Han vil ikke ha venner!

[Gjest Ts]

Samboeren min har gjennom hele forholdet vår bevist unngått mine venner og min familie. Sier jeg at vi får besøk forlater han leiligheten og drar til en av sine to eneste kompisser, og når vi får uventet besøk hilser han bare på dem, og går ut, eller sitter der og ignorerer dem. Han har ikke engang delt et smil med andre enn mine foreldre.

Nå har vi fått invitasjon til å komme på middag denne helgen til venninnen min, og han gidder ikke bli med. Han ble rett og slett rasende og skrek ut at han ikke ville ha nye venner, og ikke ville involvere seg med andre enn meg, mine foreldre, hans egen familie og sine egne venner. Han har også kun kontakt med sine foreldre og sin bror i sin egen familie. Han bryr seg ikke om sine tanter og onkler eller søskenbarn.

Som sagt, han skyr alt av sosial kontakt med andre folk. Mannen til søsteren min spør hele tiden hva som feiler han i og med at han aldri smiler eller bryr seg om kontakt med andre. Søsteren min avskyr han også som gjør situasjonen ennda værre.

Han er ikke spesielt glad i å møte mennesker, og vil heller ikke snakke om det. Det var egentlig dette som tente meg spesielt med han i starten. At han var så selvstendig og ikke brydde seg om andre og kun slapp viktige personer inn i sitt liv. Det er jo nesten bare jeg og foreldrene mine som har sett han smile.

Han kan smile mye og være kjempehyggelig ovefor meg og de han allerede kjenner, men når det kommer til mine venner og nye venner er han kald og kynisk.

Jeg begynner å bli lei av å møte på middager og besøk og å få besøk der jeg hele tiden er alene og der andre hele tiden må spørre meg om hvor jeg har gjort av typen. Tror ikke han er skjenert heller, for han utstråler selvtillit (nesten arroganse) og hilser med fast og stramt håndtrykk. Han har også lederstilling som gjør at han prater for en forsamling hele tiden, så alt tyder bare på at han ikke bryr seg.

Hva i all verden skal jeg gjøre med dette? Vi har vært sammen i to år, men nesten ingen i min omgangskrets eller familie har gjort annet enn å hilse på han. Jeg har ikke lyst til å droppe han heller for mot meg er han helt perfekt

Jeg glemte også å nevne at et vennepar av meg begge jobber som samlivsrådgivere og vi hadde en episode her der de ble så provosert over det jeg hadde fortalt om hans asosialitet at de strengt fortalte han at han måtte ta seg sammen. Han gadd ikke engang se på dem men sa rolig og behersket at de enten fikk holde kjeft eller komme seg ut. Vi fikk sjokk alle tre, og de fleste tror han er gal. Det er samtidig veldig tennende at han ikke bryr seg noe om hva andre syns om ham.

Trenger hvertfall råd

[Gjest Gjest]

Det er ikke alle mennesker som har behov for venner.

Husk 3 ting

Ikke alle er like

Mennesker er forskjellige

Noen mennesker har ikke behov for venner\ Eller så trenger de ikke mer en kanskje 1 eller 2

Så jeg synes du skal respektere han

[Gjest Gjest]

Han er den han er, du kan ikke tvinge ham til å ville ha venner. Hvis han hele tiden blir mast på og presset, skjønner jeg godt at han reagerer med å bli sint til slutt. Aksepter ham slik han er, er mitt råd.

[Gjest megvel]

Kanskje dere kan komme til et kompromiss der han f.eks blir bedre kjent med familien din, men at dine venner forblir dine venner og ikke hans? Hvis han har tenkt å være i livet ditt synes jeg at han skal gjøre en liten innsats overfor din familie, da de er der for å bli, og kan bli hans familie også med tiden.

[Tante]

Han sier det jo selv, han vil ikke ha flere venner. Han har et par venner og deg som han har lyst til å forholde seg til og synes det er nok. Noen er sånn. Godta det eller finn deg en annen

[Gjest ts]

Jeg jeg får vel bare godta det. Men en annen ting som ogå er ekkelt er det rykte han får på seg. Alle tror han er en drittsekk som behandler meg dårlig eller ikke bryr seg om meg, selv om han er kjempesnill og søt mot meg. Han har også utseende mot seg da han også ser ut som en skikkelig harding som man ikke vil bråke med, som bare forsterker andres inntrykk over at han er egoistisk og slem.

Men jeg får vel bare akseptere det. Det viktigste er jo at han er trofast og god mot meg:)

[Gjest Gjest_Audun_*]

Kanskje dere kan komme til et kompromiss der han f.eks blir bedre kjent med familien din, men at dine venner forblir dine venner og ikke hans? Hvis han har tenkt å være i livet ditt synes jeg at han skal gjøre en liten innsats overfor din familie, da de er der for å bli, og kan bli hans familie også med tiden.

Ser ikke poenget med dette. Man ønsker ikke å gifte seg med en familie. Mtt råd til ts er å la han være. Dama mi har for lengst gitt opp å få med meg til venner og familie, og hun godtar det også. Så lenge han ikke hindrer deg å se vennene og familien din så får du bare la han være.

[Gjest megvel]

Ser ikke poenget med dette. Man ønsker ikke å gifte seg med en familie. Mtt råd til ts er å la han være. Dama mi har for lengst gitt opp å få med meg til venner og familie, og hun godtar det også. Så lenge han ikke hindrer deg å se vennene og familien din så får du bare la han være.

Hva gjør du da hvis dere skal gifte dere? Har en fest hver, uten hverandre? Eller skal HUN være med på din fest, mens DU ikke vil være med på hennes?

[Gjest Gjest]

Jeg jeg får vel bare godta det. Men en annen ting som ogå er ekkelt er det rykte han får på seg. Alle tror han er en drittsekk som behandler meg dårlig eller ikke bryr seg om meg, selv om han er kjempesnill og søt mot meg. Han har også utseende mot seg da han også ser ut som en skikkelig harding som man ikke vil bråke med, som bare forsterker andres inntrykk over at han er egoistisk og slem.

Men jeg får vel bare akseptere det. Det viktigste er jo at han er trofast og god mot meg:)

Jeg hadde ikke giddet å være venn med noen som spredde rykter om kjæresten min! Du får gi dem klar beskjed.

[Gjest Gjest]

Hva gjør du da hvis dere skal gifte dere? Har en fest hver, uten hverandre? Eller skal HUN være med på din fest, mens DU ikke vil være med på hennes?

Planlegger ingen fest jeg, skjønner ikke hva du vil fram til. Vil hun på fest så får hun bare dra og kose seg.

[Gjest brutal_mann]

Aksepter og respekter han eller dump han.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Samboeren min har gjennom hele forholdet vår bevist unngått mine venner og min familie. Sier jeg at vi får besøk forlater han leiligheten og drar til en av sine to eneste kompisser, og når vi får uventet besøk hilser han bare på dem, og går ut, eller sitter der og ignorerer dem. Han har ikke engang delt et smil med andre enn mine foreldre.

Nå har vi fått invitasjon til å komme på middag denne helgen til venninnen min, og han gidder ikke bli med. Han ble rett og slett rasende og skrek ut at han ikke ville ha nye venner, og ikke ville involvere seg med andre enn meg, mine foreldre, hans egen familie og sine egne venner. Han har også kun kontakt med sine foreldre og sin bror i sin egen familie. Han bryr seg ikke om sine tanter og onkler eller søskenbarn.

Som sagt, han skyr alt av sosial kontakt med andre folk. Mannen til søsteren min spør hele tiden hva som feiler han i og med at han aldri smiler eller bryr seg om kontakt med andre. Søsteren min avskyr han også som gjør situasjonen ennda værre.

Han er ikke spesielt glad i å møte mennesker, og vil heller ikke snakke om det. Det var egentlig dette som tente meg spesielt med han i starten. At han var så selvstendig og ikke brydde seg om andre og kun slapp viktige personer inn i sitt liv. Det er jo nesten bare jeg og foreldrene mine som har sett han smile.

Han kan smile mye og være kjempehyggelig ovefor meg og de han allerede kjenner, men når det kommer til mine venner og nye venner er han kald og kynisk.

Jeg begynner å bli lei av å møte på middager og besøk og å få besøk der jeg hele tiden er alene og der andre hele tiden må spørre meg om hvor jeg har gjort av typen. Tror ikke han er skjenert heller, for han utstråler selvtillit (nesten arroganse) og hilser med fast og stramt håndtrykk. Han har også lederstilling som gjør at han prater for en forsamling hele tiden, så alt tyder bare på at han ikke bryr seg.

Hva i all verden skal jeg gjøre med dette? Vi har vært sammen i to år, men nesten ingen i min omgangskrets eller familie har gjort annet enn å hilse på han. Jeg har ikke lyst til å droppe han heller for mot meg er han helt perfekt

Jeg glemte også å nevne at et vennepar av meg begge jobber som samlivsrådgivere og vi hadde en episode her der de ble så provosert over det jeg hadde fortalt om hans asosialitet at de strengt fortalte han at han måtte ta seg sammen. Han gadd ikke engang se på dem men sa rolig og behersket at de enten fikk holde kjeft eller komme seg ut. Vi fikk sjokk alle tre, og de fleste tror han er gal. Det er samtidig veldig tennende at han ikke bryr seg noe om hva andre syns om ham.

Trenger hvertfall råd

Gå din vei.

Dette vil forringe livet ditt på lang sikt. Greit nok at det nå er greit å bare være sosial alene. Men fremtiden.........det vil forringe all din sosial kontakt. Når unger kommer inn i bilde....hvor vil dere stå da - da vil dere måtte ha kontakt med andre foreldre, nye relasjoner bygges.......skal du være alene i det også.

Nei, her lukter jeg lang vei at du vil få mega problemer over tid.

[Antagonist]

Selvfølgelig skal man akseptere det hvis noen ikke ønsker å "få flere venner", som han kaller det. Men i enkelte situasjoner burde han jo svelge noen kameler og kanskje takle et par timer sammen med dine venner når dere faktisk blir invitert. Det betyr jo ikke at han må henge med dem til støtt og stadighet ellers.

[Gjest MikeWaters]

Samboeren min har gjennom hele forholdet vår bevist unngått mine venner og min familie. Sier jeg at vi får besøk forlater han leiligheten og drar til en av sine to eneste kompisser, og når vi får uventet besøk hilser han bare på dem, og går ut, eller sitter der og ignorerer dem. Han har ikke engang delt et smil med andre enn mine foreldre.

Nå har vi fått invitasjon til å komme på middag denne helgen til venninnen min, og han gidder ikke bli med. Han ble rett og slett rasende og skrek ut at han ikke ville ha nye venner, og ikke ville involvere seg med andre enn meg, mine foreldre, hans egen familie og sine egne venner. Han har også kun kontakt med sine foreldre og sin bror i sin egen familie. Han bryr seg ikke om sine tanter og onkler eller søskenbarn.

Som sagt, han skyr alt av sosial kontakt med andre folk. Mannen til søsteren min spør hele tiden hva som feiler han i og med at han aldri smiler eller bryr seg om kontakt med andre. Søsteren min avskyr han også som gjør situasjonen ennda værre.

Han er ikke spesielt glad i å møte mennesker, og vil heller ikke snakke om det. Det var egentlig dette som tente meg spesielt med han i starten. At han var så selvstendig og ikke brydde seg om andre og kun slapp viktige personer inn i sitt liv. Det er jo nesten bare jeg og foreldrene mine som har sett han smile.

Han kan smile mye og være kjempehyggelig ovefor meg og de han allerede kjenner, men når det kommer til mine venner og nye venner er han kald og kynisk.

Jeg begynner å bli lei av å møte på middager og besøk og å få besøk der jeg hele tiden er alene og der andre hele tiden må spørre meg om hvor jeg har gjort av typen. Tror ikke han er skjenert heller, for han utstråler selvtillit (nesten arroganse) og hilser med fast og stramt håndtrykk. Han har også lederstilling som gjør at han prater for en forsamling hele tiden, så alt tyder bare på at han ikke bryr seg.

Hva i all verden skal jeg gjøre med dette? Vi har vært sammen i to år, men nesten ingen i min omgangskrets eller familie har gjort annet enn å hilse på han. Jeg har ikke lyst til å droppe han heller for mot meg er han helt perfekt

Jeg glemte også å nevne at et vennepar av meg begge jobber som samlivsrådgivere og vi hadde en episode her der de ble så provosert over det jeg hadde fortalt om hans asosialitet at de strengt fortalte han at han måtte ta seg sammen. Han gadd ikke engang se på dem men sa rolig og behersket at de enten fikk holde kjeft eller komme seg ut. Vi fikk sjokk alle tre, og de fleste tror han er gal. Det er samtidig veldig tennende at han ikke bryr seg noe om hva andre syns om ham.

Trenger hvertfall råd

Så lenge du er fornøyd og påtent så er det vel greit at han oppfører seg som en umoden og usympatisk sjarmklump! Bare ikke prøv å forandre ham når du sitter der med barn og en far som ikke gidder å gå på lekeplassen fordi da må man småprate med andre foreldre.

[Anglofil]

Det kan være han sliter med sosial angst, redsel for å møte nye mennesker. Kan han faktisk føler seg presset? At han synes det er ekkelt og føler seg ukomfortabel?

Dere må snakke sammen. Finne ut av dette, men ikke kom med beskyldninger, men spør heller "ligger det noe mer bak at du ikke ønsker flere venner?". Vis at du bryr deg, kanskje han har en veldig god grunn for å oppføre seg slik han gjør.

Skjønner han faktisk litt jeg, for jeg blir veldig ukomfortabel med mennesker jeg ikke kjenner. Ergo: hør på hva han har å si, og respekter hans ønsker.

Mvh Yvonne

Endret 28. oktober 2009 av Yvonne

[Anglofil]

Selvfølgelig skal man akseptere det hvis noen ikke ønsker å "få flere venner", som han kaller det. Men i enkelte situasjoner burde han jo svelge noen kameler og kanskje takle et par timer sammen med dine venner når dere faktisk blir invitert. Det betyr jo ikke at han må henge med dem til støtt og stadighet ellers.

Det handler nødvendigvis ikke om å "svelge et par kameler". En god beskjent av meg har sosial angst. Da hjelper det ikke å "svelge et par kameler", for han får angstanfall bare ved tanken.

Les mer her.

Mvh Yvonne

Endret 28. oktober 2009 av Yvonne

[Gjest t]

Må si jeg har blitt litt overrasket over svarene her. Om kjæresten min ikke hadde hatt interesse av å bli venn med venninnene mine hadde jo selvfølgelig det vært helt greit, men det at han skal oppføre seg frekt er jo ikke greit i det hele tatt. Alle normale mennesker kan da hilse, smile, være hyggelig å småprate litt i et par timer, ihvertfall mot kjærestens familie?

Synes du skal ta det opp igjen, begge setter seg ned for å snakke, ikke noe tv eller lignende, og at du tar opp på en rolig måte hvordan det er for deg. Og si at du forventer at han som et voksent menneske skal klare å i det minste oppføre seg om dere får besøk.

[Gjest t]

Skjønner han faktisk litt jeg, for jeg blir veldig ukomfortabel med mennesker jeg ikke kjenner. Ergo: hør på hva han har å si, og respekter hans ønsker.

Fyren har yrke hvor han snakker for store forsamlinger, da kan det vel ikke være så voldsomt ille? Og at det ikke en gang skal gå an å få frem et smil, og et hils når familie kommer på besøk, synes jeg er ganske drøyt.

[Gjest ts]

Så lenge du er fornøyd og påtent så er det vel greit at han oppfører seg som en umoden og usympatisk sjarmklump! Bare ikke prøv å forandre ham når du sitter der med barn og en far som ikke gidder å gå på lekeplassen fordi da må man småprate med andre foreldre.

Hei, du tar feil. Han er alt onkel, og når nevøen er på besøk er vi/de ofte å leker i parken. Prøver noen andre foreldre å få kontakt med han ignorerer han dem bare, uten å være frekk. Han er faktisk veldig flink med unger, så dette frykter jeg ikke. Det er ikke det at han ikke gidder å omgås andre folk, han sitte jo ofte hjemme når vi har besøk, men han tar ikke kontakt med dem og er heller ikke villig til å delta i diskusjoner.

[Gjest Gjest]

Må si jeg har blitt litt overrasket over svarene her. Om kjæresten min ikke hadde hatt interesse av å bli venn med venninnene mine hadde jo selvfølgelig det vært helt greit, men det at han skal oppføre seg frekt er jo ikke greit i det hele tatt. Alle normale mennesker kan da hilse, smile, være hyggelig å småprate litt i et par timer, ihvertfall mot kjærestens familie?

Synes du skal ta det opp igjen, begge setter seg ned for å snakke, ikke noe tv eller lignende, og at du tar opp på en rolig måte hvordan det er for deg. Og si at du forventer at han som et voksent menneske skal klare å i det minste oppføre seg om dere får besøk.

Hei. Vi tok en prat i går, og han sier at han ikke orker tanken på å sitte der å snakke med mennesker han ikke har noe til felles med om uviktge ting. Han er en veldig saklig person, som gjør at han ikke gidder å snakke om andre mennesker, været, kjendiser og andre typiske samtaleemner. Han er opptatt av samtaler som formiddler noe, og jeg må vel innrømme at de fleste jeg kjenner snakker mest om ting han syns er uviktige ja. Så jeg skjønner han.

Men jeg har skjønt det at jeg ikke kan endre dette, da det ikke ligger noen spesiel grunn bak dette.