Å se folk dø

[Gjest Gjest]

Jeg er relativt nyansatt på sykehjem, og der dør det jo stadig pasienter. Ingen av dem har dødd mens jeg har vært på vakt, men jeg regner med at en dag kan også det skje. Er det noen som kan fortelle meg hvordan det er å se et menneske dø?

[Gjest Purple Haze]

Jeg har sett et menneske dø, og det var min mor. Hun "sovnet" bare inn. Men etter et par minutter, trakk hun pusten dypt i et slags hikst. Jeg ble jo livredd og trodde hun ikke ville dø. Løp etter en sykepleier, som fortalte meg at dette er en refleks og helt normalt. Etter et par minutter skjedde det samme igjen. Og så var det helt slutt.

Om dette er en "vanlig" måte å dø på, aner jeg ikke. Men sånn var det hvert fall i dette tilfellet.

[Gjest Evo]

Jeg har aldri sett noen sovne inn, men for et par års siden var jeg andreman på åstedet hvor klassekameraten min hadde blitt most av semitrailer.. Har fortsatt bildene i huet.

[Gjest Gjest]

Som en grotesk motvekt til innlegget over meg...

Jeg så en gammel onkels dødskamp da jeg var 9, og 31 år senere har jeg ennå ikke glemt det...

For hans del var det en kamp mellom liv og død, og redselsropene hans sitter fremdeles i. Han var ikke klar til å forlate verden, han var redd for hva som ville møte ham etterpå (han var dypt religiøs), og han ville ikke la tante være alene tilbake.

Derfor kjempet han imot, og hans kamp var forferdelig å være vitne til!

Men, for en person som dør uten smerter, som har forsonet seg med døden, og som er klar til å slippe livet, tror jeg døden kan være en befrielse, og for den personen vil døden være en rolig fredfylt opplevelse fri for den redselen og dødskampen som preget min onkels død...

[Gjest Gjest]

Som en grotesk motvekt til innlegget over meg...

Det var da Purple Haze som var over meg...

[Gjest Gjest]

Holdt min kjære farfar i hånde når han døde. Det var fredfult, som ett siste pust. Ba ham hilse farmor.

Vil legge til at han var svært gammel og syk, levd ett godt liv- det var hans tur, jeg har ett naturlig forhold til døden.

[Gjest Gjest]

Jeg har sett et menneske dø, og det var min mor. Hun "sovnet" bare inn. Men etter et par minutter, trakk hun pusten dypt i et slags hikst. Jeg ble jo livredd og trodde hun ikke ville dø. Løp etter en sykepleier, som fortalte meg at dette er en refleks og helt normalt. Etter et par minutter skjedde det samme igjen. Og så var det helt slutt.

Om dette er en "vanlig" måte å dø på, aner jeg ikke. Men sånn var det hvert fall i dette tilfellet.

Er det ikke dette som kalles Cheyne-Stokes' respirasjon? Det er en spesiell måte å puste på. Det er vanlig hos alvorlig syke og døende.

[kaprifolen]

Jeg har også jobbet på sykehjem, og vært tilstede ved dødsfall 2 ganger. En gang som ansatt, en gang som pårørende.

Begge gangene trakk ut i tid... Vi fulgte med på marmoreringer, temperatur, åndedrett, og trodde det var snakk om øyeblikk, før alle funksjoner steg igjen, og det tok flere timer på nytt.

Men begge gangene var også veldig fredfulle, selv om de alltid er tunge for pårørende. På de fleste sykehjem idag får de det de trenger av smertestillende osv på dødsleiet, og heldigvis er døden oftest mer fredfull idag, enn hva våre foreldre/besteforeldre kanskje opplevde den gangen de mistet sine foreldre og man fortsatt sparte på morfinen under evt dødskramper.

Mine opplevelser med døden ( 2 ganger i dødsøyeblikket, og har sett og tatt på mennesker rett etterpå flere ganger), er at døden kommer nesten som en usynlig hånd som visker ut bekymringene i ansiktet i ett strøk. Jeg personlig ble veldig fascinert av "21 gram-teorien", siden jeg synes man kan SE at noe forsvinner. Et eller annet.

Også ble jeg veldig overrasket over hvor godt jeg taklet det å være i en slik situasjon i jobbsammenheng. Jeg er egentlig veldig sentimental, og feller lett tårer. Men det jeg var med på, var så fredfullt og "til sin tid", at jeg tror man får lettere for å akseptere det når man følger prossessen enn når man bare får beskjed om at noen er død.

Er du redd for hvordan du kommer til å takle dette?

[Gjest salma]

Jeg har sett en av mine nærmeste dø på omtrent den måten du sikkert oftest vil oppleve i jobben din: Stille og rolig i en seng etter en sykdomsperiode. Det vil neppe komme som et sjokk på deg når det skjer, med mindre du er en hysteriker som gjør det meste utav alt. Døden er en helt naturlig og uunngåelig utgang av livet, så jeg skjønner ikke helt tabuene rundt det.

[Gjest Gjest]

Er du redd for hvordan du kommer til å takle dette?

En blanding av redd og nysgjerrig, tror jeg. Jeg forestiller meg at det vil gjøre et enormt inntrykk på meg hvis jeg en dag ser en pasient dø. Jeg er ingen hysteriker, som Salma noe unødvendig uttrykker det, men døden er tross alt noe helt spesielt, hvor naturlig og ventet den enn er.

[Gjest salma]

En blanding av redd og nysgjerrig, tror jeg. Jeg forestiller meg at det vil gjøre et enormt inntrykk på meg hvis jeg en dag ser en pasient dø. Jeg er ingen hysteriker, som Salma noe unødvendig uttrykker det, men døden er tross alt noe helt spesielt, hvor naturlig og ventet den enn er.

Jeg har ikke omtalt deg som hysteriker, det vil du se om du leser innlegget mitt igjen. Poenget mitt er at døden i den settingen du antakelig vil oppleve det gjennom jobben din vil være ventede dødsfall pga alder eller kjent sykdom. Det har jeg også opplevd, da som pårørende, og det var i grunnen en rolig og verdig avskjed. De fleste vil takle slikt helt fint.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke omtalt deg som hysteriker, det vil du se om du leser innlegget mitt igjen. Poenget mitt er at døden i den settingen du antakelig vil oppleve det gjennom jobben din vil være ventede dødsfall pga alder eller kjent sykdom. Det har jeg også opplevd, da som pårørende, og det var i grunnen en rolig og verdig avskjed. De fleste vil takle slikt helt fint.

Jeg mente ikke at du omtalte meg personlig som hysteriker, jeg påpekte (eller prøvde å påpeke) at jeg ikke syntes noe om bruken av ordet hysteriker i en sånn sammenheng. Men ja, du har rett i at det sannsynligvis vil være ventede dødsfall som man gjerne får litt tid til å forberede seg på.

[kaprifolen]

Jeg tror hun mente at det finnes mange (tenårings?)jenter som jobber på sykehjem for å ha en jobb, som prater om "det var bare såååååå fælt å se et dødt menneske, ass!"... Og blir hysteriske ikke pga opplevelsen, men pga oppmerksomheten de kan få fra sine venner, som trolig er nysgjerrige.

[Gjest salma]

Takk, Kaprifolen Jeg er nok ikke like god å ordlegge meg bestandig, da gjør det godt med litt hjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg har en jobb der det hender vi kommer til folk som dør, eller er veldig syke.

Det er veldig varierende hvordan man opplever det.

Men visst det ikke er skrevet under på at de IKKE skal gjennopplives av ulike årsaker, skal man jo drive gjennoplivning til ambulanse/ lege kommer.

Men når de skal få dø og du er der med de i tiden før, bør du holde deg rolig og være der for både den det gjelder og pårørende.

Hold den døende i hånden, pass at h*n ligger komfortabelt og har det så bra det går an, tross situasjonen.

Vet ikke om du har delegeringer eller lov til å gi medisiner, men er viktig at de ikke har smerter.

Ble litt utenfor tema dette.

Men det kan virke skremmende om du har aldri har vært med på det før, men det er menneskelig og alle skal dø en gang.

Så bare vær deg selv og snakk med kollegaene dine om du trenger det.

Rutinene ang. dødsfall lærer du nok etterhvert også..

[Gjest Purple Haze]

Er det ikke dette som kalles Cheyne-Stokes' respirasjon? Det er en spesiell måte å puste på. Det er vanlig hos alvorlig syke og døende.

Jeg vet ikke hva det kalles, men det var utrolig ekkelt og skremmende.

I følge sykepleieren pustet hun ikke i den forstand, det er kun kroppens siste krampetrekninger i det lungene tømmes for luft (tror jeg). Og er en ren refleks fra kroppens side.

[Gjest Gjest]

Er det ikke dette som kalles Cheyne-Stokes' respirasjon? Det er en spesiell måte å puste på. Det er vanlig hos alvorlig syke og døende.

Smart, du. http://en.wikipedia.org/wiki/Cheyne-Stokes_respiration

Det hjelper vel litt på at de gamle får morfin og stesolid (+munnstell) før slutten.

[Gjest Pet]

Jeg har sittet ved menneskers dødsleie, både da jeg jobbet på sykehjem under studietida, dette var selvfølgelig folk jeg ikke hadde et nært og personlig forhold til, og jeg satt også hos faren min da han døde for to år siden. Fellesnevneren er at jeg opplevde veldig sterkt at kroppen er bare et skall. Da pusten sluttet å gå, var personen borte, selv om den kjente kroppen lå igjen i senga. Det var en veldig umiddelbar og instinktiv følelse og jeg er utrolig glad for at jeg ble hos pappa til det var slutt. Jeg skjønte at han var død i det øyeblikket han døde og trengte ikke uker på å forstå det, slik broren min som ikke var der gjorde. Det var også fint å holde ham i hånda og ønske ham god tur, håper noen gjør det med meg når jeg skal dø.