Er lei mannens uvaner :(

[little_me87]

Mannen min har mange uvaner som jeg aksepterte i begynnelsen, og andre som jeg sa han burde prøve å gjøre noe med.

Jeg skal ikke gå inn på hvilke uvaner det er snakk om, for egentlig er det sikkert bare bagateller...

Problemet er at han blir sur hver gang jeg nevner at han burde prøve å gjøre noe med dette fordi det irriterer meg.. (jeg tar det alltid opp på en ordenlig måte).

Og når jeg ellers har noe på hjerte så er han mer opptatt av å se på tv. Har prøvd flere ganger å slå den av men da blir han bare sur og går.

Men plutselig så kan han selv finne ut at han har noe på hjerte å da er jeg NØDT til å holde meg våken. For han skal alltid snakke om ting når vi har lagt oss.

Og som regel går snakkingen ut på at han synes vi har alt for lite sex, og jeg tar aldri initativet.. Men jeg må nå bare si hvorfor i all verden skal jeg ha sex med en som ikke er interesert i nærkontakt ellers??

Jeg blir sprø av dette.

Og opp igjennom årene har jeg vært mye plaget med helsa, hovedsaklig hodepine og ryggsmerte..

Og dette henger han seg veldig opp i. Når jeg sier at jeg har faktisk en bra dag, så får jeg til svar : ja men det varer vel ikke lenge. Eller : jaja da er det vel noe annet som dukker opp i løpet av dagen/kvelden.

Jeg er så utrolig lei at jeg i det siste rett og slett har oversett alt det som irriterer meg. Orker bare ikke mer.. Har også vært innom tanken om vi holder på å skli fra hverandre..

Dette er veldig vanskelig for meg, og jeg tenker også på at vi har et barn og venter nr to nå. Aner ikke hva jeg skal gjøre..

[Gjest salma]

Svangerskapet, med alle hormoner sprettende rundt i kroppen, er kanskje ikke rette tidspunkt å ta de store avgjørelsene på? Jeg ville holdt ut litt til for å se om ting virker bedre når du også føler deg bedre. Ryggplager og hodepine i tillegg til svangerskap kan få de fleste problemer til å virke store.

[little_me87]

Svangerskapet, med alle hormoner sprettende rundt i kroppen, er kanskje ikke rette tidspunkt å ta de store avgjørelsene på? Jeg ville holdt ut litt til for å se om ting virker bedre når du også føler deg bedre. Ryggplager og hodepine i tillegg til svangerskap kan få de fleste problemer til å virke store.

Jeg har tenkt på at dette kan ha med hormoner å gjøre, men det begynte faktisk før jeg ble gravid

Uff virkelig dårlig dag idag..

[Gjest salma]

Ingen er perfekte og alle har vi vel uvaner som irriterer andre. Poenget mitt var egentlig ikke at hans uvaner ville slutte å irritere deg når svangerskapet er over, men at du kanskje da vil tenke at de gode sidene han overskygger de dårlige og at han kanskje er til å leve med likevel?

[little_me87]

Ingen er perfekte og alle har vi vel uvaner som irriterer andre. Poenget mitt var egentlig ikke at hans uvaner ville slutte å irritere deg når svangerskapet er over, men at du kanskje da vil tenke at de gode sidene han overskygger de dårlige og at han kanskje er til å leve med likevel?

Ja mulig det. Men jeg har ikke tenkt å ta noen avgjørelse nå mens jeg er gravid.. I tilfelle jeg blir å angre. Da er det best å være sikker i sin sak..

Blir bare så frustrert å måtte bare få slippe ut litt av frustrasjonen her ..

[Gjest salma]

Ja, KG er kjekt for å få ut litt damp

De fleste blir vel drittlei mannens uvaner til tider? Jeg har også dager hvor det irriterer meg grønn at han aldri finner søppelbøtta, skittentøyskurven osv... Men de aller fleste dager husker jeg hvilken flott mann han er

All min sympati forresten, for at du må tåle sånne fysiske plager i svangerskapet! Hjelper sikkert ikke på humøret, det heller.

[little_me87]

Ja, KG er kjekt for å få ut litt damp

De fleste blir vel drittlei mannens uvaner til tider? Jeg har også dager hvor det irriterer meg grønn at han aldri finner søppelbøtta, skittentøyskurven osv... Men de aller fleste dager husker jeg hvilken flott mann han er

All min sympati forresten, for at du må tåle sånne fysiske plager i svangerskapet! Hjelper sikkert ikke på humøret, det heller.

Ja vi har nok alle slike dager ja. Og da er det virkelig godt å ha KG

Takk, det går sikkert bedre etterhvert. Det gjorde det ihvertfall forrige gang

[Gjest Gjest]

Når du selv sier at du ikke vil si hvilke uvaner det er snakk om fordi det sikkert er bagateller, er det nok best at du gir blaffen i at han har litt uvaner. Hvis uvanene skaper ekstraarbeid for deg, så be ham kompensere ved å ta over litt av dine oppgaver i stedet.

Han blir selvfølgelig sur hvis du skrur av TV-en når han ser på. Det er en respektløs ting å gjøre, du er jo ikke moren hans og bestemmer ikke over ham. Når du vil ta opp noe, så si at du trenger å snakke om noe, og kanskje også temaet, og spør når det passer. Hvis du forlanger å bestemme at NÅ skal vi snakke om det, blir det bare trass ut av det før dere har begynt å prate engang. Ingen vil bli styrt slik. På samme måte kan du, når han begynner å skulle diskutere ting i sengen, sette grenser og si at det er natt og at nå trenger du å hvile og sove, og at du gjerne diskuterer saken i morgen etter at poden har lagt seg.

Når han klager over lite sex, fortell ham hva du trenger for å ha lyst. Si helt konkret, og gjenta så ofte som nødvendig, at du trenger mer kos og nærhet i løpet av dagen for å få lyst. Og ta initiativ når du har fått det, så han ser at det nytter. Vis hver gang han stryker deg over ryggen, at du nyter det og at det får deg til å føle deg viktig og begjært. Du kan også ta det med litt humor, si med et lurt smil at hvis du hadde fått en deilig nakke- og skuldermassasje nå, er det ikke godt å si hva du kan finne på å få lyst til i kveld

Å ha vondter er ikke hyggelig, og da vil vi gjerne ha trøst. Men det kan noen ganger bli for mye snakk om vondter og plager, omgivelsene kan gå lei hvis vi nevner dette for ofte. Akkurat som de går lei hvis vi hele tiden snakker om forestående bryllup, eller bare snakker om hva vi selv har gjort i helgen, eller sorg over et dødsfall, eller jobben, eller hva som helst som blir tatt opp veldig ofte. Prøv å finne flere måter å trøste deg selv på også, slik at du ikke alltid trenger å snakke om det med ham.

[little_me87]

Når du selv sier at du ikke vil si hvilke uvaner det er snakk om fordi det sikkert er bagateller, er det nok best at du gir blaffen i at han har litt uvaner. Hvis uvanene skaper ekstraarbeid for deg, så be ham kompensere ved å ta over litt av dine oppgaver i stedet.

Han blir selvfølgelig sur hvis du skrur av TV-en når han ser på. Det er en respektløs ting å gjøre, du er jo ikke moren hans og bestemmer ikke over ham. Når du vil ta opp noe, så si at du trenger å snakke om noe, og kanskje også temaet, og spør når det passer. Hvis du forlanger å bestemme at NÅ skal vi snakke om det, blir det bare trass ut av det før dere har begynt å prate engang. Ingen vil bli styrt slik. På samme måte kan du, når han begynner å skulle diskutere ting i sengen, sette grenser og si at det er natt og at nå trenger du å hvile og sove, og at du gjerne diskuterer saken i morgen etter at poden har lagt seg.

Når han klager over lite sex, fortell ham hva du trenger for å ha lyst. Si helt konkret, og gjenta så ofte som nødvendig, at du trenger mer kos og nærhet i løpet av dagen for å få lyst. Og ta initiativ når du har fått det, så han ser at det nytter. Vis hver gang han stryker deg over ryggen, at du nyter det og at det får deg til å føle deg viktig og begjært. Du kan også ta det med litt humor, si med et lurt smil at hvis du hadde fått en deilig nakke- og skuldermassasje nå, er det ikke godt å si hva du kan finne på å få lyst til i kveld

Å ha vondter er ikke hyggelig, og da vil vi gjerne ha trøst. Men det kan noen ganger bli for mye snakk om vondter og plager, omgivelsene kan gå lei hvis vi nevner dette for ofte. Akkurat som de går lei hvis vi hele tiden snakker om forestående bryllup, eller bare snakker om hva vi selv har gjort i helgen, eller sorg over et dødsfall, eller jobben, eller hva som helst som blir tatt opp veldig ofte. Prøv å finne flere måter å trøste deg selv på også, slik at du ikke alltid trenger å snakke om det med ham.

Han følger ikke med på tv når jeg begynner å snakke til han. men det blir plutselig intresant når jeg skal snakke. Og blir sur. Jeg gir alltid beskjed om at det er sent og jeg trenger å sove fordi jeg skal tidlig opp å på jobb. Da er det også feil.

Jeg har også gang på gang gitt beskjed om at jeg har mer behov for nærhet viss sex-livet skal bli bedre. Men ingenting skjer, selv ikke når jeg prøve å få det til selv

Og til slutt vil jeg bare si at det er sjelden jeg klager eller nevner mine smerter til mannen, fordi de få gangene jeg sier jeg har virkelig en dårlig dag, så viser han ingen tegn til å bry seg. Åja er det jeg for til svar.

Det er sjelden jeg klager over smertene mine til noen i det hele tatt. Går på jobb uansett hvor j.... det skulle være..

Det er altså ikke slik at jeg krever mye oppmerksomhet og syter fordi jeg har vondt. For all del, jeg prøver jo å gjøre det beste ut av det. Jeg går som sagt på jobb, er sammen med ungen, og gjør husarbeid.

[little_me87]

Glemte å si at han VET om problemene mine fordi jeg har vært/er på utredning og trening for dette.

Og de gangene jeg faktisk nevner at jeg har en dårlig dag, så er det fordi at han kan forstå at jeg f.eks. ikke vasker gulvet eller annet husarbeid som skulle gjøres den dagen. Og at humøret mitt selvsagt påvirkes av smertene.

Jeg sier jo bare ifra så han kan ha mulighet til å forstå hvorfor jeg er slik.. Men likevel bryr han seg ikke.

Like greit å bare stenge alt inne i seg og la han bare holde på da

[Gjest Gjest]

Uff, det er ikke så greit det der.

Jeg tenker følgende:

- ang. uvanene. Prøv å ikke konstant klag på han hver gang han gjør noe som irriterer deg. Tenk heller gjennom hvilke uvaner som virkelig irriterer deg, og ta det opp på med han på en ordentlig måte. Forklar hvorfor det irriterer deg, og prøv å kom til en ordning.

Å konstant bli klaget på (sier ikke at du nødvendigvis gjør det, men vi kvinner er jo ofte flinke til å komme med små, sure kommentarer når folk irriterer oss) er ikke noe kjekt, og får man en kommentar er det fort for at man går i forsvar. Tas det opp på et annet tidspunkt, og oddsen for en konstruktiv samtale blir vesentlig bedre. Kanskje han også irriterer seg over noen uvaner du har? Gi han isåfall rom for å komme med dette.

Noen uvaner må man egentlig også bare akseptere, det er jo ikke alltid snakk om en uvane egentlig men at den andre gjør noe på en annen måte enn man selv ville ha valgt (noe som ikke nødvendigvis gjør det feil).

Min mann og jeg jeg har hver vår uvane, hvor vi har funnet et straffesystem. Når jeg gjør min uvane så må jeg støvsuge (normalt hans oppgave), og når han gjør sin må han vaske badet (min oppgave). Det holder oss litt i skinnet ;-)

- ang. tv-titting og prating. Hvis jeg hadde sett på tv, mannen kom og ville snakke og så skrudde av tv'n hadde jeg blitt nokså sur hvis jeg faktisk satt å fulgte med på noe. Det er en utrolig provoserende handling. Så sant det ikke er noe som haster veldig så spør heller om når det han ser på er ferdig, og spør om dere kan prate litt da.

- ang. sex. Kanskje du skal ta initiativ til en samtale rundt dette? Hvis du ofte er dårlig, er gravid og i tillegg går å er irritert på han er det jo ikke rart at du mangler lyst og initiativ i det hele tatt. Jeg tror at om jeg hadde vært han hadde jeg satt pris på at du tar det opp (og hvertfall tar initiativ i forhold til noe rundt sex hvertfall), og kanskje at du hadde fått meg til å forstå hvorfor det er slik. Kanskje det kan få han til å gå litt i seg selv, og forstå at han selv er del av problemet.

- ang. sykdommen din. Er det mulig at du klager mye over dette? Kommentarene han kommer med til deg høres veldig ut på standard kommentarer man gir til folk som klager over noe veldig ofte. Er dette muligens noe du kan jobbe med? Ha en litt bedre innstilling, og ikke klage så mye? Det er nokså frustrerende i lengden.

Man skal selvsagt få lov å tømme seg og klage litt når man er hjemme, der er jo der man skal kunne blåse ut, men det er samtidig grenser for hvor mye det er ok å klage, også til sine nærmeste.

Vel, dette var nå noen av mine tanker som jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt. Noe er kanskje ikke så relevant for dere, jeg vet jo ikke mer enn hva du skriver. Men, kanskje det er noen ting du kan tenke på?

Håper at det ordner seg for dere, og lykke til med resten av graviditetstiden

[little_me87]

Uff, det er ikke så greit det der.

Jeg tenker følgende:

- ang. uvanene. Prøv å ikke konstant klag på han hver gang han gjør noe som irriterer deg. Tenk heller gjennom hvilke uvaner som virkelig irriterer deg, og ta det opp på med han på en ordentlig måte. Forklar hvorfor det irriterer deg, og prøv å kom til en ordning.

Å konstant bli klaget på (sier ikke at du nødvendigvis gjør det, men vi kvinner er jo ofte flinke til å komme med små, sure kommentarer når folk irriterer oss) er ikke noe kjekt, og får man en kommentar er det fort for at man går i forsvar. Tas det opp på et annet tidspunkt, og oddsen for en konstruktiv samtale blir vesentlig bedre. Kanskje han også irriterer seg over noen uvaner du har? Gi han isåfall rom for å komme med dette.

Noen uvaner må man egentlig også bare akseptere, det er jo ikke alltid snakk om en uvane egentlig men at den andre gjør noe på en annen måte enn man selv ville ha valgt (noe som ikke nødvendigvis gjør det feil).

Min mann og jeg jeg har hver vår uvane, hvor vi har funnet et straffesystem. Når jeg gjør min uvane så må jeg støvsuge (normalt hans oppgave), og når han gjør sin må han vaske badet (min oppgave). Det holder oss litt i skinnet ;-)

- ang. tv-titting og prating. Hvis jeg hadde sett på tv, mannen kom og ville snakke og så skrudde av tv'n hadde jeg blitt nokså sur hvis jeg faktisk satt å fulgte med på noe. Det er en utrolig provoserende handling. Så sant det ikke er noe som haster veldig så spør heller om når det han ser på er ferdig, og spør om dere kan prate litt da.

- ang. sex. Kanskje du skal ta initiativ til en samtale rundt dette? Hvis du ofte er dårlig, er gravid og i tillegg går å er irritert på han er det jo ikke rart at du mangler lyst og initiativ i det hele tatt. Jeg tror at om jeg hadde vært han hadde jeg satt pris på at du tar det opp (og hvertfall tar initiativ i forhold til noe rundt sex hvertfall), og kanskje at du hadde fått meg til å forstå hvorfor det er slik. Kanskje det kan få han til å gå litt i seg selv, og forstå at han selv er del av problemet.

- ang. sykdommen din. Er det mulig at du klager mye over dette? Kommentarene han kommer med til deg høres veldig ut på standard kommentarer man gir til folk som klager over noe veldig ofte. Er dette muligens noe du kan jobbe med? Ha en litt bedre innstilling, og ikke klage så mye? Det er nokså frustrerende i lengden.

Man skal selvsagt få lov å tømme seg og klage litt når man er hjemme, der er jo der man skal kunne blåse ut, men det er samtidig grenser for hvor mye det er ok å klage, også til sine nærmeste.

Vel, dette var nå noen av mine tanker som jeg fikk etter å ha lest innlegget ditt. Noe er kanskje ikke så relevant for dere, jeg vet jo ikke mer enn hva du skriver. Men, kanskje det er noen ting du kan tenke på?

Håper at det ordner seg for dere, og lykke til med resten av graviditetstiden

jeg tar sjelden opp uvanenen med en gang. Og jeg tar det opp etter at det har gjentatt seg flere ganger. Og når jeg tar det opp så sier jeg det alltid på en ordnlig måte. Prøver jo løse problemer:)

Har også sagt at jeg har helt sikkert uvaner jeg også, men jeg vet jo ikke om det plager han når jeg ikke hører noe om det.

Dette med tven fikk jeg vist ikke helt frem i sted skjønner jeg. Jeg prøver på nytt.

Tv står på, han følger egentlig ikke med på den. Jeg sier jeg vil ta opp noen ting, og kommer ikke fram til hva jeg vil snakke om engang før det plutselig ble "veldig" spennende på tv. Og han hører ikke hva jeg sier, og jeg får dermed ikke noe svar engang. Grunnen til at jeg slår av tven er fordi jeg vet han ikke fulgte med når jeg skulle til å snakke, og for å prøve å få kontakt.. Men men..

Dette med sex har vart ganske lenge nå (utrolig at jeg faktisk er gravid). Jeg prøver å starte samtaler med han men uten noe nytte.

Sykdommen: nei jeg kan ikke tro at jeg klager mye over dette nåe jeg også får høre : jeg kan jo ikke vite at du er dårlig.

Virker som det blir galt uansett hva jeg sier eller ikke sier...

Uff nei det er ikke lett... Håper bare humøret blir bedre snart, i det minste

[Gjest Gjest]

Samme gjest som over. Ser at du kom med noen oppklarende innlegg mens jeg skrev mitt, så ser jo at ikke alt jeg skrev er så relevant.

Uff nei, det høres ikke kjekt ut det der. Mannfolk altså...

Det høres ut som at han tar deg litt for gitt, og at han trenger å få seg en vekker.

[Primarius]

Om du tror han egentlig følger med på TVen eller ikke har ingenting med saken å gjøre. Det å skru den av, uten å spørre om han faktisk ser på, vitner om en utrolig respektløshet.

Jeg hadde blitt utrolig irritert om kjæreste/ektemann kom å ville konfrontere meg med alt som var galt med meg (uansett hvilken måte det skjedde på) når jeg ikke var forberedt på at noe sånn kom til å skje. Det går an å spørre om man kan ta en samtale på et eller annet tidspunkt, litt senere.

[little_me87]

Uff nei, det høres ikke kjekt ut det der. Mannfolk altså...

Det høres ut som at han tar deg litt for gitt, og at han trenger å få seg en vekker.

Nei det er ikke så kjekt.. men jeg tenker jeg skal la det ligge til en senere anledning. Er så sliten nå får tiden, at jeg bør konsentrere meg mest om svangerskapet nå.

Så får resten komme etterhvert

[little_me87]

Om du tror han egentlig følger med på TVen eller ikke har ingenting med saken å gjøre. Det å skru den av, uten å spørre om han faktisk ser på, vitner om en utrolig respektløshet.

Jeg hadde blitt utrolig irritert om kjæreste/ektemann kom å ville konfrontere meg med alt som var galt med meg (uansett hvilken måte det skjedde på) når jeg ikke var forberedt på at noe sånn kom til å skje. Det går an å spørre om man kan ta en samtale på et eller annet tidspunkt, litt senere.

Nå er det ikke slik at jeg bare kommer å slår av tven med en gang, hver gang jeg vil snakke med han.. Jeg begynner å snakke, og når han hører at jeg virkelig har noe på hjerte som jeg vil ta opp (uansett om det er med engang eller senere) så vil han ikke høre etter. Jeg får rett å slett ikke svar! Selv om jeg gjentar spørsmålet. Ja det er irriterende når tven blir slått av når man følger med på noe, men jeg skal si deg at det er like irriterende når du ikke en gang kan få et svar når du spør om noe, eller begynner å prate!

[little_me87]

Men her avslutter jeg..

Nå har jeg fått blåst ut litt frustrasjon, og humøret er bedre. Så jeg orker ikke svareee og kanskje bli irritert igjen :gjeiper: