Inntekt og forhold

[Gjest Gjest]

Hvordan ville du følt det om du hadde en helt vanlig inntekt og ble sammen med en mann som tjener veldig godt og som synes det er OK å "forsørge" dere begge i den forstand at dere har en livsstil sammen som du aldri kunne opprettholdt med bare din inntekt eller med to vanlige? Ville du akseptert det eller ville du insistert på at dere hadde en mer nøktern livsstil som du selv i større grad kunne bidratt til?

[Gjest Purple Haze]

Jeg har tenkt litt på dette, i og med at kjæresten min tjener omtrent dobbelt så mye som meg. Vi blir snart samboere, så da tenker jeg at dette er noe vi må diskutere på forhånd

Tror ikke det kommer til å bli noe problem mellom oss, men det handler jo om at vi har litt ulike holdninger til hva man bruker penger på, handlevaner osv.

Jeg vil ikke at han skal "forsørge" meg, jeg vil også bidra. Men jeg kan bare bidra etter evne. Noen ganger føler jeg at det er litt kjipt å si at dette har jeg ikke råd til. Han vil da som regel betale, men jeg ønsker ikke at han skal det heller. Samtidig er det ikke riktig at min økonomi skal hindre han i å gjøre ting han har lyst til.

Jeg tror og håper at vi kan finne en middelvei som begge kan leve med

Dessuten får vi en bedre økonomi samlet sett, når vi blir samboere, så da blir det annerledes for meg også.

[Snipa]

Tja, så lenge jeg har en grei nok inntekt til å forsørge meg selv og mine barn så tror jeg at det hadde vært greit om han ville bruke penger på meg. Om jeg hadde hatt lav inntekt og følte at jeg bare akkurat klarte meg økonomisk, så hadde jeg kanskje følt det annerledes om jeg traff en velstående fyr som ville øke livsstilen min. Det har nok med min egen stolthet å gjøre. Men som det er nå, så har jeg råd til de fleste tingene jeg ønsker selv, så det ville ikke føles som å "ta imot noe" om det dukket opp en velhavende mann i livet mitt.

Dessuten er jeg blitt såpass gammel at mange på min alder har ganske god råd, så det ville jo nesten være "uflaks" å treffe en som ikke har det...

Endret 22. oktober 2009 av Snipa

[Gjest brutal_mann]

Du er kvinne, du kan fint tillate deg det.

[Anglofil]

Nei, jeg ville foretrukket å kunne bidra, beholde jobben og være selvstendig økonomisk. Jeg har ikke noe ønske å måtte leve på min kjære.

Mvh Yvonne

[Snipa]

Men trådstarter sier jo ikke noe om at du skal slutte å jobbe og gi opp din økonomiske selvstendighet?

[Anglofil]

Men trådstarter sier jo ikke noe om at du skal slutte å jobbe og gi opp din økonomiske selvstendighet?

I sitt innlegg skriver ts:

Hvordan ville du følt det om du hadde en helt vanlig inntekt og ble sammen med en mann som tjener veldig godt og som synes det er OK å "forsørge" dere begge i den forstand at dere har en livsstil sammen som du aldri kunne opprettholdt med bare din inntekt eller med to vanlige?

Nei, man mister ikke sin økonomiske selvstendighet som sådan, men for meg er det å forsørge nettopp det at man lever av sin mann, at man i den forstand ikke har mye selvstendighet. Jeg glad jeg slipper det. Det gir en ekkel smak i munn å vite at man liksom ikke kan bidra så mye som man vil og leve på andres velvilje. Vil heller ha lavere "levestandard" framfor et liv i luksus hvor jeg ikke kunne bidra med noe.

Mvh Yvonne

Endret 22. oktober 2009 av Yvonne

[Snipa]

Nei, jeg vil heller ikke bli "forsørget" i den forstand at jeg ikke skal tjene egne penger til egne ting. Men jeg oppfattet ikke ts dithen at det var slik forsørgelse hun/han mener heller, i og med at h*n sier det med to vanlige inntekter.

Med to vanlige inntekter kommer man jo langt, mener jeg.

Med én vanlig inntekt og én megasvær en, så blir det færre begrensninger, kanskje flere reiser, nyere bil(er), større hus - hva vet jeg.... Men så lenge jeg har min grunnstamme i form av min egen inntekt som absolutt er til å leve med, så ville ikke jeg ha noe imot økt levestandard. Men jeg kan fint leve uten også (hører du, Brutal mann). ;-)

Endret 22. oktober 2009 av Snipa

[Gjest brutal_mann]

Jeg ser ikke problemet :klø: Dette er jo slik det alltid har vert. Han jobber, hun steller hjem og barn. Som lønn for strevet stikker hun av med minst halve formuen ved en skilsmisse.

Synes hele problemstillingen er konstruert jeg.

[Gjest salma]

Hvis det er et seriøst forhold så ser jeg ikke problemet. Her har vi tjent ujevnt hele tida, men det har skiftet på hvem som har tjent mest. Økonomien har vi hatt felles hele tida uansett.

Men inntil det er avklart at det er et seriøst forhold, ville jeg vært tilbakeholden med å ta imot for mye.

[Athene]

Jeg har opplevd dette begge veier med min mann. Da jeg fullførte studiene hadde jeg ingen annen inntekt en stipend og lån, han tjente nærmere millionen i året. Nå er det han som har valgt å ta to studieår siden vår økonomiske situasjon tillater det, og jeg som står for hele husholdets inntekt.

Jeg trur at det kan oppleves skeivt og feil i begynnelsen av et forhold. Men på sikt blir man mer som en enhet, og tenker på økonomien som felles.

Men jeg har venninner som har levd i forhold der mannen tjener betydelig mer. Og de har blitt mint på dette på nesten daglig basis, og tenker nærmest på seg selv som mindreverdige fordi de ikke bidrar. Så jeg trur det i stor grad er individuelt fra forhold til forhold hvordan man takler dette.

[Tante]

Har det litt sånn nå. Jeg studerer, han jobber, så han betaler det meste når vi er sammen. Var litt rart i begynnelsen, følte at jeg utnytta han litt, men nå er det greit.

Så lenge jeg kan jobbe litt, har det ingenting å si for meg om han tjener mest eller betaler mest.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Her er det litt merkelig situasjon. Jeg er fulltidsstudent, og lever på studielån + bittelitt deltidsinntekt. Han begynte i fast jobb for noen måneder siden, og fryder seg over endelig å ha en fast, grei inntekt inn på kontoen hver måend. Men jeg lever med mine penger, og han med sine. Det betyr at han kan kjøpe seg ting til pcen, klær osv, som jeg bare kan se langt etter. Alle matutgifter og regninger deler vi likt..

Han insisterer aldri på å betale noe for meg, en sjelden gang betaler han kino (hvis han synes synd på meg fordi jeg ikke har råd til å være med). Litt stusselig.

Men jeg håper han etterhvert innser at han må bidra litt mer, eller i hvertfall at han skjønner at han kanskje kan betale litt mer regninger, fordi han tross alt har mye bedre råd enn meg!

Jeg vil ikke at han skal forsørge meg helt, men at han kan hjelpe litt når jeg forteller at jeg kun har 50 kr å leve for neste uke, mens han har 10000 på kontoen og ny lønning om 2 uker...

[Gjest Marlo]

Jeg er en av de som mer eller mindre blir forsörget.

Jeg har utbetalt ca 8k pr mnd (yrkesrettet attföring), mens han har bra stilling + eget firma.

Jeg slet mye med dette, fölte meg uselvstendig, men det har gradvis begynt å forandre seg. Samboeren min mener at så lenge jeg er hjemme så bidrar jo jeg med mitt jeg også. Tar husarbeide, sörger for at han har det bra på den måten.

Han er ute å jobber og sörger for at jeg har det bra på den måten.

Vi utfyller jo hverandre.

Mitt störste önske er jo selvfölgelig å kunne ha jobb og tjene mine egne penger, bidra på iallefall nesten lik linje som samboeren min ökonomisk, og ikke minst ha mulighet til å sette av mer penger til bare meg selv... men nå er situasjonen min slik som den er og det er noe jeg er nödt for å godta

[Kanutte]

Vi er i den situasjonen at mannen tjener en god del mer enn meg i året. Det er ikke et problem. Vi er gift og har barn og pengene som kommer inn er våre penger som vi bruker til familiens beste. Jeg har en inntekt som jeg fint kan forsørge meg selv på, så sånn sett er det ikke noe problem. Det hadde vært stusselig om han kunne unne seg mer enn meg. Vi har snart like lang utdanning, men jeg innenfor et yrke som tjener mindre enn i hans yrke.

[Gjest Gjest_annie_*]

Jeg liker ikke å bli "forsørget" og vil helst stå på egne bein. Men når inntekten er veldig skeivt fordelt så er det vanskelig å opprettholde dette, for man blir dratt med på hans livsstil. F eks kunne jeg som fattig studine godt leve på tunfisk og havregryn, men det gidder jo ikke en mann som har penger. Så det blir til at man får en dyrere livsstil enn man har råd til og dermed at man bidrar med mindre økonomisk enn sin mer velstående samboer.

Jeg vil ikke tvinge en kjæreste til å jenke seg ned til min levestandard bare sånn at jeg kan føle meg selvstendig og at jeg bidrar like mye. Hvis han har lyst til at vi skal dra til Thailand og vil spytte inn mer i reisekassa enn meg så er det helt greit. Jeg tvinger han ikke til å feriere på en campingplass på sørlandet og spise middag på pølseboden der i en uke sånn at jeg kan betale 50% og beholde stoltheten min.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Her er det litt merkelig situasjon. Jeg er fulltidsstudent, og lever på studielån + bittelitt deltidsinntekt. Han begynte i fast jobb for noen måneder siden, og fryder seg over endelig å ha en fast, grei inntekt inn på kontoen hver måend. Men jeg lever med mine penger, og han med sine. Det betyr at han kan kjøpe seg ting til pcen, klær osv, som jeg bare kan se langt etter. Alle matutgifter og regninger deler vi likt..

Han insisterer aldri på å betale noe for meg, en sjelden gang betaler han kino (hvis han synes synd på meg fordi jeg ikke har råd til å være med). Litt stusselig.

Men jeg håper han etterhvert innser at han må bidra litt mer, eller i hvertfall at han skjønner at han kanskje kan betale litt mer regninger, fordi han tross alt har mye bedre råd enn meg!

Jeg vil ikke at han skal forsørge meg helt, men at han kan hjelpe litt når jeg forteller at jeg kun har 50 kr å leve for neste uke, mens han har 10000 på kontoen og ny lønning om 2 uker...

Men hvordan var situasjonen for noen måneder siden når han ikke hadde fulltidsjobb? Har du plutselig flere utgifter nå enn da?

Hvis dere klarte dere greit før og han endelig får en fast god inntekt forstår jeg at han prioriterer seg selv først.

Du kan alltids manipulere ham litt ved å si at du ikke har råd til noe som helst (kino, spise ute, gå ut, leie film, reise osv.), da merker han kanskje hvor kjipt det er å være den eneste i forholdet med penger.

[Gjest Gjest_Mari_*]

Mannen min og jeg tjener omtrent like mye, så det er ikke et problem nå om dagen, men da jeg studerte og han jobbet fulltid så spanderte han gjerne middag, reiser osv. Jeg studerte i en annen by, og reiste hjem nesten hver eneste helg. Hvis jeg ikke hadde penger til reisen betalte han selvfølgelig gladelig billetten min. Alternativet ville jo være at vi ikke fikk sett hverandre.

Nå som vi er gift føler vi begge at "alt mitt er ditt". Det er helt logisk og natrulig for min del, sikkert fordi det alltid var sånn hjemme da jeg vokste opp. Greier ikke å se for meg at mamma og pappa skulle krangle om hvem som skulle betale en regning...

For meg virker det veldig merkelig at man skal tenke "mine penger og dine penger" etter at man har giftet seg. Et vennepar hvor hun er lærer og han tjener veldig godt og har eget firma har hver sin økonomi selv om de er gift og har barn. De deler likt på fellesutgifter, men hvis hun skal på ferie med ungene mens han drar på guttetur, så må hun spinke og spare og prøve å legge av penger til en ferietur. En gang måtte de avbestille en reise fordi hun ikke klarte å spare nok. Hvordan mannen da klarer å se ungene sine bli skuffa bare fordi det er "dine" og "mine" penger skjønner jeg ikke...

[Gjest Gjest_Murre_*]

Å la seg forsørge i voksen alder er vel tegn på rimelig svak karakter, nei takke meg til sterke jenter som står på egne ben, står mer respekt av de. Men den som er villig til å forsørge må vel også kunne sees på som noe rar. "her har du en tusenlapp til helgen kjære, kose deg masse".

[Gjest Gjest]

Å la seg forsørge i voksen alder er vel tegn på rimelig svak karakter, nei takke meg til sterke jenter som står på egne ben, står mer respekt av de. Men den som er villig til å forsørge må vel også kunne sees på som noe rar. "her har du en tusenlapp til helgen kjære, kose deg masse".

Det er da ganske vanlig i mange andre land å la seg forsørge helt eller delvis. Og ærlig talt, når kvinnen selv jobber fullt, er ikke det å stå på egne ben, selv om mannen likevel tjener mer? Det er jo ikke noe som hun kan noe for, akkurat.