Hvis sønnen/datteren din blir sammen med en som har barn fra før av

[Gjest Gjest]

Det er kanskje politisk ukorrekt, men jeg hadde blitt skuffet. Hva mener dere?

[Umuriel]

Jeg hadde blitt glad på hans vegne for at han hadde funnet lykken. Og stolt over å ha en voksen og modig sønn.

[Gjest salma]

Det er vel som med alt annet: Enten kan man sture og drømme om hvordan man ønsker det skal være, eller man kan se verden slik den er og gjøre det beste ut av realitetene.

[einna]

Kan skjønne at det kan være kjipt, men hvis forholdet holder, og du blir kjent med barnet, kan det hende du endrer mening.

I tillegg kan du jo være stolt over at hun/han er såpass moden da..

Men det kommer også helt an på alder, er de i tenårene eller veldig tidlig i 20årene ville jeg nok vært mer skeptisk.. Men det kan jo funke helt fint uansett, og en person med barn vil jo (forhåpentligvis) ha et ganske stabilt liv og voksent liv..

Prøv å se det positive i situasjonen

[Gjest Gjest]

Hadde jeg gjort det jeg kunne for å inkludere dette/disse barnet/barna i familien vår.

Men så kommer jeg fra en familie med en del mine, dine og våre barn - så jeg er kanskje en del mer tolerant og inkluderende enn en del andre

[Umuriel]

Min far var 20 år gammel da han møtte min mor som hadde en halvannet år gammel datter fra før. Jeg ser veldig opp til ham for at han valgte å ta ansvar og stille for min søster og mamma i så ung alder.

[Gjest Purple Haze]

Det hadde vært null problem for meg. Jeg er jo selv i den situasjonen at jeg har funnet en mann med barn fra før, og jeg har også barn fra før.

Om et av mine barn fant seg en dame med barn fra før, ville jeg syns at han var moden som tok det valget.

[leirbål]

Jeg ville egentlig ikke tenkt så mye over det. Om svigerdatteren er en koselig jente er veldig mye viktigere enn om hun har barn fra før.

Ts. hvorfor hadde du blitt skuffet?

[Gjest Gjest]

Så hyggelig! Bonusbarnebarn!

[Gjest Gjest_Nina_*]

Hvis en av mine sønner hadde funnet en kvinne med barn nå så hadde jeg ikke likt det. Synes de er altfor unge til det.

Hadde overhodet ikke sett på det som modent, heller veldig naivt.

[leirbål]

Siste gjest er du ts?

Hvis vi ser bort fra alder og ikke regner sønnen/ datteren som veldig ung, hva tenker dere da?

[Gjest Gjest_Nina_*]

Begge mine er over 18, så de er voksne nok til å ta egne avgjørelser. Hva jeg hadde gitt uttrykk for og hva jeg hadde ment er to vidt forskjellige ting. Derson jenta var i arbeid eller under utdanning så hadde jeg ikke reagert særlig - men dersom hun livnærte seg på deltidsjobb og sosialstønader så hadde jeg nok sagt hva jeg mente.

Det har ingenting med om vedkommende har barn eller ei - det har med hennes livssituasjon forøvrig.

[Gjest Gjest]

Det er kanskje politisk ukorrekt, men jeg hadde blitt skuffet. Hva mener dere?

Hva? hva har skuffet deg da? At hun ikke var jomfru? At han kom med et ferdiglaget barn?

Eks. om ditt barn ikke kan få barn, så er du skuffet om de adopterer også??

Om min sønn traff et menneske han vil dele livet med,og hun hadde et barn,så skulle jeg tatt de vel i mot. Barnet skulle få en åpen dør her,som bio barnebarn.

At det vil by på flere utfordringer både for min sønn,og de som fam. er jeg klar over,men at min sønn vil ta på seg et slikt stort ansvar,tar jeg av eg hatten for.

Kan snu litt på det. Hva om din datter ble alenemor. Er du like skuffet om hun finner kjærligheten på ny,og vedkomende tar seg av barnet? ser du helst hun blir alene?

[Gjest Gjest]

Håper jeg slipper å ha bonusbarnebarn, både for min egen del og bonusbarnebarnas del.

Jeg er så ærlig at jeg innrømmer (for meg selv) at jeg liker mine egne barn best og at jeg nok ville fått trøbbel med å måtte forholde meg til både bonusbarn og bonusbarnebarn.

[leirbål]

Begge mine er over 18, så de er voksne nok til å ta egne avgjørelser. Hva jeg hadde gitt uttrykk for og hva jeg hadde ment er to vidt forskjellige ting. Derson jenta var i arbeid eller under utdanning så hadde jeg ikke reagert særlig - men dersom hun livnærte seg på deltidsjobb og sosialstønader så hadde jeg nok sagt hva jeg mente.

Det har ingenting med om vedkommende har barn eller ei - det har med hennes livssituasjon forøvrig.

Så hvis du hadde vært min svigermor ville du sagt til mannen min at han har gjort et dårlig valg?

Jeg har en gutt fra før av, og er desverre ufør pga. sykdom.

Både at jeg var alenemor og sykdommen er det ikke noe de noen som kjenner meg som bebreider meg for.

Men du ville altså fortalt ham at han valgte feil? Hva tror du det gjør med forholdet ditt til sønnene dine?

Endret 26. oktober 2009 av leirbål

[Gjest Gjest_Nina_*]

Så hvis du hadde vært min svigermor ville du sagt til mannen min at han har gjort et dårlig valg?

Jeg har en gutt fra før av, og er desverre ufør pga. sykdom.

Både at jeg var alenemor og sykdommen er det noen som kjenner meg som bebreider meg for.

Men du ville altså fortalt ham at han valgte feil? Hva tror du det gjør med forholdet ditt til sønnene dine?

Alle vil det beste for sine barn, det vil helt sikkert du for ditt barn også.

Nå vet ikke jeg på hvilket grunnlag du er ufør eller hvilken sykdom som har ført deg dit. Vet bare at mitt eldste barn har hatt sitt å stri med så jeg håper for all del at når han finner kvinnen i sitt liv så er det en kvinne som er med på å dra ham opp, en som kan inspirerende og oppfordre ham til fysisk aktivitet, videre utdanning og jobb, dette lar seg dårlig forene med en ufør kvinne med barn fra før.

MEN - jeg legger til MEN - jeg kan nok si hva jeg mener, men til syvende og sist så er det hans valg.

[leirbål]

Alle vil det beste for sine barn, det vil helt sikkert du for ditt barn også.

Nå vet ikke jeg på hvilket grunnlag du er ufør eller hvilken sykdom som har ført deg dit. Vet bare at mitt eldste barn har hatt sitt å stri med så jeg håper for all del at når han finner kvinnen i sitt liv så er det en kvinne som er med på å dra ham opp, en som kan inspirerende og oppfordre ham til fysisk aktivitet, videre utdanning og jobb, dette lar seg dårlig forene med en ufør kvinne med barn fra før.

MEN - jeg legger til MEN - jeg kan nok si hva jeg mener, men til syvende og sist så er det hans valg.

Så greit med fordommer da.

Jeg har hjulper mannen min med alt det der, og mere til. Han har fått et bedre liv på alle områder etter at han møtte meg.

Men en kamerat av meg har sluttet å trene, sluttet å jobbe, spiser usunnt og virker nedfor etter at han ble sammen med en vakker kvinne i full jobb, uten barn.

Så da får jeg vel slutte å oppmuntre og støtte mannen min, så jeg kan være en ufør kvinne med barn som lever opp til dine forventninger.

[Mixelite]

Vet bare at mitt eldste barn har hatt sitt å stri med så jeg håper for all del at når han finner kvinnen i sitt liv så er det en kvinne som er med på å dra ham opp, en som kan inspirerende og oppfordre ham til fysisk aktivitet, videre utdanning og jobb, dette lar seg dårlig forene med en ufør kvinne med barn fra før.

Det var ganske fordomsfullt sagt om uføre kvinner. Alle de uføre kvinnene jeg kjenner har både menn og barn som er fysisk aktive, utdanner seg eller er i jobb og har selv heller ikke "satt seg ned" og blitt inaktive. De drar såvisst ingen ned, snarere tvertimot.

[Gjest Gjest_Nina_*]

Så greit med fordommer da.

Jeg har hjulper mannen min med alt det der, og mere til. Han har fått et bedre liv på alle områder etter at han møtte meg.

Men en kamerat av meg har sluttet å trene, sluttet å jobbe, spiser usunnt og virker nedfor etter at han ble sammen med en vakker kvinne i full jobb, uten barn.

Så da får jeg vel slutte å oppmuntre og støtte mannen min, så jeg kan være en ufør kvinne med barn som lever opp til dine forventninger.

Det var ganske fordomsfullt sagt om uføre kvinner. Alle de uføre kvinnene jeg kjenner har både menn og barn som er fysisk aktive, utdanner seg eller er i jobb og har selv heller ikke "satt seg ned" og blitt inaktive. De drar såvisst ingen ned, snarere tvertimot.

Det er litt forskjell på å bli sammen med en ufør enslig mor, og ha en kone eller samboer som blir ufør.

Men som sagt - jeg tar ikke valgene for barna mine, de får de ta selv.

For min egen del så tviler jeg sterkt på at jeg kunne blitt sammen med en mann som hadde barn boende hos seg og var ufør. Jeg er en aktiv kvinne som trener og går lange turer hver dag, og ha disse turene sammen med mannen min er ganske viktig for meg.

Det kommer selvsagt an på hvorfor man er ufør - psykiske grunner hadde vært kroken på døren fra første stund, fysiske grunner hadde ikke vært forenlig med mitt levesett.

MEN om min mann gjennom 20 år hadde plutselig blitt ufør så hadde saken vært en annen .. Da hadde jeg støttet ham så langt jeg kunne.

[Gjest Gjest]

Det er litt forskjell på å bli sammen med en ufør enslig mor, og ha en kone eller samboer som blir ufør.

Men som sagt - jeg tar ikke valgene for barna mine, de får de ta selv.

For min egen del så tviler jeg sterkt på at jeg kunne blitt sammen med en mann som hadde barn boende hos seg og var ufør. Jeg er en aktiv kvinne som trener og går lange turer hver dag, og ha disse turene sammen med mannen min er ganske viktig for meg.

Det kommer selvsagt an på hvorfor man er ufør - psykiske grunner hadde vært kroken på døren fra første stund, fysiske grunner hadde ikke vært forenlig med mitt levesett.

MEN om min mann gjennom 20 år hadde plutselig blitt ufør så hadde saken vært en annen .. Da hadde jeg støttet ham så langt jeg kunne.

Jeg lar meg, dessverre, stadig sjokkere av fordommene til folk her på KG. Hva gjør du den dagen du selv blir utsatt for sykdom eller skade da? Forventer du at barn og mann stikker av?

De uføre jeg kjenner står på til de stuper, og det er mer enn jeg kan si om mine arbeidende venner. For dem er alt såååå slitsomt.

Selv er jeg alene med to barn - og hold deg fast! - de har forskjellige fedre. Men jeg har kun blitt møtt med velvilje og nysgjerrighet på å bli kjent med meg og mine barn hos min nye "svigerfamilie". Det samme gjelder min familie, de omfavner min kjæreste og hans barn og inkluderer dem. Men så jobber jeg da, og studerer, og passer barn, og ....