Lei av livet

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Hva gjør man når man er lei av livet?

Jeg har jobb, samboer, hus og alt annet som trengs. Men jeg er lei. Så grusomt lei.

Samboer er ikke interessert i barn på dette tidspunktet, og det er det enste jeg kan se for meg kommer til å gi livet mitt mer mening.

Råd?

(har slitt mye igjennom oppveksten - og gjør fortsatt det. Er i midten av 20åra)

[Gjest Gjest]

Hva er det du er lei av? Hvis problemet er at livet virker meningsløst, kan du forsøke å finne meningen med det hele. Eller bli veldig overfladisk, men det kan jeg ikke egentlig anbefale.

Hvis du føler at du er møkklei absolutt alt ved tilværelsen din, og godt kunne tenke deg å bare gå fra alt uten å se deg tilbake, kan det hende at du opplever en depresjon. Ta gjerne en prat med legen din, om ikke annet så for å utelukke det.

(Jeg vil ikke anbefale deg å få barn for å løse dette problemet, for hvis det ikke virker, sitter du igjen og er like møkklei og har i tillegg ansvaret for et barn.)

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Jeg er ikke så deprimert, har hatt mine perioder, så vet hva det går i.

Men dette er mer en tomhet. Hva er meningen med livet. Hørtes kanskje litt dypt ut, men mitt liv gir meg ingen mening.

Men er egentlig generelt møkklei alt, ja.

-Og det er bare så trist å tenke på at mine nærmeste ikke engang gir meg noen mening i å fortsette.

Jeg kunne aldri ha tatt selvmord, det ville vært for hardt for sambo og familie.- Men faktumet at jeg vil ikke ha et liv der jeg mistrives og bare vil vekk.

[Gjest Gjest]

Hva med å gjøre noe nytt? Du må selv ta tak i livet ditt og prøve å endre det til det bedre. Trener du? Hvis ikke vil jeg anbefale dette, du får mye energi av det og humøret blir desidert bedre :)Tror vi alle har faser i livet der vi dritt lei av alt, men det går faktisk over

[Gjest Purple Haze]

Små skritt er en løsning. Ta tak i et og et område i livet ditt og gjør små endringer som kan få det til å føles mer meningsfylt.

F.eks hvis du er misfornøyd med jobben din, kunne du tenke deg å skifte jobb en periode?

Finn deg en hobby som gir deg glede. Begynn å mosjonere/trene litt, hvis du ikke allerede gjør det. Utrolig hvor mye bedre psyken kan bli av det.

Jeg tror også at du har en depresjon, selv om du benekter det selv. Du har alle tegn på det, og slik du skriver, tror jeg du hadde scoret ganske høyt på en "depresjonstest" hos legen. Kanskje du hadde hatt nytte av å snakke med en fagperson.

[Gjest gjest #1]

Jeg er ikke så deprimert, har hatt mine perioder, så vet hva det går i.

Men dette er mer en tomhet. Hva er meningen med livet. Hørtes kanskje litt dypt ut, men mitt liv gir meg ingen mening.

Det er ikke noe galt med de tankene der. Livet føles veldig tomt når man ikke ser meningen med det, og egentlig er det rart at ikke flere føler det sånn?

Kanskje du er klar for å lete etter og finne meningen med livet, både ditt eget og helt generelt.

Men er egentlig generelt møkklei alt, ja.

-Og det er bare så trist å tenke på at mine nærmeste ikke engang gir meg noen mening i å fortsette.

Jeg kunne aldri ha tatt selvmord, det ville vært for hardt for sambo og familie.- Men faktumet at jeg vil ikke ha et liv der jeg mistrives og bare vil vekk.

Akkurat de tankene der høres veldig kjent ut. Er du sikker på at det ikke kan være en depresjon inne i bildet, i tillegg til det andre? Kanskje en som er annerledes enn det du er vant til fra før?

For å være deprimert er ikke nødvendigvis å gråte av håpløshet, kutte seg opp og tenke tungsindige eller destruktive tanker, det kan også være en nagende tomhetsfølelse (omtrent som om man har et hull tvers gjennom kroppen, vil jeg si), og total mangel på glede over alt og alle i livet.

[Gjest salma]

Enkelt svar: Tenk gjennom hva du mangler i livet for å gi det mer mening, og gjør det som trengs for å oppnå det! Høres kanskje lettvint ut, men på den annen side er det jo bare å sette i gang.

Mannen min var "lei av livet". Så nå flytter han med kjerring og unger til det store utland for oppleve verden. Det kalles å ta ansvar for sin egen lykke Hvis ønskene dine virker for høytflyvende burde du likevel presentere dem for samboeren din - mannen min hadde neppe trodd at jeg skulle si opp drømmejobben for å bli med ham ut heller, men snart er vi på vei!

Ingen andre enn du selv kan gjøre noe med det, i alle fall.

[Gjest Gjest]

hei!

vil bare si at jeg føler det samme!

er også midt i tjueårene. strevd med å bli ferdigutdannet på høgskole og kommer ut med ingen jobb,ingen penger og må flytte inn til familien igjen,der far så å si dominerer alt. samboer bor også sammen, vil bare ikke være ensom. men samboer går meg på nervene, han bryr jo ikke om meg. men jeg er for ensom til å gi slipp på ham. jeg lever dag for dag,men ingenting skjer, blir bare verre for hverdag da jeg kun tenkter å flykte vekk, langt vekk herfra.

(beklager å måtte ta fokuset fra deg litt her,men føler for å få sagt noe)

[Gjest salma]

Men kjære vene folkens, hvem mener dere skal fikse dette om ikke dere selv?

[Gjest gjest #1]

Men kjære vene folkens, hvem mener dere skal fikse dette om ikke dere selv?

Godt spørsmål, men jeg tror kanskje dere snakker forbi hverandre.

Hvis Charlotte er der jeg tror hun er, føler hun ikke at hun mangler noe spesielt i livet sitt. Hun føler at det ikke er noe som helst som gir det mening.

Så når noen foreslår "bytt jobb" eller "flytt til et annet sted", så blir det litt som å foreslå at en som ligger med brukket ben, bør se en morsom komedie for å føle seg bedre.

For hvis livet er meningsløst når man f.eks. er lærer i Oslo, så er det sannsynligvis meningsløst som arkeolog i Danmark eller casinoeier i Las Vegas. Eksistensielle problemer krever litt mer enn plaster. Selv de med Donald på kommer til kort.

[Gjest salma]

Men selv om man ikke ser noen mening med livet så bør man jo likevel selv ta ansvar for å skape mening i livet?

[Gjest Purple Haze]

Godt spørsmål, men jeg tror kanskje dere snakker forbi hverandre.

Hvis Charlotte er der jeg tror hun er, føler hun ikke at hun mangler noe spesielt i livet sitt. Hun føler at det ikke er noe som helst som gir det mening.

Så når noen foreslår "bytt jobb" eller "flytt til et annet sted", så blir det litt som å foreslå at en som ligger med brukket ben, bør se en morsom komedie for å føle seg bedre.

For hvis livet er meningsløst når man f.eks. er lærer i Oslo, så er det sannsynligvis meningsløst som arkeolog i Danmark eller casinoeier i Las Vegas. Eksistensielle problemer krever litt mer enn plaster. Selv de med Donald på kommer til kort.

Nå kan det jo faktisk hjelpe ganske bra å se en komedie når man har brukket beinet, bare for å ta tak i det eksempelet du kommer med.

Når man ikke ser noen mening med livet, er man bare nødt til å gjøre noen grep for å endre den følelsen. Jeg har selv vært der i perioder, men det nytter bare ikke å sette seg ned og gruble. Man må gjøre noe aktivt for å bedre sin egen situasjon.

Som jeg sa tidligere, ta små grep. En liten endring her, en større en der. Og vær tålmodig. Ting endrer seg ikke av seg selv, og heller ikke over natten.

[Gjest gjest #1]

Men selv om man ikke ser noen mening med livet så bør man jo likevel selv ta ansvar for å skape mening i livet?

Hvis jeg skal være litt ekkel nå, så kan jeg si: Hva er meningen med ditt liv? Om noen år skal du dø, som alle andre, og livet du har levd vil være deg til like stor trøst som de årene du nå har bak deg ville trøste deg om du skulle dø i morgen.

Og alt du har utrettet og gjort... vel, som Knut Hamsun sa, om 100 år er allting glemt. Eiendelene dine oppløses til støv og minnet om deg blir glemt. Og dine etterkommere vil kanskje leve godt, kanskje lide fryktelig, eller kanskje til og med få andre til å lide. Så hva var egentlig poenget med det hele? Hvilken mening klarte du å skape, annet enn en illusjon?

Nå fnyser du kanskje forarget og sier "men hvis man ser livet utfra det perspektivet, blir jo alt meningsløst!"

Nettopp.

[Gjest salma]

Hvis jeg skal være litt ekkel nå, så kan jeg si: Hva er meningen med ditt liv? Om noen år skal du dø, som alle andre, og livet du har levd vil være deg til like stor trøst som de årene du nå har bak deg ville trøste deg om du skulle dø i morgen.

Og alt du har utrettet og gjort... vel, som Knut Hamsun sa, om 100 år er allting glemt. Eiendelene dine oppløses til støv og minnet om deg blir glemt. Og dine etterkommere vil kanskje leve godt, kanskje lide fryktelig, eller kanskje til og med få andre til å lide. Så hva var egentlig poenget med det hele? Hvilken mening klarte du å skape, annet enn en illusjon?

Nå fnyser du kanskje forarget og sier "men hvis man ser livet utfra det perspektivet, blir jo alt meningsløst!"

Nettopp.

Nettopp. Når man ikke ser meningen med livet er det ekstra viktig å selv skape mening i livet.

Du sier jo bare det samme som jeg sa på flere ord.

[Gjest gjest #1]

Nettopp. Når man ikke ser meningen med livet er det ekstra viktig å selv skape mening i livet.

Du sier jo bare det samme som jeg sa på flere ord.

På en måte, men jeg påstår ikke at man kan skape sin egen mening med livet. Ikke uten å fornekte visse realiteter.

Hvordan vil du skape mening med/i livet? (Jeg synes ikke valget av preposisjon gjør noen forskjell.)

[Gjest gjest #1]

Nå kan det jo faktisk hjelpe ganske bra å se en komedie når man har brukket beinet, bare for å ta tak i det eksempelet du kommer med.

Jeg ville kanskje renset såret og gipset foten først, siden det faktisk ville løst problemet. Jeg tenkte ikke på ventetiden før gipsen skulle av.

[Gjest Gjest_Charlotte_*]

Litt av problemet er vel kanskje det at jeg ikke vet hvordan jeg skal skape mening i/med livet.

Derfor jeg bare skriver min frustrasjon her, i håp om at noen har noen gode forslag.

[Gjest Gjest]

Du må finne deg et skikkelig mål i livet. Mistet helt livsgnisten for et år siden jeg også, helt til jeg fant ut at jeg kunne utvikle mitt kvinnehat til et politisk mål. Nå har jeg bestemte planer om avskaffe feminismen og sette våre kvinner tilbake på kjøkkenbenken der de hører hjemme. Kommer nok ikke til å skje i min levetid, men tanken på det gjør meg som ivrig og glad.

[Gjest Gjest]

Samme med meg. Jeg er drittlei. Det er ingenting som gir meg spesielt mye glede i livet og jeg ser mørkt på fremtiden.

Jeg har prøvd alt de siste årene, skiftet bosted, skiftet jobb, skiftet kjæreste.. Har fremdeles en følelse av tomhet, en følelse av at det må være noe MER enn dette. Men jeg vet absolutt ikke hva jeg mangler.. Det er ikke "bare å få seg en ny hobby" gitt!

[Gjest gjest #1]

Litt av problemet er vel kanskje det at jeg ikke vet hvordan jeg skal skape mening i/med livet.

Derfor jeg bare skriver min frustrasjon her, i håp om at noen har noen gode forslag.

Det er jo et av de store spørsmålene i livet, da. Eller rettere sagt, det største.

Jeg vil foreslå at du leser et imponerende stykke poesi fra en som antakelig følte akkurat som deg. I den bibelske boken Forkynneren ("Predikeren" i eldre bibeloversettelser) skriver kong Salomo, berømt for sin visdom (og ekstreme rikdom), om hva han føler om livet, og hva han har gjort for å finne meningen med det.

Begynn bare på begynnelsen og les de første sidene. Jeg tror du kanskje vil bli overrasket over det han skriver.

Og som en annen gjest skriver:

Samme med meg. Jeg er drittlei. Det er ingenting som gir meg spesielt mye glede i livet og jeg ser mørkt på fremtiden.

Jeg har prøvd alt de siste årene, skiftet bosted, skiftet jobb, skiftet kjæreste.. Har fremdeles en følelse av tomhet, en følelse av at det må være noe MER enn dette. Men jeg vet absolutt ikke hva jeg mangler.. Det er ikke "bare å få seg en ny hobby" gitt!

Nei, om det bare var så enkelt. Da hadde vel ikke verken depresjon eller selvmordstanker vært så utbredt som det er i den vestlige verden.