Samboer sitt mål i livet er å bli mangemillionær

[Gjest Gjest]

Samboer sitt mål i livet er å bli mangemillionær, han gjør det bra og er allerede millionær, men han jobber mye og jeg synes vel egentlig at vi har nok penger, men for lite tid sammen. Han har jo heller ikke tid til å lese bøker eller være sosial eller lære noe nytt, og da blir jo livet og samlivet ganske kjedelig etterhvert. Dypest sett så tenker jeg at det er umoralsk å investere mesteparten av sin tid og sine krefter på å bli rik, at det er riktigere å være mer tilstede i øyeblikket og i hverdagen og å være en ressurs for menneskene rundt seg, ikke minst for barna vi har sammen. En annen side av saken er at jeg er allerede økonomisk underlegen, og dette kommer bare til å bli forsterket jo rikere han blir. Vi har allerede hatt endel konflikter rundt temaet økonomi, selv om vi heldigvis har kommet til enighet på det punktet. Likevel føler jeg ofte at jeg burde bidra mer/betale mer, at det burde være mer likt fordelt, og at han kunne ønske at jeg var mer velstående. Det er mulig bare min innbildning. Jeg har også en god inntekt, men ingen ambisjoner om å bli rik, liker en nøktern og fornuftig livsstil, og vil heller være sammen med barna framfor å jobbe overtid eller skifte jobb for å tjene enda beder.

Noe av problemet med å være økonomisk svak part, er f.eks hvis han finner ut at vi trenger noe kostbart, så føler jeg at han forventer at vi skal dele på kjøpet, og så må jeg sitte å telle på utgifter og inntekter, og så kan jeg bidra med noen tusen, men da har jeg lite å buffre med hvis jeg plutselig får en ekstrautgift, f.eks tannlege. Han sier selvfølgelig at da skal han betale og at jeg aldri står på bar bakke uansett for han har jo penger, men det er noe med det at jeg vil ikke være avhengig av å måtte be han om penger når det er noe jeg trenger eller ønsker meg sterkt.

Jeg synes dette er litt vanskelig, men det høres sikkert underlig ut for andre? Jeg lurer på om flere der ute har erfaring med å leve i forhold hvor økonomien og det materielle ambisjonsnivpet er så ulikt?

[Gjest Gjest_Pia_*]

Noe av problemet med å være økonomisk svak part, er f.eks hvis han finner ut at vi trenger noe kostbart, så føler jeg at han forventer at vi skal dele på kjøpet, og så må jeg sitte å telle på utgifter og inntekter, og så kan jeg bidra med noen tusen, men da har jeg lite å buffre med hvis jeg plutselig får en ekstrautgift, f.eks tannlege. Han sier selvfølgelig at da skal han betale og at jeg aldri står på bar bakke uansett for han har jo penger, men det er noe med det at jeg vil ikke være avhengig av å måtte be han om penger når det er noe jeg trenger eller ønsker meg sterkt.

Det høres ikke underlig ut at det er vanskelig, jeg synes du må være sterk og bare si at du ikke er interessert i det kostbare kjøpet. Si at du heller vil han skal kjøpe det selv enn at han skal 'redde deg' hvis du blir tom for penger senere.

Foreldrene mine har fungert i 40 år sammen med betydelig inntektsforskjell som dere, samtidig som mamma alene tjener helt greit til å klare seg uten pappa. Mamma har alltid bidratt til løpende utgifter, men hvis pappa ville ha ny båt til hytta til 100.000 var det ikke snakk om at hun skulle bidra, fordi hun ikke var interessert nok i ny båt til at hun ville prioritere det fremfor å ha rikelig med penger til seg selv og oss barn uten å måtte spør pappa om penger for å betale regningene.

De praktiske tingene tror jeg dere kan ordne fint hvis du bare uttrykker meningene dine litt sterkere. Jeg synes det er et større problem at det virker som dere har ulike verdier og prioriteringer, men samtidig synes jeg også det er ok å utnytte seg av sjansen til å tjene mye penger når man kan, så kan man heller trappe ned senere (så fremt det ikke er snakk om ekstreme tilstander der han aldri ser deg og barna).

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er litt underlig at man ikke har felles økonomi når man deler livet sammen, og kanskje har barn sammen. Da ville det ikke vært noe spørsmål om hvem som skal bidra, eller at du føler deg underlegen økonomisk, dere er jo en enhet.

Utover det så forstår jeg samboeren din sitt ønske, jeg er kvinne men har litt av de samme ambisjonene - ja, det virker overfladisk, men jeg ønsker en så trygg og stabil tilværelse for familien som mulig, og en måte å få til det på, og som jeg kan klare, er å bli økonomisk uavhengig. Det er mye jobb, men også mye gleder, og nå tenker jeg ikke på det materiell, jeg tenker på følelsen jeg har i kroppen over å vite at målene er innen rekkevidde.

Dette har nokså sikkert å gjøre med en utrygg oppvekst for meg, uten noen voksenkontakt og veiledning. Jeg har alltid jobbet mye og klart meg selv, hatt mye dårlig råd også, og vet hvor mye en god økonomi kan løse. Det gjør at jeg slapper av. Så ha litt synmpati med samboeren din også, hans ønsker kan også være dype og riktige for ham, men prioriteringene viser seg litt annerledes.

[Gjest Gjest]

Det er kjipt å føle seg underlegen i et forhold, og jeg har alltid følt som deg. Jeg ville ikke følt meg tilpass i et forhold med en mann som var veldig rik. Jeg har datet noen som enten tjente mye penger selv eller som kom til å arve penger, men for meg var dette med pengene heller til hinder for et forhold enn en premie.

Jeg har også sett dette blant venner. Det endte med at hun dumpet ham, noe han nok aldri hadde sett for seg kunne skje. Han følte seg overlegen, hun følte seg underlegen og forholdet deres var aldri i balanse. Det var alltid han som bestemte do's and don'ts. Da blir det vanskelig å være likestilte.