Pappa drikker for mye!

[Betina]

Takk for alle svar!

Endret 26. november 2009 av Betina

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei,

Jeg forstår at du ønsker å prate med han så rolig og behersket som mulig, men jeg tror ikke du skal være så redd for å vise følelser opp i dette. Om du begynner å hylgrine, så gjør du det. Det er jo bare et klart signal på at dette påvirker deg følelsesmessig! Og påvirker det deg, så påvirker det nok dine småsøsken.

Og jeg tror jeg vil råde deg til å forberede deg på å gjøre det flere ganger... Hvis han har begynt å drikke i skjul, så tror jeg at han har et ganske stort problem. Det er slett ikke sikkert han er mottakelig for konfrontasjoner sånn helt umiddelbart, og dermed kan ha problemer med å kutte ut. Han kan også reagere med sinne og beskyldninger mot deg og andre som står han nær...Det kan oppleves svært sårende og fortvilende for deg...

Jeg sier ikke at det MÅ bli sånn, men tror det er et ganske normalt reaksjonsmønster for alkoholikere, eller folk med et alkohol-/rusproblem.

Konkret hva du bør si, tror jeg du må finne ut av selv siden du kjenner han, men tror kanskje at du bør få fram at du er glad i han og at du bryr deg om han, men du ikke liker at han drikker og skader seg selv og sårer de som er glad i han...

Vet ikke om det var det du var ute etter, men det var det som slo meg da jeg leste innlegget ditt.

Lykke til:)

[Betina]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Det hjalp litt, selv om jeg er fullt klar over alt det du skrev, så er det godt å få høre det fra en utenforstående i tillegg. Selv er jeg sykepleier og vet masse om dette problemet, men så er det når det blir en av dine egne da... Da blir det plutselig så altfor nært

[Gjest Shock]

Har ingen gode råd, trenger det selv da jeg har en pappa som drikker alt for mye selv, men ville bare gi deg en klem og si at jeg vet hvor lite hyggelig det er med en forelder som drikker.

[Gjest Gjest]

har du ingen å alliere deg med? noen som også kan få innblikk i situasjon og som kan være med deg når du snakker med han?

vær også forberedt og ha med det alternative løsninger, som å dra til lege, frivillige støtteordninger osv

[Betina]

Tusen takk, klem tilbake

[Betina]

har du ingen å alliere deg med? noen som også kan få innblikk i situasjon og som kan være med deg når du snakker med han?

vær også forberedt og ha med det alternative løsninger, som å dra til lege, frivillige støtteordninger osv

Nei jeg står liksom litt alene oppi dette her. Har jo snakket en del med mamma om det, men det nytter ikke at hun er med. Da blir det bare "mas" fra ekskona, som han ikke er så god venn med i utgangspunktet. Jeg skal nok klare dette altså, men ville bare høre om det var noen som var oppi samme situasjon og hva de evt gjorde med det.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Det hjalp litt, selv om jeg er fullt klar over alt det du skrev, så er det godt å få høre det fra en utenforstående i tillegg. Selv er jeg sykepleier og vet masse om dette problemet, men så er det når det blir en av dine egne da... Da blir det plutselig så altfor nært

Hei, første gjest igjen her.

Sender en stor klem til deg jeg, for jeg tror jeg forstår godt hva du mener.

Som sykepleier har du mye kunnskap om problemstillingen, men likevel reagerer du med affekt når det skjer deg selv og dine nærmeste. Og som du har lært, så er det helt normalt! Men det betyr ikke alltid at vi forstår det, sånn rent følelsesmessig.

En ting er å identifisere et problem og veilede og støtte andre, en annen ting er når det skjer en selv.

Jeg er sykepleierstudent på siste året. Jeg tror jeg er klar over mine begrensninger innen fagområdet, men de siste årene har jeg lært mye om å gi profesjonell omsorg til andre. Men jeg er også et menneske som vokste opp i et hjem med en alkoholiker av en mor. Selv om jeg har lært en del om denne problemstillingen, så betyr det ikke at jag alltid klarer å anvende den kunnskapen når det kommer til meg selv og relasjonen til min mor. Der trenger jeg hjelp uten i fra. Og det får jeg heldigvis.

Grunnen til at jeg ikke vil gi noen konkrete råd i forhold til hva du bør si til din far, er at jeg har dårlige erfaringer på det området.

Min mor har vært alkoholiker så lenge jeg kan huske og hun kommer sikkert til å være det så lenge hun lever. Jeg og mine søsken har mange ganger forsøkt å prate med henne om dette, men hun reagerer med å kaste skylden tilbake på oss. Sist jeg pratet med henne om dette var jeg bare et barn selv og hadde egentlig ikke så mye å stille opp med når hun overkjørte meg fullstendig følelsesmessig. Og jeg har etter det aldri forsøkt igjen. For meg har det nå kommet så langt at jeg ikke lenger føler det er verdt å bruke mere krefter på å hjelpe henne. Hun vil ikke hjelpe seg selv, og jeg må bruke min energi på å hjelpe meg og min egen lille familie. Det er sårt, men en realitet. Det har tatt meg ca 25 år å innse det.

Det trenger slett ikke være slik for deg og din far. Jeg kjenner lite til historien deres og aner ikke om dette er et problem som nylig har oppstått eller om det strekker seg lenger tilbake i tid. Det kjenner du best til selv.

Men som en annen nevner over her så finnes det mange alternativer for hjelp både for faren din og for deg/dere som pårørende.

Men husk!; Ta vare på og beskytt deg selv først og fremst!! Det skal ikke være din jobb å sørge for din far, dersom han ikke ønsker å ta vare på seg selv! Alt du kan tilby han er at du er glad i han og at du kan støtte han i hans kamp. Men han MÅ kjempe selv.

Igjen; lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei, faren min var også en alkoholmisbruker. Drakk hver dag i 4-5 år.

Da han bodde hjemme, fortalte jeg og søstra mi at han fikk velge mellom alhoholen eller oss. Men det tok sin tid før vi i det hele tatt turte det (noe du ikke bør vente med). Vi fortalte rett og slett han hvor mye det hadde såret oss og påvirket oss gjennom oppveksten osv.. Etter det sluttet han nesten å drikke, men jeg vet at han drikker enda av og til.

Men, en ting må du huske. For all del, ikke snakk med han om dette når han er påvirket av alkoholen. Da er det lite sans. det ender bra! (f.eks: Faren min var alltid voldelig i fyllen, så du kan vel tenke deg). En ting som kan være lurt er og faktisk fortelle han at du/dere kan hjelpe han med å slutte og fortelle han at du/dere er glad i han, men skuffet samtidig. Fremfor og bare krangle. Men du bør ikke spare på noe du vil at han skal vite heller da.

Vet hvordan du har det. HELT forferdelig.

Lykke til

[Betina]

Tusen takk for at dere tar dere tid å svare meg!

Jeg føler jeg har blitt litt klokere iallefall. Jeg hadde tenkt å ta det opp med ham i helgen, men så hadde han selvsagt besøk av noen venner. Uff, det skal alltid komme noen i veien.

Men så fort anledningen byr seg skal jeg si det til ham!

[:-) anna]

Jeg synes du skal legge fokus på din bekymring for ham. Si at du ser at han drikker for mye, og hvordan det får deg til å føle. Si at du føler ansvar i forhold til de yngre brødrene dine i forhold til det, og at du vil at han skal slutte å drikke.

Kanskje bør du skrive ned tankene dine i et brev til ham. Og gi ham tid til å lese det og fordøye det før dere snakker sammen om det.

Legg vekt på at du er glad i ham, og synes det er forferdelig vondt å se ham slik.

Ikke vær sint på ham men si at du vil hjelpe ham. Men husk at du ikke kan hjelpe ham om han ikke vil hjelpes. Om han vil drikke så drikker han, samme hva du sier og gjør.

Finn telefonnummer til AA eller Blå Kors til ham. Evt Vangseter-klinikken.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg synes du skal legge fokus på din bekymring for ham. Si at du ser at han drikker for mye, og hvordan det får deg til å føle. Si at du føler ansvar i forhold til de yngre brødrene dine i forhold til det, og at du vil at han skal slutte å drikke.

Kanskje bør du skrive ned tankene dine i et brev til ham. Og gi ham tid til å lese det og fordøye det før dere snakker sammen om det.

Legg vekt på at du er glad i ham, og synes det er forferdelig vondt å se ham slik.

Ikke vær sint på ham men si at du vil hjelpe ham. Men husk at du ikke kan hjelpe ham om han ikke vil hjelpes. Om han vil drikke så drikker han, samme hva du sier og gjør.

Finn telefonnummer til AA eller Blå Kors til ham. Evt Vangseter-klinikken.

Et veldig klokt svar! Jeg er veldig enig i alt du skriver, bortsett fra den setninga jeg har hevet ut...

Jeg tror jeg forstår hva du mener med det, og sinne fører ofte ikke til at motparten endrer seg, men nå er det et faktum at vi mennesker BLIR sinte. Også på de man er glad i. Jeg har etter hvert lært meg å tørre å si det, at nå er jeg sint! Og jeg er sint fordi *********. Det betyr slett ikke at jeg hyler og skriker og kaster ting rundt meg i raseri, eller kommer med urimelige beskyldninger.

Og ofte har jeg funnet ut at jeg blir sint nettopp fordi jeg bryr meg, eller fordi ting faktisk betyr noe for meg. Betyr det ikke noe, så stiller jeg meg også likegyldig til det.

Jeg mener at det er lov å si og vise at man er sint! Sinnet kommer som oftest når vi blir skuffet, sviktet, misforstått, usikre og lei oss.

Så til TS; Hvis du blir sint, så mener jeg at du kan vise det på lik linje som du viser at du blir glad!

[Gjest Raptuza]

Kjenner noen som der søskenene valgte å sende et brev der de sa at vedkommende hadde et drikkeproblem. Desverre ble dette blåst av og bagatellisert av alkoholikeren, som nå bl a ikke lenger får besøke ett av søskenene m/fam.

Denne alkoholikeren hadde visst ingen problemer med alkohol, så h*n kom ikke noe lenger.