Familie som "bryr seg"

[kaprifolen]

Hvordan hadde dere reagert hvis dere i voksen alder opplevde at familie (ikke foreldre og søsken, men tanter etc) diskuterer og tar kontakt med dine foreldre for å høre hvordan det står til med økonomien?

Vi prøver å få kjøpt hus, og i den anledning har familiemedlemmer tatt kontakt med min mor for å høre hva slags økonomi min mann og meg har? Jeg ble først litt satt ut og irritert, men etter å ha tenkt på det en stund, merker jeg at jeg blir skikkelig irritert!

Hun som ringte forklarte seg med at "hennes barn hadde ikke råd til å kjøpe, så hva slags økonomi måtte vi sitte på?". Jeg forklarte til min mor at vi er jo tross alt to, og selv om vi ikke tjener veldig godt, så prioriterer vi hus og hjem foran alt annet!

Vi har én hobby hver, som koster meg 205kr/mnd, og mannen 275kr sesongen + litt utstyr, så kanskje totalt 700kr i året? Ellers går vi på byen kanskje 4 ganger i året, da typisk max 2 øl kjøpt ute. Shopper kun når vi trenger det (kan ikke gå i hullete bukse på jobben), kjøper billig mat, spiser ikke ute, og den luksusen vi unner oss går som regel på brus i helgene, og kanskje en flaske med noe godt i ny og ne (får dette billig siden vi har venner som ofte er å taxfree)...

Disse barna som ikke hadde råd til eget hjem bor i en annen kant av landet fra oss, hvor prisene er ekstreme (i forhold til her), dessuten fester de omtrent hver helg, går i dyre klær, går ofte til frisør, og det er ikke lærlingklipp på hjørnet de bruker, for å si det sånn...

Kjenner at jeg ikke gidder sitte og høre de klage på dårlig råd når det i bunn og grunn handler om prioriteringer! Ikke grin til meg over at du ikke har råd til å klippe deg, når frisøren du sverger til tar 2000 kr for klipp og farg?!

Og når de nå i tillegg begynner å blande seg i vår økonomi, så synes jeg det blir FOR drøyt. Snakker om at vi kanskje begir oss ut på terreng vi ikke kan takle osv?

Overdriver jeg, eller er dette faktisk å gå over grensen?

Jeg er nemlig litt obs på at jeg kanskje er litt defensiv siden dette ikke er første gangen jeg føler familien tråkker meg på tærne...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hvordan hadde dere reagert hvis dere i voksen alder opplevde at familie (ikke foreldre og søsken, men tanter etc) diskuterer og tar kontakt med dine foreldre for å høre hvordan det står til med økonomien?

Vi prøver å få kjøpt hus, og i den anledning har familiemedlemmer tatt kontakt med min mor for å høre hva slags økonomi min mann og meg har? Jeg ble først litt satt ut og irritert, men etter å ha tenkt på det en stund, merker jeg at jeg blir skikkelig irritert!

Hun som ringte forklarte seg med at "hennes barn hadde ikke råd til å kjøpe, så hva slags økonomi måtte vi sitte på?". Jeg forklarte til min mor at vi er jo tross alt to, og selv om vi ikke tjener veldig godt, så prioriterer vi hus og hjem foran alt annet!

Vi har én hobby hver, som koster meg 205kr/mnd, og mannen 275kr sesongen + litt utstyr, så kanskje totalt 700kr i året? Ellers går vi på byen kanskje 4 ganger i året, da typisk max 2 øl kjøpt ute. Shopper kun når vi trenger det (kan ikke gå i hullete bukse på jobben), kjøper billig mat, spiser ikke ute, og den luksusen vi unner oss går som regel på brus i helgene, og kanskje en flaske med noe godt i ny og ne (får dette billig siden vi har venner som ofte er å taxfree)...

Disse barna som ikke hadde råd til eget hjem bor i en annen kant av landet fra oss, hvor prisene er ekstreme (i forhold til her), dessuten fester de omtrent hver helg, går i dyre klær, går ofte til frisør, og det er ikke lærlingklipp på hjørnet de bruker, for å si det sånn...

Kjenner at jeg ikke gidder sitte og høre de klage på dårlig råd når det i bunn og grunn handler om prioriteringer! Ikke grin til meg over at du ikke har råd til å klippe deg, når frisøren du sverger til tar 2000 kr for klipp og farg?!

Og når de nå i tillegg begynner å blande seg i vår økonomi, så synes jeg det blir FOR drøyt. Snakker om at vi kanskje begir oss ut på terreng vi ikke kan takle osv?

Overdriver jeg, eller er dette faktisk å gå over grensen?

Jeg er nemlig litt obs på at jeg kanskje er litt defensiv siden dette ikke er første gangen jeg føler familien tråkker meg på tærne...

Smil pent og svar at det er en privat sak.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde overhode ikke snakket om økonomien min til noen familiemedlemmer. Jeg hadde ikke lagt fram hva jeg brukte på ditt og datt og hva en frisørtime koster. Jeg hadde nok avsluttet samtalen ganske fort og bedt moren min (om hun skulle vite noe om min økonomi) om å ikke snakke om dette temaet til dem. Ferdig.

[Gjest Piggen]

Jeg syns også det høres merkelig ut og hadde nok reagert selv også... På den annen side; dersom de spør fordi de lurer på hva som skal til for å få råd til å kjøpe hus, så hadde jeg forsøkt å svare uten å gå for mye i detaljer ang økonomi... Men som du beskriver har du og barna til slektingen din helt ulike livsstiler! Høres jo ut som de bare er nysgjerrige, og da hadde jeg ikke likt at de skulle vite noe om min økonomi!

[kaprifolen]

Jeg tror også det går på nysgjerrighet... Skjult bak "bekymring" og det faktum at de sitter på "bedre viten"...

[Gjest Gjest]

Jeg er nemlig litt obs på at jeg kanskje er litt defensiv siden dette ikke er første gangen jeg føler familien tråkker meg på tærne...

Jeg er akkurat som deg - om det er til trøst. Jeg tror nok noe av problematikken ligger i det som står sist i innlegget ditt - at dette ikke er første gangen, og slik er det for meg også. Jeg kan ikke fordra og være et tema som skal diskuteres og vurderes. Som Piggen sier, er henvendelsen kommet som et spørsmål á la "hvordan kan jeg hjelpe mine barn til også å få etablert seg" blir situasjonen en litt annen, men etter min erfaring (i min familie)dreier det seg mest om nysgjerrighet (og sammenligning). Tanten min er typen som graver og spør (f.eks. hva vi tjener for hva vi måtte betale for leiligheten vi kjøpte) for deretter å diskutere det videre med andre tanter og onkler og styre på. Jeg er voksen, tjener mine egne penger og styrer økonomien min utmerket og blir rett og slett forbanna av at andre tror de har noe med den saken der. Trenger jeg å prate med noen prater jeg med min kjære, eller en eller to meget nære venner som jeg vet holder kjeft og ikke gir råd/blander seg av annet enn omsorg.

Mannen min kommer fra en like irriterende familie, men på en annen måte. Der er det mer kosthold, fritid og slike ting de blander seg inn i - til og med foreldre. Da vi flyttet sammen ringte svigerfar for å høre hva vi lagde til middag og søsteren hans for å høre hva vi gjorde på utenom jobb, at vi kom oss ut og fikk trim osv. (Kan da legge til at vi er velutdannede og 30 år gamle). Det verste er at mannen min svarte på alt - ja vi spiste salat og grønnsaker og hadde normalt sunt kosthold, ja vi gikk på spents og på fjellet. Jeg hadde bedt dem ryke og reise ganske fort, men det tok mannen min et år før han tok igjen. Da ble de sure som gamle vaskefiller, men situasjonen ble i alle fall litt bedre. Huff - det høres ut som vi kommer fra to "galematias" familier. Det er vel mye som er godt ment, men nei - jeg liker ikke innblanding og hadde blitt like sur som deg om slektninger utenfor min helt nære familie hadde avkrevd regnskap over min økonomi. Jeg syns ikke du er rar.

[kaprifolen]

Godt å høre at det er flere som tenker som meg... Og selv om det høres ego ut, er det godt å vite at det er flere som har tett familie!

Hadde de henvendt seg for å vite mer om den skumle prosessen det er å etablere seg i eget bo, så hadde jeg selvsagt stilt opp og hjulpet de så godt jeg kunne med den lille kunnskapen jeg har...

Men dette handlet da kun om "mine barn har ikke råd, så hvordan kan ditt ha det..", uten å tenke på livsstil, prioriteringer etc.

For, hvorfor kan ikke folk bare innse at man prioriterer annerledes? Hun som spurte i denne saken, tjener over en million i året. Hun drikker dyr champagne, spiser ute, reiser, kler seg i dyre klær, bruker dyr frisør og shampoo til 200 kr flasken. Og bor i et ganske stygt rekkehus. Hvis jeg var henne, hadde jeg heller hatt en mer nøktern livsstil, men i et vakkert hjem. Vi er forskjellige, og det kunne da ikke falle meg inn å spørre henne hvorfor hun "kaster bort pengene sine når hun bor i en boks med stygt interiør"? Hun synes sikkert hun prioriterer riktig!

Dessuten må det legges til at vi kikker ikke etter noe dyrt hus... Våre utdannelser og nettverk gjør at vi ønsker oss ei rønne man kan bo i mens man pusser opp og øker verdien med minimale kostnader og gratis, faglært egeninnsats...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvordan hadde dere reagert hvis dere i voksen alder opplevde at familie (ikke foreldre og søsken, men tanter etc) diskuterer og tar kontakt med dine foreldre for å høre hvordan det står til med økonomien?

Vi prøver å få kjøpt hus, og i den anledning har familiemedlemmer tatt kontakt med min mor for å høre hva slags økonomi min mann og meg har? Jeg ble først litt satt ut og irritert, men etter å ha tenkt på det en stund, merker jeg at jeg blir skikkelig irritert!

Hun som ringte forklarte seg med at "hennes barn hadde ikke råd til å kjøpe, så hva slags økonomi måtte vi sitte på?". Jeg forklarte til min mor at vi er jo tross alt to, og selv om vi ikke tjener veldig godt, så prioriterer vi hus og hjem foran alt annet!

Vi har én hobby hver, som koster meg 205kr/mnd, og mannen 275kr sesongen + litt utstyr, så kanskje totalt 700kr i året? Ellers går vi på byen kanskje 4 ganger i året, da typisk max 2 øl kjøpt ute. Shopper kun når vi trenger det (kan ikke gå i hullete bukse på jobben), kjøper billig mat, spiser ikke ute, og den luksusen vi unner oss går som regel på brus i helgene, og kanskje en flaske med noe godt i ny og ne (får dette billig siden vi har venner som ofte er å taxfree)...

Disse barna som ikke hadde råd til eget hjem bor i en annen kant av landet fra oss, hvor prisene er ekstreme (i forhold til her), dessuten fester de omtrent hver helg, går i dyre klær, går ofte til frisør, og det er ikke lærlingklipp på hjørnet de bruker, for å si det sånn...

Kjenner at jeg ikke gidder sitte og høre de klage på dårlig råd når det i bunn og grunn handler om prioriteringer! Ikke grin til meg over at du ikke har råd til å klippe deg, når frisøren du sverger til tar 2000 kr for klipp og farg?!

Og når de nå i tillegg begynner å blande seg i vår økonomi, så synes jeg det blir FOR drøyt. Snakker om at vi kanskje begir oss ut på terreng vi ikke kan takle osv?

Overdriver jeg, eller er dette faktisk å gå over grensen?

Jeg er nemlig litt obs på at jeg kanskje er litt defensiv siden dette ikke er første gangen jeg føler familien tråkker meg på tærne...

Hvordan hadde dere reagert hvis dere i voksen alder opplevde at familie (ikke foreldre og søsken, men tanter etc) diskuterer og tar kontakt med dine foreldre for å høre hvordan det står til med økonomien?

Jeg hadde blitt så rasende at den variant av familie hadde jeg aldri snakket til igjen.

Jeg kunne antagelig også blitt så sint at jeg hadde sendt dem det gjaldt et brev hvor jeg ga klart uttrykk for at dette har de ikke noe med å stikke nesa si oppi. At det går an!

[Amanlis]

Tror jeg hadde blitt rasende som gjesten over her.

Så hadde jeg henvist til skattelistene, der får de vite det de har "behov" for

[kaprifolen]

Jeg hadde blitt så rasende at den variant av familie hadde jeg aldri snakket til igjen.

Jeg kunne antagelig også blitt så sint at jeg hadde sendt dem det gjaldt et brev hvor jeg ga klart uttrykk for at dette har de ikke noe med å stikke nesa si oppi. At det går an!

Hihi! Litt tøffere enn meg, du!

Jeg blir nok ikke såååå sinna, for jeg er ikke typen som har noe stort problem med å fortelle hva jeg tjener, f.eks til venner som står meg nært.

Det som plager meg er a) at de tar det med min MOR. Hallo, hvis dette var basert på bekymring, så burde de vel ta det med meg? B) at de ikke aksepterer forskjellen på livsstil.

Samtidig har jeg ikke noe problem med å akseptere at slike som deg synes dette er uhørt.

Forøvrig, til innlegget lenger oppe: min mor sa ifra at vi tok oss overhodet ikke vann over hodet, og at i hadde en glimrende konsulent i banken til å gi oss råd og veiledning, samntidig som vi har en venn som er erfaren megler til å guide oss personlig... Og hun fortalte det jo til meg rett etterpå, så hun syntes nok også dette var ubehagelig og var redd for å si noe galt.

Endret 28. oktober 2009 av kaprifolen

[Gjest Gjest]

Den tanten din høres mest misunnelig ut spør du meg. Er veldig enig med deg i at det er helt unødvendig å spørre din mor om dette, men det virker som at din mor svarte ganske greit på dine vegne. Dersom du skal gidde å bry deg mer med saken ville jeg tatt opp neste gang jeg traff tanten at jeg hørte hun var bekymret på mine vegne, men at jeg da ville satt pris på å bli kontaktet direkte slik at hun fikk korrekt informasjon. Ikke det at min mor sa noe uriktig, men at du føler det er greit å få svare selv. MEN jeg hadde aldri giddet å svare særlig detaljert om min egen økonomi til slike som er nysgjerrige, heller sagt at det handler om prioriteringer (og da hintet kraftig til at mine prioriteringer er ganske annerledes enn deres).

[kaprifolen]

Den tanten din høres mest misunnelig ut spør du meg. Er veldig enig med deg i at det er helt unødvendig å spørre din mor om dette, men det virker som at din mor svarte ganske greit på dine vegne. Dersom du skal gidde å bry deg mer med saken ville jeg tatt opp neste gang jeg traff tanten at jeg hørte hun var bekymret på mine vegne, men at jeg da ville satt pris på å bli kontaktet direkte slik at hun fikk korrekt informasjon. Ikke det at min mor sa noe uriktig, men at du føler det er greit å få svare selv. MEN jeg hadde aldri giddet å svare særlig detaljert om min egen økonomi til slike som er nysgjerrige, heller sagt at det handler om prioriteringer (og da hintet kraftig til at mine prioriteringer er ganske annerledes enn deres).

Takk for enda et godt svar!

Tror nok ikke hun er misunnelig (hvis så, kanskje på mine prioriteringer fremfor hennes og hennes barns? Ikke økonomisk), men kanskje litt nedlatende faktisk. Hun er rik, 2 av 3 barn er utdannede i gode jobber. Mine foreldre er begge fra forholdsvis "lavstatus yrker", og er nå uføretrygdede pga alvorlig sykdom. Denne tanten er ikke så ille, men resten av søsknene har klatret høyere på karrierestigen/evt giftet seg rikt, og dermed sett litt ned på mine foreldre. Nå føles det som at de ser ned på meg også, fordi jeg velger å gjøre ting på MIN måte, ikke slik det "forventes"...

Jeg føler at det handler om nysgjerrighet, og en instilling om at vi ikke er "gode nok" for å klare dette...

[Gjest Gjest]

Takk for enda et godt svar!

Tror nok ikke hun er misunnelig (hvis så, kanskje på mine prioriteringer fremfor hennes og hennes barns? Ikke økonomisk), men kanskje litt nedlatende faktisk. Hun er rik, 2 av 3 barn er utdannede i gode jobber. Mine foreldre er begge fra forholdsvis "lavstatus yrker", og er nå uføretrygdede pga alvorlig sykdom. Denne tanten er ikke så ille, men resten av søsknene har klatret høyere på karrierestigen/evt giftet seg rikt, og dermed sett litt ned på mine foreldre. Nå føles det som at de ser ned på meg også, fordi jeg velger å gjøre ting på MIN måte, ikke slik det "forventes"...

Jeg føler at det handler om nysgjerrighet, og en instilling om at vi ikke er "gode nok" for å klare dette...

Men blir det da ikke på en måte en misunnelse når dere likevel får det til økonomisk når de mener at dere er så "lavstatus"? På en måte så ergrer det dem at dere klarer dere så bra? For øvrig "heier" jeg på deg og mener det er de som har et problem, selv om jeg forstår veldig godt at det ikke er gøy å bli sett ned på. Spesielt ikke av noen som er familie og som kommer fra samme kår i utgangspunktet.

Hilsen gjeten du her siterte

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk for enda et godt svar!

Tror nok ikke hun er misunnelig (hvis så, kanskje på mine prioriteringer fremfor hennes og hennes barns? Ikke økonomisk), men kanskje litt nedlatende faktisk. Hun er rik, 2 av 3 barn er utdannede i gode jobber. Mine foreldre er begge fra forholdsvis "lavstatus yrker", og er nå uføretrygdede pga alvorlig sykdom. Denne tanten er ikke så ille, men resten av søsknene har klatret høyere på karrierestigen/evt giftet seg rikt, og dermed sett litt ned på mine foreldre. Nå føles det som at de ser ned på meg også, fordi jeg velger å gjøre ting på MIN måte, ikke slik det "forventes"...

Jeg føler at det handler om nysgjerrighet, og en instilling om at vi ikke er "gode nok" for å klare dette...

Jeg sier det, som man ikke skal på nett, med store bokstaver: MEN SÅ GI NÅ BLAFFEN i disse anmasende menneskene. Klarer dere hus og hjem selv, har ingen andre noe med det. Jeg blir så sur!

[Gjest Gjest]

Men hvorfor skal moren din brette ut til tanten din om at dere har en god rådgiver og blablabla. Hun burde avsluttet den samtalen. Tanten min er også alltid nysgjerrig på hvordan jeg klarer huslån kombinert med en halv stilling, men ikke fillern om moren min hadde gitt henne innblikk i hvordan.

[Gjest Gjest]

Hvordan hadde dere reagert hvis dere i voksen alder opplevde at familie (ikke foreldre og søsken, men tanter etc) diskuterer og tar kontakt med dine foreldre for å høre hvordan det står til med økonomien?

Vi prøver å få kjøpt hus, og i den anledning har familiemedlemmer tatt kontakt med min mor for å høre hva slags økonomi min mann og meg har? Jeg ble først litt satt ut og irritert, men etter å ha tenkt på det en stund, merker jeg at jeg blir skikkelig irritert!

Hun som ringte forklarte seg med at "hennes barn hadde ikke råd til å kjøpe, så hva slags økonomi måtte vi sitte på?". Jeg forklarte til min mor at vi er jo tross alt to, og selv om vi ikke tjener veldig godt, så prioriterer vi hus og hjem foran alt annet!

Vi har én hobby hver, som koster meg 205kr/mnd, og mannen 275kr sesongen + litt utstyr, så kanskje totalt 700kr i året? Ellers går vi på byen kanskje 4 ganger i året, da typisk max 2 øl kjøpt ute. Shopper kun når vi trenger det (kan ikke gå i hullete bukse på jobben), kjøper billig mat, spiser ikke ute, og den luksusen vi unner oss går som regel på brus i helgene, og kanskje en flaske med noe godt i ny og ne (får dette billig siden vi har venner som ofte er å taxfree)...

Disse barna som ikke hadde råd til eget hjem bor i en annen kant av landet fra oss, hvor prisene er ekstreme (i forhold til her), dessuten fester de omtrent hver helg, går i dyre klær, går ofte til frisør, og det er ikke lærlingklipp på hjørnet de bruker, for å si det sånn...

Kjenner at jeg ikke gidder sitte og høre de klage på dårlig råd når det i bunn og grunn handler om prioriteringer! Ikke grin til meg over at du ikke har råd til å klippe deg, når frisøren du sverger til tar 2000 kr for klipp og farg?!

Og når de nå i tillegg begynner å blande seg i vår økonomi, så synes jeg det blir FOR drøyt. Snakker om at vi kanskje begir oss ut på terreng vi ikke kan takle osv?

Overdriver jeg, eller er dette faktisk å gå over grensen?

Jeg er nemlig litt obs på at jeg kanskje er litt defensiv siden dette ikke er første gangen jeg føler familien tråkker meg på tærne...

nå kan man ikke diskutere hvorfor noen har råd,mens andre ikke har utifra en telefon.

Hadde eg tatt den telefonen,så hadde jeg svart at jeg kke har innsyn i mine barns økonomi,så du får heller sjekke ligningen deres. Og jeg går utifr at siden de skal kjøpe hus,så er økonomien i orden.

Du kan heller ikke vite noe om andres økonomi og prioriteringer utifra hva de betaler til frisøren. Jeg har ikke ville lagt noe energi i dette

[Gjest Gjest]

nå kan man ikke diskutere hvorfor noen har råd,mens andre ikke har utifra en telefon.

Hadde eg tatt den telefonen,så hadde jeg svart at jeg kke har innsyn i mine barns økonomi,så du får heller sjekke ligningen deres. Og jeg går utifr at siden de skal kjøpe hus,så er økonomien i orden.

Du kan heller ikke vite noe om andres økonomi og prioriteringer utifra hva de betaler til frisøren. Jeg har ikke ville lagt noe energi i dette

I fare for å legge ord i munnen på TS, så vil jeg vel tro at hun baserer sine uttalelser på det inntrykket en person gir. At TS oppfatter det slik at hvis man har råd til å bruke dyre frisørtimer, men ikke har råd til å etablere seg, så har frisør en høyere prioritet hos dem. Uten at hun fordømmer det, så vidt jeg kan se. Kanskje TS har skapt et inntrykk for denne slektningen, at hun ikke har så god råd (hvis hun f.eks hun ikke kler seg dyrt, går til friør, kanskje hun takker ofte nei til fest etc), mens sannheten er at TS setter av pengene sine til boligdrøm uten å snakke så høyt om hva pengene hennes går til?

Ellers vil jeg bare understreke poenget ditt om at hvis de får lån, så er nok økonomien i orden. Hvorfor skulle en slektning betvile det? Bankfolkene gjør jo jobben sin de også?

[LilleLu]

Jeg synes bare det er koselig når familien spør til hvordan det går med meg og økonomien, jeg, etter at jeg flyttet hjemmefra.

Det viser seg jo at de bryr seg, og ønsker at jeg skal ha det bra.

Jeg har ikke en særlig rik familie, og jeg klarer meg som regel selv, men jeg synes likevel det er litt kos at familien spør av og til om hvordan det står til, og sender penger hvis de synes det høres ut som jeg trenger hjelp.

Tenk positivt, ikke anta dårlige intensjoner!

Føles det ikke litt godt at noen bekymrer seg for deg fordi de ønsker at du skal ha det bra?

"Mine barn hadde ikke råd, så hvordan klarer de det?"

Kan jo egentlig bety "Mine barn hadde ikke råd, så har dine funnet en bedre måte å få råd til det? Og isåffal, hva er det og hvordan funker det for dem?"

[kaprifolen]

Jeg synes bare det er koselig når familien spør til hvordan det går med meg og økonomien, jeg, etter at jeg flyttet hjemmefra.

Det viser seg jo at de bryr seg, og ønsker at jeg skal ha det bra.

Jeg har ikke en særlig rik familie, og jeg klarer meg som regel selv, men jeg synes likevel det er litt kos at familien spør av og til om hvordan det står til, og sender penger hvis de synes det høres ut som jeg trenger hjelp.

Tenk positivt, ikke anta dårlige intensjoner!

Føles det ikke litt godt at noen bekymrer seg for deg fordi de ønsker at du skal ha det bra?

"Mine barn hadde ikke råd, så hvordan klarer de det?"

Kan jo egentlig bety "Mine barn hadde ikke råd, så har dine funnet en bedre måte å få råd til det? Og isåffal, hva er det og hvordan funker det for dem?"

Jeg skjønner hva du mener, men nå er jeg en gift kvinne som har bodd alene i 6 år, og dermed har grei kontroll på økonomien, så den studenttiden hvor man i perioder var avhengig av folks veldedighet, er over!

Dessuten, hvis man mener det på sistnevnte måte, hvorfor spør man da ikke heller "hvordan får de det til"?

[Gjest Gjest_søta_*]

Overdriver jeg, eller er dette faktisk å gå over grensen?

Nei. du overdriver ikke. Ingen har noe med å blande seg inn i din økonomi. Og hvis de er så frekke at de spør hvordan du klarer det, så får du bare si at du er flink til å spare.

Jeg hadde detti av stolen om tante/onkel hadde spurt om noe sånt. Og enda mer om ma eller pa hadde svart dem!