Samtale om mat

[Gjest Gjest]

Har en stedatter som snart er tenåring. Hun er litt lubben av seg, men spiser nesten aldri noe. Lunchen hopper hun over, middag er det så vidt hun spiser noe, og aldri frokost eller kvelds. Hun er veldig lite aktiv av seg, skipper gym og sitter helst inne. Er litt redd for at hun rett og slett ikke har krefter til det fordi hun spiser så lite. Gir vi henne boller, så kan hun spise 5 stk, men det igjen er jo ikke så veldig sunt da, så det går en gang i blant.

Jeg har vurdert å ta en samtale med henne om det å spise riktig. Hun skal ikke behøve å sulte seg fordi hun vil være like tynn som de andre og de på tv. Lære henne å spise litt frukt kanskje etc. Når hun aldri spiser, og så kan hive i seg 5 boller, så gjør det ikke akkurat noe bra for kroppen heller og kan føre til at hun legger enda mer på seg.

Samtidig så tenker jeg at jeg ikke skal ta den samtalen. Hva om jeg tar feil? At hun slett ikke tenker sånn i det hele tatt? Og at det da er jeg som legger de tankene på henne? Men kan såpass store unger unngå å legge merke til at "alle andre" er tynne? De store kjendisene og mange av jentene på skolen er også tynne. Alle vennene hennes er tynnere.

Hun ble mobbet av ei jente en gang og da ble hun kalt tykk. Vi tok en samtale med både jenta og foreldrene, og mobbinga har sluttet. Men er likevel redd for at den har gjort skader.

Jeg er bekymret for henne, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det. Har prøvd å prate om det med far, og han er like usikker. Han ser det, men vil heller ikke at vi skal legge de tankene på henne. Samtidig som vi er bekymret for at hun ikke spiser nok.

Kan dere si hva dere mener om dette? Tar imot alle råd og anbefalinger! Og skal du bare kommentere det at jeg er stemor og ikke vil ungen noe godt, kan du droppe innlegget!

[Gjest *Mim*]

Jeg synes absolutt du bør ta den samtalen. Prøv å gi det et positivt fokus. Hvis hun spiser lite næringsrik mat kan det jo være en ide å gi henne multivitaminer?

Ha oppskjært frukt og grønnsaker tilgjengelig i stedet for boller, lag smoothies, involver henne i matlaging.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har en stedatter som snart er tenåring. Hun er litt lubben av seg, men spiser nesten aldri noe. Lunchen hopper hun over, middag er det så vidt hun spiser noe, og aldri frokost eller kvelds. Hun er veldig lite aktiv av seg, skipper gym og sitter helst inne. Er litt redd for at hun rett og slett ikke har krefter til det fordi hun spiser så lite. Gir vi henne boller, så kan hun spise 5 stk, men det igjen er jo ikke så veldig sunt da, så det går en gang i blant.

Jeg har vurdert å ta en samtale med henne om det å spise riktig. Hun skal ikke behøve å sulte seg fordi hun vil være like tynn som de andre og de på tv. Lære henne å spise litt frukt kanskje etc. Når hun aldri spiser, og så kan hive i seg 5 boller, så gjør det ikke akkurat noe bra for kroppen heller og kan føre til at hun legger enda mer på seg.

Samtidig så tenker jeg at jeg ikke skal ta den samtalen. Hva om jeg tar feil? At hun slett ikke tenker sånn i det hele tatt? Og at det da er jeg som legger de tankene på henne? Men kan såpass store unger unngå å legge merke til at "alle andre" er tynne? De store kjendisene og mange av jentene på skolen er også tynne. Alle vennene hennes er tynnere.

Hun ble mobbet av ei jente en gang og da ble hun kalt tykk. Vi tok en samtale med både jenta og foreldrene, og mobbinga har sluttet. Men er likevel redd for at den har gjort skader.

Jeg er bekymret for henne, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det. Har prøvd å prate om det med far, og han er like usikker. Han ser det, men vil heller ikke at vi skal legge de tankene på henne. Samtidig som vi er bekymret for at hun ikke spiser nok.

Kan dere si hva dere mener om dette? Tar imot alle råd og anbefalinger! Og skal du bare kommentere det at jeg er stemor og ikke vil ungen noe godt, kan du droppe innlegget!

...men spiser nesten aldri noe. Lunchen hopper hun over, middag er det så vidt hun spiser noe, og aldri frokost eller kvelds.

Ut fra hva du skriver spiser jenta bare litt middag, og det er alt per dag. Man kan ikke leve på det, og i voksealderen er hun jo også.

Her ville jeg vært virkelig bekymret. Jeg tror en skikkelig legeundersøkelse/samtale med lege er på sin plass.

[Sniktitt]

Hvilket kosthold har dere andre i familien?

Kan hun småspise ellers? Har hun penger til å kjøpe seg mat?

Det går jo ann å lage et slags "familieprosjekt". At dere skal alle sammen spise sunt, godt og næringsrikt, bevege dere mer og bare skeie ut visse dager i uka. Slik vil hun kanskje ikke føle at det er noe "galt" med henne, at hun må forandre seg på en måte. En livsstilsforandring for hele familien, og ikke som slanking for henne. Du tenger jo ikke si at hun er en "direkte" årsak til dette. (Forstå meg rett her.)

Du kan jo prøve å ta henne med på gåturer? Jeg og moren min har brukt å gjøre det og da snakker man jo om alt og ingenting egentlig. Om ikke hun åpner seg med det samme, så vil hun kanskje gjøre det etter noen turer. Kanskje du kan finne ut om det er noe spesielt hun tenker på og er usikker på.

Jeg vet ihvertfall for min del at jeg og moren min fikk mye nærmere forhold etter disse turene, og det er veldig lett for oss begge og åpne oss når vi går alene på fjellet eller å langs veien.

Du trenger jo ikke akkurat spørre henne om direkte spørsmål som angår kroppen hennes, størrelse, kilo og lignende. Bare prøve å snakke litt rundt sånne ting, slik at hun kan skyte inn ting dersom hun har lyst.

[Gjest Gjest]

Har en stedatter som snart er tenåring. Hun er litt lubben av seg, men spiser nesten aldri noe. Lunchen hopper hun over, middag er det så vidt hun spiser noe, og aldri frokost eller kvelds. Hun er veldig lite aktiv av seg, skipper gym og sitter helst inne. Er litt redd for at hun rett og slett ikke har krefter til det fordi hun spiser så lite. Gir vi henne boller, så kan hun spise 5 stk, men det igjen er jo ikke så veldig sunt da, så det går en gang i blant.

Jeg har vurdert å ta en samtale med henne om det å spise riktig. Hun skal ikke behøve å sulte seg fordi hun vil være like tynn som de andre og de på tv. Lære henne å spise litt frukt kanskje etc. Når hun aldri spiser, og så kan hive i seg 5 boller, så gjør det ikke akkurat noe bra for kroppen heller og kan føre til at hun legger enda mer på seg.

de siste de hører på er foreldrene. men, nå kan det være mye valpefett på tenåriner i en periode.

Jeg undrer meg på hvorfor dere gir henne boller?

Det dere kan gjøre er å ha faste gode rutiner på frokost og kveldsmaten. Jeg forlanger at barna skal komme til bords,uansett om de ikke spiser. Det sosiale har stor betydning

Så kan dere finne fakta til henne. Hvor mange måltider hun bør ha for i det hele tatt å gå ned i vekt. Hun bør spise 5 måltider om dagen.

Finn frem fakta om hvor mye hun bør trimme for å bli kvitt 5 boller.

At barn er inaktive er gjerne arvelig. Er det liten aktiv fam.så blir ikke ungene bedre. Hva med å gå tur sammen. Det skal en halvtime om dagen til.

Lag sunn mat, spør direkte om hvorfor hun ikke vil ha den maten. Ikke nevn slanking til henne.

Samtidig så tenker jeg at jeg ikke skal ta den samtalen. Hva om jeg tar feil? At hun slett ikke tenker sånn i det hele tatt? Og at det da er jeg som legger de tankene på henne? Men kan såpass store unger unngå å legge merke til at "alle andre" er tynne? De store kjendisene og mange av jentene på skolen er også tynne. Alle vennene hennes er tynnere.

Hun ble mobbet av ei jente en gang og da ble hun kalt tykk. Vi tok en samtale med både jenta og foreldrene, og mobbinga har sluttet. Men er likevel redd for at den har gjort skader.

Jeg er bekymret for henne, og vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal takle det. Har prøvd å prate om det med far, og han er like usikker. Han ser det, men vil heller ikke at vi skal legge de tankene på henne. Samtidig som vi er bekymret for at hun ikke spiser nok.

Kan dere si hva dere mener om dette? Tar imot alle råd og anbefalinger! Og skal du bare kommentere det at jeg er stemor og ikke vil ungen noe godt, kan du droppe innlegget!

[Gjest Gjest]

Jeg synes vel du skal ha fokus på at hun spiser alt for lite uten å si noe som helst om vekten hennes. Og spørre henne hva som skal til for at hun skal spise mer. Fremhev at det er viktig å spise sånn passe jevnt over døgnet for at kroppen skal fungere.

Det kan jo hende hun da åpner seg å sier at hun ikke vil spise fordi da blir hun enda tykkere. Da bør dere ha fokus på at kroppen fungerer best med å ha noe mat å forbrenne ellers blir forbrenningen ødelagt og det gjør bare vondt verre.

Det kan jo også tenkes at hun fortsatt har litt valpefett som hun vil vokse av seg om et par år.

Men hun burde kanskje vært til en sjekk hos legen for å sjekke at kroppen ikke allerede er ødelagt?

Har hun andre matvaner når hun er hos mor (dersom hun er det)?

[Rosalie]

Hun høres i grunnen allerede ganske spiseforstyrret ut, desverre. Anoreksi er langt fremskriden før man ser det på vekta til den som er syk. Jeg aner ikke hva dere skal gjøre for å få snudd om på tankegangen hennes, selv kunne foreldrene mine sagt og gjort hva som helst (noe de også gjorde i ren desperasjon etterhvert), uten at jeg lot meg påvirke en tøddel. Hva med å ta en telefon hit for å spørre om råd: http://www.nettros.no/content.aspx?page=10488?

[Gjest TS]

Takker for alle svar.

Jeg kommer selvfølgelig ikke til å spørre direkte om vekt og sånne ting. Jeg er da jente selv og vet hvordan det er. Vi andre spiser ganske normalt. Frokosten er vi ikke så flink til, men vi får i oss alle andre måltider. Har prøvd å få henne med på gåturer, vi har hund som må luftes, far trener 3 ganger i uka og jeg går turer flere ganger i uka. Men hun vil ikke. Spiser sunt og mye frukt gjør vi også. Men jeg vet at de gjør det ikke hos mor og hennes familie. Der går det i veldig mye usunn mat. Så da hjelper det liksom ikke så mye hva vi gjør føler jeg, for jenta spiser jo helt annerledes hos mor. Jeg mener ikke å legge skylda på mor her, selv om jeg ser jo at jeg gjør det. Det nytter ikke å prate med mor om det heller, og jeg tror ikke jenta bryr seg når hun er der. For mor bryr seg jo ikke, så hvorfor skal jenta bry seg?

Men å ta henne med på matlaginga kan kanskje være noe. Skal i alle fall prøve. Kanskje sette fram ei skål med frukt også, så blir det lettere å spise. Pleier som regel å ha det i kjøleskapet bare, så kanskje litt lett å glemme at vi har det når hun ikke er vant å spise det hver dag.

Og jeg kan fint klare å komme innpå emnet uten å si noe om det. Jeg bare sier det på en sånn måte at hun nevner det selv først, det er jeg god på da

[Gjest TS]

Jeg synes vel du skal ha fokus på at hun spiser alt for lite uten å si noe som helst om vekten hennes. Og spørre henne hva som skal til for at hun skal spise mer. Fremhev at det er viktig å spise sånn passe jevnt over døgnet for at kroppen skal fungere.

Det kan jo hende hun da åpner seg å sier at hun ikke vil spise fordi da blir hun enda tykkere. Da bør dere ha fokus på at kroppen fungerer best med å ha noe mat å forbrenne ellers blir forbrenningen ødelagt og det gjør bare vondt verre.

Det kan jo også tenkes at hun fortsatt har litt valpefett som hun vil vokse av seg om et par år.

Men hun burde kanskje vært til en sjekk hos legen for å sjekke at kroppen ikke allerede er ødelagt?

Skal jeg ha den samtalen med henne, kommer jeg til å nevne regelmessig spising. Det er noe jeg har nevnt tidligere, uten å hatt en ordentlig samtale vedr det. Bare nevnt det i forbindelse med noe annet, så det er ikke sikkert at det gikk inn til henne.

Hva som kan være ødelagt mener du?

Tror vi bare må ta det herfra først, før vi involverer lege. Kanskje prøve noen mnd hjemme før vi tar henne med til lege. Litt redd for å blåse det opp for mye, selv om det er alvorlig.

Hun høres i grunnen allerede ganske spiseforstyrret ut, desverre. Anoreksi er langt fremskriden før man ser det på vekta til den som er syk. Jeg aner ikke hva dere skal gjøre for å få snudd om på tankegangen hennes, selv kunne foreldrene mine sagt og gjort hva som helst (noe de også gjorde i ren desperasjon etterhvert), uten at jeg lot meg påvirke en tøddel. Hva med å ta en telefon hit for å spørre om råd: http://www.nettros.no/content.aspx?page=10488?

Jeg har tenkt tanken, men jeg har tenkt at hun kanskje kan få det om noen år. Har faktisk ikke falt meg inn at hun kan få det så tidlig, selv om jeg har lest om andre som har fått det enda tidligere. Dette er skremmende!

Er det noe foreldrene dine kunne sagt/gjort FØR anoreksien var kommet langt da? Skjønner kanskje at de ikke kan gjøre det hvis anoreksien er langt fremskreden, men kanskje på et tidlig stadie?

[Rosalie]

Nei, det er nok ingenting mine foreldre, eller foreldrene til andre jeg kjenner som har vært spiseforstyrret kunne ha sagt eller gjort annerledes.

[Gjest Gjest]

Hva som kan være ødelagt mener du?

Tror vi bare må ta det herfra først, før vi involverer lege. Kanskje prøve noen mnd hjemme før vi tar henne med til lege. Litt redd for å blåse det opp for mye, selv om det er alvorlig.

Jeg er ikke så god på anatomi, men forbrenningen hennes slutter jo å virke når den ikke blir brukt. Jeg har aldri slanket meg, men har hørt at mange gjør den feilen når de skal slanke seg at de mer eller mindre slutter å spise, og da går vekta ned. Men samtidig ødelegger de forbrenningen slik at vekta går raskt oppover igjen den dagen de skal spise mer eller mindre normalt igjen.

Har også nettopp hørt en lege si om ei med langt fremskreden spiseforstyrrelse at kroppen ikke tåler å ikke få mat over så lang tid. Det går vel på at kroppen og spesielt hjernen trenger vitaminer etc. for å fungere som den skal.

Ønsker dere lykke til!

[Gjest Gjest]

Til Wadjet;

Jeg forstår det slik at du har hatt en spiseforstyrrelse, men at du har kommet deg ut av det? Kan jeg spørre om hvordan du evt. klarte det? Jeg sitter nemlig langt ute på sidelinjen og ser ei ødelegge livet sitt helt, og jeg skulle så gjerne hjulpet til.

Beklager å kuppe tråden litt her, men kanskje TS kan ha nytte av det dersom Wadjet ønsker å svare.

Hilsen gjesten med forrige innlegg

[Rosalie]

Det har vært en godt over 15 år lang kamp. Sluttet å spise i 11-12-årsalderen. Begynte etterhvert å spise noe mer, og kombinerte det med spying og hardtrening. Og spiseorgier. Sluttet etterhvert å spy, men fortsatte spiseorgiene. Jeg har nå et ganske normalisert forhold til mat, men jeg ramler nå utpå igjen innimellom, da. På det tynneste veide jeg under 50 kg, på det tyngste over 100 (jeg er ca 1.75 høy).

Ei venninne av meg begynte omtrent samtidig med meg, og hun fikk vi til slutt innlagt. Hun veier fortsatt hver minste matbeta hun får i seg, 15 år etter at hun ble innlagt. En annen jeg kjenner bikker utpå igjen med en gang BMI-indexen bikker over 19.

Det er en ting man må huske, og det er at spiseforstyrrelser er en psykisk sykdom. Og at det er hodet som er føkka opp.

Endret 29. oktober 2009 av Wadjet

[Gjest Gjest]

Takk for svar Wadjet! Godt å høre at du stort sett har kommet deg gjennom dette! Hun jeg kjenner har også vært innlagt, men det gjorde nesten bare vondt verre. Hun er for øvrig av typen som ikke spiser, men trener til tider masse.

Er klar over at det er psykisk, men for meg blir det fortsatt ganske "merkelig"/irrasjonelt, men så er jo ikke jeg psykolog heller. Jeg mener jo at man nesten bare må bestemme seg for å ville ut av dette, men jeg har jo også skjønt at det ikke er så lett.

Men det er ikke oppløftende å lese om tidshorisonten her...

[Gjest nextlife]

Ta samtalen med jenta fortest mulig. Hun trenger slett ikke være spiseforstyrret, men rett og slett bare fanget i dårlige vaner.

I en overgangsperiode er det lurt å hjelpe henne å lage frokost og skolemat, du ser til at det er nok mat og næringsrikt, og hun kommer med innspill om hva hun vil ha (innen rimelighetens grenser).

I perioder med matleihet kjøper min tenåring yoghurt på skolen, og har med seg en god frokostblanding og frukt som bun blander i.

Jeg må forresten stadig minne min tenåring på å spise, motivere til sunne matvaner og tyne henne til aktivitet, og hun er ikke spiseforstyrret.

Det første du bør gjøre er fooresten kanskje å ta kontakt med moren hennes, uttrykke din bekymring, og be henne spille på lag med deg når det gjelder kosthold og aktiviteten til jenta deres.

Fører ikke noe av dette frem er kanskje helsesøser neste skritt.

Lykke til