Han skyver meg fra seg

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt en kjæreste i mange år, vi har vært samboere i underkant av tre år. De siste årene har han blitt mer og mer fraværende. Han skyver meg fra seg, og jeg har strevet for å følge det enda bedre opp. Han avviser meg på alle forsøk på nærhet. Gir jeg han en klem har han alltid noe annet han skal gjøre, kysser jeg han bryter han det bare av. Hinter jeg om at vi ikke har vært til sengs sammen på månedsvis må han brått en tur i dusjen/gå tur meg bikkja ol. Han vil ikke snakke med meg om forholdet. Han har "ingen tanker om det akkurat nå" - hele tiden. Har spurt han om han virkelig vil at forholdet skal fortsette, og det står han hardt på at han vil. Vi har helt sluttet å si at vi er glade i hverandre og elsker hverandre. Jeg fordi jeg hele tiden føler meg avvist, han fordi..tja, fordi jeg ikke sier det antar jeg. Jeg har forklart han hvordan jeg føler det, og hva det gjør med meg. Får ikke noen respons.

Vi har det godt sammen, om enn i et vennskapelig forhold så jeg har ikke uten videre lyst til å gå. Er det noen som har noen tanker om hvorfor han oppfører seg slikt? Og hva jeg kan gjøre for å få det bedre.

Tar gjerne imot tanker fra menn, kanskje dere kan forstå mer enn jeg gjør. Vi kvinner forstår ikke alltid dere heller

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt en kjæreste i mange år, vi har vært samboere i underkant av tre år. De siste årene har han blitt mer og mer fraværende. Han skyver meg fra seg, og jeg har strevet for å følge det enda bedre opp. Han avviser meg på alle forsøk på nærhet. Gir jeg han en klem har han alltid noe annet han skal gjøre, kysser jeg han bryter han det bare av. Hinter jeg om at vi ikke har vært til sengs sammen på månedsvis må han brått en tur i dusjen/gå tur meg bikkja ol. Han vil ikke snakke med meg om forholdet. Han har "ingen tanker om det akkurat nå" - hele tiden. Har spurt han om han virkelig vil at forholdet skal fortsette, og det står han hardt på at han vil. Vi har helt sluttet å si at vi er glade i hverandre og elsker hverandre. Jeg fordi jeg hele tiden føler meg avvist, han fordi..tja, fordi jeg ikke sier det antar jeg. Jeg har forklart han hvordan jeg føler det, og hva det gjør med meg. Får ikke noen respons.

Vi har det godt sammen, om enn i et vennskapelig forhold så jeg har ikke uten videre lyst til å gå. Er det noen som har noen tanker om hvorfor han oppfører seg slikt? Og hva jeg kan gjøre for å få det bedre.

Tar gjerne imot tanker fra menn, kanskje dere kan forstå mer enn jeg gjør. Vi kvinner forstår ikke alltid dere heller

PÅ et menneskelig nivå er dette helt uforståelig, fordi vi glemmer at vi faktisk bare er et dyr. Det er ganske unormalt for mannfolk å være sammen med en kvinne hele livet. Vi er ikke skapt for det, og han har mistet tenning på deg, som er helt naturlig. Partnerskap er unatulig for mennesker, spesielt menn. Du må bare finne deg i det.

[Gjest Gjest]

PÅ et menneskelig nivå er dette helt uforståelig, fordi vi glemmer at vi faktisk bare er et dyr. Det er ganske unormalt for mannfolk å være sammen med en kvinne hele livet. Vi er ikke skapt for det, og han har mistet tenning på deg, som er helt naturlig. Partnerskap er unatulig for mennesker, spesielt menn. Du må bare finne deg i det.

Ja YESS, du har fasiten!

[Gjest Gjest]

Ja YESS, du har fasiten!

hvis du leser litt biologi, så skjønner du hva jeg mener.

[Gjest Gjest_jente20_*]

hvis du leser litt biologi, så skjønner du hva jeg mener.

Det er fullt mulig å elske og være sammen med en kvinne resten av livet. Les litt mer om forhold du! (Mars og Venus, blandt annet)

Til TS:

Jeg vet ikke helt hva det kan være. Tror ikke det har noe med deg å gjøre. Kanskje han er litt deprimert? Sliter på jobben/skolen? Tror det beste er å ikke "mase" på han. Menn er som gummistrikker, det kommer perioder hvor mannen strekker seg vekk for å få litt avstand fra kjæresten, denne trangen til å strekke seg vekk har ingenting med deg å gjøre. Etter en stund vil han forhåpentligvis komme til bake med masse av kjærlighet. Poenget er at du må være tolmodig og forståelsesfull for denne prosessen. Mer om dette står i Mars og Venus. Fantastisk bok som får oss kvinner til å lettere forstå mannen

[Gjest Gjest]

Gummistrikkfenomenet er ikke gyldig når han trekker seg mer og mer unna over flere år... Gummistrikk er at han av og til trenger avstand, men da kommer han tilbake igjen.

Trådstarter, en mann som ikke liker at du er kvinne, ikke nærmer seg deg og ikke vil ha tilnærmelser fra deg, er vel ikke en man har det godt sammen med som kjæreste?

Det høres ut som at han ikke er forelsket i deg lenger, og at følelsene gikk over i vennskap. Og at det er anstrengende for ham å føle på dine forventninger om noe mer. Samtidig som han ikke har guts eller lyst til å gi slipp på det positive, og bygge en ny tilværelse fra en ungkarsleilighet. Kanskje håper han at følelsene skal komme tilbake. Eller er redd for å såre deg.

Når han ikke vil snakke om saken, er det vanskelig å forsøke å løse den.

Jeg er redd du holder på noe som ikke kan bli noe av. Det kan se fristende ut å fortsette, men det er et ordtak som sier : If the old doesn't go, the new doesn't come. Dere har begge mulighet til å finne gløden igjen, men dere må trolig gjøre det med noen andre. Og da må dere først rive av plasteret...

[Gjest Gjest_la flaca_*]

PÅ et menneskelig nivå er dette helt uforståelig, fordi vi glemmer at vi faktisk bare er et dyr. Det er ganske unormalt for mannfolk å være sammen med en kvinne hele livet. Vi er ikke skapt for det, og han har mistet tenning på deg, som er helt naturlig. Partnerskap er unatulig for mennesker, spesielt menn. Du må bare finne deg i det.

Hehe, som jeg skulle sagt det selv dessverre.(Tenker alltid ut ifra biologiske forutsetninger selv, og du og du hvor mye enklere livet blir hvis man har det utgangspunktet).

Ts; dersom det aldri passer å snakke kan du skrive en mail eller et brev som han kan lese i ro og mak, bare for å fortelle din side av saken. Hva du ønsker at dere skal gjøre med det og hva du trenger fra han.

[Gjest Gjest]

Takk for svar alle sammen.

Til den biologilærte: Jeg skal ikke være nødt til å finne meg i det. Hvis han vil ha en annen vet han hvor døra er. Jeg sperrer den ikke.

Skulle bare tenkt meg et ærlig svar. Hadde han enda sagt noe om hva som plager han.. Lurer alltid på om det er noe mer jeg kan gjøre. Har aldri hatt tro på bruk og kast i kjærlighetslivet, og det gjør vel at jeg ser etter alle løsninger på problemet.

Ender vel opp med ødeleggelse av det som kunne ha vært et bra forhold... Blir jo lei av å bli avvist hele tiden også..

[Gjest Gjest]

Vet hvordan du har det. For min del var det slik at jeg var kjekk å ha. For det var jo ikke så hyggelig å komme hjem til tomt hus. Jeg opplevde det som psykisk terror, etter et år gikk jeg. Fikk aldri noe ut av ham.

Har aldri angret.

[Cata]

Skjønner frustrasjonen, men reagerer litt på setningen din under:

Han skyver meg fra seg, og jeg har strevet for å følge det enda bedre opp.

. Hva skjer hvis du slutter å streve? Hver gang du "følger etter" ham med klem og kos, trekker han seg mer vekk. Prøv å slutt med det for en periode (for det kan vel neppe bli stort verre enn det er uansett) og se hva som skjer. Kanskje finner han da ut at det er noe han savner og blir mer nærværende igjen? Eller så reagerer han med å innse at forholdet er over og gå selv?

Før du evt. prøver det jeg foreslår, så må du tenke over om du er villig til å ta risken på at han faktisk går ut døra og avslutter forholdet. Det er en reell risiko, men samtidig synes jeg ikke det høres ut som noe bra forhold slik dere har det nå heller.

[Gjest ho ho ho]

hvis du leser litt biologi, så skjønner du hva jeg mener.

Og du burde lese biologien din litt grundigere. Samt lese både mye psykologi og sosiologi i tillegg. Eller foretrekker du å tro på julenissen for å prøve rettferdiggjøre utroskap?