Jeg lurer på...

[lilla91]

...jeg en gang bare spiser alt jeg vil, til jeg rett og slett ikke klarer mer.

Den følelsen hadde jeg jo såå ofte før! Sitte ved matbordet og spise kjempegod mat, men likevel presse den i seg fordi man absolutt ikke orker mer, og ikke vil være uhøflig. Jeg husker ikke hvordan det føles å:

* Se en sjokoladeplate framfor seg og bli kvalm av tanken på å spise mer.

* Se på verdens beste mat, og likevel klare å konsentrere seg om andre ting fordi man rett og slett ikke har lyst på mat.

* Føle at man må presse i seg mat for å få i seg noe næring når man er syk, men egentlig ikke orker en skvett verken mat eller drikke.

* Ikke tenke over det i ganske mange minutter etter at man har tatt noe usunt i munnen.

* Se på maten som mat, og ikke en sammensetning av næringsstoffer (er ganske forskjell på å f. eks. se på en liten browniebit som en liten browniebit, og å se på den som 200 kcal, hvis dere skjønner hva jeg mener).

* Å se på mat som noe nødvendig for å holde seg i live, og ikke belønning eller ekstra kos i hverdagen

Jeg lurer virkelig på om det i det hele tatt er mulig for meg å spise til jeg ikke orker mer. Absolutt ikke orker mer. De siste dagene har jeg tenkt veldig mye på at hei, kanskje hvis jeg en gang for alle begynner å spise MYE, sånn virkelig mye, så skjønner kroppen min at man ikke er noe den blir nektet? Kroppen min er som et bortskjemt barn. Når det vet at det ikke får mer enn en viss mengde, mat/godteri, roper den etter mer og mer og mer og mer.

PS: Dette innlegget er et resultat av en blanding av feberfantasi og ekstrem kjedsomhet! Jeg beklager på forhånd hvis noen opplever det som så useriøst at det ikke burde vært postet

[Chanel.No5]

Kjære deg, det er så absolutt ikke feil av deg å skrive innlegg, men vær så snill å ta dette med legen/psykologen din! Det er så uhyre viktig at du får svar fra mennesker som er profesjonelle og utdannet for å hjelpe deg med disse tankene..

[lilla91]

Jeg har tatt det opp med psykologen.. Men hun har ikke helt greie på spiseforstyrrelser tror jeg, jeg tror hun er utdannet hovedsaklig for voksne mennesker med virkelige problemer om du skjønner. For det er ikke ungdomsspsykiatri, det er for voksne, så hun hadde ikke fått med meg at jeg var 17 år før den 3. timen eller noe.. Dessuten tror jeg hun bare har generell utdannelse i psykologi. For her om dagen sa hun sånn her: "Ja, da har jeg snakket med en som har litt greie på spiseforstyrrelser, og hun sa at bla bla bla".. Første tanken min var HVA, burde ikke du ha "litt greie" på spiseforstyrrelser? For jeg føler ikke at hun forstår meg i det hele tatt, hun forstår absolutt ikke mekanikken bak tankene mine, og spør meg alltid "hvorfor er det sånn?" når jeg sier noe.. Men hvis jeg hadde hatt svaret på hvorfor alt er som det er, så hadde jeg kanskje ikke vært hos psykolog!! Og når hun "oppsummerer" tankene mine, sier hun alltid helt feil. Absolutt ikke det jeg har prøvd å formidle.

Dessuten har hun ikke greie på kosthold i det hele tatt virker det som. Jeg fikk i lekse å skrive opp hva jeg spiste i en uke, og jeg kom dit i håp om at hun, en fagperson, skulle fortelle meg at det var altfor lite, og at jeg faktisk stolte på henne, siden hun er fagperson. Vet du hvilken reaksjon jeg fikk? "Åja, det ser jo ganske bra ut det her, mye bedre enn jeg trodde, du er flink!". Og de dagene følte jeg at det hadde gått ekstra dårlig med spisingen i tillegg, jeg følte meg nedfor og trengte så desperat en bekreftelse av noen andre om at kroppen min krevde mer. Jeg vet det så godt selv, men blir påvirket av folk som synes jeg spiser mye, og når hun, en fagperson, sier at det ser helt bra ut, så blir jeg jo fortvilt. Vanskelig å forklare. Men greia er at jeg trener hveeer dag, og skjønner at jeg trenger mer mat enn som så. Og jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg trenger virkelig den bekreftelsen fra andre, helst en fagperson som virkelig vet hva h*n snakker om. Senere sa hun at "men du trenger antageligvis litt mer enn gjennomsnittet, for du trener ganske mye".

Jeg VET det er tåpelig av meg å sitte og skjønne det, men likevel venete på en bekreftelse fra alle og enhver. Men grunnproblemet er at jeg sliter med selvfølelsen, og trenger bekreftelse fra alle kanter, spesielt i en så vanskelig livsperiode som dette. Og jeg tror faktisk ikke det ville vært å overdrive å si at psykologen gjør situasjonen vanskeligere for meg enn det er. Derfor vender jeg stadig tilbake til kvinneguiden.

Endret 23. oktober 2009 av lilla91

[Chanel.No5]

Du har all rett til å bytte psykolog, kanskje kjenner fastlegen din til noen andre eller psykologen du går til har noen å anbefale deg?

[lilla91]

Venninnen min som jeg var med nå, fortalte meg om at hun har vært i en gjeng hvor spiseforstyrrelser var ganske vanlig, og alle gikk til psykiater som var spesielt for barn/ungdom. Men skal jeg ta opp dette med legen? For jeg tror jeg må bestille en legetime snart uansett for å ta noen prøver, litt fysisk oppfølgning.

Men tenk om det bare er jeg som er litt vrien? Kanskje je bare burde gi det mer tid. Men det er vel ikke vanlig at man fortsatt føler så sterkt at dette absolutt ikke hjelper, etter 4 ganger?

Jeg mener, når jeg sliter såpass mye med å spise nok at jeg må gå til psykolog, og psykologen forteller meg at dette er flott og jeg bare skal fortsette?

[Chanel.No5]

Men skal jeg ta opp dette med legen?

JA, gjør det!!

[Gjest Gjest]

Kan du ringe til IKS før jeg får helt noia? Du spør konstant om ting som ikke folk her har kompetanse til å svare på, og det er rart at forrige tråden din om spiseforstyrelser ikke ble stengt. IKS IKS IKS! DAMNIT

[Pasha]

Kjære lilla91

Vi kan ikke vite om det ligger god kompetanse bak svarene som gies her.

For å få den hjelpen du trenger vil jeg på det sterkeste anbefale deg å ta kontakt med IKS. Der møter du møter du mennesker som du kan prate med og som kan gi deg råd og hjelp.

Se deres nettside, http://www.iks.no og/eller ring de på telefon: 22 94 00 10.

Denne tråden blir stengt.

Vennlig hilsen

pasha mod