Såret..

[Gjest såret-jente]

Jeg snakker høyt, særlig når jeg er engasjert. Han liker ikke når jeg snakker høyt, greit nok.

I går var vi på besøk til et vennepar (xx-han og yy-hun) av han og vi snakket om et eller annet, jeg skulle forklare han noe og snakket da tydligvis litt høyt og engasjert.

Han: Gud du snakker så høyt!!! XX hater ikke du når yy også snakker høyt?

xx: Nja, hun gjør vel ikke det da...

Han: Vel 'såret-jente' snakker så høyt, det GNEGER i ørene mine, helt forferdelig..

Jeg synes da dette er veldig ubehagelig forran vennene hans så jeg prøver bare å tulle det bort

Meg: Vel, slik er det å være engasjert da vettu

Han: Kan være det lavere også, det GNÆGER jo helt forferdelig i hode mitt..

Han fortsatte med dette et par minutter til, vi var heldigvis på vei til å dra når det skjedde, så vi dro og jeg var klart sur, såra og forbanna..

I bilen på vei hjem informerte jeg han at jeg syns det var drit kjipt av han, men han spurte bare om han skulle kjøre meg hjem siden jeg var så sur. Endte iallefall med at jeg ble med han hjem, der jeg ikke sa et ord. Men ble så sur og lei meg at jeg la meg i seng og skreik, mens han satt 1 meter unna på pcn..

Først i morrest når jeg fremdeles var lei meg og såra spurte han om jeg hadde det bra, da jeg svarte nei, satte han seg vedsiden av meg og sa beklager.

Men jeg er fremdeles ikke ferdig med dette, for det sårer meg så sinnsykt mye. 50% for det han sa om gnæging, og 50% fordi han bare sitter der og driter i at jeg ligger der og skriker..

Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp med han, og om jeg skal gjøre det.. Tatt det opp før og da får jeg følgende svar "vet ikke jeg, er vel bare sånn da"

Råd fra dere jenter?

Og nei jeg skal ikke dumpe han pga dette, så det rådet trenger jeg ikke..

[Gjest pasta fazool]

Det er fint mulig å lære seg å snakke lavere, selv når man er engasjert.

Han tok det opp på en vel frekk måte, greit nok, men jeg kjenner til problemet. Det finnes lyder som får det til å verke i ørene mine, og de prøver jeg å unngå.

Jeg kan også skjønne at han ikke ville diskutere mer med deg den kvelden. Det virker som om du ble med bare for å være vanskelig, for å understreke et poeng. Særlig når du kjører "silent treatment" også. Jeg tror hele denne situasjonen faktisk hadde blitt bedre at du hadde reist hjem, sovet på det og så snakket om det dagen etterpå.

Ja, og det virker som dere begge to må lære dere å snakke sammen. Å legge seg i senga og hyle er ikke en konstruktiv løsning uansett hvor sur og frustrert du er.

Og han burde ha tatt det opp på en bedre måte.

Snakk sammen. På en ordentlig måte. Uten skriking og gnæle-stemme.

[Sheba]

Du bør kanskje prøve å la være å "ligge der å skrike"? - jeg hadde blitt gal om kjæresten min hadde liggi å skriki i senga en meter fra meg pga en feil kommentar fra min side. Og så veldig langvarig hadde nok forholdet heller ikke blitt

[Madelen29]

Jeg snakker høyt, særlig når jeg er engasjert. Han liker ikke når jeg snakker høyt, greit nok.

I går var vi på besøk til et vennepar (xx-han og yy-hun) av han og vi snakket om et eller annet, jeg skulle forklare han noe og snakket da tydligvis litt høyt og engasjert.

Han: Gud du snakker så høyt!!! XX hater ikke du når yy også snakker høyt?

xx: Nja, hun gjør vel ikke det da...

Han: Vel 'såret-jente' snakker så høyt, det GNEGER i ørene mine, helt forferdelig..

Jeg synes da dette er veldig ubehagelig forran vennene hans så jeg prøver bare å tulle det bort

Meg: Vel, slik er det å være engasjert da vettu

Han: Kan være det lavere også, det GNÆGER jo helt forferdelig i hode mitt..

Han fortsatte med dette et par minutter til, vi var heldigvis på vei til å dra når det skjedde, så vi dro og jeg var klart sur, såra og forbanna..

I bilen på vei hjem informerte jeg han at jeg syns det var drit kjipt av han, men han spurte bare om han skulle kjøre meg hjem siden jeg var så sur. Endte iallefall med at jeg ble med han hjem, der jeg ikke sa et ord. Men ble så sur og lei meg at jeg la meg i seng og skreik, mens han satt 1 meter unna på pcn..

Først i morrest når jeg fremdeles var lei meg og såra spurte han om jeg hadde det bra, da jeg svarte nei, satte han seg vedsiden av meg og sa beklager.

Men jeg er fremdeles ikke ferdig med dette, for det sårer meg så sinnsykt mye. 50% for det han sa om gnæging, og 50% fordi han bare sitter der og driter i at jeg ligger der og skriker..

Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp med han, og om jeg skal gjøre det.. Tatt det opp før og da får jeg følgende svar "vet ikke jeg, er vel bare sånn da"

Råd fra dere jenter?

Og nei jeg skal ikke dumpe han pga dette, så det rådet trenger jeg ikke..

Forstår du blir sint pga dette. Han har som sagt prøvd å fortelle deg flere ganger at det plager han når du snakker så høyt? Det at han tar det opp foran andre er kanskje for å få en bekreftelse av at det er faktisk er veldig høyt og det irriterer han.

Jeg har også gjort det en gang. Min kjære tok meg ikke seriøst når jeg sa en ting og derfor valgte jeg å ta opp emne blant venner. Først da innså han at han var litt egoistisk. Vet ikke hvorfor jeg gjorde det men jeg ble så frustrert (vi er begge veldig sta).

Jeg tror nok han bryr seg selv om han lot deg grine der alene. Han mente vell at du overreagerte og uansett hva som ble sagt ville det bare bli værre. Og det hadde han kanskje rett i?

[Vera Vamp]

Jeg skjønner at du ble lei deg siden det skjedde foran vennene deres, og det var langt i fra den fineste måten kjæresten din kunne sagt fra om dette på. Når det er sagt å synes jeg du overreagerer noe voldsomt. Du informerte han i bilen??? Da går jeg ut i fra at det høye toneleie ditt var på plass igjen og at mulighetene for en dialog var rimelig labre. Ikke ETT eneste sted står det i innlegget ditt at du forsøkte å snakke ut med kjæresten din om dette. Taktikken du velger er å legge deg i senga å grine slik at han skal få muligheten til å komme til deg for å trøste. Når han så ikke skjønner det eller kanskje ikke vil fordi han allerede er blitt "informert" og kommunikasjonen allerede har kollapset fullstendig så blir du desto mer sint og vrang. Og alt dette for denne filletingen? Er det rart folk skiller seg?

[Gjest Gjest]

Han sa ifra på heeeelt feil måte, men sånn er mennesker. Vi sier så mye dumt.

Prøv å lær av andre, uansett. Det er den eneste måten man kan forbedre seg på. Min mor har en skrikende stemme, som er til tider vondt å høre på. Selv har jeg blitt ganske lavmælt av det faktsik..noe som har gjort at jeg har blitt sjenert.

Kansje du kan snakke litt mindre høyt da, det skader jo ingen.

[Gjest Illiya]

Noen har en skjærende stemme, og når man i tillegg snakker høyt og mye, blir det nesten gnagsår i ørene. Han opplever at du har en slik stemme, tydeligvis. Det er veldig slitsomt, så at han sa fra, gjør jo at du kan endre på et sånt irritasjonsmoment.

Prøv å ta det til deg, og la være å snakke så høyt.

Selv blir jeg veldig sliten i hodet av å være sammen med folk som snakker høyt med skjærende stemme. Hører jeg slike stemmer på tv, demper jeg f.eks lyden kraftig. For noen av oss er slik lyd slitsom.

[Gjest Nattvette]

Det er fint mulig å lære seg å snakke lavere, selv når man er engasjert.

Han tok det opp på en vel frekk måte, greit nok, men jeg kjenner til problemet. Det finnes lyder som får det til å verke i ørene mine, og de prøver jeg å unngå.

Jeg kan også skjønne at han ikke ville diskutere mer med deg den kvelden. Det virker som om du ble med bare for å være vanskelig, for å understreke et poeng. Særlig når du kjører "silent treatment" også. Jeg tror hele denne situasjonen faktisk hadde blitt bedre at du hadde reist hjem, sovet på det og så snakket om det dagen etterpå.

Ja, og det virker som dere begge to må lære dere å snakke sammen. Å legge seg i senga og hyle er ikke en konstruktiv løsning uansett hvor sur og frustrert du er.

Og han burde ha tatt det opp på en bedre måte.

Snakk sammen. På en ordentlig måte. Uten skriking og gnæle-stemme.

Jepp.. Enig.

Skjønner ikkje hva skrikingen skulle være godt for. Er bare sånn oppførsel som småunger holder på med når de ikkje får viljen sin. Forstår godt at han ikkje gjorde noe eg når du låg der og skreik. Hadde sikkert gjort det samme, mens eg hadde lurt litt på om eg hadde blitt sammen med ett barn istede for ein voksen.

Om du veit du snakker høgt og at det plager han litt, så kan du jo prøve skru ned volumet litt

[Gjest Gjest_Mie_*]

Er enig her med at folk som snakker høyt med en skingrende stemme gjør vondt i øregangene mine.

Det var uansett dumt av han å si det slik foran vennepar, det blir ofte flaut!

Jeg har en venninne som er verdens hyggeligste person, men volumet er så høyt så høyt... jeg tar meg i å sitte å rynke pannen og klø meg litt i håret ( stikker fingern i øret i skjul) fordi det gnager fælt i ørene. Det gjør liksom vondt!

Prøv å bare skru ned volumet litt : )

[Miss moneypenny]

Jeg skjønner godt at du ikke likte måten han sa det på, og at han sa det foran vennene sine. Han kunne sagt det til deg på en fin måte, på tomannshånd. Men samtidig er det jo litt greit at han sier fra kanskje? Hvis dette er noe som irriterer han. (Ikke så mye å irritere seg over, men allikevel). Det er vel bedre det, enn at han irriterer seg over det i smug? Ærlighet er jo en god ting

[Gjest Bianca26]

typisk mannfolk å ikke gidde å snakke om ting når man prøver å ta opp noe. sånn er typen min og. han sier bare jaja eller vet ikke. utrolig frustrerende spør du meg

[Gjest Gjest]

Du mener at du la deg i segna og gråt sant, ikke at du skreik?

Vet at en del dialekter sier skrike for å gråte.

[Gjest Bianca26]

Du mener at du la deg i segna og gråt sant, ikke at du skreik?

Vet at en del dialekter sier skrike for å gråte.

hun mente nok helt sikkert at hun gråt. d var det jeg tolka d som. hadde vært innmari teit om hun lå å skreik og hylte

[Gjest Gjest]

Jeg snakker høyt, særlig når jeg er engasjert. Han liker ikke når jeg snakker høyt, greit nok.

I går var vi på besøk til et vennepar (xx-han og yy-hun) av han og vi snakket om et eller annet, jeg skulle forklare han noe og snakket da tydligvis litt høyt og engasjert.

Han: Gud du snakker så høyt!!! XX hater ikke du når yy også snakker høyt?

xx: Nja, hun gjør vel ikke det da...

Han: Vel 'såret-jente' snakker så høyt, det GNEGER i ørene mine, helt forferdelig..

Jeg synes da dette er veldig ubehagelig forran vennene hans så jeg prøver bare å tulle det bort

Meg: Vel, slik er det å være engasjert da vettu

Han: Kan være det lavere også, det GNÆGER jo helt forferdelig i hode mitt..

Han fortsatte med dette et par minutter til, vi var heldigvis på vei til å dra når det skjedde, så vi dro og jeg var klart sur, såra og forbanna..

I bilen på vei hjem informerte jeg han at jeg syns det var drit kjipt av han, men han spurte bare om han skulle kjøre meg hjem siden jeg var så sur. Endte iallefall med at jeg ble med han hjem, der jeg ikke sa et ord. Men ble så sur og lei meg at jeg la meg i seng og skreik, mens han satt 1 meter unna på pcn..

Først i morrest når jeg fremdeles var lei meg og såra spurte han om jeg hadde det bra, da jeg svarte nei, satte han seg vedsiden av meg og sa beklager.

Men jeg er fremdeles ikke ferdig med dette, for det sårer meg så sinnsykt mye. 50% for det han sa om gnæging, og 50% fordi han bare sitter der og driter i at jeg ligger der og skriker..

Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp med han, og om jeg skal gjøre det.. Tatt det opp før og da får jeg følgende svar "vet ikke jeg, er vel bare sånn da"

Råd fra dere jenter?

Og nei jeg skal ikke dumpe han pga dette, så det rådet trenger jeg ikke..

Du gikk glipp av inne/utestemme-leksjonen i barnehagen, ikke sant?

Men, fortvil ikke da løsningen er enkel: bli voksen og snakk lavere. Dette er egentlig en henstilling til alle: folk bør til enhver tid snakke på en måte som ikke er til sjenanse for andre, dvs. dempet og behersket.

[Gjest Bianca26]

Du gikk glipp av inne/utestemme-leksjonen i barnehagen, ikke sant?

Men, fortvil ikke da løsningen er enkel: bli voksen og snakk lavere. Dette er egentlig en henstilling til alle: folk bør til enhver tid snakke på en måte som ikke er til sjenanse for andre, dvs. dempet og behersket.

er jo ikke sikkert hun snakket såå høyt som typen påsto das. det var jo bare han som klaget over det. de andre som var der hadde jo ikke reagert på det

[Gjest Gjest]

er jo ikke sikkert hun snakket såå høyt som typen påsto das. det var jo bare han som klaget over det. de andre som var der hadde jo ikke reagert på det

Vel, det kan jo ingen vite. Det kan jo også være at de unnlot å bemerke det av ren høflighet, ikke sant? Men uansett, hvis det er plagsomt for kjæresten er det nettopp ham av alle hun bør lytte til, ettersom det er han hun tilbringer mye tid med.

[Gjest Bianca26]

Vel, det kan jo ingen vite. Det kan jo også være at de unnlot å bemerke det av ren høflighet, ikke sant? Men uansett, hvis det er plagsomt for kjæresten er det nettopp ham av alle hun bør lytte til, ettersom det er han hun tilbringer mye tid med.

hadde de vært nære venner så hadde de jo ikke tidd stille av høflighet. nære venner er jo ærlige mot hverandre. og hun sa jo at han andre fyren hadde sagt at det ikke var så høyt. dessuten om hun snakket så høyt så kunne han sagt fra på en finere måte enn han gjorde da istedet for å klage sånn på henne foran andre

[Miss-M]

Klart det var en uheldig måte å ta dette opp på, spesielt foran venner.

Han ble frustrert fordi han har sagt fra til deg før, og du ikke dempet deg.

[Gjest Bianca26]

Klart det var en uheldig måte å ta dette opp på, spesielt foran venner.

Han ble frustrert fordi han har sagt fra til deg før, og du ikke dempet deg.

uheldig? det var en bitchy måte å ta det opp på. han kunne venta til de kom hjem og han kunne sagt unnskyld da hun grein. jeg skjønner han blir frustrert men hallo. dessuten har han sikkert selv irriterende uvaner også

[Anglofil]

En tåpelig måte å ta det opp på fra hans side, hadde selv blitt forbanna.

Mvh Yvonne