutter noe som er vondt.

Jeg synest du er et godt menneske. Aldri ha dårlig samvittighet for noe du føler, fordi følelser er noe av det mest sanne vi har, nettop fordi vi ikke kan styre de.

[Gjest Gjest_nygift_*]

kjære trådstarter: jeg har selv giftet for bare noen måneder siden og vi sliter stort. var stort og hvit bryllup vårt også. synes det er litt flaut å si at alt er i stykker nå. stort nederlag liksom, ja. hvorfor man ikke tenkte på det før? tja...

men vi har helt andre problemer. sexlivet vårt er fint.

hvis jeg var deg så ville jeg fortalt sannhaten til han og foreslått at dere går til en sexolog.

til og med familiekontoret tilbyr sexologer i disse dager.

kan godt hende at du ville fått samme problemer med en annen partner også. lykke til!

[Gjest TS]

Tusen takk for alle gode ord og innspill

Dette var faktisk utrolig godt å høre at jeg ikke er helt alene i verden. Jeg føler meg jo ekstremt mislykket ved å føle slik jeg gjør. Og blir gal av alle som maser på om det ikke kommer barn snart

Jeg føler på mange måter et enormt sosialt press om å opprettholde den lykkelige fasaden. Jeg er under 30 år, god utdanning, god jobb, har hus, hytte, bil og båt og en mann som elsker meg, jeg føler jeg nesten ikke har rett til å være ulykkelig, og er skamfull og flau for å ville stikke fra alt sammen.

Og samvittigheten min er så svart så svart for at jeg ikke klarer å leve opp til mine egne eller min manns forvetninger til "det lykkelige ekteskap".

Hvorfor må ting være så vanskelig?

[Gjest Savoyard]

Hvorfor må ting være så vanskelig?

Fordi det er slik vi vokser som mennesker. Hvis alt bare gikk som en lek hadde vi aldri blitt mer enn fire år gamle, mentalt sett.

Jeg tror du har bedre forutsetninger enn de fleste for å få et bra samliv, men ikke med denne mannen. Du er i hvert fall reflektert nok