Velge hvem?

[Gjest Gjest_Gjestine_*]

Vet det er mange oppegående hoder her inne, så håper dere kan hjelpe meg med synspunkter på mitt egentlig, tåpelige problem...

Saken er nemlig den, at jeg traff en hyggelig mann i april(gjennom nettet), han bodde/bor i Sverige, så vi har kun hatt muligheten til å treffes en helg i måneden. I sommer litt mer. Pga at jeg har barn og han en litt spesiell jobb. Hadde det fint sammen når vi møttes, men etterhvert som månedene gikk, gikk det mer og mer opp for meg at jeg egentlig ikke kjente han så godt. Praten ble aldri så "dyp" som jeg gjerne ville, og han ungikk å si så mye om seg selv.(I ettertid har han sagt det var forid han var redd for å bli såret) Interessene var forskjellige...han elsker fotball og jeg hater det, det jeg endte opp med at vi har til felles er at vi begge setter familien høyt. Etter en spesiell episode da vi var på tur, skjønte jeg også at det ikke skal mye til før han blir sur eller furten....og attpåtil greier han ikke snakke om problemene. Jeg er typen til å snakke ut om ting, for å få det ut av verden. I ettertid har han lovet at han skal begynne med det han også! Men i en alder av 35 år, tror jeg ikke han greier å "bli" en person han aldri har vært...Han er barnløs, men elsker barn! Og de elsker han, det har jeg sett med egne øyne. Kanskje fordi han er mer på deres "stadie" med fotballspilling, Playstation spilling osv...

Selv har jeg to barn, og han har spurt i alle disse månedene om å få treffe de. Siden vi har hatt begrenset med tid sammen, har jeg vært veldig tilbakeholden med å involvere noen som helst i dette forholdet, fordi jeg rett og slett ville være sikker. Men han har allerede snakket om å flytte sammen og giftemål i lang tid....sukk. Det var da jeg begynte å få litt panikk..

For ca 6 uker siden ba jeg om en pause... Han syntes det hørtes ok ut da, men det gikk ikke mer enn en uke før han på nytt begynte å sende meldinger til meg, sa at han savnet meg, at han ikke greide usikkerheten mer... Han spiste ikke lenger heller sa han!! Jeg fikk dårlig samvittighet, og i tiden som fulgte ble han mer intens enn noen gang!!! Flere meldinger om han han elsket meg, og spørmål hele tiden om jeg savnet han og elsket han...

Men i mellomtiden traff jeg tilfeldigvis en annen. Det var verken min eller hans intensjon om noe "mer", men vi kom til å snakke sammen, og vi skjønte begge to raskt at vi hadde veldig mye til felles! Og det til tross for at han er en god del yngre enn meg...

Hodet mitt begynte å surre, og jeg forsto egentlig ganske raskt at han her var langt mer interessant å tilbringe tid sammen med, enn han jeg hadde vært sammen med i nesten 5 mnd...Jeg følte meg "råtten" siden jeg egentlig var sammen med en annen, dog i "pause", men allikevel... Vi trivdes så godt i hverandres selskap at det ble mange treff, mange telefonsamtaler og mange meldinger...Alt i alt har jeg truffet han dobbelt så mange ganger på 1 mnd som jeg har truffet han fra Sverige

Han dukket opp på jobb med roser, han inviterte meg på middag, jeg har vært hjemme hos han flere ganger...Men det var først nå i helgen jeg overnattet hos han. Vi lagde en deilig middag sammen, så film og koste oss. Det føles som jeg har kjent han i flere år, og vi slapper av i hverandres selskap. Vi har både dype og morsomme samtaler, og kan prate om alt! Han kan så mye og er en jeg liker å være sammen med, han får meg til å føle meg bra. Han gir meg masse komplimenter, sier ofte at han er glad i meg.

Han fra Sverige gir ikke komplimenter når vi er sammen, men han sier hele tiden han elsker meg. At jeg er hans prinsesse. Det skal også sies at han er veldig snill og omsorgsfull når vi er sammen, og han er raus med pengene. Han vil alltid spandere, og en av årsakene til vår første "krangel" var at jeg ville betale maten, og dyttet han vennlig bort og ba han putte maten i bæreposen i stedet...!!! Er det normalt å bli sur for slikt??

Så hva gjør jeg?? Jeg tenker mye på alderen, at han jeg har truffet nå er 10 yngre enn meg (mens eksen hans faktisk var 17 år eldre enn han!!)Han har mer i hodet enn mange på min alder, han er interessant og villig til å gi av seg selv.

Han fra Sverige sendte meg noen meldinger før helgen som skremte meg... Han skrev at han elsket meg, og da jeg ikke svarte på meldingen umiddelbart, fikk jeg en ny sur melding tilbake etter 10min, om at jeg bare kunne fortsette med det jeg drev med, og at vi kunne snakkes mer en annen dag!!! Jeg skrev kort tilbake at jeg måtte få lov å parkere bilen først (hadde vært ute og handlet med barna) Og da fikk jeg bare høre at det kunne jeg jo gitt beskjed om tidligere! Så han visste hva jeg drev med...Jeg ble sjokkert og fant ut at han kan jeg da umulig dele livet mitt med!? Sendte en melding tilbake (vet det er barnslig og lettvint men..)om at dette ikke gikk, og at dette måtte være over for godt. I går kom det melding om at han antagelig har fått seg jobb i Norge, og at han kan flytte hit innen 1 mnd....

Hjelp!!??

Hva hadde dere gjort i min situasjon? Jeg ser vel egentlig godt selv hvordan jeg har beskrevet situasjonen og hva mitt indre egentlig forteller meg....men ville være godt å vite deres synspunkter på saken også. Bare for å berolige meg, eller kanskje dere har helt andre ting å komme med også!!

Tusen takk for at dere orket lese igjennom det lange innlegget mitt....

[Gjest Gjest_pasta_*]

huff! Høres ut som at han svenskefyren er litt vel masete. Jeg ville løpt! Virker svært usikker på seg selv på grunn av oppførselen han viser deg. Dessuten virker det ikke til at du har så veldig mange sommerfugler i magen pga han?

Heia deg og fyr nr 2!!

[mørke tanker]

Jeg har vært i to forhold hvor det har vært over 5 års aldersforskjell, det første varte rundt 2 år, men med store problemer det siste halvåret, det andre har hittil vart 6 år (selv om vi har problemer av andre årsaker akkurat nå). Så aldersforskjellen trenger ikke være et problem. Den kan bli det om dere lar det bli det, men den trenger ikke være være det på noen måte.

Jeg har etterhvert blitt en tilhenger av å leve i nået, ikke tenke alt for langt fram i tid. Man kan aldri vite hva som skjer 1, 2, 5 eller 10 år fram i tid. Still deg selv spørsmål som hvem av de er det du trives best sammen med? Hvem føler du deg mest avslappet sammen med? Hvem føler du deg mest lykkelig sammen med? Hvem har du mest lyst til å rive av klærne osv, ikke glem at det også er en viktig del av et forhold. Hvis du greier å finne svarene på disse spørsmålene, så tror jeg du vil se hvilket av forholdene du bør satse på.

[I Grosny]

Jeg tror du skal si tydelig takk for deg til svensken. Når du har begynt med en annen mann, så har du helt sikkert gått over en strek. Og når den streken er brutt, så tror jeg det er best for dere begge å si ha det bra! Du må ikke la han tro på din kjærlighet for han, for så å bryte opp og flytte til hun dama som egentlig ikke vil ha han. Ikke hold han for narr. Du må si fra TYDELIG.

[Gjest Purple Haze]

Svensken ville jeg styrt unna, slik du beskriver han. Der popper jo de røde varselflaggene opp på rad og rekke.

Og i måten du beskriver de to mennene på, så er det ganske tydelig hvor du har følelsene dine

[Gjest Nattvette]

Svensken ville jeg styrt unna, slik du beskriver han. Der popper jo de røde varselflaggene opp på rad og rekke.

Og i måten du beskriver de to mennene på, så er det ganske tydelig hvor du har følelsene dine

[*appifany*]

Les igjennom ditt eget innlegg, og du har svaret ditt.

[Gjest Gjest_Gjestine_*]

Først og fremst takk for at dere tok dere tid til å lese igjennom... Og ja, jeg leste igjennom innlegget mitt før jeg postet det, og så det hele litt "utenfra" da ja...

Jeg har jo etterhvert sett de røde varselsflaggene jeg også, men håpet kanskje at de bare skulle fordufte, og at han ikke var så ille allikevel...?

Og til I Grosny, jeg har prøvd 2 ganger å fortelle han at dette ikke funker, at det er over. Men har virker ikke til å forstå det! Jeg har dog ikke sagt at jeg har truffet en annen, fordi det ville såre mer enn nødvendig.... Jeg har jo trossalt brydd meg mye om han. Men når jeg ser tilbake på det nå, var det kanskje mest fysisk tiltrekning der.... Mens med han andre er det faktisk begge deler

Det jeg kanskje har håpet på innerst inne, er at det kanskje ville bli bra med svensken, om jeg bare nådde inn til han...? Selvom det kanskje tok litt tid...?

For jeg må jo være ærlig å si at jeg tenker litt på aldersforskjellen med han andre, selvom jeg aldri merker noe til den når vi er sammen:) Er jo liksom "feil vei" også den aldersforskjellen da...