Hvordan deler vi boutgifter?

[Gjest Gjest]

Jeg har flyttet sammen med min kjære nå i hans leilighet.

Jeg lurer på hva deres erfaringer er innen dette.

Hvor mye bør jeg betale i boutgifter? Bør det være likt i mellom oss til tross for at jeg tjener rundt 100 000 i året og han tjener rundt 400 000 i året?

[Gjest megvel]

Det kommer vel litt an på boutgiftene deres? Det er jo en stor forskjell i inntekten deres, og jeg synes jo at det skal tas hensyn til.

Synes dere skal sette opp et budsjett og se hva den enkelte skal betale og hva dere har til overs hver.

Vi betaler forresten ikke likt, jeg betaler 4000 og han 7000 i boutgifter. Da har vi omtrent det samme igjen etter at vi har betalt regninger.

[Frk. Stella]

Nå har ikke vi så stor forskjell i lønnsinntekt (differansen hos oss er ca 150 000), han eier huset vi bor i.

Her deler vi avdrag/renteutgifter likt, jeg betaler avis og adsl, han betaler andre faste utgifter. Innkjøp av dagligvarer og diverse andre ting (til hus og hjem, gaver osv osv) har vi egentlig ingen fast rutine på - den som handler, betaler. Vi har adskilte kontoer, men pengene er "våre" ikke "mine" og "hans".

[Gjest Gjest]

Jeg har flyttet sammen med min kjære nå i hans leilighet.

Jeg lurer på hva deres erfaringer er innen dette.

Hvor mye bør jeg betale i boutgifter? Bør det være likt i mellom oss til tross for at jeg tjener rundt 100 000 i året og han tjener rundt 400 000 i året?

100 000? Du bør i det minste skaffe deg en fulltidsjobb, det hadde jeg forventet av en samboer fremfor å betale hans/hennes utgifter fordi vedkommende ikke har inntekt selv.

[Gjest Gjest_Mari_*]

Hvis han EIER leiligheten så skal da ikke du betale noe lån og avdrag på den. Det skal du først gjøre når du er med å eier den. Du skal ikke være med å spleise på noe du ikke får eie!

Strøm, tlf. og husholdningsutgifter får dere enten dele som dere er venner til eller prosentvis etter inntekt.

[Gjest Gjest_Mari_*]

Nå har ikke vi så stor forskjell i lønnsinntekt (differansen hos oss er ca 150 000), han eier huset vi bor i.

Her deler vi avdrag/renteutgifter likt, jeg betaler avis og adsl, han betaler andre faste utgifter. Innkjøp av dagligvarer og diverse andre ting (til hus og hjem, gaver osv osv) har vi egentlig ingen fast rutine på - den som handler, betaler. Vi har adskilte kontoer, men pengene er "våre" ikke "mine" og "hans".

Så du er altså med å nedbetaler på et hus du ikke er med å eier?

[Anglofil]

100 000? Du bør i det minste skaffe deg en fulltidsjobb, det hadde jeg forventet av en samboer fremfor å betale hans/hennes utgifter fordi vedkommende ikke har inntekt selv.

Og du vet vel strengt tatt ikke om denne personen er student på fulltid eller at det andre faktorer som spiller inn her. Uansett, dette er urelevant, så jeg går over til hva ts faktisk spør om:

Her deles det likt, selv om jeg tjener over 100 000 kr mer. Grunnen til dette er at jeg setter inn mesteparten av pengene inn til sparing for oss begge - som vil gagne oss begge. Vi har med andre ord like mye å leve for, da jeg velger å spare mye av pengene til f.eks bryllup, ferier, bolig, noe min kjære ikke har like stor mulighet til.

Hadde det dog vært slik at jeg ikke sparte for oss felles, men hadde masse å rutte med til personlig forbruk og han ikke, så ville jeg ha delt det prosentvis etter inntekt.

Mvh Yvonne

[Frk. Stella]

Så du er altså med å nedbetaler på et hus du ikke er med å eier?

Jepp. Rent praktisk ser jeg på det som helt ordinære leieutgifter - utgift i forhold til å bo ville jeg hatt uansett, samboer eller ei.

Vi har også dette som et punkt i samboeravtalen vår, at jeg bidrar med en gitt sum hver måned (jeg betaler et flatt beløp, uavhengig av renteendringer) og at dette vil bli tatt hensyn til ved evt kjøp av ny bolig eller brudd.

Vi har også skrevet testamente slik at vi er gjensidige arvinger. Det gjorde vi først etter noen år som samboere, siden min samboer fikk en sykdom med mulig dødelig utgang.

[Cava Queen]

Jepp. Rent praktisk ser jeg på det som helt ordinære leieutgifter - utgift i forhold til å bo ville jeg hatt uansett, samboer eller ei.

Vi har også dette som et punkt i samboeravtalen vår, at jeg bidrar med en gitt sum hver måned (jeg betaler et flatt beløp, uavhengig av renteendringer) og at dette vil bli tatt hensyn til ved evt kjøp av ny bolig eller brudd.Vi har også skrevet testamente slik at vi er gjensidige arvinger. Det gjorde vi først etter noen år som samboere, siden min samboer fikk en sykdom med mulig dødelig utgang.

Hva skjer da ved et evnt. brudd?

[Frk. Stella]

Hva skjer da ved et evnt. brudd?

Jeg får en prosentandel av hva jeg har betalt inn (avtalen vår er månedsbeløpet x antall måneder, for et antall tilsvarende maks fem år), noe jeg er godt fornøyd med.

Vi skrev ikke kontrakt/testamente før vi hadde vært samboere i overkant av to år. Det var først da jeg følte det var viktig "å sikre meg", for å si det sånn. Jeg hadde ikke mulighet til å ta opp lån på det tidspunktet, derfor lagde vi en privat avtale i stedet.

Endret 21. oktober 2009 av Frk. Stella

[Plym]

Jeg ville sagt at halvparten av renteutgifter og andre løpende boutgifter som strøm og kommunale avgifter er ganske fair. Det er ikke rettferdig at man bidrar til formuesøkning for den andre uten å få noe igjen.

[Gjest TS]

Jeg ville sagt at halvparten av renteutgifter og andre løpende boutgifter som strøm og kommunale avgifter er ganske fair. Det er ikke rettferdig at man bidrar til formuesøkning for den andre uten å få noe igjen.

Vil ikke det da si at jeg vil bo veldig billig?

Jeg spør om dette pga at jeg ikke aner hva jeg selv mener er mest riktig. For dersom jeg betaler halvparten av lån m/ renter, halvparten av strøm, kommunale avgifter og halvparten av mat i familien vår vil det si at jeg ikke har ca 1000 kr igjen etter å ha betalt mine månedtlige regninger. Mens han på den andre siden har igjen ca 10 000 etter at han er ferdig med å betale SINE månedtlige utgifter. Etter at vi har snakket med familie er det delte meninger om akkurat dette. For noen mener at jeg skal betale halvparten (som vil tilsvare det samme som om jeg hadde leid et annet sted der jeg hadde bodd alene), mens andre mener at jeg bør betale mindre ettersom det er mannen min (vi er ikke gift) sin leilighet (som jeg ikke har noe igjen for da den vil bli solgt) og ettersom han tjener så mye mer enn meg.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg mener... hva mener dere??

[Gjest regine ii]

Skal man bo sammen så kan man - etter min mening - ikke legge det opp sånn at det ene BARE har til faste utgifter, mens den andre kan leve i sus og dus.

I tillegg så er det helt urimelig at du skal betale noe som helst på HANS lån, da mener jeg på avdragene. Rentene blir litt annerledes, der kan du betale en andel, men da fratrukket det han får igjen på skatten på dette.

At du bor uforholdsmessig billig i denne situasjonen er vel sånn sett bare flaks, og noe du kan være takknemlig for?

Jeg ville antakelig gått inn for en løsning hvor du betaler litt for å bo, og en større andel av løpende utgifter (strøm, internett etc). Men her må du og se på hvordan DU ville levd ifht DINE inntekter dersom du var alene. Han, som tjener mer, ønsker kanskje dyrere løsninger på ting. Dersom det skal være rettferdig at dere deler denne typen utgifter 50/50 må han nesten infinne seg med at du legger lista ifht. hva du har råd til.

Nå ville nok jeg også sett litt på summen man satt igjen med til eget forbruk etter at alt var betalt. Ikke det at den må være helt lik, det blir litt urettferdig overfor den som har mest. Samtidig tror jeg ikke helt på varigheten av noe hvor HAN kan spise biff og gå på byen hver helg, samtidig som hun må snu på krona og arve klær.

For meg er det en merkelig oppfatning at en må dele 50/50 når inntektene ikke er noenlunde like, for at det skal være rettferdig. Iallfall om man mener at man skal leve et liv SAMMEN, og ikke kun dele leilighet fordi det er praktisk.

[Gjest Gjest]

For meg er det en merkelig oppfatning at en må dele 50/50 når inntektene ikke er noenlunde like, for at det skal være rettferdig. Iallfall om man mener at man skal leve et liv SAMMEN, og ikke kun dele leilighet fordi det er praktisk.

Enig!