Det er vondt gå videre...

[Gjest TS]

han har vært en stor del av meg og en stor del av livet mitt. Jeg har i alle årene vi har holdt sammen basert livet mitt på han, og jeg har alltid visst at han var den eneste ene. Det vil jeg alltid mene, det vet jeg.

Det er en uke siden det ble slutt. Det er ikke første gang, og samtidig var jeg litt forberedt på det. Jeg var kjempe lei meg den første dagen, men jeg var flink - gjorde mye hele tiden, presset meg selv til å glemme.. Så fikk jeg en melding fra han på fredag. Da følte jeg meg helt knust...

I går var jeg ute med noen venninner, traff på en kompis og litt ut på kvelden hvisket han til meg at han har alltid vært forelska i meg, at han (ex) har ødelagt meg og behandla meg utrolig dårlig, skremt vennene mine bort, at han skulle gjøre det han kunne for å hjelpe meg til å komme videre og så videre.. Vi rota litt, men jeg sa jeg ikke var klar for noe og at jeg ikke ville "leke" med han eller bruke han på noen som helst måte slik at han ikke skulle få falske forhåpninger.

Men til poenget, denne hendelsen gjorde noe med meg. Jeg har ikke følt meg så glad, så elsket og ønsket, eller så bra på lenge. Jeg behøver ikke mye for å være lykkelig, og det skremmer meg at jeg begynner å få denne følelsen igjen (jeg hadde det helt forjævlig det siste året med ex). Vennene mine er der igjen, de kom med en gang det ble slutt. det tikket inn flere meldinger om at de er der for meg, og jeg er masse med dem om dagen.

Men det er så vondt å vite at jeg har det bedre uten han. At jeg er lykkelig, selvom han ikke er der. At det ikke er han, men kompiser og venninner som gjør meg lykkelig. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg vet han ikke er bra for meg, jeg vet jeg lett finner mye bedre, og jeg vet jeg har andre rundt meg som er villige til å ofre alt for at jeg skal ha det bra. Men han sitter så dypt..

Hvorfor må det være så vanskelig å gå videre, og tillate seg å ha det bra uten denne ene personen? :-(

[Murder]

Dette kunne jeg selv ha skrevet. Er i en lignende situasjon selv om det ikke er offisielt enda, og bare tanken på at jeg kommer til å gå videre uten ham gjør meg uvel. Jeg tror nesten jeg har litt autistiske trekk når det gjelder sånne ting, jeg HATER forandringer. Hvis jeg har det bra, blir jeg full av skyldfølelse. Huff, det er noe dritt!

[Gjest Gjest]

han har vært en stor del av meg og en stor del av livet mitt. Jeg har i alle årene vi har holdt sammen basert livet mitt på han, og jeg har alltid visst at han var den eneste ene. Det vil jeg alltid mene, det vet jeg.

Det er en uke siden det ble slutt....

...Jeg vet han ikke er bra for meg, jeg vet jeg lett finner mye bedre, og jeg vet jeg har andre rundt meg som er villige til å ofre alt for at jeg skal ha det bra. Men han sitter så dypt..

Hvorfor må det være så vanskelig å gå videre, og tillate seg å ha det bra uten denne ene personen? :-(

Dere var sammen i mange år! Det er en uke siden det ble slutt!

Det er vel helt normalt at det er vanskelig å gå videre så kort tid etter bruddet?

Min erfaring var at de to første månedene var helt jævlige, etter det gikk det bedre, men jeg savner han fortsatt selv om det er snart 2 år siden det ble slutt - og jeg er enda ikke klar til å bli sammen med en annen.

[Gjest luuluu]

han har vært en stor del av meg og en stor del av livet mitt. Jeg har i alle årene vi har holdt sammen basert livet mitt på han, og jeg har alltid visst at han var den eneste ene. Det vil jeg alltid mene, det vet jeg.

Det er en uke siden det ble slutt. Det er ikke første gang, og samtidig var jeg litt forberedt på det. Jeg var kjempe lei meg den første dagen, men jeg var flink - gjorde mye hele tiden, presset meg selv til å glemme.. Så fikk jeg en melding fra han på fredag. Da følte jeg meg helt knust...

I går var jeg ute med noen venninner, traff på en kompis og litt ut på kvelden hvisket han til meg at han har alltid vært forelska i meg, at han (ex) har ødelagt meg og behandla meg utrolig dårlig, skremt vennene mine bort, at han skulle gjøre det han kunne for å hjelpe meg til å komme videre og så videre.. Vi rota litt, men jeg sa jeg ikke var klar for noe og at jeg ikke ville "leke" med han eller bruke han på noen som helst måte slik at han ikke skulle få falske forhåpninger.

Men til poenget, denne hendelsen gjorde noe med meg. Jeg har ikke følt meg så glad, så elsket og ønsket, eller så bra på lenge. Jeg behøver ikke mye for å være lykkelig, og det skremmer meg at jeg begynner å få denne følelsen igjen (jeg hadde det helt forjævlig det siste året med ex). Vennene mine er der igjen, de kom med en gang det ble slutt. det tikket inn flere meldinger om at de er der for meg, og jeg er masse med dem om dagen.

Men det er så vondt å vite at jeg har det bedre uten han. At jeg er lykkelig, selvom han ikke er der. At det ikke er han, men kompiser og venninner som gjør meg lykkelig. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg vet han ikke er bra for meg, jeg vet jeg lett finner mye bedre, og jeg vet jeg har andre rundt meg som er villige til å ofre alt for at jeg skal ha det bra. Men han sitter så dypt..

Hvorfor må det være så vanskelig å gå videre, og tillate seg å ha det bra uten denne ene personen? :-(

Oi oi oi. Jeg vet at det er vanskelig..men så utrolig bra at alt går bedre for deg nå! Du fortjener lykke, og du har tatt ansvar for din egen lykke nå. Det er det vanskeligste steget å bryte ut, men det er absolutt det rette.

Bli litt sinna. Tenk på alt eksen forårsaket, hvor vanskelig det var. AT han KUNNE! Du har jo rett på alt det gode i verden, og så kommer han og forsøpler livet ditt.

Du har ikke mistet noe, fordi eksen din var et null. Du har faktisk vunnet, eller gitt deg selv en sjanse til å finne alt det du fortjener i livet. Et sted der ute i verden venter en fantastisk partner, han bare vet det ikke ennå

[Gjest TS]

Tuuuusen takk for gode ord!

Jeg vet det er kort tid, men 3 uker før gjorde han det slutt, han kom tilbake for 1 uke, så gjorde han det slutt igjen. De siste månedene vi var sammen 1. gang så jeg relativt lite til han samtidig som han sa og gjorde mye sårende. For 2 år siden var det slutt i 1. år igjen, så kan si jeg har god erfaring med dette nå, og at jeg egentlig forventet det. har fått goood tid på å forberede meg, og jeg vil vel si at jeg startet allerede for en stund siden å komme over han.

Det er deilig å endelig ha det litt bra igjen. Jeg savner han ikke. Jeg savnet å bli holdt rundt, kysset, og bli fortalt søte ord. Men dette fikk jeg ikke av han de siste månedene. Jeg fikk dette derimot av kompisen min på lørdag, slik at savnet etter dette forsvant. Jeg tror også jeg var litt redd for at jeg ikke skulle få dette igjen, men der viste det seg at jeg tok temmelig feil.

Murder, det er akkurat som meg. jeg hater virkelig forandringer. og han her har vært min aller beste venn siden jeg var 14. Var sammen i 5 år. Er nok derfor han sitter så dypt...