Smerteskrik!

[Gjest Lunis]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. På en måte syns jeg det er litt flaut å skrive her nå som så mange følger den andre tråden min. På en annen måte er det nesten det eneste jeg føler som virkelig trygt, siden jeg er relativt anonym.

Jeg bor i et kollektiv i en ganske stille, rolig og pen bydel i Oslo. Da jeg flyttet inn her for ca 1.5 år siden bodde det to andre gutter her på min alder som studerte. Det gikk helt greit å bo med dem, ihvertfall i forhold til hva som skjer nå. Mot slutten ble det litt kjipt med han ene, siden han satt oppe til seks om morgenen for å spille world of warcraft. Men han flyttet ut kort tid etterpå. Det jeg gjorde feil var å ikke flytte ut samtidig.

Huseieren min benytter seg av fremleie, dvs at han leier av noen andre igjen. Han bruker leiligheten til å finansiere prosjektet sitt, som går ut på å hjelpe fattige mennesker i Oslo. I etterkant har jeg funnet ut av at han også hjelper folk som er psykisk ustabile og har sittet i fengsel med å finne steder å bo. Med jevne mellomrom pleier Huseieren min å låse seg inn i leiligheten for å legge seg på sofaen å sove, lage seg mat på kjøkkenet eller lignende. Mesteparten av tiden sier han ikke ifra at han kommer engang. Han bare tar seg til rette.

Etter at de to guttene flyttet ut, mye pga. videre studier men også litt fordi de så seg temmelig lei av huseiers kontinuerlige inntrengen, tok det utrolig lang tid før huseier engasjerte seg i å finne ny leietagere. Fra ca juni til seint i september har jeg bodd alene og begynte å bli vant til dette. Da det plutselig dukket opp en ca 55 år gammel dame her må jeg innrømme at jeg sleit litt med å ta dette innover meg. Ingen trenger å fortelle meg at jeg ikke har noe jeg skulle sagt, jeg har alltid visst at han er ved sin fulle rett til å leie ut de andre rommene til hvem som helst. Jeg bare sier at siden det tok så lang tid, fikk jeg en fornemmelse av at jeg egentlig bodde alene og "glemte" at leiligheten sto åpen for andre mennesker.

Denne damen virker på meg sånn ca. som Hufsa fra Mummitrollet, hvis det er noen som har sett den finske barneserien da de var små. Hun har et skremmende, fjernt blikk. Hun snakker ikke til meg og det faller ikke meg naturlig å snakke til henne heller. Hun tar tingene mine, f.eks tok hun shampoen min til 300 kroner og (kjøper den en gang i året, er sånn spesialshampo) kruset mitt brukte hun til å blande maling i. Jeg har sterk sosial angst og sliter i tilegg en hel del med mørket som kom med høsten. Jeg er temmelig sikker på at jeg bryr meg mer enn folk flest på min alder om å ha en trygg base jeg kan trekke meg tilbake til og slikke mine sår, for å si det på en måten. Jeg liker ikke å ha folk jeg ikke kommer overens på så tett innpå meg (og det kan vel strengt tatt ikke kalles unormalt!?!), spesielt ikke om jeg har behov for å gråte eller le. Det syns jeg er sjenerende, fordi jeg føler meg så naken liksom. Med en gang det er snakk om venner o.l. er dette ikke noe problem, såklart. Idag fant jeg ut at det kommer til å flytte inn en gammel mann med hvitt skjegg som ikke snakker norsk. Enda mere fremmede, skumle folk. Jeg ble kjemperedd og ringte til akutt psykisk hjelpeteam, er sånn gratislinje man kan ringe om man trenger noen å prate med. Jeg ringer dem ofte, fordi jeg er stort sett redd hele tiden. For bare 9 uker siden var jeg kjempestabil og sterk og har vært det i nesten 3 år i strekk. Det er nå i den siste tiden jeg har begynt å slite innmari.

Jeg har tatt opp kontakt med en del folk jeg ikke har pratet med på en stund, bare for å ha folk rundt meg hele tiden. Med en gang jeg er alene i leiligheten med disse fremmede menneskene jeg bor med, rundt meg, blir jeg engstelig og utrolig stresset. Men når jeg er sammen med andre jeg liker har jeg det bra. Jeg har lett etter et nytt sted å bo i ca 1 måned og har vært på omtrent 15 visninger. No luck.

Nå har jeg ringt to kompiser, to veldig GODE kompiser som jeg har kjent nesten hele livet og lagt fram situasjonen som alvorlig. Jeg orker ikke å bo her mer og har rett og slett spurt dem om jeg får lov til å kræshe hos dem i 1 mnd til jeg finner et anna sted å bo. Siden de begge bor hjemme må de spørre foreldrene sine. Så vi får se. Jeg har lagt ut en annonse om at jeg søker bolig også, som jeg har fått veldig mange henvendelser på. Det er snakk om et tidsspørsmål spør du meg, men tid har jeg ikke akkurat nå. Jeg skal på en visning nå på mandag, men det er et kollektiv og i utgangspunktet vil jeg bo alene nå. Jeg leter og leter.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg bare føler meg ikke trygg nå og har det sånn stort sett hele tiden. Jeg går til psykolog. Jeg vurderte lenge å slutte, fordi jeg begynte å tenke "Hva gjør jeg her?". Det gikk jo så bra. Jeg var jo så sterk. Og nå er jeg et vrak.

Moren min var her også igår og hun sliter også veldig. Hun orker rett og slett ikke å ta på seg meg og mine brødres "smerte" lengre, fordi hun sliter så mye selv. Vi har kranglet en del i det siste og igår tok det helt av. Hun har også en virkelighetsoppfatning som er så fjern for meg at jeg blir skremt. Det bidrar til å gi meg mere angst og derfor har jeg begynt å lure på om hun ikke er direkte farlig for meg. Mye av innspillene hennes er direkte motsatt av det min psykolog forteller meg. Jeg tror dette innlegget kommer til å bli veldig langt om jeg skal fortelle alt som foregår inni hodet hennes, men la oss bare si at hun ikke er helt god.

Store deler av tiden har jeg lyst til å bare bryte sammen og rope "HJELP MEG! NOEN! HVEM SOM HELST!" ut i natten eller noe i den duren. Jeg står på så innmari for å få løst dette fordi jeg er vant til å ordne opp selv. Jeg har ingen fancy familie som tar meg imot med åpne armer, hvor jeg har et fast rom som alltid er forberedt hvis jeg vil komme på besøk. Og jeg syns at jeg er patetisk ofte, som syns så synd på meg selv. Likevel gjør jeg alt jeg kan for å ordne opp på egenhånd.

Jeg tror det var alt for ikveld.

[Gjest jente20år]

Heisann!

Jeg fikk helt vondt av å lese innlegget ditt. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg vil oppmuntre deg til å fortsette å lete etter en ny plass og bo, fortest mulig.

Å bo sammen med noen som ikke føles godt er feil!

Angst er noe dritt. Jeg har det ikke selv, men har en mor som har det.

Jeg håper du får "kræsje" hos en av dine venner, slik at du får lete i "fred."

Ønsker deg kjempe lykke til!

Ikke gi opp :)

[Gjest *Mim*]

Jeg syns du er tøff og sterk!

Har ikke så mange råd, dessverre, men du bør jo få et annet sted å bo.

[Eplefe]

Lunis: Jeg får veldig ofte lyst til å lage kaffe/te til deg og sitte og holde på hånden din mens du snakker. Lykke til med boligjakt og sånn.

[Gjest Purple Haze]

Lunis, du er en reflektert og tenkende ung mann. Du har stor selvinnsikt og er handlekraftig. Jeg har ikke så mange råd å komme med, men jeg tror at det vil være sunt for deg å finne deg et annet sted å bo.

Helst et sted hvor du ikke bor veldig tett innpå andre mennesker, og hvert fall ikke et sted hvor dere deler oppholdsrom, bad osv.

Og hvis du føler at det bryter deg ned å ha mye kontakt med moren din, så prøv å begrense det så mye du kan.

Og sist, men ikke minst, benytt deg av venner og nettverket du har rundt deg. De fleste vil gladelig hjelpe venner de er glad i

[Gjest Gjest]

Huff så kjedelig. Sånn kan du ikke ha det. Har du ikke venner du kan snakke med om dette, evnt låne en sofa hos noen til du finner et krypinn? Snakke med studentorganisasjonen (du studerer, ja?) eller lignende?

*mammafølelse*

[Gjest Gjest_Karita_*]

Har lest de to andre trådene dine med stor interesse. Du virker veldig opptatt av deg selv. En typisk person som analyserer alt ned til hver minste detalj. fi

[Gjest Baroque]

Først og fremst skal det sies at jeg ikke har vært i noen lignende situsjon selv. Sliter dog mye med angst, pleide å ha sosial angst, og kjenner meg selv godt nok til å vite at om jeg var i samme situsjon, ville jeg ha reagert sånn cirka helt likt.

For noen som ikke bryr seg i det hele tatt, eller noen som er mye ute og generelt sett er veldig åpne av seg, ville dette kanskje ikke vært ett problem. Men når man sliter med angst, og totalt fremmede folk flytter inn og ut av det som skal være ditt fristed, er det nødt til å ta på. Tror nok det ville tatt på om man/du ikke slet med angst, også. Det at fremmede folk, som i tillegg delvis skremmer deg, flytter inn og ut på den måten, er ikke ett godt grunnlag for å skape ett sted å kunne senke skuldrene på.

Er vanskelig å skulle komme med råd. Som du selv vet er du vel i bunn og grunn nødt til å komme deg ut derfra. Fortsett å søke, skjønner det er slitsomt når du går på visninger om og om igjen uten at du får noe, men du kommer til å finne deg et sted, synd at det skal ta så faens lang tid, bare. Håper virkelig en av kompisene dine kan ha deg hos seg imens.

Og du, om det hjelper, så er det virkelig bra at du kan få skrevet litt av deg her. Selv om mange sikkert husker deg fra den andre tråden, gjør det absolutt ingenting. Vi trenger alle å få ut litt noen ganger.

Håper virkelig ting fikser seg for deg. Du virker som en bra person, Lunis.

[I Grosny]

Du skriver mye her Lunis, det gjør at vi begynner å bli lit kjent med deg. Litt glad i deg. det er mange her som ønsker deg godt. Jeg ønsker deg godt.

Jeg husker selv at jeg var i kollektiv bosituajon når jeg gikk på Sogn videregående. Lærerinna likte ikke det, hun så fravær på morgenen og tvilsomt miljø. Hun klarte å skaffe meg hybel på Sogn studentby. Litt halvkollektivt, men mye bedre. Det kan tenkes at det finnes noen velferdsfolk på universitetet som har mulighet til å hjelpe til med å ordne noe for deg.

[Gjest Lunis]

Takk for alle gode ord. Jeg skal stå på nå for å finne en løsning. Det som er virkelig ugreit er at dette går utover skolen. Begynner å ligge etter i noen fag. Det å skrive at jeg gråter en del, og er gutt, er ikke noe jeg syns er særlig gøy. Jeg er en ærlig fyr, men å innrømme at jeg griner som en liten jente som har mistet skolesekken sin i en søledam er ikke særlig kult. Men desverre et gjennomgående aspekt i hverdagen min for tiden. Noen av dere husker kanskje tråden jeg lagde i sommer, "Døde følelser", hvor jeg snakket om at jeg sleit med å føle noe som helst og at jeg ikke har grått på nesten over ett år. Snakk om å ta seg vann over hodet.

De få gangene jeg er alene her ligger jeg bare på senga og strigråter ut av sinnsyk redsel. Skjelver ofte og blir noenganger så stresset at jeg ligner en ensom hund i et tordenvær. Mye av grunnen til at jeg sliter med å få meg et sted å bo er fordi jeg går på yrkesrettet atføring hos NAV. De betaler skolen min og de betaler livsopphold. Heller ikke særlig kult å innrømme, men jeg har faktisk mer å rutte med enn studenter som går på lånekassen og ikke jobber. Dessuten får jeg bostøtte da, så jeg kan faktisk se etter et litt mer lukrativt sted å bo enn 8 m2 rom i et kollektiv.

Merker likevel jeg har lyst å bryte løs fra det her nå. Har lyst å tjene mine egne penger, kjøpe min egen leilighet og vise at jeg fikser mitt eget liv. Ikke bare for min egen skyld men...jeg mener, jeg vil jo kunne tilby noe til en eventuell dame også...dere skjønner sikkert. Blir jo bare nødt til å kjøre på med utdanning slik jeg har tenkt nå.

Jeg kommer til å holde meg unna moren min nå ja, i en god stund. Det som er litt leit at jeg har en person, en kvinne som er ca. 42 år som jeg liker å prate med. Hun sliter med mye av det samme som meg og er også en kunstnertype. Likevel har vi forskjellige personligheter, så vi er sterke/svake på forskjellige ting. Jeg er f.eks veldig ærlig men hun er mer opptatt av en fasade. Jeg er ikke så flink med gjestfrihet i første omgang, mens hun har maten på bordet før jeg rekker å spørre. Uansett, i utgangspunktet er hun egentlig venninnen til moren min, som er ca. ti år eldre enn henne. Vi fant tonen da jeg var rundt 15 år, det er vel ca. ti år siden nå og hun har alltid lurt litt på meg da. Siden hun har vært sammen med en mye yngre gutt før kontaktet jeg henne for å spørre om dette med læreren min og sånn og da ble det fort 2 timer på telefonen. Så har jeg besøkt henne og litt sånn. Virkelig godt å ha et voksent menneske å prate med, og jeg føler meg alltid veldig trygg da. Men nå som jeg ikke vil prate med moren min mere, så tror jeg hun kommer til å bli litt varsom fordi de er så gode venner. Hun har ihvertfall sagt ifra om det, at hun ikke vil la seg selv komme imellom oss to...eller, altså dere skjønner.

Gaaah! For noe forbanna kluss!

Det var kanskje litt irrelevant. Uansett, jeg sliter med å finne et bra sted å bo for 1 person. Det meste er kollektiv og de enmanns-boligene er ofte veldig stusselige greier. Hvis man vil ha noenlunde kvalitet over dem blir det for veldig dyrt. Vi snakker over syv tusen kroner i måneden. Jeg kan strekke meg til ca. seks. Fem tusen hadde vært ypperlig. Hvis noen veit om noen steder...eller noe i den duren. Send meg en PM om det.

Merker jeg er nede for telling. Sto opp for bare et par timer siden og er helt svimmel nå. Mulig det er fordi jeg ikke spiser noe særlig, kanskje fordi det tar på å være så redd hele tiden. Jeg må komme meg ut herifra.

[I Grosny]

Får du bostøtte, så går det vel kanskje greit med 7000. Ellers så vil jeg si at en ettromslilighet på 25-30 m2 er helt grei å bo i.

[Gjest Gjest]

Meld flytting og finn deg et nytt sted, evt kjøp eget sted

[Gjest Lunis]

Nå har jeg sagt opp kontrakten der jeg bor, det er den 31. idag så nå har jeg ut året på å få meg et anna sted. Blir nødt til å stå på såklart, men det ordner seg vel.

Har begynt å forstå litt hvordan jeg fungerer.

Når jeg ikke har det bra spiller jeg dataspill for å glemme/drukne problemene mine. Når jeg har det bra skriver jeg på de forskjellige prosjektene mine.

Når jeg har det helt jævlig skriver jeg på Kvinneguiden.

Jeg bruker ikke narko, ikke drikker jeg, ikke røyker jeg heller og ...vel, egentlig drikker jeg mest vann. Men dataspill blir det en del av. I det siste har jeg begynt å få dårlig samvittighet når jeg gjør det fordi jeg syns at en mann i min alder bør ha bedre ting å drive med. Blir redd for at jeg skal råtne vekk på den måten. Også vet jeg jo at det ikke er sant for jeg har klart å rive meg løs før og egentlig syns jeg dataspill blir mindre og mindre interessant jo eldre jeg blir. Må bare ha påskudd for å skrive. Orker ikke å gjøre det så mye når jeg har alt dette å tenke på, da står tankene liksom helt fast. Vanligvis er jeg kjempekreativ og flink. Målet er å bli voksen og ansvarlig, så ansvarlig at jeg ikke lengre bruker tid på det i det hele tatt men istedet f.eks oppdrar egne barn til å ikke gjøre det heller...en gang. Det var jo det som skjedde med meg. Foreldra mine gav blanke i om jeg spilte 1 time eller 20 timer når jeg var 5-6 år og så fortsatte jeg bare å spille år inn og år ut.

Det skal ikke skje med mine unger.

[Gjest Gjest_Irene_*]

Synes det er synd at en ung mann latterliggjør seg selv for å grine, og prøver framstille grining som en jente-greie. Det er ikke slike ting som bringer verden framover eller gjør tilværelsen mer ærlig for gutter/menn.

[Langt mot Nord]

Vel Irene, en selv er sin egen lykkes smed, men kom gjerne med en utredelse om hva du mener ærlighet er i henhold til ens følelser som er direkte?

[Eplefe]

Langt mot Nord skulle aldri fått lov å ta årsstudie i psykologi.

[Langt mot Nord]

Vel Eplefe, du er ikke den eneste som mener det (dog du hever din røst og takk for det) etter hva jeg har sett, men hvorfor er det så mange gjester her på forumet har jeg lurt på litt?

Ser på hw.no tegn, men hva vet jeg..

Endret 31. oktober 2009 av Langt mot Nord

[Eplefe]

Fordi kvinneguiden har - ulikt resten av edda-gjengen, åpnet slusene for gjesteposting overalt i forumet. Tilbakemeldinger, dagbøker, bryllup. Dette fordi det er for "vagt" hva som er "personlig", og folk skal ha "retten til å være anonyme". Når man da legger til at anonym mailadresse m/falskt navn eller lignende (hvilket forøvrig er fullstendig lov), å la være å legge ut personlig informasjon på profilen sin, eller å stå for det man sier på internett er fremmedord for de fleste brukerne og absolutt alle gjestene, så kan de dytte rundt på administrasjonen som om de var små nikkedukker, og si at "at jeg ikke får lov til å gratulere andre eller lage meg en graviditetsdagbok er et brudd på min rett til å være anonym". De skjønner ikke at de kan få være anonyme ved å la være og dele, og ikke bare ved å dele uten nick.

[Langt mot Nord]

Aaaaaah... nå har moderatorene på hw.no og her sagt (mellom linjene) at de forstår problemet, men å gjøre noe med det er vanskelig ettersom ja... hva skjer da?

Å ha en graviditetsdagbok er vel og greit, men mange problemer på nettet hadde løst seg hvis folk ikke var anonyme, men måtte stå til ansvar.

Fall, rise, now... lie, fall, rise, now... (som i Shaolin Death Squad sangen jeg hører på nå).

Når alt kommer til alt kan KG få bukt med all den stikkingen i ryggen ved å bare tillate gjesteposting i de kategorier som virkelig er ømtåelig, en må skille mellom emo og mo i knærne eller ja...

On topic: Slutt å skrik, så kanskje noen tar hendene fra ørene.

Endret 31. oktober 2009 av Langt mot Nord

[Eplefe]

Nå har ikke HW.no det største problemet med gjester (tror jeg, nå er det en stund siden jeg var aktiv på de foraene jeg antar du snakker om), og der er/var de veldig flinke på at det skulle være ømtålelige emner, ikke folk som var livredde for sin internettpersonlighet. KG-moderatorene føler hverken behov eller ønske for å innføre en slik regel. Ironisk nok fordi gjestene klager over mulig innføring av en slik regel. Sammen med en del brukere som mener at å ha mye aktivitet er bedre enn å ha god aktivitet.

Men dette er brutalt off topic. Hvis du vil diskutere gjesteproblematikken er det ørten tråder i tilbakemeldinger, og hvis du ønsker å diskutere den med min person direkte har jeg en nesten tom PM-innboks.