Søstra mi, resultat av utroskap!

[Gjest Sandbekken utlogget]

Jeg fikk nettop vite av min far at da jeg var tre år var mamma utro mot pappa i flere måneder. Da han fant det ut separerte de seg, mannen mamma var utro med kommer fra et land langt vekke (vil ikke nevne hvor, pga gjenkjennelighet) Planen var å flytte til dette landet og ta med meg og resten av den "nye" familien..

Dette forholdet varte ikke lenger enn et halvt år eller noe, og pappa tilga mamma og skrev under på at lillesøstera min var hans.

Dette har hele familien visst om uten å nevne noe til meg og lillesøstera mi! Jeg husker at da jeg var 12 sa søskenbarnet mitt dette til meg, men da jeg konfronterte mamma nekta hun for det!

Nå sitter jeg her å føler helt syke følelser! Jeg er så skuffet over mamma at hun kunne bedra pappa på denne måten! Og pappa da, som tilga det hele, og tok til seg lillesøstera mi som det skulle vert hans!

Jeg vet at lillesøtera mi ikke har godt av å vite dette nå, hun har det tungt fra før.. men hun må vel få vite det en gang? Mamma vet heller ikke at jeg vet dette, og jeg gruer meg sykt til å snakke med henne! Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette inlegget, jeg må bare få dette ut!!

Har dere opplevd lignende? Hva gjorde dere? hva var deres reaksjon?

åå.. stakkars lillesøstera mi, hadde det vert meg vet jeg ikke hva jeg skulle gjort!

[Gjest HegeL]

Jeg har opplevd akkurat det samme.

Jeg fant det ut først ved en tilfeldighet og fikk til slutt hele historien fra min mors søster, og jeg lot det ligge.

Det er mange år siden, mamma og pappa har det bra sammen og å demonisere mamma for en tabbe hun gjorde, en tabbe som til og med sørget for at jeg fikk et absolutt vidunderlig menneske i livet mitt, min lillesøster, det har jeg ikke tid eller ork til.

Pappa tilga henne. Det var hans rett som et voksent menneske. Han har alltid vært en helt for meg, han er sterk og modig, og det føler jeg at han var her også.

Jeg tror ikke lillesøster vet det. Hun kaller pappa for pappa, og han er pappaen hennes uansett, han har vært det i snart 19 år. De har et godt og nært forhold.

Jeg veide opp hva som var godt ved at hun fikk vite det, og hva som var godt ved at hun ikke fikk vite det, og tok min beslutning utifra det.

Jeg skulle ønske jeg ikke visste, men det gjør jeg nå. Jeg vil heller bære den byrden enn å gjøre de jeg elsker miserable. Men det er nå meg, da.

[Gjest Gjest]

Hei,

Dette er vanligere enn de fleste tror, men ett veldig tabu og følsomt tema.

Mannen min har en lillebror som er ett resultat av utroskap, og ei av venninnene mine er det. Min mor fikk lillebror min da hun og min far var separerte. (De ble sammen igjen, da var hun gravid med en annen mann) I alle 3 tilfellene har mannen tatt seg av ungene som om det var sin egen. Ungene har også visst det så og si hele tiden. Jeg merker at svogeren min er "outsideren" i familien, man kan se at han mangler følelse av tilhørighet. Mens venninnen min og lillebror min har overhodet ikke ett snev av slike tegn.

Jeg mener helt klart at søsteren din har rett på å få vite dette, men jeg ville ikke sagt noe til henne mens hun er i en sårbar livssituasjon. La henne modne litt. Etterhvert som årene går blir vi mer trygge i oss selv og definerer oss selv mindre og mindre på grunnlag av vårt opphav. Man skjønner at det som betyr noe er oppriktig kjærlighet fra oss selv og omgivelsene rundt oss.

Når det kommer til deg, så vil dette etterhvert synke inn, du vil akseptere det og slutte å tenke så mye på det. Jeg mener oppriktig at du skal være veldig stolt av far din, som har åpnet sitt hjerte for ett uskyldig lite barn, og som evnet å tilgi din mor.

Og jeg syns du skal ha i bakhodet at din mor har båret på en skam så vanskelig at hun ikke har klart å fortelle det til dere i frykt for å miste dere. Fortell henne at du vet, og fortell henne at du er glad i henne.

[Gjest TS]

Jeg kommer nok til å snakke med mamma, for jeg tror egentlig det kommer til å være godt for henne også at jeg forteller at jeg fortsatt er like glad i henne tross det som skjedde for lenge siden. tenker nok hun har gruet seg til å si sannheten, og hun har sikkert vert redd for hvordan vi barna kom til å reagere.. lillesøstera mi må vi nok vente med å snakke med, men jeg føler det er rett å si det, slik at det ikke kommer fra noen andre en gang.

men først må jeg prøve å fordøye dette, jeg vil ikke være bitter eller noe når jeg snakker med mamma..

Takk for de fine svarene folkens, det hjalp å høre at dette ikke er så uvanlig som man kansje kan tro..