Kjæresten er ikke "kjær" med barn tilstede

[Gjest Utlogget i dag]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i drøyt to år nå og vi har det fint sammen. Vi bor på hvert vårt sted, men ses så mye som vi har mulighet til, hvilket i praksis vil si omtrent hver helg.

Han har to barn fra tidligere ekteskap jeg har ett - ungene er etterhvert ganske store (hans er 20 og 16 - min 18). Problemet er at når han har datteren sin hos seg så oppfører han seg "fjernt" overfor meg.

I begynnelsen skjønte jeg at han syntes det var vanskelig å klemme og kysse meg når barna hans var tilstede, og vi var enige om å ta til gradvis, men nå har vi tross alt vært sammen i flere år og jeg begynner å bli frustrert over situasjonen.

Vi har snakket om det og han svarer at han syns det er vanskelig og ikke vet hvordan han skal takle dette. Jeg har sagt at jeg ikke tror at vi skal ligge oppå hverandre i sofaen og kline akkurat, men at jeg faktisk forventer å få en klem, et stryk over ryggen eller et lite kyss en gang i mellom - rett og slett forventer at han viser meg affeksjon, også når jenta er tilstede.

Det hører med til historien at han er en veldig kjærlig mann når han ikke har barn i huset og jenta har ikke (såvidt jeg vet) uttrykt at hun har noe imot meg. Jeg syns hun er ei søt og trivelig jente, men jeg merker at jeg blir anspent fordi han blir det og jeg blir usikker på hvordan jeg kan oppføre meg.

Jeg lurer på hvordan jeg skal takle dette og om jeg kanskje er for utålmodig, men i det siste har jeg rett og slett blitt skikkelig trist ved et par anledninger som det ville vært helt naturlig at han viste meg affeksjon, men istedet nærmest skubbet meg unna fordi jenta var tilstede. Jeg kommer selvfølgelig til å ta det opp igjen i nærmeste fremtid - men er det i det hele tatt håp for at dette blir bedre?

Jeg syns ikke at kjærlighet til barn og kjærlighet til partner trenger være motsatser eller konkurrerende på noe vis - hvorfor kan han ikke takle begge deler?

[Gjest Gjest]

Jeg tror han er redd for at datteren skal få signaler om at hun ikke er "først" mer. At hun skal bli redd for å "miste" sin far. Noe slikt ullent ikke bevisst. Jeg synes det er en god ting jeg, hun er så ung enda. Og trenger sin far.

Om du har din mann ellers og han er kjærlig mot deg når hun ikke er der. Så synes jeg ikke du skal forsøke å presse frem noe. La ham få være slik han er. Han er ikke mindre glad i deg for det.

[Vera Vamp]

Det kan jo faktisk være så enkelt som at problemet her ligger hos jenta og ikke han? Kanskje han har snappet opp at hun synes det er ukomfortabelt å se faren sin med en annen enn moren og derfor ligger litt lavt?

[Gjest Utlogget i dag]

Det kan jo faktisk være så enkelt som at problemet her ligger hos jenta og ikke han? Kanskje han har snappet opp at hun synes det er ukomfortabelt å se faren sin med en annen enn moren og derfor ligger litt lavt?

Ja, hadde det vært uttrykt så hadde jeg forstått det, men jeg har spurt ham om det. Om hun har uttrykt at hun syns det er vanskelig e.l. og det hevder han at hun ikke har.

Og gjest over - selvsagt trenger hun faren sin akkurat som mitt barn trenger moren sin, men det å elske sitt barn og være tilstede for dette har da ikke noe med å være glad i kjæresten sin (i mitt hode)?

[Vera Vamp]

Ja, hadde det vært uttrykt så hadde jeg forstått det, men jeg har spurt ham om det. Om hun har uttrykt at hun syns det er vanskelig e.l. og det hevder han at hun ikke har.

Og gjest over - selvsagt trenger hun faren sin akkurat som mitt barn trenger moren sin, men det å elske sitt barn og være tilstede for dette har da ikke noe med å være glad i kjæresten sin (i mitt hode)?

Da har jeg desverre ingen flere forslag til deg

[Gjest Gjest_Linda_*]

Det er ikke sånn at fasiten her i livet er at man skal vise affeksjon foran barn. Hvis det ikke ligger naturlig for han synes jeg ikke du skal kreve det bare fordi det er det som er naturlig for deg. Mine foreldre har for eksempel aldri vist fysisk affeksjon foran oss barna.

[Rosalie]

Det er ikke sånn at fasiten her i livet er at man skal vise affeksjon foran barn. Hvis det ikke ligger naturlig for han synes jeg ikke du skal kreve det bare fordi det er det som er naturlig for deg. Mine foreldre har for eksempel aldri vist fysisk affeksjon foran oss barna.

[Gjest Mysticgirl]

Kjenner meg så igjen i det du beskriver her.

Kjæresten min endret seg totalt når vi dro på ferie til hans hjemplass for å møte ungenen hans. Jeg fikk rett og slett sjokk!

Til og med på soverommet var han fjern og liksom trakk seg vekk fra meg, enda ungene ikke så oss!Jeg skjønte ingenting. Han trakk seg vekk fra meg og tok sikkelig avstand. Har aldri følt meg så alene noen gang med noen adre jeg har hatt forhold til.. Det var helt jævlig. Kosen og klemmene uteble helt nesten, jeg fikk vondt i magen og kjente ikke igjen elsklingen min

Det var rett og slett skremmende. Tok det jo selvsagt opp med han , og det ble litt bedre, men ikke slik det var..

Med engang vi kom hjem fra ferie ble han seg selv igjen !

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

Jeg er på alder med hans barn, og jeg kan helt ærlig si at jeg overhodet ikke er interessert i å se min mor og far hverken småkysse eller klemme.

De kan for all del gjøre det når jeg ikke er tilstede (++), men jeg synes det er kleint, "småekkelt" og får meg til å tenke på ting jeg absolutt ikke vil tenke på.

Det er sikkert ikke noe verre enn som så.

[Gjest Gjest]

Mine foreldre, som fremdeles bor sammen, har aldri vist noen kjærtegn seg imellom. Jeg har aldri sett mine foreldre kysse hverandre, gi klemmer, holde hender, stryke hverandre på ryggen osv. Hvorfor? Jeg vet ikke, kanskje de bare er sånn?

Kanskje mannen din er sånn? At han liker å gjøre det når det er dere to til stedet, og ingen andre?

[Gjest Utlogget i dag]

OK.. så det er ikke noen selvfølge å vise hverandre affeksjon når man er sammen? Er det konklusjonen?

Jeg må si jeg er litt overrasket over at det ser ut som de fleste syns det er greit å overse kjæresten sin alle andre steder enn på soverommet. Ville dere selv synes dette var OK?

Jeg ser ikke helt at det skal være galt av meg å ønske å få sitte inntil ham i sofaen mens vi ser på film (som er nok til å fylle mitt behov for nærhet) når datteren hans er tilstede. Det er jo virkelig ikke heftig klining jeg ønsker, men vanlig nærhet - et stryk over ryggen i forbifarten - at han klemmer hånda mi eller smiler til meg er jo et lite tegn på at han bryr seg.

Det er dette jeg ønsker meg.

For meg så blir det veldig galt at han fjerner seg fra meg når hun er i huset og jeg syns det blir galt overfor henne også. Jeg syns han må kunne vise henne at hun er viktigst i livet hans selv om han er glad i meg. Jeg greier det overfor mitt barn, så hvorfor greier ikke han?

Mysticgirl - du setter på mange måter ord på det jeg føler. En føler seg veldig alene når man plutselig ikke kan forholde seg til mannen normalt lenger.

Jeg merker at jeg blir anspent og stresset av at han fjerner seg også blir jeg redd for å bli ytterligere avvist og dermed tør jeg ikke selv å ta intitiativ til å få det jeg ønsker meg..

Jeg syns dette er vondt jeg men det ser ut til at jeg bare må ete det i meg.

[Suzy]

Hm.. dette høres vanskelig ut. Antagelig får du ikke forandret ham, men er du sikker på at han skjønner hva du mener og hvor viktig det er for deg dette her. Er det rom for å ta det opp igjen?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er på alder med hans barn, og jeg kan helt ærlig si at jeg overhodet ikke er interessert i å se min mor og far hverken småkysse eller klemme.

De kan for all del gjøre det når jeg ikke er tilstede (++), men jeg synes det er kleint, "småekkelt" og får meg til å tenke på ting jeg absolutt ikke vil tenke på.

Det er sikkert ikke noe verre enn som så.

Støtter denne